De første minuttene, timene og dagene av Regnbueguttens liv måtte jeg klype meg selv i armen hele tiden for å tro at det virkelig var sant at han faktisk levde. Englemoren i meg ventet stadig på at den store katastrofen skulle inntreffe på nytt.
Han pustet så stille at det det var klin umulig å høre det, så jeg måtte til stadighet legge en hånd oppå brystet hans for å få bekreftet at det bevegde seg opp og ned. Jeg var også fæl til å sjekke temperaturen i nakken hans, og da rykket han gjerne til, så jeg fikk slått to fluer i en smekk: gutten levde og han var hverken for kald eller for varm.
En ting som plagde meg veldig de første 48 timene, var at han med jevne mellomrom gulpet opp store mengder fostervann. Jeg var helt panisk for at han skulle sette det fast og kveles og la ham over på siden hver gang jeg så det. Men stakkaren ga aldri lyd fra seg når det skjedde, så om ikke jeg lå og stirret på ham hele veien, var det ikke sikkert jeg fikk det med meg. Så jeg spurte personalet om jeg ikke kunne få legge ham på siden permanent, for ellers turte jeg ikke å sove eller gå fra ham for å gå på do en gang, men fikk beskjed om at da kunne han få skjev nakke, så det anbefalte de ikke.
Jeg lå igjen med en uggen følelse av at det kanskje bare var jeg som var hysterisk, helt til naboens barn plutselig ble blå i fjeset og måtte gjenopplives i hui og hast. En av forklaringene som legene kom med da, var at han muligens hadde gulpet opp fostervann og satt det fast i luftveiene … Jeg greide ikke å la være å tenke på hva som hadde skjedd om denne moren hadde fulgt de nye anbefalingene og dratt hjem etter seks timer på barsel. Da ville det ikke vært noen barnelege der som kunne gjenopplivet barnet hennes 🙁
Barnet ble deretter innlagt på nyfødtintensiven til observasjon og dermed fikk jeg snart en ny nabo. Det tok ikke lang tid før katastrofen inntraff også der: Legene mistenkte at barnet hadde Down’s syndrom. Jeg tenkte da at det like gjerne kunne vært meg siden jeg ikke hadde tatt noen diagnostiske prøver i svangerskapet, annet enn å måle nakkefold og nesebein. Det var fordi Regnuegutten ville vært velkommen uansett, men det var likevel ikke vanskelig å forstå at naboen min var rystet over nyheten. Som engleforelder er man blitt sørgelig vant til at alt som det er lite statistisk sannsynlighet for å få, likevel slår til hos en selv …
Jeg hadde håpet at barseltiden skulle være med på å roe ned nervene mine, men med disse historiene var det akkurat det motsatte som skjedde. Kanskje like greitt, sett i ettertid, for det holdt meg på tå hev, og den egenskapen skulle jeg snart få bruk for igjen.
Fortsettelse følger – nå må Regnbuegutten ha mat 🙂
