Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
Jeg har vært gravid seks ganger tidligere med til sammen sju barn. Likevel har jeg bare fått se tre av dem, og det ene var så lite at jeg kunne holde det i ene hånden. Jeg har hatt ett barn liggende på brystet mitt en halvtime etter fødselen, men han hadde akkurat forlatt oss, så det var som å se på et tomt skall. Da er det kanskje ikke så rart at jeg spør meg selv om det sjuende svangerskapet endelig vil gi meg et levendefødt barn?
Sju skal være fullkommenhetens tall og er et gammelt lykketall. Jeg trenger all den drahjelpen jeg kan få nå og tar gjerne med meg litt fra symbolikkens verden også. I grunnen er alt nyttig som kan holde meg rolig og optimistisk. Så får det bare våge seg at det ikke er så veldig vitenskapelig.
Jeg holdt på å sovne på akupunkturbenken i dag, noe jeg bokstavelig talt aldri gjør. Hører til blant dem som aldri greier å sovne når jeg ligger på ryggen, og iallfall ikke full av nåler som gjør at jeg må ligge mest mulig i ro. Men i dag var jeg så døsig at jeg nærmest havnet i koma. Mistenker at det er graviditetshormonene som allerede har begynt å slå inn.
De siste tre dagene har jeg innimellom fått en følelse av at maten ikke har smakt som den skal. Lurte først på om det kunne skyldes bihulebetennelsen, men så tett har jeg tross alt ikke vært. Dessuten har det fortsatt etter at jeg begynte å bli bedre.
Gikk en tur og handlet etter akupunkturtimen på en butikk rett rundt hjørnet fra klinikken. Pleier vanligvis å spasere hjem derfra, men i dag tok jeg ikke sjansen på å bære posene helt fram og tok trikken ett stopp istedet. Det vil nok bli mye omlegging av vaner framover om jeg er så heldig å få lov til å fullføre dette svangerskapet.
I dag er jeg på rugedag 8 som er den dagen der jeg først begynte å blø med tvillingene. Fremdeles ingen tegn til blod, og det er virkelig en stor lettelse. Det gjør meg for det første mye lettere på foten når jeg er utenfor huset, og jeg må ikke tenke meg om to ganger hver gang jeg velger å stå istedenfor å sitte. Ihvertfall ikke foreløpig.
Mens jeg satt på venteværelset til fertilitetsakupunktøren i dag, fikk jeg melding fra fastlegen om at mrsa-prøvene var negative. Takk og lov at de ble ferdige før timen min på sykehuset på mandag. Må bare huske å stikke innom fastlegekontoret først og hente en utskrift. Det er nemlig ingen automatikk i at fastkegen videresender resultatet direkte, så jeg har lært at det alltid er tryggest å ha med egen kopi.
Som ventet kom det ingen prøvesvar tikkende inn på telefonen fra Furst i kveld, så da må jeg nok vente til etter kl. 15 på mandag. Timen min hos gastrospesialisten er kl. 14, så dermed ville jeg ikke ha fått vite i tide at jeg var gravid om jeg ikke hadde tatt en urinprøve hjemme. Om jeg skulle hatt en sjanse ril å få svaret i dag, måtte jeg ha møtt opp før halv ti i formiddag, men da ville progesteronmålingen ha blitt misvisende.
Jeg kjenner at jeg begynner å bli ganske tom i hodet nå; det har vært en nokså overveldende dag, selv om jeg har vært veldig lettet og glad. Dt er ikk så lett å glemme at jeg har vært her før, og likevel har det gått galt, så jeg tar ingenting for gitt lenger. Det er ikke annet å gjøre enn å vandre med freidig mot og ta ett skritt om gangen. Jeg kan gjøre alt jeg kan på områder jeg har kontroll over, og så må jeg overlate resten til forsynet – eller kall det gjerne skjebnen, universet eller Gud om du vil. Ponget er at jeg er nødt til å slappe av på ting som jeg ikke kan styre selv. Det er neimen ikke lett for en kontrollfreak som meg, men foreløpig har det gått bemerkelsesverdig bra, så jeg får bare prøve å fortsette slik.
