Så var han endelig her, regnbuegutten min. Han er alt jeg har drømt om og mere til. Jo visst er det slitsomt med søvnmangel og barneskrik, og ammingen gikk den veien høna sparker fra dag 1, men alt det er bare bagateller sammenlignet med å sitte igjen med tomme armer etter et dødt barn.

Jeg er grunnleggende lykkelig på en måte jeg ikke kan huske siden jeg begynte å miste barn. Smilene mine er blitt ekte igjen.

Jeg ble advart om at jeg kunne oppleve tilknytningsproblemer pga. forhistorien min. Istedet falt jeg pladask fra første stund. De sa jeg hadde høy risiko for å utvikle fødselsdepresjon. Istedet har jeg måttet klype meg i armen hver eneste dag over at jeg virkelig har vært så heldig denne gangen at jeg fikk ham levende til verden.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg kan være temmelig utålmodig til tider, men med denne gutten har jeg en engels tålmodighet. Jeg blir aldri lei av ham, selv ikke når jeg er så sliten at jeg ikke aner hvor jeg tar kreftene fra. Idet jeg har gitt ham fra meg til avlastning for en sårt tiltrengt hvil, lengter jeg helt sinnssykt etter ham igjen med hver eneste fiber i kroppen.

I begravelsen til Lille mirakel spilte vi Solveigs vuggesang. Ordene hadde gått på repeat to år tidligere mens jeg vandret rundt på sykehusområdet i dagene etter å ha mistet tvillinggutten min. Men siden begravelsen den gang skulle være for to, passet ikke denne sangen inn. To år senere derimot …. 🙁

Nå kan jeg endelig synge den uten det triste bakteppet:

Sov, du dyreste Gutten min!
Jeg skal vugge dig, jeg skal våge.

Gutten har siddet på sin Moders Fang.
De to har leget hele Livsdagen lang.

Gutten har hvilet ved sin Moders Bryst
hele Livsdagen lang. Gud signe dig, min Lyst!

Gutten har ligget til mit Hjerte tæt
hele Livsdagen lang. Nu er han så træt.

Sov, du dyreste Gutten min!
Jeg skal vugge dig, jeg skal våge.