I dag har det vært to år siden Lille mirakel døde i en brutal fødsel. Han ble født like før midnatt, og i skrivende stund er det to år siden personalet forgjeves prøvde å få stoppet den voldsomme blødningen som kom i kjølvannet og løp ut til operasjonsstuen med meg liggende i senga.
Det gjør fortsatt vondt å tenke på – så vondt at jeg faktisk vegrer meg for å minnes. Samtidig er jeg så uendelig takknemlig for at jeg er på et helt annet sted nå. Da jeg var på mitt mørkeste sted for to år siden, skulle jeg ønske at jeg hadde visst at drømmen ville bli oppfylt til slutt. Det ville ha gjort det mye lettere å holde ut.
Det smerter meg å vite at Lille mirakel måtte ofres for at legene endelig skulle innse at de måtte sette inn de tiltakene som gjorde at Regnbuegutten kunne reddes. At kravene til dokumentasjon er så rigide at små barneliv må ofres på vitenskapens alter. At man ikke bare kan tenke at det er bedre å gjøre for mye enn for lite.
Dette kommer til å være min fanesak for resten av livet – hvorfor tolererer vi kalkulert “svinn” med ufødte liv når vi samtidig har en nullvisjon for barn som omkommer i trafikken?
Lille mirakel døde ikke forgjeves. Hans uendelig triste skjebne førte tragisk nok til liv for Regnbuegutten, og jeg vil gjøre det jeg kan for å sørge for at så få som overhodet mulig skal måtte gå i hans fotspor.
Hvil i fred, du dyreste gutten min <3
