Licensed from: phovoir / yayimages.com

Da jeg ble gravid med tvillingene på første forsøk, følte jeg meg så usigelig heldig sammenlignet med alle andre prøvere at jeg nesten ikke turte å si det høyt. Det var nesten som om jeg hadde jukset. Jeg følte ihvertfall ikke at jeg hadde rett til å klage på noen ting som helst etter det, selv om jeg hadde min egen smertefulle forhistorie som ledet opp til forsøket. Jeg tenkte at endelig begynner livet å flaske seg for meg, etter mange år med motgang i kjølvannet av den første spontanaborten. Lite visste jeg da om at jeg skulle få igjen med renter så det sang.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter at jeg mistet tvillingene, har jeg hatt fire mislykkede forsøk, og før jeg visste ordet av det, hadde jeg plutselig havnet i kategorien for “slitere”. Først med gjentagende aborter, for så til slutt å ende opp med ingen graviditet i det hele tatt på forrige forsøk. Jeg er imidlertid så sikker som jeg kan få blitt på at noe festet seg da også, men slapp for tidlig til at jeg fikk målt det. Alle symptomene tydet på det.

Det er visst ikke uvanlig at dersom man er disponert for immunologiske problemer, vil kroppen gjerne reagere kraftigere for hver graviditet, slik at man msiter stadig tidligere i svangerskapet, for så å til slutt støte fra seg embryoet før det overhodet får festet seg. En del som sliter med såkalt sekundær infertilitet, har dette problemet. Jeg følger ikke helt dette skjemaet, men mye tyder likevel på at det kan være her skoen trykker hos meg også. Det var iallfall slik legen i Athen konkluderte, og legen i Riga tenker i samme baner. Utslaget på de immunologiske blodprøvene jeg tok etterpå, viste også at vi var på rett spor.

Det er derfor jeg nå er satt på både kortisontabletter og ulike former for blodfortynnende og i tillegg må få intravenøs behandling med intralipider. På de tre første forsøkene tok jeg bare hormontilskudd. Det gjør selvsagt at belastningen for kroppen blir desto større for hvert forsøk, og at jeg får enda mer å holde styr på. Mao har de to siste forsøkene vært stadig mer krevende etterhvert som man har trappet opp på medisiner og undersøkelser. Nå virker det som om klinikken min ikke har flere ess i ermet, så enten må jeg finne en annen klinikk ettter dette forsøket eller gi meg for godt. 

Det er grenser for hvor lenge kropp og sinn greier å kjempe i motvind. En lege jeg nylig snakket med, hevdet at den grensen stadig kunne forskyves i det uendelige med dagens teknologi. Jeg skjønner at det kan se slik ut for utenforstående, men når man står midt oppi det, kommer det likevel til et punkt der man bare ikke orker mer. Den dagen er man ikke lenger i tvil om at nok er nok. Jeg vet ennå ikke når den dagen kommer for mitt vedkommende, men jeg føler sterkt på meg at den nærmer seg med stormskritt.

Da jeg begynte med fertilitetsbehandlingen, følte jeg at jeg hadde arbeidet mot kroppen i mange år og hindret den i å bære frwm et barn når det var det den gjerne ville. Fertilitetsprosjektet var derfor hovedsaklig en innrømmelse til kroppen. Den virket også mer harmonisk enn noen gang før mens jeg bar gravid med tvillingene. Alle låsninger og muskelsmerter var forsvunnet som dugg for sola. Men om kroppen nå har begynt å stritte imot, virker hele prosjektet mot sin hensikt, og da tror jeg heller ikke at jeg noen gang vil komme i havn. Så jeg kommer til å lytte ørvåkent til kroppen framover og prøve å finne ut hva den forsøker å fortelle meg ved neste korsvei.