Siden jeg skal i gang med prøvesyklus allerede i morgen, har jeg tenkt at det kanskje snart er på tide å trappe ned på kaffen. Jeg har nemlig drukket uhorvelige mengder siden jeg mistet Lille mirakel.

Det var først ved oppstart av inseminasjonsforsøk i Danmark at jeg fikk beskjed om å begrense kaffeinntaket til 1-2 kopper per dag. Inntil nå har det ikke vært noe problem siden jeg aldri har drukket mer allikevel.

I mellomtiden har jeg fått vite at koffein kan snevre inn blodårene og hindre blodomløpet i livmoren, noe som gjør forholdene mindre gunstige for graviditet. Det er til og med bevist at man i verste fall kan abortere av høyt koffeininntak, men da tror jeg det er snakk om mer enn tre kopper per dag.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg orker ikke å være helt hysterisk på dette, har så mange andre og mye mer alvorlige ting å bekymre meg for i neste graviditet, men i dag har jeg begynt pent og pyntelig med koffeinfri morgenkaffe, så får vi se. Har uansett tenkt å prøve å leve livet de neste par månedene og forhåpentligvis lage gode minner jeg kan se tilbake på når alvoret setter i gang for fullt.

I motsetning til tidligere gruer jeg meg nå mer enn jeg gleder meg til å bli gravid igjen. Samtidig vil jeg være uendelig takknemlig om det klaffer på nytt, men jeg vet ikke om jeg vil greie å nyte graviditeten. Akkurat det plager meg litt, men det er ikke annet å gjøre enn å ta en dag om gangen.

Jeg har såvidt begynt å fokusere mer på fertilitetsfremmende kost igjen også. Utfordringen med det er at en god del inneholder mye fett og kalorier. Så sunt, ja, men slankende, nei (jeg går ikke på lavkarbo). I tillegg er det noen matvarer jeg enten bør unngå eller må være veldig forsiktig med fordi de inneholder mye FODMAP. Jeg vil for all del holde tarmen fornøyd av flere grunner framover, men det er et kapittel for seg.

Summa summarum er det blitt mer oliven, avocado, laks, ørret, fersk ananas, melkeprodukter som ikke er fettredusert, og rødbeter i det siste. Med rødbetene har jeg måttet kompromisse pga. det høye FODMAP-innholdet og spise dem syltet istedet. Ananas inneholder mye sukker, så jeg kan bare spise litt hver dag, og avocado må jeg spise med måte både pga. kaloriinnhold og FODMAP.

Mao er utfordringen å finne den rette balansen. I går ble det mye pastinakk, persillerot og sellerirot som er veldig magevennlig sammenlignet med søtpotet og rødbeter (om man har utfordringer med FODMAP). Er ikke regnet som spesielt fertilitetsvennlig, men siden jeg generelt bør få opp grønnsakskvoten, noe som i sin tur påvirker allmenntilstanden, er det til syvende og sist også bra for fertiliteten. For ikke å snakke om vekten.

I går kjøpte jeg også en kurv med jordbær på butikken. Den tok seg bedre ut enn den smakte, er ikke så begeistret for sure utenlandske bær før sesongenstart her til lands, men det var likevel fint å ha noe sunt å knaske på til lørdagskvelden. Tror neppe jeg kan få for mange antioksidanter akkurat nå.

Jeg pakket bort badevekten for mange år siden, så aner ikke hva jeg veier for tiden, men når tidligere tettsittende klær begynner å henge og slenge, vet jeg at jeg er på riktig vei, til tross for litt utskeielser i påsken. Klinikken har uansett ikke forlangt at jeg skal ned i idealvekten, men alle monner drar, særlig mtp. risiko for svangerskapsdiabetes og belastningen for hoftene mine.

Det er de viktigste motivasjonsfaktorene, men det er selvsagt en gledelig bonus at jeg også kan begynne å gå med mange av de gamle klærne mine igjen som jeg ikke har passet inn i på lenge. Da får jeg i praksis en ny garderobe, til tross for at jeg nesten ikke har råd til å bruke penger på meg selv før neste forsøk.

Jeg er nødt til å prioritere beinhardt nå som aldri før. Derfor takker jeg nei til dyre middager på restaurant og tar heller for meg av det gamle alkohollageret hjemme enn å drikke på utested. Tvinger meg selv til å bruke opp alle restene av mer eller mindre passende baderomsprodukter hjemme, istedenfor å la meg friste til å kjøpe siste nytt. Det samme gjelder telageret og den kjedelige, gamle sminken. Og her om dagen kjøpte jeg det billigste de hadde av ullvaskemiddel på Kiwi, i stedet for å kjøpe noe fancy økologisk på helsekostbutikken som er fint for miljøet, men dessverre koster flesk. Helgeturer utenlands er helt utelukket inntil videre. Jeg kommer sterkere tilbake senere.

Det er likevel ikke synd på på meg. Jeg har tross alt råd til å gå på kafe innimellom, selv om det ikke er så ofte lenger og jeg ser mer på prisen enn før. Jeg sulter tross alt ikke, har mobiltelefon og kan reise kollektivt, selv om det skal innrømmes at det passet dårlig at strømprisene skulle gå opp akkurat når jeg har hatt ekstra dårlig råd. Dette er likevel luksusproblemer, men situasjonen ville vært en helt annen om jeg ikke hadde hatt familien i ryggen.

Det er en ganske skremmende tanke. Da hadde det ikke vært rom for noen TAC-operasjon. Jeg måtte istedet ha ventet på ytre cerclage rundt uke 13, noe som ville vært omtrent ensbetydende med å spille russisk rulett. Det er det mange TAC-opererte som kan fortelle om – ulykkelige sjeler som måtte gjennom en runde med ytre cerclage (og mistet enda et barn) før de endelig kvalifiserte til indre cerclage. For sjansen for å lykkes med TAC når man har livmorhalssvikt, er så uendelig mye større enn med ytre cerclage, og for meg har det vært helt uaktuelt å prøve igjen uten å ha oddsene på min side – med stor margin.

I dag er jeg både rastløs og sliten på en gang. Rastløs fordi jeg var ute i Frognerparken i hyggelig selskap i hele går ettermiddag, noe som ga mersmak, he, he. Kontrasten ble plutselig stor til det stille livet her hjemme, men samtidig er jeg så sliten etter utskeielsen at jeg nesten ikke orker gjøre noen ting.

Måtte ta meg kraftig sammen for å vanne blomster, sjekke postkassen og gå og handle i dag, men nå står attpåtil middagen i stekeovnen, så jeg får bare gi meg selv et klapp på skulderen og si meg fornøyd med dagens gjøremål. Selv pus har fått sitt, og det er tross alt ikke hver dag jeg lager mat fra bunnen av som ovenikjøpet trenger lang tid på å bli ferdig.

Så ferdig 2, sesong av Modus på Netflix etter at jeg kom hjem i går. Har fremdeles ikke sett ferdig siste sesong av House of Cards, men syns den har tatt helt av, så blir bare i dårlig humør av å se på. Tror heller jeg skal se påskens siste episode av Vera på Nrk. Er ellers litt skuffet over at det ikke kommer flere episoder av Nytt på nytt før til høsten. Syns godt de kunne holdt på fram til sommerferien og reddet fredagskveldene mine. Det blir liksom ikke samme schwungen over Norge rundt.

Hadde egentlig vurdert å bli med på ukentlig vennelunsj i dag. Men for det første var jeg for sliten, og for det andre ble det ikke noe av fordi initiativtakerne var bortreist. Har også tenkt at jeg må komme meg en tur på graven snart, men om jeg fortsetter å utsette det mer nå, kan jeg like gjerne vente til mor kommer på besøk om en uke.

Har gjort klar tablettene jeg trenger til oppstart av prøvesyklus over helgen. Foreløpig er det bare østrogen og babyaspirin, men regner med at det snart øker på med progesteron også. Får bare krysse fingrene for at kroppen min fortsatt er med på notene, for om den slutter å spille med på lag, er det game over for min del. Sånn sett er jeg veldig glad og lettet over at den ser ut til å ha godtatt den indre cerclagen så fort. Ble litt skremt av internasjonale Facebook-grupper der folk så ut til å hangle lenge etter operasjonen, men de hadde fått den plassert med åpen kirurgi, og jeg innbiller meg at det må ha en god del å si. Takk og lov for kikkhull!

Alt i alt er det en positiv forandring at jeg har begynt å kjede meg i eget selskap. For lenge var det omvendt – jeg orket ikke være sosial så lenge jeg ikke kunne prate om det som opptok meg mest, nemlig englebarna mine. Samtidig som jeg hverken turte eller ville prate om dem, for alle minnene befant seg på et veldig mørkt sted som skremte livet av meg. Men jeg hadde ikke kapasitet til å snakke om andre ting heller, så da flyktet jeg heller hjem til timevis med ordløs alenetid der ingen krevde noe av meg som jeg ikke kunne gi. Det er vanskelig å forklare, for om man ikke har opplevd det selv, er det nesten umulig å forstå.

Før jeg var på jentetreff i parken i går, hadde jeg en time hos fastlegen der alt gikk like smidig som jeg hadde håpet på. Har ikke vært der så ofte siden jeg mistet Lille mirakel. Har i grunnen kuttet alle slags legebesøk ned til beinet og sluttet helt å gå til fysikalske behandlinger etter at jeg mistet Lille mirakel. Det eneste som er blitt prioritert, har vært psykoterapi, sjelesorg og gynekologi, samt oppfølgingen hos revmatologen.

Fastlegen mente at de degenerative forandringene i ryggen som kom fram på siste MR, gav grunn til å vurdere operasjon, men revmatologen var ikke særlig bekymret, så da orker jeg ikke å gjøre noe mer med det før barneprosjektet enten er i havn eller en saga blott. Det viktigste akkurat nå er at jeg ikke har noen form for revmatisk feber, og ryggen fungerer faktisk bedre enn på lenge. Det er nesten så man skulle tro at den har hatt godt av den lange pausen fra kiropraktor.

Okke som har jeg nå fått en henvisning til MR av hofteleddene for å prøve å finne mer ut av hvor smertene mine kommer fra. For etter en ettermiddag med rolig trasking i parken i går, ble jeg liggende og verke i hoftepartiet hele kvelden og natten etterpå. Det skulle ikke ta mer enn rundt tre uker å få time, mente fastlegen. Det rekker jeg fint før ferietid og neste forsøk.

Fikk forresten et nytt blodsukkerfall mot slutten av parkbesøket i går. Var så vidt jeg greide å komme meg hjem etterpå. Vurderte å stoppe opp flere steder på veien og “medisinere” meg selv med iskrem eller vafler, men det føltes litt bortkastet, så jeg greide å holde meg til jeg nærmest snublet inn døra hjemme og fikk mekket sammen en omelett i full fart. Turen i parken ble riktignok mye lenger enn jeg hadde beregnet, men jeg begynner å mistenke at den forhøyede dosen med stoffskiftetabletter har økt forbrenningen min.

Januar 2018: Får beskjed om at jeg hadde lett utslag på immunologiprøvene jeg tok i Riga måneden før, og at jeg derfor vil bli satt på immundempende behandling ved neste forsøk. I tillegg er klinikken villig til å prøve ut blodfortynnende, selv om jeg ikke har noen indikasjon for det. Fortsetter å gå jevnlig til fertilitetsakupunktør som jeg har hatt oppstart hos i desember. Hun arbeider særlig med lever, milt, livmorhals og blodomløp i livmoren.

Februar 2018: Måneden er preget av at legene prøver å ta kontroll over syklusen min. Den har nemlig gått helt amok med eggløsning etter eggløsning uten tid til menstruasjon imellom. Selv med progesteronstimulering vil ikke kroppen gi seg med en gang, før den endelig må gi tapt. Legene klør seg i hodet, men jeg er helt klart østrogendominert og kroppen desperat etter å bli gravid. Det fører paradoksalt nok til at neste forsøk blir lenger utsatt enn forventet.

Mars 2018: Jeg føler sterkt at noe har festet seg i rugeperioden, men får samtidig kraftig pollenallergi og begynner å blø rett etterpå. Mistenker bl.a. lave progesteronnivå. Når allergien er regulert og progesteronopptaket oppjustert, er det dessverre for sent, så jeg ender opp med negativ hcg-test.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

April 2019: Lider meg gjennom familiepåske med høygravid svigerinne. Reiser over til Riga med moren min rett etter påskeferien og tar nytt hysteroskopi for å sjekke at alt er i orden. Får beskjed om at alt ser veldig gunstig ut.

Mai 2018: Har innsett av nytt embryo på 17. mai og er glad jeg har en unnskyldning for å slippe å feire hjemme. Andre 17. mai uten barn … Istedet spiser jeg en bedre lunsj etter innsett og ruger på hotellrommet. Får intravenøs intralipidbehandling på Aleris en uke før og etter.

Juni 2018: Jeg er gravid med Lille mirakel som senere viser seg å være en gutt. Tidlig hjerteaktivitet vises tidlig, og jeg blir henvist videre til både fødepoliklinikken og privat gynekolog som har erfaring med cerclage. Blir samtidig tante for første gang.

Juli 2018: Kommer inn til sykehuset allerede i uke 10, men må vente til uke 19 før jeg slipper til hos cerclageeksperten. Litt sporadiske kontroller siden mange er på ferie, men får satt inn arabinpessar mot slutten av 1. trimester (“kvalifiserer” ikke til cerclage).

August 2018: Alt ser fint ut med graviditeten, og jeg er på hyppige kontroller. Får beskjed av legene om å begynne å senke skuldrene og slutte å bekymre meg for livmorhalsen.

September 2018: Den store katastrofen inntreffer der alt som kan gå galt, gjør nettopp det. Jeg må nok en gang forlate barnet mitt hos patologen på sykehuset, og denne gangen er jeg enda mer utrøstelig enn før. Jeg er dessuten rasende på alt og alle og den store urettferdigheten i det hele. Føler meg suicidal.

Oktober 2018: Finner nye støttespillere som anbefaler indre cerclage (TAC). Har minnestund for Lille mirakel. Begynner i terapi.

November 2019: Prøver å finne ut hvor jeg kan få tatt TAC-operasjonen. Har seksukerskontroll, ettersamtale og urnenedsettelse for Lille mirakel.

Desember 2018: Finner endelig en lege som vil gi meg henvisning til indre cerclage i Norge. Får støttekontakt i Landsforeningen for uventet barnedød. Reiser bort i juleferien for å unngå familiejul med første barnebarnet som naturlig midtpunkt.

Jeg rakk såvidt posten med et nødskrik. De holdt på å stenge da jeg kom, og det var over 30 personer foran meg i køen – med kun tre synlig trette kundebehandlere som ekspederte, og offisielt ti minutter igjen av åpningstiden … Den fjerde medarbeideren ble satt til å vokte døren, så ikke flere skulle klare å snike seg inn i siste liten.

Deretter fikk jeg kraftig blodsukkerfall på vei hjem, av den typen som man nesten kollapser av om man ikke får i seg noe temmelig kjapt. Jeg hadde spist før jeg dro, men tydeligvis for lite og for tidlig. Var tåpelig ikke å ta med meg banan som sikringskost. Ble rett og slett redd for å segne om på gata, men det gikk heldigvis bra. Var temmelig kake da jeg endelig kom meg inn i sikkerhet.

Ellers glemte jeg å nevne i forrige innlegg at jeg hadde gledet meg til påskekrim på fjernsyn, men etter at familien kom, fikk jeg den enten ikke med meg, eller jeg var så sliten at jeg ikke greide å følge med, selv om jeg satt og så på. Så nå prøver jeg å ta igjen det tapte ved å se Vera på nrk.no, men det går tregt. Begynner enten å tenke på noe annet, eller må hele tiden avbryte fordi det er noe jeg må ordne først. Mangler både konsentrasjon og ro i kroppen. Først i ettermiddag var jeg i rette modus, men da var det for mye som måtte gjøres. Prøver igjen nærmere leggetid i kveld.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

For øvrig har jeg nylig oppdatert meg på en av bloggene jeg pleide å følge på den gamle plattformen. Har tidligere nevnt at jeg har funnet igjen Kristins hverdagsblogg (takket være at hun fant igjen meg) og begynt å følge henne jevnlig igjen. Den andre jeg nå har gjenoppdaget, er Mette Ask (med samme adresse som før). I mellomtiden har også datteren hennes begynt å blogge. Jeg oppdaget først denne bloggen fordi den lå på gravid-listen til blogg.no, men jeg fant fort ut at det ikke var bloggeren selv som var gravid (selv om hun forsøkte å bli det ved hjelp av donor), men datteren, som i tillegg ventet tvillinger. Så en litt artig vri der, gitt min egen historie. Var morsomt å se hvordan det hadde gått med dem siden sist.

Fra og med neste uke er jeg forresten i gang med hormonbehandling igjen. Denne klinikken liker å sette folk på såkalt prøvesyklus først, noe jeg aldri har vært med på før, så er litt spent. Skal begynne pent og forsiktig med lavere dose østrogen enn jeg har gått på tidligere, samt “babyaspirin”, men har ennå ikke fått beskjed om hvor lenge, eller når de vil ha neste kontroll. Regner med at babyaspirinen er for å øke blodomløpet i livmoren, siden jeg strengt tatt ikke trenger den mot blodpropp.

En stor fordel ved at klinikken tar styringen over syklusen min så tidlig, er at vi kan beregne nøyaktig når jeg skal ha innsett. Det er nesten et must når man trenger visum, men også veldig kjekt mht. bestilling av flybilletter og hotell. Jeg er jo vant til å måtte vente til tidligst en uke på forhånd, før jeg har fått en endelig dato. Dessverre vil det forrige visumet mitt ha gått ut til da, så jeg må ha et nytt, men slik går det når man må ha TAC-operasjon mellom hysteroskopi og innsett. Det varer dessverre bare i tre måneder om gangen, så da hjelper det lite at det er såkalt “multi entry”, men forhåpentligvis vil jeg ikke trenge flere, selv om jeg skulle være så uheldig at jeg må ha to innsett før det endelig klaffer.

Fertilitetspsykologen poengterte i dag at det var viktig at jeg ikke stresset mtp. fremtiden mens jeg prøvde å bli gravid, for det kunne hindre hormonene i å virke ordentlig. Jeg har jo hatt mine bekymringer mtp. på helsen og økonomien etter alt som har skjedd, men på grunn av alder kan jeg ikke vente til alt er på stell før jeg prøver igjen. Det er nå eller aldri. Heldigvis har jeg familien i ryggen om alt skulle skjære seg, så jeg er nødt til å fokusere på at jeg og barnet vil være trygge uansett hva som skjer, men jo mer jeg klarer å få avklart på forhånd, desto bedre, selvfølgelig.

Det er ikke alt jeg skriver om på bloggen, men det er mye jeg har arbeidet med i det stille de siste månedene. Det viktigste akkurat nå er at jeg føler meg bedre enn på lenge, og at det stadig går fremover. Alle små tegn til bedring er en liten seier og gjør meg optimistisk. Først og fremst hjelper det uendelig mye at jeg har en liten heiagjeng bak meg. Det ordner seg til slutt for snille piker – jeg kan bare ikke slutte å tro på det, iallfall ikke før siste innspurt. Jeg må få prøvd ut TAC-en først.

Påsken var over nesten like fort som den kom, men jeg rakk fire intense dager med familien før jeg brukte 1. påskedag til å flate ut og 2. påskedag til å vaske opp og rydde etter besøket.

Alt i alt en vellykket påske, til tross for migreneanfall første kvelden og videosamtale med St. Petersburg grytidlig neste morgen. Særlig tatt i betraktning den fryktelige påsken jeg hadde for to år siden da jeg brukte hele høytiden på å ligge hjemme og abortere. Rett før fjorårets påskefeiring hadde jeg akkurat hatt mitt første negative forsøk etter at jeg mistet tvillingene, samtidig som et av søsknene mine snart ventet familiens første barnebarn, så det var heller ikke noe videre.

I videosamtalen langfredag kunne fertilitetslegen fortelle at hun nå anså meg som klar til å begynne å planlegge neste forsøk, både fysisk og psykisk. Vi ble enige om at midten av juli, rett før klinikken stenger for sommeren, ville være den beste tiden. Da er det minst risiko for at behandlingen sammenfaller med andre ting som må gjøres siden det ikke skjer så mye her i fellesferien. Eneste negative er at det sikkert blir dyrere å reise dit da, men det er det minste problemet jeg har akkurat nå.

På den positive siden sa legen at hun etter de siste undersøkelsene var helt overbevist om at livmorhalsen var den eneste grunnen til at ting hadde gått galt tidligere. Hun trodde ikke at infeksjoner hadde forårsaket noe, og jeg hadde heller ikke noen alvorlige immunologiske problemer. Blodprøvene viste også at jeg ikke hadde noen utfordringer med koagulering (tendens til blodpropp) som mange har. Mao ville jeg ikke trenge så mange medisiner utenom hormonstimuleringen, men litt intralipidbehandling kunne sikkert være bra.

Hun sa videre at det nærmest ville være uunngåelig at jeg hadde fått litt betennelsestilstander i livmoren etter alt den hadde gjennomgått, men at de ville gi antibiotika mot det. Alt i alt kvalifiserte jeg rent medisinsk for babygarantipakken, men hun mente jeg hadde så stor sjanse til å lykkes på første forsøk at det ikke ville lønne seg. Det at jeg hadde vært gravid hele sju ganger før, var visst veldig positivt. Det jeg liker så godt med denne klinikken, er at de følger opp hver minste detalj, så jeg slipper å tenke selv underveis.

Kjenner at det stokker seg litt når jeg skal forklare alt her, så jeg er ganske grøtete i hodet fremdeles. Det var enda verre i påskeferien. Da måtte jeg konsentrere meg skikkelig for å klare å huske selv den enkleste lille ting. Fertilitetslegen ba meg om å øke dosen med Levaxin da tsh hadde vært litt for høy på prøvene jeg tok. Håper jeg fort vil merke bedring i konsentrasjonen når den har fått tid til å virke en stund. For selv om T3 og T4 fortsatt lå innenfor normalen, var verdiene i helt nedre skikt, og det merkes. Tror nemlig ikke at all hjernetåken min kan forklares med at jeg har hatt mye å tenke på, særlig ikke når hukommelsen er blitt verre etter at jeg har fått det bedre psykisk.

I går hadde jeg en hektisk dag til meg å være. Var først i terapi og deretter innom akupunktøren sammen med en medpasient som nylig hadde fått baby. Jeg kan med hånden på hjertet si at det føltes udelt godt. I begynnelsen av året fikk jeg vondt langt inn i hjerteroten bare av å se en videosnutt av et nyfødt spedbarn.

Siden jeg snart skal prøve på nytt, tenker jeg at det er greitt å komme inn i babymodus igjen. I mellomtiden har jeg nemlig prøvd å holde litt avstand og heller konsentrere meg om å nyte fordelene ved å leve uten barn. (Hjemmelekse fra terapeuten som jeg faktisk delvis har lyktes med, noe som ville vært helt utenkelig for bare noen få måneder siden.)

Etter det koselige babytreffet hadde jeg bare halvannen time på meg før jeg skulle møte i sorggruppen. Det var meningen jeg skulle vannet blomster for en venninne som er bortreist, men istedet ble jeg bare liggende flatt ut. Heldigvis fungerte migrenetabletten såpass at anfallet hadde avtatt betraktelig da sorggruppen begynte, men jeg merket at jeg var mer ustrukturert i kommentarene mine enn jeg pleier. Jeg var heldigvis i godt selskap – dårlig konsentrasjon er visst ganske vanlig blant oss som har mistet barn.

I dag klarte jeg bare å slappe av før ny videosamtale med psykologen til fertilitetsklinikken. Etterpå greide jeg endelig å få vannet alle blomstene, men jeg rakk ikke posten før dagens sendetid – eller det tenkte jeg ikke på før det var for sent. Den bortreiste venninnen hadde nemlig glemt å ta med seg sertifikatet dit hun dro og ba meg om å ettersende det. Vanligvis er jeg godt organisert på sånne ting, men hodet mitt er ikke helt på plass i dag, sannsynligvis pga. etterdønningene fra migrenen. Men nå skal jeg løpe før postkontoret stenger, for i morgen vil jeg heller ikke rekke dit før fire.

Jeg har logget av e-post for dagen og ser på påskekrim og drikker te i solgult krus. Den store oppvasken er tatt, og vaskemaskinen står på. Lunsjen i dag var rester fra i går. Da lagde jeg en slags wok med ferdigstrimlet lam og kikerter. I små mengder tåler jeg kikertene ganske godt. Da var det verre med chilibønnene til den engelske søndagsfrokosten i forgårs. Elsker belgvekster, og de er svært bra for blodsukkeret mitt, men magen protesterer bokstavelig talt høylytt når jeg ikke er veldig forsiktig med den slags.

I natt har jeg sovet dypt og lenge. Sannsynligvis fordi det ble dårlig med søvn natten før. Jeg prøvde nemlig å klare meg uten innsovningstablettene. Tenkte det kunne være lurt å gjøre nå i ferien. Men med tanke på familiesamværet og den tidlige videosamtalen med fertilitetslegen fra Russland denne uken, har jeg kommet fram til at det var en dårlig ide. Kan ikke risikere å ødelegge påskefeiringen med mangel på søvn og påfølgende migreneanfall.

Ellers gleder jeg meg stort over at gult er blitt så populært igjen. Som barn hadde jeg på meg en signalgul drakt på 17. mai og bodde i et knallgult hus. Da jeg ventet tvillingene for tre år siden, var det nesten umulig å finne gule klær til dem, men nå ser jeg gult hvor enn jeg snur og vender meg, og slett ikke bare i påsken. Man kan utvilsomt bli i godt humør av mindre!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

På graven stod fremdeles vinterpynten fra gravferdsetaten igjen, men den hadde visnet, så jeg bare fjernet alt og satte på den gule sammenplantningen istedet. Barn skal være omringet av glade farger, og i år passet det ekstra godt siden gult var fargen til Lille mirakel under hele begravelsen, dvs. både minnestund og urnenedsettelse.

Teen jeg drikker, er egentlig en adventste, men siden den innholder både appelsinskall og ringblomst, passer den godt som påskete også 🙂 Nå hører jeg sentrifugen til vaskemaskinen, så da må jeg straks henge opp klær. Pus koser seg mye ute i solen for tiden, men elsker å ligge under klesstativet på badet når det er fylt med klesvask. Da får hun sitt eget lille indianertelt 😉

I går ettermiddag fant jeg plutselig en e-post i innboksen fra koordinatoren min ved fertilitetsklinikken i St. Petersburg. Der stod det at legen gjerne ville ha en samtale med meg grytidlig fredag morgen. Fredag denne uken er jo langfredag, så jeg fikk helt bakoversveis med det samme, men så husket jeg på at den russisk-ortodokse påsken kommer senere enn vår, så for dem er det bare en vanlig arbeidsdag.

Jeg hadde umiddelbart lyst å takke nei, likte ikke tanken på forstyrrelser i påskeroen, men fristelsen ble for stor. Legen skal nemlig snakke med meg om videre forløp og er endelig klar til å legge opp en behandlingsplan for neste forsøk. Det blir spennende, selv om jeg glatt skal innrømme at stressnivået steg flere hakk bare ved tanken.

Men det at vi skal diskutere veien videre, trenger ikke nødvedigvis å bety at jeg må starte med hormonkur samme dag. Det betyr bare at jeg vil få bedre oversikt over hva som skal skje framover. Ingenting er verre enn å gå rundt i uvisshet i min verden, så derfor tok jeg ikke sjansen på å utsette samtalen til neste gang hun har en ledig time.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har i grunnen hatt på følelsen at denne henvendelsen ville komme snart, for etter timen hos revmatologen stod det ikke noe mer på den forrige planen vi la opp i januar. Erfaringen tilsa også at etter lang stillhet kunne hjulene plutselig settes i gang igjen, slik det skjedde etter nyttår da jeg fikk beskjed om å kaste meg rundt og komme til hysteroskopi så snart som mulig.

For et par dager siden begynte jeg derfor å snuse litt på nettsidene deres og se mer konkret på hvilke tilbud de hadde. Det hadde jeg ikke gjort siden i høst, men frem til nå har det vært for tidlig å diskutere slike ting siden jeg har hatt så mange ting som måtte fikses først.

Det andre jeg gjorde, var å gå inn på nettsidene til sædbanken i Danmark der jeg i sin tid fant donor til Lille mirakel. Man kan fort bli ganske surrete i hodet av å søke etter det perfekte donoremnet til sitt fremtidige barn, så på et tidspunkt må man bare bestemme seg. Denne gangen fant jeg nokså umiddelbart en jeg festet meg med, så foreløpig holder jeg en knapp på ham.

Den eneste x-faktoren er at jeg har hørt det kan være veldig dyrt å få fraktet donorsæd til Russland siden det ligger utenfor EU, så det må jeg høre mer med klinikken om. Alternativet er å velge sæddonor direkte fra dem. De har visst også sæd fra danske donorer på lager, men da får jeg ikke vite så mye om dem, så med mindre det er snakk om uoverkommelige kostnader, vil jeg mye heller gå via den danske sædbanken.

Jeg har så smått begynt å ta kosttilskudd igjen, etter å ha slurvet ganske mye i en periode der jeg bare ville ha fri fra hele greia, men jeg har ennå ikke startet helt for fullt, så vi får se hva legen sier. I mellomtiden har jeg først og fremst prøvd å passe på at ikke lagrene mine av jern, D-vitamin og folat skulle bli altfor lave siden det tar tid å bygge dem opp på nytt. Siste skudd på stammen er rosenrot som jeg nylig har begynt å ta. Først og fremst fordi det er et av de få tilskuddene som jeg faktisk merker nokså umiddelbar effekt av. Føler meg mer energisk allerede 🙂

Som nordmenn flest har jeg vokst opp med å gå på ski i fjellet i påsken. Og tro meg, jeg har virkelig prøvd å like det, men det har bare aldri vært tingen for meg. Jeg forbinder det med en eneste lang utholdenhetsprøve i å late som, og like stor lettelse når skituren for dagen endelig var over.

Så snart jeg ble voksen og fikk bestemme selv, har det vært bypåske som er blitt selve symbolet på lykken her i gården. Solrike dager med caffelatte og prosecco på uteservering. Rolig storby med nesten bilfrie gater. Kino. Vårklær. Hvem i all verden kan ønske seg tilbake til snøen og vinteren da?

De siste årene har familien kommet hit istedenfor at jeg har reist hjem til familien. Skiturene i fjellet er blitt byttet ut med spaserturer i byen og kaffepauser på bakeri. Vi hadde ikke en gang kvikklunsj med da jeg var liten, men måtte nøye oss med en appelsin. Altfor mye strev og lite vinn. Det var strenge regler for hvor lenge man måtte gå før det var lov å nyte nistepakken. Nordmenn har i alle år kalt det verdier og god oppdragelse. Jeg kaller det å ta bort livsgleden fra barn og unge.

Når nordmenn snakker om såkalte norske verdier, kjenner jeg meg bare delvis igjen. Til tross for at jeg både genetisk og kulturelt sett er omtrent så norsk som det går an å få blitt, og jeg har tilbrakt store deler av oppveksten på landsbygda. Men så fort jeg fant en mulighet, dro jeg ut i den store verden, og det har satt varige spor.

De fleste vennene mine liker heller ikke å gå på skitur, så vi har pleid å lage stor fest på påskeaften istedet. Den har nesten vært enda gjevere enn nyttårsaften med høy champagnefaktor. Jeg tror neppe det er tilfeldig at akkurat de er blitt vennene mine. De fleste av dem er akkurat like etnisk norske som jeg, men slett ikke alle, og godt er det, for ellers hadde jeg sannsynligvis kjedet livet av meg. Takk og pris for at jeg slipper å leve lenger i den norske “påskedrømmen”!

Jeg har så smått begynt å innstille meg på feriemodus og nyte vårstemningen i storbyen. Har fått gjort unna en del viktige ting jeg har grudd meg for lenge denne uken, og det gjør det mye lettere å slappe av nå. Har litt spenningshodepine etter hektisk aktivitet de siste dagene, men er ganske rolig og forsiktig optimistisk.

Ny tur til gynekologen en måned etter TAC-operasjonen viste at den ligger pent på plass, og at livmorhalsen har strukket seg ganske langt ut igjen. Den ligger nå på 3 cm mot 1,3 for to måneder siden. Jeg merker også at bekkenmuskulaturen endelig har strammet seg opp til normalen igjen. Jeg har vært ganske nummen i hele området siden fødselen. Heldigvis uten urinlekkasje, men slik at jeg har hatt problemer med å tømme blæren ordentlig. Mistenker at det hovedsakelig har skyldtes restene som ikke ble fjernet før 4-5 måneder etterpå, men TAC-en ser også ut til å ha gjort sitt. Gynekologen var i alle fall veldig fornøyd med utviklingen.

Det er kanskje bare innbilning, men jeg føler meg mye tryggere med TAC-en på plass, selv om den aldri skulle bli brukt til å bære fram et barn. Er ingen god følelse å kjenne på at livmorhalsen ikke greier å beskytte livmoren. Fikk meg virkelig en støkk da kirurgen sa den var så svak at han kunne ha stukket en finger inn om han hadde villet, for slik skal det jo ikke være.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

I dag skal jeg ned til sentrum i det fine været og kjøpe blomster til englegraven. Fine gule påskeblomster til barna mine. Jeg har allerede sett meg ut akkurat dem jeg vil ha, så nå må jeg skynde meg før butikken går tom. Påskekaffen er allerede på plass i flere varianter. God palmehelg!

Etter å ha fulgt med på et par bloggdebatter i media, har jeg skjønt at det er blitt en greie at man ikke skal si noe om hvor store porsjoner man spiser fordi andre kan komme til å herme. Vel, vel, det har aldri vært aktuelt for meg å dele uansett da jeg syns det blir for invaderende for min egen del. Det jeg derimot kan si noe om litt sånn innimellom, er hva jeg spiser.

Jeg er generelt en uavhengig sjel som heller tar inspirasjon fra de ulike trendene enn å følge dem slavisk. Det gjør selvsagt livet mer komplisert å måtte tenke selv, men jeg har tro på individuell tilpasning om noe skal fungere i lengden. Så kan man heller følge en bestemt diett til punkt og prikke helt i begynnelsen for å komme i gang.

Akkurat nå er jeg litt i fri flyt og prøver å spise slik at både blodsukkeret holder seg stabilt, samtidig som magen ikke skal ha for mange tungtfordøyelige karbohydrater før den slår seg vrang. I tillegg bør maten være fertilitetsvennlig, samtidig som jeg skal ned i vekt.

Utfordringen for tiden er å spise mere grønnsaker som magen tåler. Det innebærer en god del prøving og feiling. I dag har jeg spist kokt hvitkål (hodekål) og syltede rødbeter, som ser ut til å ha gått bra. Jeg kokte i tillegg fersk ingefær i små biter sammen med kålet for å gi det en ekstra spiss og blodomløpet mitt litt drahjelp. Tilbehøret (altså grønnsakene) var i mye større mengder enn hovedretten som var brennende kjærlighet (bestående av kjøttrike pølser fra Jacobs, et snev av bacon og magevennlig potetstappe.)

Magen virket rolig og fornøyd etterpå, og jeg ble langt fra overmett (det hele ble fordelt over to måltider.) Til TV-kvelden vanket det rosa grapefrukt. Den er ganske søt og kan derfor spises uten påstrødd sukker. Eneste problemet er at det lett blir mye søl. Til slutt ble det hele toppet opp med scampi rett fra pakken. Fantastisk fingermat, spør du meg. Fin kilde til protein og jod og nesten helt fri for karbohydrater og fett. Dessuten holder det trangen til potetgull på effektiv avstand.

I tillegg drikkes det mye sterkt utvannet kaffe eller svart te med melk. Jeg drikker også en god del urtete og grønn te, bare så det er sagt, men da er det som regel uten melk. Jeg har i det hele tatt nesten bare drukket varme drikker siden jeg mistet Lille mirakel. Av en eller annen grunn unngår jeg for det meste kald drikkke. Jeg tror det er fordi den varme drikken virker beroligende og trøstende. Jeg kan også drikke rent vann, bare det er oppvarmet. Det med varme drikker var noe akupunktøren i Riga anbefalte meg den første måneden etter innsett, i tråd med visse ayurvediske prinsipper, men nå gjør jeg det rent instinktivt. Kokt vann stiller dessuten sultfølelsen. Det funker ihvertfall fint på meg.

Jeg er den første til å prøve nye ting og elsker spennende smaker, men jeg orker ikke å sette sammen et daglig kosthold som krever regelmessige turer til dyre spesialbutikker og avansert kokkeutstyr. Det får være for spesielt interesserte. Jeg flørter gjerne med supermat, men til daglig vil jeg helst spise mest mulig ekte mat i opprinnelig form. Og siden jeg ikke lider av særlig mye søthunger til å begynne med, er jeg iallfall ikke interessert i å lage desserter og kaker ved hjelp av ulike former for juks (les: sunne erstatninger), som likevel koker ned til at jeg ender opp med en følelse av at sukkeret tyter ut av ørene på meg. Skulle bl.a. kjøpe chai matcha-te på helsekostforretning som inneholdt så mye kokosblomstsukker at jeg holdt på å gå i taket for hver gang jeg drakk den, og det kan jo umulig være sunt. Mange kalorier inneholdt den også. Da holder jeg meg heller til tradisjonell grønn te.