I går kom jeg tilfeldigvis over dette blogginnlegget da jeg skulle logge meg inn:

SØNDAG, SPONTANABORT OG ET ROP TIL POLITIKERNE

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg kjenner ikke denne bloggeren fra før, men temaet spontanabort og mangelen på oppfølging av alle som gjennomgår dette traumet, har lenge vært en av mine store hjertesaker. Syns hun fikk satt veldig godt ord på det og anbefaler dere å lese innlegget.

Selv har jeg følelsen av at påsken kommer litt kastet på meg som julekvelden på kjerringa i år. Kan ikke huske å ha hatt det sånn før. Men ingenting er jo helt som før, så det burde ikke forundre noen. Er litt vanskelig å forklare, men jeg skal forsøke.

Vanligvis liker jeg å være der det skjer, men nå vil jeg helst gå under radaren. Og i påsken er det mange som har fri og retter oppmerksomheten mot meg. Det er selvsagt et stort luksusproblem, men jeg føler meg veldig lett presset inn i et hjørne. Stressmestring er blitt et enormt problem etter at jeg mistet Lille mirakel. Det skal ikke så mange jern i ilden til før jeg føler at hele systemet mitt koker. Det legger også ekstra tidspress på alt som helst bør gjøres før ferien.

Jeg har et svært nettverk som jeg gjerne vil beholde, men siden jeg er nødt til å prioritere beinhardt for tiden, er det i praksis umulig å vedlikeholde samtlige av disse relasjonene. Jeg kan bare håpe på at ikke alle forsvinner for meg underveis. For jeg må også gjøre plass til nye forbindelser. Dem jeg har møtt i løpet av denne beinharde prosessen som har vært viktige støttespillere. Ikke bare viktige, men uvurderlige; jeg hadde aldri klart meg så godt uten dem.

Jeg merker nemlig fort når jeg har vært uten det nye supportnettverket mitt en stund. Da kan jeg plutselig bli veldig urolig. Samtidig som jeg er helt avhengig av rikelig alenetid for å greie å fungere. Jeg detter ut av samtaler når jeg har vært sosial for lenge og klarer ikke å konsentrere meg om å gjøre den minste lille ting. It’s complicated to say the least. Jeg føler at jeg hele tiden balanserer på en knivsegg for å finne den rette balansen, og det er slitsomt nok i seg selv.

I helgen hadde jeg kaffebesøk til godt utpå kvelden. Det var for kaldt til å sitte ute, men vårstemningen nådde oss allikevel. Hadde ikke sett denne venninnen siden november i fjor. I går ville en annen venninne treffe meg på ettermiddagskaffe i sentrum. Vi hadde ikke sett hverandre på over to måneder, men jeg orket ikke mer, selv om jeg hadde aldri så mye lyst.

Istedet ble det hår- og klesvask hjemme i fred og ro med pus. Det hadde hopet seg opp en del sengetøy etter diverse overnattingsbesøk som jeg bare måtte få unna før det vokste meg helt over hodet. Håret mitt trenger dessuten lang tid til å tørke, og jeg ville ikke risikere å fryse på meg noen vårforkjølelse ved å gå ut for tidlig. Det var blitt såpass skittent at det var helt uaktuelt å vente med hårvasken til etterpå; kunne ikke vise meg ute blant folk sånn. Eller det kunne jeg selvsagt ha gjort, men jeg hadde ikke følt meg vel. Og tro meg, jeg har virkelig ikke støv på hjernen, men et sted går grensen.

Innimellom prøver jeg å ta igjen det tapte ved å sende meldinger til folk, men det resulterer fort i forslag om å møtes, så det baller lett på seg. Selv utenlandskontaktene mine inviterer på besøk, og da kommer jeg med en gang i skvis. Har jo lyst, men tid og penger må forbeholdes det nye forsøket som jeg ennå ikke vet når er, og om jeg blir gravid, tør jeg ikke sette meg på noe fly sånn uten videre, så planlegging blir helt umulig. Men det kan jeg heller ikke si, for jeg vil helst involvere færrest mulig i neste runde. Tror alle som har holdt på med forsøk, kjenner seg igjen i det.

Jeg kjenner godt at selv om jeg har det sånn noenlunde bra nå, er jeg ganske skjør, og om jeg begynner å kjenne for mye på hvordan jeg egentlig har det, er det altfor lett å miste motet og bare gi opp hele livet. Tåler veldig lite motgang før det bikker over, men enn så lenge klamrer jeg meg fast. Til håpet. Man må for all del ikke ta håpet fra folk; da har de ikke lenger noe igjen å leve for. Det er bokstavelig talt livsfarlig.

For et par-tre netter siden drømte jeg om barna mine, alle tre. Jeg klamret meg til de døde kroppene deres og klemte dem hardt inntil meg. For første gang på lenge kjente jeg på det fysiske savnet igjen. Følelsen som jeg har prøvd så hardt å skyve unna at det er akkurat som om barna mine aldri har eksistert. I sorggruppen snakker vi om de tomme armene. Noen ganger blir det så overveldende at jeg bare har lyst å forsvinne, men i drømmen var det litt godt også. For når jeg blir for nummen i følelsene, er det faktisk litt skremmende, som om jeg ikke lenger er i kontakt med meg selv og bare er en tom maskin. Da blir fort alt veldig meningsløst.

Jeg famler i mørket, snubler, reiser meg opp, går noen skritt videre og ramler på nytt. Kan hende vil jeg aldri oppleve å bli mor. Kan hende vil jeg aldri bli 100% frisk igjen. Men jeg har et hemmelig våpen, TAC-en, og enn så lenge klamrer jeg meg fast til den. Jeg kan ikke gi meg nå.

Akkurat sånn er det:

DEN VERSTE TOPPTUREN NOENSINNE!

På overflaten ser det nok ut som om jeg har mest rolige dager, men innimellom glimter jeg til og blir plutselig supereffektiv. I virkeligheten er det mer sånn at jeg hele tiden går rundt og funderer på hvordan jeg skal gripe neste steg an, så når handlekraften glimter til, har jeg allerede pønsket ut en ganske strukturert plan.

Alle fungerer på ulike måter, og måten man fungerer best på, kan også være situasjonsbetinget. I denne kroken som jeg befinner meg i akkurat nå, drar jeg meg videre ved hjelp av følgende elementer:

– Søking etter medisinske fakta (diskusjon med fagfolk og medpasienter i virkeligheten og på nettet, inkludert linker til relevant fagstoff)
– Vurdering av den menneskelige siden (råd fra fagfolk, medpasienter og terapeuter)
– Organisering av den praktiske biten og samordning av alle trådene.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Som allerede nevnt i et tidligere innlegg, har jeg nylig tatt sukkerbelastningsprøven som veldig mange gravide må ta, for å se hva slags utgangspunkt jeg har mtp. risiko for svangerskapsdiabetes. Den viste at blodsukkeret mitt var lavere to timer etter prøven enn før. Hos de fleste er det høyere, og når det blir for høyt, har man diabetes.

Klinikken bekreftet at dette kunne tyde på at jeg hadde en overaktiv bukspyttkjertel som produserte for mye insulin, kort fortalt motsatt av diabetes. De så på det som mye bedre enn omvendt og sa jeg hadde et godt grunnlag for å bli gravid.

Mao forsåvidt godt nytt, men det bekrefter bare det jeg egentlig har visst hele tiden, nemlig at jeg bør gå på en blodsukkerstabiliserende diett for å unngå store stigninger av insulin med ditto blodsukkerfall. For når jeg spiser rent sukker, ender jeg fort opp med mindre energi enn før.

I tillegg har jeg tatt MR og vært hos revmatolog siden sist. Den gode nyheten er at jeg fortsatt har en sterk rygg, og at de såkalte degenerative forandringene er innenfor normalen i min aldersgruppe. Jeg har heller ingen tegn til revmatisk feber, noe som kunne ha gjort det vanskeligere å være gravid.

Jeg har imidlertid fortsatt ganglion i ene håndleddet som ble oppdaget mens jeg var gravid med Lille mirakel. Det ser ikke ut til å gå bort av seg selv. Løsningen er enten kirurgi eller kortisonsprøyte.

Samtidig har jeg slitt med økt nummenhet i underarmer, hender og fingre siden jeg var gravid med tvillingene. Det er ikke karpaltunnelsyndrom, men ser ut til å være forårsaket av at en nerve i abueområdet på begge sider ligger i klem. Det kan i teorien opereres, så nå er jeg henvist både til kirurg og nevrografi for videre vurdering.

Problemet er bare at det er 3-5 måneders ventetid bare hos nevrologen, og jeg tror ikke kirurgen vil ta noen endelig beslutning før nevrografien er gjort. Mao vil det bli ganske håpløst å vente med planlegging av svangerskap til etterpå, så jeg tror ikke det er realistisk å satse på å bli ferdig med alt dette før graviditet og fødsel. Er også litt usikker på om man kan ta nevrografi mens man er gravid, men ifølge nettsidene til den aktuelle nevrologen kan det se ut som om det går greit.

Jeg har også tatt blodprøver som viste at pollenallergiene mine ser ut til å være på retrett, hurra! Men da jeg leste på nettsidene til Furst, kan det se ut som om jeg muligens har fått falskt negative svar pga. perioden jeg tok dem i, så det er kanskje litt for tidlig å juble enda. Må høre med legene først.

Som tidligere nevnt medfører både allergier og revmatisk sykdom et overaktivt immunforsvar som kan føre til at kroppen støter fra seg fosteret, så derfor har det vært viktig for meg å få avklart. For om det hadde vært tilfelle, ville det kanskje ikke vært nok å få operert inn en indre cerclage for å lykkes i å bære fram et levende barn.

At både ganglion i håndleddet og sammenklemte nerver rundt albuene gjør meg svak i underarmer og hender, er selvsagt ingen fordel med et spedbarn i hus, så derfor hadde det vært praktisk å få det ordnet før. Men det vil ikke hindre meg i å gjennomføre en graviditet, så derfor tviler jeg på at klinikken vil legge noen særlig vekt på det. Da er det mye viktigere at ryggen er sterk nok til å tåle påkjenningen.

Så var det den vekten da. Forskning viser at overvektige har større risiko for å spontanabortere, så for å redusere abortrisikoen mest mulig, prøver jeg å gå enda litt mer ned i vekt.

Har ikke vært så streng med meg selv i det siste pga. cerclage-operasjonen da sykehuset hadde gitt meg et informasjonsskriv som anbefalte å spise mest mulig variert for å støtte kroppen i rehabiliteringsprosessen. Jeg tolket det slik at det neppe var tingen å sultefore den heller.

Men over helgen har det allerede gått fire uker som er den tiden kirurgen sa det ville ta for cerclagen å gro fast i livmorhalsen min og bli en integrert del av den. Så nå er det snart på tide å sette inn støtet igjen på slankefronten.

Blir ikke akkurat lett i påsken med mange familiemiddager og diverse besøk på utesteder, men det blir iallfall ikke noe påskeegg på meg i år, så får jeg heller unne meg et glass vin i ny og ne. Har hatt litt dilla på tørr sherry (Tio Pepe) i det siste 😉

I morgen blir det kaffekos i hagen med katt og gode venninner. Får bare håpe været holder seg!

Jeg strever fortsatt med å komme tilbake til hverdagen, men det går bittelitt bedre for hver dag som går, selv om det gjerne blir i rytmen to skritt frem og ett tilbake. Uansett bedre enn omvendt, he, he 😉

Ellers syns jeg det har vært mange avbrudd etter nyttår med operasjon både i midten av februar og midten av mars, og i midten av april kommer påsken der jeg er nødt til å være sosial med familie på besøk. Kanskje er det bra for meg også, men jeg kommer så lett ut av hverdagstralten for tiden, og etablerte vaner gir en form for trygghet. Uten dem er det mye lettere å bli vippet av pinnen.

Jeg har vel aldri følt at jeg har hatt så liten kontroll over tilværelsen som nå; jeg står uvilsomt ved et veiskille. Samtidig syns jeg at jeg allikevel har akkurat god nok oversikt til å greie å navigere meg sånn noenlunde velberget fram gjennom både ukjent farvann og ulendt terreng, fra dag til dag og uke til uke. Men uten å fokusere kun på ett delmål om gangen, hadde jeg falt helt sammen for lengst.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det skal fortsatt veldig lite til for å stresse meg opp. Jeg skal ikke påstå at jeg noen gang har vært verdens roligste person, men etter at jeg mistet Lille mirakel, har det innimellom vært ekstremt. Det kan nesten føles som om jeg holder på å få panikkangst, hjertet hopper nesten ut av brystet, noe som er nytt for meg, men jeg har foreløpig unngått å ende opp med papirpose og åndenød. Forhåpentligvis vil det bli bedre før det noen gang kommer så langt.

Jeg er med i en nettgruppe for folk over hele verden som har mistet barn i 2. trimester, og flere av dem rapporterer også at de har opplevd angst for første gang etterpå. Hos dem som har opplevd angst tidligere, er den gjerne kommet tilbake med økt styrke. Psykologen fra den russiske klinikken sier at kroppen er redd, og at jeg må bygge opp tillit til kroppen igjen. Den slår seg fort vrang når jeg ikke godsnakker med den.

Jeg er på mange måter et barn av den gamle skolen som sa at bare man tok kontroll over situasjonen, ville mye ordne seg, men jeg må gjøre det med kroppen på lag, ikke mot den. Overstyring av kroppens signaler fungerer ikke noe særlig lenger. Det betyr ikke at jeg lar meg overmanne av alle mulige tegn til angst, men det er slitsomt å jobbe mot den, så da trenger jeg desto mere hvile etterpå. Luring og lirking funker bedre nå enn bare å kjøre på. Den siste metoden bruker jeg derfor bare når jeg absolutt må.

Det går også mye tid med til tankesmie og grubling innimellom slagene. Jeg må jo gå opp nye løyper i ubrutt mark, så det er lite som går på autopilot for tiden. Jeg slites mellom å prøve å finne mest mulig informasjon og avgrense søkingen til det aller viktigste.

Jeg holder meg dessuten fortsatt til strategien om å skynde meg langsomt på fertilitetsfronten. På den ene siden føler jeg for å ta det med ro litt til, og på den andre vil jeg helst sette en sluttstrek snart for flere utredninger som kan forsinke prosessen.

Det ble mye filosofering i kveld. Jeg skriver mer konkret i neste inlegg. God natt!