Fertilitetsturisten Jeg var en gang en enslig kvinne i godt moden alder som etter en lang, personlig reise endelig bestemte meg for å vende nesen mot Baltikum for å oppfylle babydrømmen. Tre måneder senere befant jeg meg i overlykkelige omstendigheter med toeggede tvillinger. Ut fra det store intet sprakk plutselig den rosa boblen og ble forvandlet til det store marerittet. Dette er min historie som helseturist og englemor. Hvorfor dro jeg egentlig utenlands? Fordi det per dags dato fortsatt ikke er lov å fertilitetsbehandle single her til lands.

Licensed from: Astroid / yayimages.com

Magen min er allerede blitt omtrent like stor som den på bildet her, iallfall nesten. I morges våknet jeg opp til “knudrete” brystvorter og kom plutselig på at det var et typisk graviditetstegn som jeg hadde glemt av i farten. Følte meg hakket piggere så lenge det var litt kjølig ute, men det varte ikke lenge, så jeg følte meg ganske svimmel da det var på tide å dra til Furst for andre runde med blodprøver.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Rundt kl. 16 i ettermiddag kom endelig svaret på fredagens blodprøver: Hcg-verdien var over 100, mao mer enn god nok for 13-14 dager etter befruktning. Progesteron-verdien lå også godt innenfor. Jeg trodde jo egentlig at verdiene ville være fine ettersom jeg har følt meg såpass gravid, men etter noen runder i prøverørsdansen stoler jeg ikke lenger helt på tegnene fra min egen kropp, så det var godt å få det bekreftet. Neste skanse blir å se om stigningen har vært fin. Så trøtt som jeg har vært de siste dagene, bør den jaggu være det!

Gastrospesialisten kunne i grunnen bare fortelle at vi måtte utsette videre utredning og behandling av spiserørsbrokken til etter at jeg hadde født. Jeg bør helst ikke ta syrehemmende midler mens jeg er gravid, og gastroskopi ville være altfor stressende nå (hadde mareritt i mange netter etterpå sist). I mellomtiden må jeg bare passe på dietten og la gynekologene på sykehuset holde et halvt øye med brokken. Er slett ikke utenkelig at tilstanden kan forverres, permanent eller midlertidig utover i svangerskapet.

Da jeg kom hjem, lå det innkallling til revmatolog i postkassen ved samme sykehus, men ikke før 15. august. Fikk forståelsen av legen i dag som selv snart var ferdigutdannet revmatolog at svangerskapet ikke ville føre til at jeg ble innkalt før, men hun sa at sykehusgynekologene som skulle følge meg opp, ev. ville sende meg videre til en spesialist ved sykehuset der. Ikke lett å finne fram i denne jungelen, men jeg får bare satse på at spesialistene står klare denne gangen (i motsetning til sist) siden jeg er blitt lovt status som høyrisikosvangerskap. Egentlig har jeg jo hatt mye mindre rygg- og muskelplager når jeg har vært gravid, men det som bekymrer meg, er at spondylitten i verste fall skal føre til at kroppens immunforsvar støter fra seg fosteret.

Ellers hadde senkningsverdiene mine steget litt igjen på blodprøvene jeg tok forrige uke, men det kunne ganske enkelt komme av at jeg var gravid. De hvite blodlegemene hadde også steget litt, noe som mest sannsynlig skyldtes kortisontablettene. Vi får bare krysse fingrene for at kortisonen greier å dempe immunforsvaret tilstrekkelig framover.

Licensed from: brux / yayimages.com

De tre siste dagene er jeg blitt stadig slappere. Er faktisk usikker på hva som skyldes varmen og hva som skyldes (forhåpentligvis) økte nivåer av hcg og progesteron. Forsøkte meg en stund i skyggen i solstolen i formiddag med solbriller, deilige melonbiter, forfriskende cocktail (alkoholfri såklart) og rosa roman, men til slutt ble jeg så overveldende trøtt at jeg bare måtte finne tilbake til sengen. Har også hatt påfallende hovne øyenlokk i det siste og lurer litt på på om stoffskiftet er i ferd med å synke. Det kan nemlig skje veldig fort i de første graviditetsukene. Skulle egentlig ha målt det hos fastlegen denne uken, men fikk ikke tid pga. forsinkelser og lunsjpause på legekontoret. 

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Jeg har også fått uvanlig mange gnagsår og blemmer på føttene denne uken, langt utover det man normalt kan forvente i denne varmen. Jeg opplevde det samme første gang jeg var gravid. Da var jeg på ferie i Sør-Europa og ennå ikke klar over hvordan det var fatt, men skjønte absolutt ingenting. De brede, solide sandalene mine måtte settes til side hele resten av turen til fordel for et par lånte flipp flopp-sandaler. Huden var like skjør som babyhud og tålte absolutt ingenting. I tillegg ramler nå nesten alle plastrene av med en gang, selv Compeed. Jeg antar at det kommer av at huden er unormalt fuktig.

Hodet har også vært ganske tungt i det siste, med tilløp til stiv nakke og et snev av hodepine. Om det fortsetter sånn, vil det bli en kamp å komme meg gjennom neste ukes mange avtaler og gjøremål. Klesvasken vokser meg allerede over hodet på badet, og den er i grunnen det minste problemet. Da er det verre med timer som ikke kan avlyses, som gastroutredningen jeg skal på i morgen ettermiddag, men, men. Jeg får bare ta en time av gangen.

Jeg er blitt merkbart varmere den siste tiden. Det føles ikke bare sånn innenifra, men jeg er bokstavelig talt blitt varmere å ta på. Det er noe jeg iallfall kjenner igjen fra da jeg var gravid med tvillingene. Om jeg hadde vært alene hele tiden, hadde jeg mistenkt at det kom av varmen, men jeg er sammen med andre innimellom som ikke er like varme som meg. 

Bihulebetennelsen er på retrett, men pollenallergien gjør likevel at jeg fortsatt snufser jevnt og trutt. Innimellom har jeg også ubehagelige fornemmelser i livmor som bare går bort når jeg tar magnesium. Fertilitetsakupunktøren sa at det var ganske vanlig å kjenne mer når man hadde vært gravid før, og det kan ihvertfall jeg skrive under på. Men så lenge det ikke er snakk om nedpress, slapper jeg av og tenker at alt er som det skal.

Akkurat nå spør jeg meg selv om hvor søvnig det egentlig går an å bli … Tror det er like før jeg dupper av igjen.

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Jeg har vært gravid seks ganger tidligere med til sammen sju barn. Likevel har jeg bare fått se tre av dem, og det ene var så lite at jeg kunne holde det i ene hånden. Jeg har hatt ett barn liggende på brystet mitt en halvtime etter fødselen, men han hadde akkurat forlatt oss, så det var som å se på et tomt skall. Da er det kanskje ikke så rart at jeg spør meg selv om det sjuende svangerskapet endelig vil gi meg et levendefødt barn?

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Sju skal være fullkommenhetens tall og er et gammelt lykketall. Jeg trenger all den drahjelpen jeg kan få nå og tar gjerne med meg litt fra symbolikkens verden også. I grunnen er alt nyttig som kan holde meg rolig og optimistisk. Så får det bare våge seg at det ikke er så veldig vitenskapelig.

Jeg holdt på å sovne på akupunkturbenken i dag, noe jeg bokstavelig talt aldri gjør. Hører til blant dem som aldri greier å sovne når jeg ligger på ryggen, og iallfall ikke full av nåler som gjør at jeg må ligge mest mulig i ro. Men i dag var jeg så døsig at jeg nærmest havnet i koma. Mistenker at det er graviditetshormonene som allerede har begynt å slå inn.

De siste tre dagene har jeg innimellom fått en følelse av at maten ikke har smakt som den skal. Lurte først på om det kunne skyldes bihulebetennelsen, men så tett har jeg tross alt ikke vært. Dessuten har det fortsatt etter at jeg begynte å bli bedre. 

Gikk en tur og handlet etter akupunkturtimen på en butikk rett rundt hjørnet fra klinikken. Pleier vanligvis å spasere hjem derfra, men i dag tok jeg ikke sjansen på å bære posene helt fram og tok trikken ett stopp istedet. Det vil nok bli mye omlegging av vaner framover om jeg er så heldig å få lov til å fullføre dette svangerskapet.

I dag er jeg på rugedag 8 som er den dagen der jeg først begynte å blø med tvillingene. Fremdeles ingen tegn til blod, og det er virkelig en stor lettelse. Det gjør meg for det første mye lettere på foten når jeg er utenfor huset, og jeg må ikke tenke meg om to ganger hver gang jeg velger å stå istedenfor å sitte. Ihvertfall ikke foreløpig.

Mens jeg satt på venteværelset til fertilitetsakupunktøren i dag, fikk jeg melding fra fastlegen om at mrsa-prøvene var negative. Takk og lov at de ble ferdige før timen min på sykehuset på mandag. Må bare huske å stikke innom fastlegekontoret først og hente en utskrift. Det er nemlig ingen automatikk i at fastkegen videresender resultatet direkte, så jeg har lært at det alltid er tryggest å ha med egen kopi.

Som ventet kom det ingen prøvesvar tikkende inn på telefonen fra Furst i kveld, så da må jeg nok vente til etter kl. 15 på mandag. Timen min hos gastrospesialisten er kl. 14, så dermed ville jeg ikke ha fått vite i tide at jeg var gravid om jeg ikke hadde tatt en urinprøve hjemme. Om jeg skulle hatt en sjanse ril å få svaret i dag, måtte jeg ha møtt opp før halv ti i formiddag, men da ville progesteronmålingen ha blitt misvisende.

Jeg kjenner at jeg begynner å bli ganske tom i hodet nå; det har vært en nokså overveldende dag, selv om jeg har vært veldig lettet og glad. Dt er ikk så lett å glemme at jeg har vært her før, og likevel har det gått galt, så jeg tar ingenting for gitt lenger. Det er ikke annet å gjøre enn å vandre med freidig mot og ta ett skritt om gangen. Jeg kan gjøre alt jeg kan på områder jeg har kontroll over, og så må jeg overlate resten til forsynet – eller kall det gjerne skjebnen, universet eller Gud om du vil. Ponget er at jeg er nødt til å slappe av på ting som jeg ikke kan styre selv. Det er neimen ikke lett for en kontrollfreak som meg, men foreløpig har det gått bemerkelsesverdig bra, så jeg får bare prøve å fortsette slik.

På 17. mai satte jeg inn egg som var fem og en halv dager gamle. Dvs. at i dag er jeg 13,5 DPO. Mao egentlig en halv dag for tidlig til å teste siden det vanligvis skjer på 14 DPO (=Days Past Ovulation). Om man tester positivt fjorten dager etter befruktning, er man akkurat fire uker på vei. 

Jeg kjøpte en test på apoteket i går som skulle slå ut allerede på 10 hcg. Det gjorde jeg også da jeg testet ved forsøket med tvillingene for nokså nøyaktig to år og en måned siden. Den gangen testet jeg svakt positivt, og det gjorde jeg forsyne meg i dag morges også 🙂 <3  Akkurat som da hadde jeg bare klart å holde meg i 4-5 timer fra sist jeg måtte tisse. Egentlig må man gjøre det i 8 timer for at urinen skal bli konsentrert nok.

Jeg har bestemt meg for å ta blodprøve både i dag og på mandag. Det kommer til å skje om en knapp time fra nå. Må nemlig vente til det har gått fire timer fra siste progesteronpille for at progesteronmålingen skal bli mer nøyaktig, og akkurat nå er progesteronnivået vel så viktig som hcg, historikken min tatt i betraktning. Etterpå skal jeg rett til fertilitetsakupunktøren.

Det ble til slutt alle de økende symptomene jeg har merket siden jeg kom hjem fra Riga som gjorde at jeg turte bare å hoppe i det og teste i morges, og nå er jeg selvsagt veldig glad for det. Fortsettelse følger …

Jeg var halvannen time på Aleris for intralipidbehandlingen i dag. Turen dit gikk med lette skritt, men på tilbakeveien måtte jeg nærmest slepe meg hjem igjen. Etterpå satte jeg meg ned på denne benken i hagen og koste med katten. Vi satte begge stor pris på skyggen.

Mens jeg satt på venteværelset, fikk jeg en e-post på mobilen fra Babyverden om hvorfor det var så lurt å synge for det ufødte eller nyfødte barnet sitt. Det fikk meg helt uventet inn i hjerteskjærende tåremodus. Ikke fordi de hadde sendt meg en gratulasjonsmelding dagen før siden jeg opprinnelig hadde hatt termin den 7. mai (ref. augustforsøket i fjor som endte i MA rundt fullført uke 6), men fordi det umiddelbart brakte meg tilbake til fødselen av tvillinggutten min. Jeg sang nemlig vuggesanger til ham inni hodet mitt mens han lå fast i fødselskanalen for å berolige oss begge to. De sangene gikk på repeat inni meg helt fram til begravelsen. Det ble sunget mange vuggesanger for de to små englebarna mine i minnestunden. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil klare å synge dem for et levende barn.

Samtidig er det kanskje et godt tegn at jeg plutselig føler meg så følsom? Det pleier jo å være et typisk symptom på graviditet … Eller er det bare hele situasjonen som har gjort meg helt på tuppa? Det rare er at jeg følte meg avslappet og i godt humør sekundet før det skiftet, så vi snakker om helt uforutsigbare følelsesutbrudd her. Det gjør det vanskelig å kontrollere siden det kommer så brått og uventet på meg. Eller kanskje var det bare fordi jeg hadde glemt talismanen min, det nye blondeagatsmykket hjemme? 😉 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da jeg våknet i dag, kjente jeg også at jeg hadde fått ømme bryst. Det kan igjen være progesteronstøtten som lurer meg, men det er jo lov å håpe. Innimellom er jeg dessuten litt småkvalm, men magen har vært urolig siden jeg kom hjem fra Riga, så det er ikke godt å si hva det skyldes. Imidlertid kjente jeg på masse, småvonde stikninger i underlivet fra jeg reiste meg opp fra benken etter behandlingen i dag og hele veien hjem, men fortsatt ikke noen følelse av nedpress som jeg gjerne forbinder med blødning.

Jeg har fått et homeøpatisk middel denne gangen som visstnok skal forebygge nedpress, som heter Bellis perennis. Det skal visst også holde bekkenet mitt i orden. I tillegg har jeg fått Sepia som skal styrke livmorhalsen og gjøre livmoren mer mottakelig/gjestmild. I forgårs kveld begynte jeg dessuten å ta Atropa bella-donna mot bihulebetennelsen. Fertilitetsterapeuten sa at sistnevnte også var gunstig i den forsøksfasen jeg befant meg i nå. Ikke godt å si om jeg kan takke bella-donna eller de ekstra C-vitaminene jeg har tatt, men bihulebetennelsen er iallfall på kraftig retur. La oss heller ikke glemme de mange koppene med te 😉 Ellers tar jeg fremdeles Fructus femina som tidligere nevnt, populært kalt babyklister. Navnet er selvforklarende.

Jeg har et nokså tvetydig forhold til naturmedisin og tar det meste med en god klype salt. Samtidig er det ikke alltid så mye hjelp å få i skolemedisinen, og jeg har funnet mye lindring i nyttige kjerringråd. Jeg kan også takke naturterapeuten for at hun gjorde meg oppmerksom på at jeg hadde for lave nivåer av B12. Noe fastlegen etterpå bekreftet, men først etter at jeg hadde tatt det opp selv, noe jeg aldri hadde kommet på om ikke terapeuten hadde sagt det. Jeg lå nemlig innenfor normalområdet, men det er visst likevel ikke så bra å ha verdier under 300, hverken for graviditet eller allmennstilstand, så nå tar jeg dobbel dose hver dag. Det betyr i praksis dosen som gravidtablettene inneholder pluss en dagsdose med bare B12.

Jeg gjør det samme med D-vitaminer, dvs. at jeg tar 20 microgram til sammen per dag. D-vitaminnivået skal visstnok være viktig for progesteronopptaket. Fertilitetsterapeuten har anbefalt meg å ta 30 microgram, men siden jeg hadde ganske høyt nivå på forrige måling, kjører jeg nå mer moderat. Jeg har også sluttet å ta mer jern utover det som fins i graviditetstablettene etter innsett. Grunnen til det er at fastlegen har advart meg om at jern i store doser kan være giftig for fosteret; derfor anbefaler de bare høydosetabletter til gravide med uttalt jernmangel. For resten av oss holder det med de 15 mg som fins i multivitaminene for gravide. Nivåene mine har lenge vært kritisk lave etter at jeg mistet tvillingene, men på de siste målingene har de heldigvis endelig vært ok.

På flyturen hjem fra Riga, hadde jeg taxfreeposen liggende under stolen foran meg. Jeg var oppi den i løpet av turen for å hente fram vannflasken og strikkejakken. Deretter så jeg ikke så mye på den før vi hadde landet. Da lå det til min store overraskelse en stor babyrangle oppå åpningen av posen, nesten litt som disse mystiske nøttene som plutselig dukket opp fra det store intet i “Tre nøtter til Askepott”… Min første refleks var å spørre de to barna i seteraden foran om det var de som hadde mistet den, men nei da, de var jo altfor store for babyleker. Damene ved siden av meg mente at dersom ranglen hadde vært rundere, kunne den ha trillet mange seterader nedover flyet under landingen, men ikke med denne formen. Det var og blir et mysterium hvordan den plutselig hadde dukket opp der uten at jeg hadde merket noe som helst. Jeg velger inntil videre å ta det som et tegn.

I dag er jeg på rugedag seks, samme dag som jeg begynte å blø under det forrige forsøket. Foreløpig ser jeg ingen tegn til hverken blødning eller nedpress, og det er en stor lettelse. Samtidig sier djevelens advokat i meg at det kanskje er fordi ingenting har vært i nærheten av å feste seg denne gangen. I 1-2 dager før blødningen forrige gang, merket jeg at livmortappen lå uvanlig langt nede. I dag ligger den så høyt oppe at jeg overhodet ikke merker noe til den når jeg setter stikkpillene. Det skal visst iallfall være et godt tegn. Akupunktøren sa i går at jeg hadde fin og sterk gravidpuls, men det ble vi jo lurt av forrige gang også, så det kan komme av alle hormonene jeg tar. Samtidig betyr det ihvertfall at kroppen responderer som den skal, og det er da noe. Har også begynt å merke godt at magemusklene er blitt “råtne”, så bærekapasiteten er blitt drastisk redusert. Det er et tegn jeg definitivt forbinder med graviditet. Fertilitetsterapeuten mente det kom av økt progesteronproduksjon som gjør musklene slappere. Jeg har også vært mere andpusten siden jeg kom hjem igjen.

I går var jeg først hos fastlegen og tok prøver for å teste for multiresistente bakterier, siden jeg hadde fått behandling på klinikk utenfor Norden. Det innebar i praksis en vattpinne i svelget, en i nesen, en på perineum og en i anus. De to siste fikk jeg heldigvis ta selv i fred på do. Tidligere har de også tatt en imellom fingrene – vet egentlig ikke hvorfor den ble utelatt nå. Fastlegen spurte om jeg hadde noen symptomer, og da måtte jeg si som sant var at jeg ikke en gang visste hvilke symptomer jeg skulle se etter. Sårhet svarte han da, noe jeg heldigvis kunne benekte. Har jo vært testet for disse utallige ganger før og har aldri hatt noe som helst, bank i bordet!

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

I morgen skal jeg ha siste intralipidbehandlingen. Deretter nærmer det seg testdag med stormskritt. Helst burde jeg tatt blodprøven på lørdag, men siden det ikke går, sa legen i Riga at jeg selv kunne velge mellom fredag og mandag. Fredag ble litt for tidlig og mandag var litt sent … Den store skrekken min er å få falskt negativt svar fordi jeg tester for tidlig, for den berg- og dalbanen orker jeg bare ikke å være med på, så dermed er vel egentlig svaret klart: Jeg venter til mandag med blodprøven. Spørsmålet er bare om jeg skal våge å ta urinprøver fra og med lørdag? Jeg vil helst ikke det heller, men siden jeg skal til gastromedisinsk utredning på mandag, hadde det vært litt greitt å vite om jeg faktisk var gravid …

Licensed from: adrenalina / yayimages.com

I går våknet jeg opp til de akk så velkjente tegnene til begynnende bihulebetennelse. Håpet i det lengste at jeg bare forvekslet dem med symtomene på pollenallergi, men etterhvert var det dessverre ikke lenger noen tvil. Jeg bestilte derfor middag på rommet etter kakeserveringen for å slippe å gå ut. Utpå kvelden ble jeg imidlertid småsulten igjen, og etter å ha raidet minibaren for pistasjnøtter, bestemte jeg meg for å stikke en rask tur ut før jeg gikk løs på Pringles-boksen og sjokoladene også. McDonald’s lå nærmere enn det italienske stamstedet, og siden det var litt småsurt og fullt av folk ute, valgte jeg for en gangs skyld å ta til takke med gatekjøkkenmat.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Jeg angret nesten med en gang jeg kom inn, for snakk om folkemengde. Det ble enda verre da jeg etter bestillingen ble styrt bort til et venteområde for hentemat. Folk stod nærmest som sild i tønne, og jeg som skulle unngå nettopp det … Det var tydelig at folk i alle aldre flokket til McDonald’s om lørdagskvelden. Vel, vel, lidelsen tok heldigvis fortere slutt enn fryktet, og snart satt jeg benkret foran CNN igjen med filet o’fish, pommes frites og appelsinjuice og ventet på at brudeparet skulle dra videre til mottakelse nummer to.

I dag har jeg benyttet meg av tilbudet hotelldirektøren kom med forrige gang jeg var her, nemlig å bestille hjemmelaget mat fra kjøkkenet istedenfor luksusmat fra restauranten over gata. Så da blir det kjøttboller med potetstappe istedenfor gårsdagens perlehøne med gresskarpure til lunsj. Ikke like stilig, men helt sikkert velsmakende nok og fremfor alt mye rimeligere. Har også bestilt en kanne med fersk ingefærte, sitron og honning til å pleie helbredet med.

Merkelig nok våknet jeg også opp med bihulebetennelse på rugedag to under første forsøket som resulterte i tvillingene. Den gangen trodde jeg at grunnen var tilbakeholdenhet med bruk av antihistaminer i en by der bjørkepollensesongen hadde begynt tidligere enn hjemme kombinert med at jeg dro hjem allerede om ettermiddagen på rugedag en. Hadde følt meg både ekstremt kvalm, oppblåst og full av rare stikninger på hjemturen og tenkte at det sikkert hadde blitt for mye for kroppen å skulle reise allerede da. Dessuten var det ikke godt å vite hva slags smitte jeg kunne ha blitt utsatt for på veien. På søndager er det jo som kjent mange som er ute og flyr. Derfor har jeg heller holdt meg i ro i Riga denne gangen, og likevel skjer dette, men kanskje er det et godt tegn? Noen graviditeter begynner tross alt med symptomer på forkjølelse … Så lenge jeg ikke har høy feber, tar iallfall klinikken det med ro, og da gjør jeg det også. Det gikk tross alt bra likevel med tvillingene.

Ellers har det gått som en drøm å sette Fragmin-sprøytene etter den første fadesen på 17. mai. De går inn som smør, så jeg må bare ha stukket helt feil.

Det er pinseaften og kongelig bryllup, og jeg har vært ruger i to døgn. Hva var da en bedre anledning til å nyte kokkens aldeles fortreffelige youghurtkake på rommet enn behagelig tilbakelent til synet av de kongelige gifte seg på CNN? Det skorter iallfall ikke på store begivenheter rundt det siste fryseforsøket mitt. Dette potensielle barnet kommer sannelig ikke til å mangle referansepunkter i egen tilblivelseshistorie. Amal Clooney fikk for øvrig full pott hos meg for beste antrekk <3 Victoria Beckham derimot så ut som om hun helst ville vært et annet sted og hadde kledd seg deretter.

Rugetiden fikk en litt kinkig start, bokstavelig talt. Jeg hadde nemlig ikke vært tilbake på rommet lange stunden 17. mai før jeg plutselig kjente at jeg var på god vei til å få tilbake den gamle kinken i korsryggen. Gode råd var dyre, for jeg kunne ikke akkurat ta ryggtabletter eller få sendt over kiropraktor med Dhl ekspress. Endte opp med å massere de vonde triggerpunktene rundt bekken og hofter til jeg sovnet. Det har kanskje æren for at jeg ikke våknet opp helt krokbøyd, men resten av gårsdagen måtte jeg vralte som en and for å greie å gå. Heldigvis måtte jeg bare fram og tilbake til frokostrommet om formiddagen og fram og tilbake til det italienske stamstedet mitt om ettermiddagen. Sistnevnte lå kun et kvartal unna, men det var mer enn langt nok i den støle tilstanden jeg befant meg i, der jeg strevde bare med å holde meg oppreist. Jeg tok derfor med meg pizza til kveldsmat på rommet for å slippe å ta turen igjen og så med gru på hjemreisen og neste ukes mange gjøremål om dette skulle bli enda verre.

Tilfeldighetene ville det slik at jeg også fikk vite i går ettermiddag at progesteronnivået mitt som var blitt målt med blodprøve etter innsett, var lovlig lavt, så jeg økte dosen med Utrogestan. I håp om å bedre opptaket, tok jeg i tillegg to tredjedeler av kveldsdosen oralt istedenfor vaginalt. Sovnet som forventet som en stein. So far, so good. Våknet deretter midt på natten – eller kanskje det heller var grytidlig morgen? – av at jeg måtte tisse. Kjente samtidig at jeg var helt uttørket og oppdaget at dyna lå på gulvet. Det siste har virkelig aldri hendt meg før, så jeg må ha sovet mye dypere enn vanlig. Orket såvidt å ta et par slurker vann fra flasken jeg hadde vært lur nok til å sette på nattbordet. Reiste meg så opp for å gå på toalettet, og oppdaget til min egen store, gledelige overraskelse at alle låsningene var forsvunnet som dugg for solen. Jeg kunne faktisk gå løst, rett og ledig igjen! Den mest sannsynlige forklaringen er at progesteron virker muskelavslappende, og at nivået sannsynligvis har økt drastisk i hele kroppen over natten.

Hadde mye murringer i går som jeg mistenker hang sammen med det ømme bekkenområdet. Måtte ta maksdosen med magnesium på 900 mg per dag. Er ytterst sjelden jeg føler behov for det. Vanligvis får jeg løs mage av mer enn 600-700 mg, men som et skjebnens lykketreff hadde jeg for en gangs skyld ganske hard mage fra før, så det gjorde ingen verdens ting.

Klinikksjefen nærmest kryssforhørte meg denne gangen før innsett og ville vite om jeg tok noen andre medisiner enn dem som stod i behandlingsplanen. Jeg sa som sant var at jeg bare tok antihistaminer (Cetirizin). Levaxin, Prednisolon, Acetylsalisylsyre, Fragmin, Progynova og Utrogestan er det jo klinikken selv som har bedt meg om å ta. Legen var fornøyd med det og formante meg som vanlig om å la være å ta noe jeg ikke visste hva inneholdt etter innsett. Først mye senere kom jeg på Wild Yam og fikk litt noia, så boksen havnet innerst i skuffen etter at jeg kom tilbake til hotellet. Foreløpig tør jeg ikke ta noe mer av den, særlig ikke sett i lys av at den eneste andre gangen jeg har gjort det, endte forsøket opp med negativ graviditetstest …

God pinse!

Gratulerer med dagen!

Jeg har vært på klinikken i over fem timer i dag. Bildet er fra da jeg fikk behandling med intralipider. Om symbolikken har noen ting som helst å bety i alt dette, må vel barnas dag være en aldeles fremragende dag å sette inn nye spirer på?

Etterpå havnet jeg på en koselig kafe med uteservering ved kanalen. Vanligvis bestiller jeg gjerne and som ofte serveres her i byen, men i dag slo jeg til med elgkjøttbolle til ære for 17. mai, for hva er vel norskere enn elg? Det var riktignok latvisk elg, men pytt, pytt. Til slutt ble det isdessert med masse skogsbær, og med det har jeg fått feiret litt også. Avsluttet turen med en titt innom Narvesen der jeg fikk rasket med meg mat og drikke til i kveld, så nå slipper jeg å gå ut resten av dagen. Godt er det, for nå begynner jeg å bli sigen for alvor.

Det første jeg måtte gjøre da jeg var tilbake på rommet, var å sette den blodfortynnende sprøyten. Hadde kjøpt med meg en pakke fra klinikken i dag; resten fra forrige gang ligger trygt forvart i medisinkisten hjemme. Jeg var tydeligvis ute av trening, for istedenfor å gå inn i magefettet, ble væsken liggende som en stor bule rett under huden. Først var den helt hvit og deretter lettere rød. Regner med den likevel blir absorbert i kroppen til slutt siden det ikke har sivet noe ut igjen, men må definitivt passe bedre på i morgen. Fikk ikke blåmerke en gang i dag, og det har jeg alltid fått før, enten det er jeg eller sykepleier som har satt sprøytene.

Tar det som et tegn på at jeg nå er overmoden for sengedaten med Netflix. Fortsatt god 17. mai!

Licensed from: phovoir / yayimages.com

Da jeg ble gravid med tvillingene på første forsøk, følte jeg meg så usigelig heldig sammenlignet med alle andre prøvere at jeg nesten ikke turte å si det høyt. Det var nesten som om jeg hadde jukset. Jeg følte ihvertfall ikke at jeg hadde rett til å klage på noen ting som helst etter det, selv om jeg hadde min egen smertefulle forhistorie som ledet opp til forsøket. Jeg tenkte at endelig begynner livet å flaske seg for meg, etter mange år med motgang i kjølvannet av den første spontanaborten. Lite visste jeg da om at jeg skulle få igjen med renter så det sang.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Etter at jeg mistet tvillingene, har jeg hatt fire mislykkede forsøk, og før jeg visste ordet av det, hadde jeg plutselig havnet i kategorien for “slitere”. Først med gjentagende aborter, for så til slutt å ende opp med ingen graviditet i det hele tatt på forrige forsøk. Jeg er imidlertid så sikker som jeg kan få blitt på at noe festet seg da også, men slapp for tidlig til at jeg fikk målt det. Alle symptomene tydet på det.

Det er visst ikke uvanlig at dersom man er disponert for immunologiske problemer, vil kroppen gjerne reagere kraftigere for hver graviditet, slik at man msiter stadig tidligere i svangerskapet, for så å til slutt støte fra seg embryoet før det overhodet får festet seg. En del som sliter med såkalt sekundær infertilitet, har dette problemet. Jeg følger ikke helt dette skjemaet, men mye tyder likevel på at det kan være her skoen trykker hos meg også. Det var iallfall slik legen i Athen konkluderte, og legen i Riga tenker i samme baner. Utslaget på de immunologiske blodprøvene jeg tok etterpå, viste også at vi var på rett spor.

Det er derfor jeg nå er satt på både kortisontabletter og ulike former for blodfortynnende og i tillegg må få intravenøs behandling med intralipider. På de tre første forsøkene tok jeg bare hormontilskudd. Det gjør selvsagt at belastningen for kroppen blir desto større for hvert forsøk, og at jeg får enda mer å holde styr på. Mao har de to siste forsøkene vært stadig mer krevende etterhvert som man har trappet opp på medisiner og undersøkelser. Nå virker det som om klinikken min ikke har flere ess i ermet, så enten må jeg finne en annen klinikk ettter dette forsøket eller gi meg for godt. 

Det er grenser for hvor lenge kropp og sinn greier å kjempe i motvind. En lege jeg nylig snakket med, hevdet at den grensen stadig kunne forskyves i det uendelige med dagens teknologi. Jeg skjønner at det kan se slik ut for utenforstående, men når man står midt oppi det, kommer det likevel til et punkt der man bare ikke orker mer. Den dagen er man ikke lenger i tvil om at nok er nok. Jeg vet ennå ikke når den dagen kommer for mitt vedkommende, men jeg føler sterkt på meg at den nærmer seg med stormskritt.

Da jeg begynte med fertilitetsbehandlingen, følte jeg at jeg hadde arbeidet mot kroppen i mange år og hindret den i å bære frwm et barn når det var det den gjerne ville. Fertilitetsprosjektet var derfor hovedsaklig en innrømmelse til kroppen. Den virket også mer harmonisk enn noen gang før mens jeg bar gravid med tvillingene. Alle låsninger og muskelsmerter var forsvunnet som dugg for sola. Men om kroppen nå har begynt å stritte imot, virker hele prosjektet mot sin hensikt, og da tror jeg heller ikke at jeg noen gang vil komme i havn. Så jeg kommer til å lytte ørvåkent til kroppen framover og prøve å finne ut hva den forsøker å fortelle meg ved neste korsvei.