Forskjellen på å være i barsel med et levendefødt barn versus et dødfødt er som å være i himmelen versus helvete. Større kontraster enn det har jeg aldri opplevd før. Vi snakker om livets ytterligpunkter her.

Inntil nylig trodde jeg at noe av det verste som kunne skje meg var å få et kolikkbarn eller å ende opp med å pumpe istedenfor å amme. Men nå som jeg ser ut til å være belemret med begge deler i all overskuelig fremtid, sier jeg likevel med glede: Anytime, hva som helst for deg, gutten min, bare du lever <3

Men for å gå tilbake til barseltiden, nyfødtperioden og tiden etter fødselen:

Rent fysisk sett kom jeg meg mye raskere etter denne fødselen enn etter de tre forrige. F.eks. mistet jeg bare 400 ml blod mot 1200 og 1500 ml de andre gangene og slapp for en gangs skyld blodoverføring. Dessuten hadde jeg mindre etterrier og trengte mindre smertestillende. Keisersnittsåret kjentes for all del, og jeg var mere handikappet enn etter de vaginale fødslene, men jeg lå tross alt ikke på intensiven med blodforgiftning eller alvorlig infeksjon, og jeg ble ikke trillet ut av sykehuset i rullestol.

Utfordringen var derimot at denne gangen hadde jeg faktisk et barn å ta meg av med en gang, men det var også det som holdt meg gående. Psykisk sett trenger jeg vel ikke en gang å si at følelsesaspektet var som natt og dag? Det er noe helt annet å mane frem krefter til å ta vare på et levende barn enn å måtte bruke dem på å stelle i stand en begravelse …

Imidlertid var det umulig å la være å tenke på de andre tre som ble født på samme sykehus, og tårene trillet lett hver gang, men kontrasten ble litt mindre overveldende for hver dag som gikk. Et veldig hyggelig aspekt ved det hele var at to av sykehuslegene som har vært med på hele reisen, stod for keisersnittet, så sirkelen ble sluttet for dem også.