Dette er sangen om Regnbuegutten <3

Da lykkeliten kom til verden,
var alle himlens stjerner tent,
de blinket: “lykke til på ferden”,
som til en gammel, god bekjent!
Og sommernatten var så stille,
men både trær og blomster små,
de sto og blunket til den lille,
som i sin lyse vugge lå.

Han ble riktignok født en sommermorgen og lagt i en plastbalje på Oslo universitetssykehus, men solen skinte som bare det for ham 😀

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi var førstemann ut til planlagt keisersnitt den morgenen. Jeg vil ikke akkurat si meg enig i at jeg følte meg som dronning for en dag slik enkelte påstår at man gjør når man blir dullet med rundt et keisersnitt, for det meste av “dullingen” handler om ganske ubehagelige prosedyrer som setting av kateter og spinalbedøvelse. Men det var likevel tålbart og godt innenfor toleransegrensen.

Likevel hadde jeg et øyeblikk av full panikk da spinalbedøvelsen akkurat hadde lammet meg og kirurgen skulle til å skjære i meg – den følelsen når man vet at man ikke kommer seg unna. Men jeg hadde heldigvis en oppmerksom anestesilege som så det og ga meg noe beroligende, og da roet jeg meg veldig fort og syntes at alt var greit 😉

Regnbuegutten ble nokså raskt løftet ut som en skrikende buddha, og jeg pustet lettet ut selv om de bar ham ut med en gang og ikke kom tilbake med ham før etterpå. Men kirurgen viste ham til meg i forbifarten og gjorde meg oppmerksom på den fine kirsebærmunnen hans <3

Tiden på oppvåkningen varte litt lenger enn forventet fordi spinalbedøvelsen satt så godt i at det tok noen timer før jeg kunne røre på beina igjen, men det gjorde ingenting så lenge jeg fikk ha Regnbuegutten hos meg. Jeg fikk også rikelig med drikke og drakk som en kamel i ørkenen.

Mat fikk jeg derimot ikke før jeg omsider ble trillet inn på barsel. Da var jeg så blek av sult at sykepleieren som tok imot meg, sa hun hadde vært alvorlig bekymret, men alt ordnet seg så snart jeg fikk noe å spise. Imidlertid hadde jeg problemer med å holde øynene åpne pga. all morfinen jeg fremdeles hadde innabords.

Jeg var samtidig livredd for at Regnbuegutten skulle slutte å puste. Han lå der så pent og stille at det var umulig å høre pusten hans, så jeg måtte til slutt legge en hånd oppå brystkassen hans for å kjenne det. Jeg ble aldri lei av å se på ham, samtidig som jeg var livredd for å duppe av da de la ham på meg siden jeg hadde hørt at man ikke måtte sovne med barnet liggende oppå seg pga. fare for krybbedød.

Det var en stille og rolig dag der alt gikk pent og pyntelig for seg, og jeg følte meg så utrolig heldig at jeg hadde problemer med å tro at han ville fortsette å leve …