Dessverre tok det ikke så lang tid før nyfødtlykkeboblen min sprakk. Det begynte å snøre seg til allerede på barsel ved at Regnbuegutten heller ville sove enn die, og at personalet ikke ville innse at han trengte morsmelkerstatning før han hadde rukket å ta av faretruende mye.

De ville heller ikke høre på at han sov urovekkende mye, samtidig som jeg fikk streng beskjed om å vekke ham for forsøk på amming. Det endte med skrik og skrål og tårer og tenners gnissel nesten hver eneste gang. Ikke for min del, men for stakkars Regnbuegutten som bare ville være i fred.

Jeg nektet å forlate barselavdelingen før de hadde gitt meg en plan for hvordan jeg kunne mate barnet mitt på en forsvarlig måte, samtidig som jeg gikk med en gnagende uro over at noe var alvorlig galt med ham. De på sin side prøvde å berolige meg med at de ville sørge for at vi fikk rask oppfølging av helsestasjonen.

Som sagt, så gjort. Halvannet døgn etter utskrivelsen troppet jeg opp på helsestasjonen i håp om å få medisinsk tilsyn, men fikk klar beskjed om at deres mandat var å følge opp friske barn, så om jeg trodde han var syk, måtte jeg ringe barselpoliklinikken der vi hadde åpen retur i to uker etter utskrivelsen. Ellers gjentok de bare den mateplanen jeg allerede hadde fått fra sykehset, så ingenting nytt der.

Samme kveld begynte Regnbuegutten å puste tungt, virket febervarm og ble merkbart slappere. Den natten var jeg oppløst i tårer av fortvilelse og redsel. Jeg kunne kjenne det i hver eneste fiber i kroppen at gutten min var syk, men hvordan skulle jeg få noen til å lytte?

Grytidlig neste morgen kastet jeg meg over telefonen og ringte barsel. De hadde god tid og foreslo at vi kunne komme for en sjekk kl. 14. Jeg insisterte på å komme så tidlig som mulig. Det ble klokka 9. Ikke fordi de tok meg på alvor, men fordi de ville roe nervene mine. Jeg på min side satt hjemme med et nyfødt barn på sju dager som blånektet å drikke en eneste dråpe den morgenen.

Det holdt på å gå skikkelig galt. De ville i grunnen bare sende meg i retur til helsestasjonen for tettere oppfølging der. Hadde det ikke vært for koronapandemien, og at jordmoren som tok imot oss den dagen fikk en mistanke om at han muligens kunne være smittet av Covid 19, ville det ikke blitt tatt en crp-prøve for sikkerhets skyld. Og da hadde han mest sannsylig endt opp med å vinke til meg fra skyene sammen med resten av englesøsknene sine. Det er den brutale sannheten.

Vi var i ferd med å dra fra sykehuset da vi fikk beskjed om å gjøre vendereis. Resultatet av crp-prøven var så høyt at vi ble sendt rett til nyfødtintensiven, og da skjedde alt plutselig veldig fort. For der var det ingen som tvilte på at de hadde med et alvorlig sykt barn å gjøre, og vi ble lagt inn med en gang, begge to. Regnbuegutten ble tatt en masse prøver av mens jeg satt ved siden av og strigråt av bekymring.

Neste dag kom prøvesvarene. Regnbuegutten hadde fått blodforgiftning med e-colibakterien. Jeg fikk klar beskjed om at vi hadde kommet inn i grevens tid. Endelig var vi i gode hender, og Regnbuegutten kom seg heldigvis raskt.

Vi ble liggende på nyfødtintensiven i en hel uke, og pga. korona fikk vi ikke lov til å ta imot besøk. Regnbuegutten rakk dermed å bli hele to uker før han endelig fikk møte besteforeldrene og onklene sine.