Innlagt igjen

To uker etter at Regnbuegutten kom til verden, fikk han endelig komme hjem igjen, men det skulle dessverre ikke vare så lenge. For nå var det min tur til å trekke inn årene 🙁

Det kom som julekvelden på kjerringa – jeg var totalt uforberedt. Hele uken med Regnbuegutten på nyfødtintensiven var bare min andre uke i barsel, men hovedfokuset var naturlig nok ikke på mitt ve og vel – hverken fra min egen side eller personalets. Så selv om jeg fikk mange sympatierklæringer på det psykiske planet, gikk de fysiske behovene mine litt for lut og kaldt vann.

Drøyt halvannet døgn etter at vi ble utskrevet fra sykehuset, var vi en tur på helsestasjonen. Samme morgen hadde jeg merket en hard klump i ene brystet og ville spørre helsesøster om det, men glemte det av siden det var så mye som måtte avklares med Regnbuegutten.

På vei hjem igjen fikk jeg plutselig akutt vondt i samme brystet, så istedenfor å ta meg av familien som var kommet på barselbesøk, måtte jeg gå rett på soverommet og pumpe. Da besøket var dratt to timer etter, måtte jeg pumpe på nytt pga. uutholdelige smerter.

Utover kvelden oppdaget jeg spor av blodblandet væske i ammeinnlegget og begynte å få sykdomsfølelse i hele kroppen. Grytidlig neste morgen våknet jeg så til frostrier og raskt stigende feber.

Strengt tatt var det tre dager for sent for åpen retur til sykehuset, men siden det var lørdag, forbarmet de seg heldigvis over meg og ba meg om å komme til poliklinikken så raskt som mulig.

Det endte med innleggelse pga. bakteriell brystbetennelse med fare for sepsis. Det kom grønn guffe ut av det syke brystet, og selve brystet ble etterhvert både porøst, rødt, fiolett og blåsvart. Det andre brystet var også betent, men uten bakterier.

Det ble oppdaget gule stafelykokker på melkeprøven fra det syke brystet, og vi ble lagt på isolat. Jeg skriver “vi”, for Regnbuegutten var med som ledsager. Jeg fikk antibiotika gjennom veneflon og måtte pumpe hver annen time på dagtid og hver tredje time om natten. I tillegg skulle Regnbuegutten ha mat minst hver tredje time døgnet rundt … Dessuten ville de at jeg skulle massere brystene mens jeg pumpet med veneflon i armen. Trenger jeg å si noe mer?

Vi var internert i denne arbeidsleiren i en halv uke. Deretter fikk jeg lov til å dra hjem igjen med en ti dagers antibiotikakur i lommen og time på poliklinikken to dager etter for et nytt forsøk på ammeveiledning. Regnbuegutten foretrekker fortsatt å drikke fra flaske …

Til minne om Lille mirakel

I dag har det vært to år siden Lille mirakel døde i en brutal fødsel. Han ble født like før midnatt, og i skrivende stund er det to år siden personalet forgjeves prøvde å få stoppet den voldsomme blødningen som kom i kjølvannet og løp ut til operasjonsstuen med meg liggende i senga.

Det gjør fortsatt vondt å tenke på – så vondt at jeg faktisk vegrer meg for å minnes. Samtidig er jeg så uendelig takknemlig for at jeg er på et helt annet sted nå. Da jeg var på mitt mørkeste sted for to år siden, skulle jeg ønske at jeg hadde visst at drømmen ville bli oppfylt til slutt. Det ville ha gjort det mye lettere å holde ut.

Det smerter meg å vite at Lille mirakel måtte ofres for at legene endelig skulle innse at de måtte sette inn de tiltakene som gjorde at Regnbuegutten kunne reddes. At kravene til dokumentasjon er så rigide at små barneliv må ofres på vitenskapens alter. At man ikke bare kan tenke at det er bedre å gjøre for mye enn for lite.

Dette kommer til å være min fanesak for resten av livet – hvorfor tolererer vi kalkulert “svinn” med ufødte liv når vi samtidig har en nullvisjon for barn som omkommer i trafikken?

Lille mirakel døde ikke forgjeves. Hans uendelig triste skjebne førte tragisk nok til liv for Regnbuegutten, og jeg vil gjøre det jeg kan for å sørge for at så få som overhodet mulig skal måtte gå i hans fotspor.

Hvil i fred, du dyreste gutten min <3

Lumske skyer bak horisonten

Dessverre tok det ikke så lang tid før nyfødtlykkeboblen min sprakk. Det begynte å snøre seg til allerede på barsel ved at Regnbuegutten heller ville sove enn die, og at personalet ikke ville innse at han trengte morsmelkerstatning før han hadde rukket å ta av faretruende mye.

De ville heller ikke høre på at han sov urovekkende mye, samtidig som jeg fikk streng beskjed om å vekke ham for forsøk på amming. Det endte med skrik og skrål og tårer og tenners gnissel nesten hver eneste gang. Ikke for min del, men for stakkars Regnbuegutten som bare ville være i fred.

Jeg nektet å forlate barselavdelingen før de hadde gitt meg en plan for hvordan jeg kunne mate barnet mitt på en forsvarlig måte, samtidig som jeg gikk med en gnagende uro over at noe var alvorlig galt med ham. De på sin side prøvde å berolige meg med at de ville sørge for at vi fikk rask oppfølging av helsestasjonen.

Som sagt, så gjort. Halvannet døgn etter utskrivelsen troppet jeg opp på helsestasjonen i håp om å få medisinsk tilsyn, men fikk klar beskjed om at deres mandat var å følge opp friske barn, så om jeg trodde han var syk, måtte jeg ringe barselpoliklinikken der vi hadde åpen retur i to uker etter utskrivelsen. Ellers gjentok de bare den mateplanen jeg allerede hadde fått fra sykehset, så ingenting nytt der.

Samme kveld begynte Regnbuegutten å puste tungt, virket febervarm og ble merkbart slappere. Den natten var jeg oppløst i tårer av fortvilelse og redsel. Jeg kunne kjenne det i hver eneste fiber i kroppen at gutten min var syk, men hvordan skulle jeg få noen til å lytte?

Grytidlig neste morgen kastet jeg meg over telefonen og ringte barsel. De hadde god tid og foreslo at vi kunne komme for en sjekk kl. 14. Jeg insisterte på å komme så tidlig som mulig. Det ble klokka 9. Ikke fordi de tok meg på alvor, men fordi de ville roe nervene mine. Jeg på min side satt hjemme med et nyfødt barn på sju dager som blånektet å drikke en eneste dråpe den morgenen.

Det holdt på å gå skikkelig galt. De ville i grunnen bare sende meg i retur til helsestasjonen for tettere oppfølging der. Hadde det ikke vært for koronapandemien, og at jordmoren som tok imot oss den dagen fikk en mistanke om at han muligens kunne være smittet av Covid 19, ville det ikke blitt tatt en crp-prøve for sikkerhets skyld. Og da hadde han mest sannsylig endt opp med å vinke til meg fra skyene sammen med resten av englesøsknene sine. Det er den brutale sannheten.

Vi var i ferd med å dra fra sykehuset da vi fikk beskjed om å gjøre vendereis. Resultatet av crp-prøven var så høyt at vi ble sendt rett til nyfødtintensiven, og da skjedde alt plutselig veldig fort. For der var det ingen som tvilte på at de hadde med et alvorlig sykt barn å gjøre, og vi ble lagt inn med en gang, begge to. Regnbuegutten ble tatt en masse prøver av mens jeg satt ved siden av og strigråt av bekymring.

Neste dag kom prøvesvarene. Regnbuegutten hadde fått blodforgiftning med e-colibakterien. Jeg fikk klar beskjed om at vi hadde kommet inn i grevens tid. Endelig var vi i gode hender, og Regnbuegutten kom seg heldigvis raskt.

Vi ble liggende på nyfødtintensiven i en hel uke, og pga. korona fikk vi ikke lov til å ta imot besøk. Regnbuegutten rakk dermed å bli hele to uker før han endelig fikk møte besteforeldrene og onklene sine.

 

I barsel som regnbuemor versus englemor

Forskjellen på å være i barsel med et levendefødt barn versus et dødfødt er som å være i himmelen versus helvete. Større kontraster enn det har jeg aldri opplevd før. Vi snakker om livets ytterligpunkter her.

Inntil nylig trodde jeg at noe av det verste som kunne skje meg var å få et kolikkbarn eller å ende opp med å pumpe istedenfor å amme. Men nå som jeg ser ut til å være belemret med begge deler i all overskuelig fremtid, sier jeg likevel med glede: Anytime, hva som helst for deg, gutten min, bare du lever <3

Men for å gå tilbake til barseltiden, nyfødtperioden og tiden etter fødselen:

Rent fysisk sett kom jeg meg mye raskere etter denne fødselen enn etter de tre forrige. F.eks. mistet jeg bare 400 ml blod mot 1200 og 1500 ml de andre gangene og slapp for en gangs skyld blodoverføring. Dessuten hadde jeg mindre etterrier og trengte mindre smertestillende. Keisersnittsåret kjentes for all del, og jeg var mere handikappet enn etter de vaginale fødslene, men jeg lå tross alt ikke på intensiven med blodforgiftning eller alvorlig infeksjon, og jeg ble ikke trillet ut av sykehuset i rullestol.

Utfordringen var derimot at denne gangen hadde jeg faktisk et barn å ta meg av med en gang, men det var også det som holdt meg gående. Psykisk sett trenger jeg vel ikke en gang å si at følelsesaspektet var som natt og dag? Det er noe helt annet å mane frem krefter til å ta vare på et levende barn enn å måtte bruke dem på å stelle i stand en begravelse …

Imidlertid var det umulig å la være å tenke på de andre tre som ble født på samme sykehus, og tårene trillet lett hver gang, men kontrasten ble litt mindre overveldende for hver dag som gikk. Et veldig hyggelig aspekt ved det hele var at to av sykehuslegene som har vært med på hele reisen, stod for keisersnittet, så sirkelen ble sluttet for dem også.

På barsel som regnbuemor

De første minuttene, timene og dagene av Regnbueguttens liv måtte jeg klype meg selv i armen hele tiden for å tro at det virkelig var sant at han faktisk levde. Englemoren i meg ventet stadig på at den store katastrofen skulle inntreffe på nytt.

Han pustet så stille at det det var klin umulig å høre det, så jeg måtte til stadighet legge en hånd oppå brystet hans for å få bekreftet at det bevegde seg opp og ned. Jeg var også fæl til å sjekke temperaturen i nakken hans, og da rykket han gjerne til, så jeg fikk slått to fluer i en smekk: gutten levde og han var hverken for kald eller for varm.

En ting som plagde meg veldig de første 48 timene, var at han med jevne mellomrom gulpet opp store mengder fostervann. Jeg var helt panisk for at han skulle sette det fast og kveles og la ham over på siden hver gang jeg så det. Men stakkaren ga aldri lyd fra seg når det skjedde, så om ikke jeg lå og stirret på ham hele veien, var det ikke sikkert jeg fikk det med meg. Så jeg spurte personalet om jeg ikke kunne få legge ham på siden permanent, for ellers turte jeg ikke å sove eller gå fra ham for å gå på do en gang, men fikk beskjed om at da kunne han få skjev nakke, så det anbefalte de ikke.

Jeg lå igjen med en uggen følelse av at det kanskje bare var jeg som var hysterisk, helt til naboens barn plutselig ble blå i fjeset og måtte gjenopplives i hui og hast. En av forklaringene som legene kom med da, var at han muligens hadde gulpet opp fostervann og satt det fast i luftveiene … Jeg greide ikke å la være å tenke på hva som hadde skjedd om denne moren hadde fulgt de nye anbefalingene og dratt hjem etter seks timer på barsel. Da ville det ikke vært noen barnelege der som kunne gjenopplivet barnet hennes 🙁

Barnet ble deretter innlagt på nyfødtintensiven til observasjon og dermed fikk jeg snart en ny nabo. Det tok ikke lang tid før katastrofen inntraff også der: Legene mistenkte at barnet hadde Down’s syndrom. Jeg tenkte da at det like gjerne kunne vært meg siden jeg ikke hadde tatt noen diagnostiske prøver i svangerskapet, annet enn å måle nakkefold og nesebein. Det var fordi Regnuegutten ville vært velkommen uansett, men det var likevel ikke vanskelig å forstå at naboen min var rystet over nyheten. Som engleforelder er man blitt sørgelig vant til at alt som det er lite statistisk sannsynlighet for å få, likevel slår til hos en selv …

Jeg hadde håpet at barseltiden skulle være med på å roe ned nervene mine, men med disse historiene var det akkurat det motsatte som skjedde. Kanskje like greitt, sett i ettertid, for det holdt meg på tå hev, og den egenskapen skulle jeg snart få bruk for igjen.

Fortsettelse følger – nå må Regnbuegutten ha mat 🙂

På barsel i koronatiden

Barseltiden var mildt sagt kaotisk. De to første dagene var jeg så overstadig av lykke at ingenting gikk innpå meg, men etterhvert begynte virkeligheten å innhente meg og både tærte på tålmodigheten og gjorde nervene temmelig frynsete. Tredje dagen kom både barseltårene og irritasjonen, godt blandet med ekstrem søvnmangel (som allerede begynte med at jeg ikke fikk sove natten før keisersnittet), og en trykkende hete.

La meg begynne med koronatiltakene:

  1. Man fikk kun ha besøk av ledsager (far, medmor eller tilsvarende for enslige) fra kl. 16 til 19 hver dag, og dette ble strengt håndhevet. Vedkommende måtte skrives inn på en besøksliste på forhånd innen et visst klokkeslett for å komme med, og hver dag var det nye rutiner for hvordan dette skulle gjøres, noe som skapte unødvendig mye stress, særlig fordi personalet virket like forvirret som oss pasienter.
  2. Ledsager fikk ikke lov til å forlate rommet under besøket, dvs. at jeg ikke fikk bærehjelp fra kjøkkenet da heller. Matbrett med store vannmugger føles uoverkommelig tunge for en som nettopp har tatt keisersnitt  🙁
  3. Personalet stod til tjeneste første døgnet, men så var det meningen at man skulle klare seg selv, akkurat som til vanlig når man hadde med ledsager som kunne hjelpe til døgnet rundt. Fagre lovnader på forhånd om at personalet skulle kompensere for manglende ledsager, slo stort sett ikke til, noe som var ganske problematisk.
  4. Personalet hadde det om mulig enda travlere med å få oss utskrevet så fort som mulig. Det ble først presentert som en gyllen mulighet: ” Du kan få lov til å reise hjem om du vil”, men ble fort til press om man ikke bet på agnet: “Du må tenke på ressurssituasjonen vår på avdelingen”. Da jeg påpekte at jeg gjerne ville ha på plass ammingen før jeg dro, fikk jeg klar beskjed om at det kunne jeg ihvertfall ikke regne med.
  5. Vi ble bedt om ikke å ta med barna ut fra rommet, samtidig som vi helst ikke skulle forlate dem, men måtte likevel selv gå til kjøkkenet et stykke borte i gangen for å hente mat og drikke. Siden man ikke kunne være mer enn en person der inne om gangen, dannet det seg fort kø. I tillegg måtte jeg gå frem og tilbake flere ganger fordi det var for tungt å bære alt på en gang – mens jeg hadde hjertet i halsen for at regnbuegutten skulle slutte å puste mens jeg var ute.
  6. Vi fikk ikke være med barnet til undersøkelse av barnelege og nyfødtscreening, men måtte sitte igjen på rommet og vente. Dette er ting som sykehuset vanligvis oppmuntrer foreldre til å være aktivt med på.
  7. Vi fikk ikke ta imot besøk av øvrig familie eller venner, og fikk heller ikke ta med barnet ut av sykehuset for å vise det fram.

Men for all del – jeg satte stor pris på at jeg iallfall fikk ta imot besøk av en fast person i tre timer hver dag, selv om de tre timene gikk altfor fort. Bare et par uker tidligere hadde man ikke fått ha noen på besøk i det hele tatt.

Egne innlegg følger om andre betraktninger fra barsel.

Da lykkeliten kom til verden

Dette er sangen om Regnbuegutten <3

Da lykkeliten kom til verden,
var alle himlens stjerner tent,
de blinket: “lykke til på ferden”,
som til en gammel, god bekjent!
Og sommernatten var så stille,
men både trær og blomster små,
de sto og blunket til den lille,
som i sin lyse vugge lå.

Han ble riktignok født en sommermorgen og lagt i en plastbalje på Oslo universitetssykehus, men solen skinte som bare det for ham 😀

Vi var førstemann ut til planlagt keisersnitt den morgenen. Jeg vil ikke akkurat si meg enig i at jeg følte meg som dronning for en dag slik enkelte påstår at man gjør når man blir dullet med rundt et keisersnitt, for det meste av “dullingen” handler om ganske ubehagelige prosedyrer som setting av kateter og spinalbedøvelse. Men det var likevel tålbart og godt innenfor toleransegrensen.

Likevel hadde jeg et øyeblikk av full panikk da spinalbedøvelsen akkurat hadde lammet meg og kirurgen skulle til å skjære i meg – den følelsen når man vet at man ikke kommer seg unna. Men jeg hadde heldigvis en oppmerksom anestesilege som så det og ga meg noe beroligende, og da roet jeg meg veldig fort og syntes at alt var greit 😉

Regnbuegutten ble nokså raskt løftet ut som en skrikende buddha, og jeg pustet lettet ut selv om de bar ham ut med en gang og ikke kom tilbake med ham før etterpå. Men kirurgen viste ham til meg i forbifarten og gjorde meg oppmerksom på den fine kirsebærmunnen hans <3

Tiden på oppvåkningen varte litt lenger enn forventet fordi spinalbedøvelsen satt så godt i at det tok noen timer før jeg kunne røre på beina igjen, men det gjorde ingenting så lenge jeg fikk ha Regnbuegutten hos meg. Jeg fikk også rikelig med drikke og drakk som en kamel i ørkenen.

Mat fikk jeg derimot ikke før jeg omsider ble trillet inn på barsel. Da var jeg så blek av sult at sykepleieren som tok imot meg, sa hun hadde vært alvorlig bekymret, men alt ordnet seg så snart jeg fikk noe å spise. Imidlertid hadde jeg problemer med å holde øynene åpne pga. all morfinen jeg fremdeles hadde innabords.

Jeg var samtidig livredd for at Regnbuegutten skulle slutte å puste. Han lå der så pent og stille at det var umulig å høre pusten hans, så jeg måtte til slutt legge en hånd oppå brystkassen hans for å kjenne det. Jeg ble aldri lei av å se på ham, samtidig som jeg var livredd for å duppe av da de la ham på meg siden jeg hadde hørt at man ikke måtte sovne med barnet liggende oppå seg pga. fare for krybbedød.

Det var en stille og rolig dag der alt gikk pent og pyntelig for seg, og jeg følte meg så utrolig heldig at jeg hadde problemer med å tro at han ville fortsette å leve …

Fra dåp til begravelse til dåp igjen

Egentlig burde jeg kalt dette innlegget for To begravelser og en dåp …

Da jeg var gravid med engletvillingene, begynte jeg så smått å planlegge Den store barnedåpen i hodet mitt. Jeg ville slå på stortromma, leie festlokale fra menigheten og invitere flest mulig av slekt og venner. Istedet ble det to dødsfall på rekke og rad, kistenedleggelse, minnestund og urnenedsettelse 🙁

Da jeg var gravid med Lille mirakel, turte jeg ikke å tenke lenger enn til 23 uker av graviditeten; man blir fort klok av skade. Jeg nådde dessverre akkurat ikke målet den gangen heller, og stedenfor dåp ble det ny begravelse og en tredje linje på den lille gravsteinen på kirkegården. Navnet til Lille mirakel fikk akkurat plass under storesøsknene sine …

Da jeg var gravid med Regnbuegutten, fikk jeg bakoversveis da moren min plutselig overrakte meg en ferdigstrikket dåpskjole i tiden rundt ordinær ultralyd, mao. leeeenge før legene regnet ham som levedyktig utenfor livmoren. Angsten steg til nye høyder, men samtidig var jeg takknemlig for at hun hadde tro på prosjektet mitt <3

Nå er tiden endelig kommet der det begynner å haste litt å få tatt den hjemmestrikkede kjolen i bruk før Regnbuegutten blir for stor. Etter at koronapandemien la en skygge over tilværelsen, har jeg vegret meg for å planlegge noen ting som helst av sosiale sammenkomster, men jeg innser nå at den stakkars sønnen min vil være klar for barnehagen og vel så det før det vil være trygt å holde Den store barnedåpen jeg hadde drømt om.

Så nå har jeg omsider kastet meg rundt og begynt å planlegge Den lille barnedåpen istedet. Den omfatter bare faddere og aller nærmeste familie. Jeg har fortsatt et håp om å kunne holde dåpsfest for resten av gjengen når det endelig blir trygt å møtes igjen, men innser at Regnbuegutten muligens er blitt så stor innen den tiden kommer at hele poenget har falt bort.

Slik det er nå, er det nesten ingen som har sett ham da jeg har takket nei til alle forslag om barselbesøk i koronaens navn. Slik sett ville det vært fint å få presentert ham for alle i dåpen, men innen koronaens tid er forbi, vil forhåpentligvis de fleste ha fått et glimt av ham allerede.

Samme kan det være. Jeg er bare først og fremst dypt takknemlig over at jeg har fått et barn jeg faktisk får lov til å døpe denne gangen. Etter seremonien vil jeg ta med det lille dåpsfølget vårt til englegraven og minne oss alle sammen om det.

Fra englemor til regnbuemor

Så var han endelig her, regnbuegutten min. Han er alt jeg har drømt om og mere til. Jo visst er det slitsomt med søvnmangel og barneskrik, og ammingen gikk den veien høna sparker fra dag 1, men alt det er bare bagateller sammenlignet med å sitte igjen med tomme armer etter et dødt barn.

Jeg er grunnleggende lykkelig på en måte jeg ikke kan huske siden jeg begynte å miste barn. Smilene mine er blitt ekte igjen.

Jeg ble advart om at jeg kunne oppleve tilknytningsproblemer pga. forhistorien min. Istedet falt jeg pladask fra første stund. De sa jeg hadde høy risiko for å utvikle fødselsdepresjon. Istedet har jeg måttet klype meg i armen hver eneste dag over at jeg virkelig har vært så heldig denne gangen at jeg fikk ham levende til verden.

Jeg kan være temmelig utålmodig til tider, men med denne gutten har jeg en engels tålmodighet. Jeg blir aldri lei av ham, selv ikke når jeg er så sliten at jeg ikke aner hvor jeg tar kreftene fra. Idet jeg har gitt ham fra meg til avlastning for en sårt tiltrengt hvil, lengter jeg helt sinnssykt etter ham igjen med hver eneste fiber i kroppen.

I begravelsen til Lille mirakel spilte vi Solveigs vuggesang. Ordene hadde gått på repeat to år tidligere mens jeg vandret rundt på sykehusområdet i dagene etter å ha mistet tvillinggutten min. Men siden begravelsen den gang skulle være for to, passet ikke denne sangen inn. To år senere derimot …. 🙁

Nå kan jeg endelig synge den uten det triste bakteppet:

Sov, du dyreste Gutten min!
Jeg skal vugge dig, jeg skal våge.

Gutten har siddet på sin Moders Fang.
De to har leget hele Livsdagen lang.

Gutten har hvilet ved sin Moders Bryst
hele Livsdagen lang. Gud signe dig, min Lyst!

Gutten har ligget til mit Hjerte tæt
hele Livsdagen lang. Nu er han så træt.

Sov, du dyreste Gutten min!
Jeg skal vugge dig, jeg skal våge.

I morgen skal det skje

Spiren min skal hentes ut med keisersnitt i morgen. Legene mine mener han er moden nok nå og vil gjerne ha ham velberget ut før de drar på sommerferie. De fleste ville kanskje ha vært lettet over å få en sånn beskjed, men selv føler jeg meg veldig ambivalent.

For det første er jeg ennå ikke lei av å være gravid. Etter å ha gått rundt i evig angst i flere måneder, hadde jeg endelig begynt å kose meg litt med spiren i magen.

For det andre føles det veldig kontraintuitivt å ta ham ut med makt etter alt strevet med å holde ham inne lengst mulig. Det er tross alt fortsatt tre uker igjen til termin. Jeg vet at andre kvinner som har opplevd at barnet deres har dødd i magen, ikke kan få dem ut fort nok, men for meg er det omvendt. Jeg har aldri opplevd noe annet enn at barna mine har sett ut til å stortrives i magen, men at alt brått tok slutt idet de kom ut i denne verden.

Jeg kommer alltid til å forbinde fødsel med død, og det er nok kanskje derfor at jeg instinktivt vegrer meg nå. Dessuten er verden blitt et enda mere ugjestmildt sted siden sist med koronaviruset luskende rundt overalt. Gleden jeg har forestilt meg over å vise ham fram er blitt byttet ut med angsten for at noen skal komme nær ham og utsette ham for smittefare.

Jeg er likevel glad for at jeg ikke har noe valg og må ta keisersnitt uansett, for om jeg skulle født naturlig igjen, ville jeg vært livredd for at han skulle dø underveis. Dette er tross alt den tryggeste forløsningsmetoden for ham, og det er en stor trøst.

I dag fikk jeg i tillegg en gledelig nyhet fra fødeavdelingen: Fra og med denne uken kan man endelig ha med seg ledsager hele veien på planlagt keisersnitt igjen, fra jeg blir klargjort og venter til jeg er ferdig på postoperativ avdeling. Men på barsel er det fortsatt bare lov med besøk fra kl. 16 til 19.