Spenningen stiger


Jeg var halvannen time på Aleris for intralipidbehandlingen i dag. Turen dit gikk med lette skritt, men på tilbakeveien måtte jeg nærmest slepe meg hjem igjen. Etterpå satte jeg meg ned på denne benken i hagen og koste med katten. Vi satte begge stor pris på skyggen.

Mens jeg satt på venteværelset, fikk jeg en e-post på mobilen fra Babyverden om hvorfor det var så lurt å synge for det ufødte eller nyfødte barnet sitt. Det fikk meg helt uventet inn i hjerteskjærende tåremodus. Ikke fordi de hadde sendt meg en gratulasjonsmelding dagen før siden jeg opprinnelig hadde hatt termin den 7. mai (ref. augustforsøket i fjor som endte i MA rundt fullført uke 6), men fordi det umiddelbart brakte meg tilbake til fødselen av tvillinggutten min. Jeg sang nemlig vuggesanger til ham inni hodet mitt mens han lå fast i fødselskanalen for å berolige oss begge to. De sangene gikk på repeat inni meg helt fram til begravelsen. Det ble sunget mange vuggesanger for de to små englebarna mine i minnestunden. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil klare å synge dem for et levende barn.

Samtidig er det kanskje et godt tegn at jeg plutselig føler meg så følsom? Det pleier jo å være et typisk symptom på graviditet … Eller er det bare hele situasjonen som har gjort meg helt på tuppa? Det rare er at jeg følte meg avslappet og i godt humør sekundet før det skiftet, så vi snakker om helt uforutsigbare følelsesutbrudd her. Det gjør det vanskelig å kontrollere siden det kommer så brått og uventet på meg. Eller kanskje var det bare fordi jeg hadde glemt talismanen min, det nye blondeagatsmykket hjemme? 😉 

Da jeg våknet i dag, kjente jeg også at jeg hadde fått ømme bryst. Det kan igjen være progesteronstøtten som lurer meg, men det er jo lov å håpe. Innimellom er jeg dessuten litt småkvalm, men magen har vært urolig siden jeg kom hjem fra Riga, så det er ikke godt å si hva det skyldes. Imidlertid kjente jeg på masse, småvonde stikninger i underlivet fra jeg reiste meg opp fra benken etter behandlingen i dag og hele veien hjem, men fortsatt ikke noen følelse av nedpress som jeg gjerne forbinder med blødning.

Jeg har fått et homeøpatisk middel denne gangen som visstnok skal forebygge nedpress, som heter Bellis perennis. Det skal visst også holde bekkenet mitt i orden. I tillegg har jeg fått Sepia som skal styrke livmorhalsen og gjøre livmoren mer mottakelig/gjestmild. I forgårs kveld begynte jeg dessuten å ta Atropa bella-donna mot bihulebetennelsen. Fertilitetsterapeuten sa at sistnevnte også var gunstig i den forsøksfasen jeg befant meg i nå. Ikke godt å si om jeg kan takke bella-donna eller de ekstra C-vitaminene jeg har tatt, men bihulebetennelsen er iallfall på kraftig retur. La oss heller ikke glemme de mange koppene med te 😉 Ellers tar jeg fremdeles Fructus femina som tidligere nevnt, populært kalt babyklister. Navnet er selvforklarende.

Jeg har et nokså tvetydig forhold til naturmedisin og tar det meste med en god klype salt. Samtidig er det ikke alltid så mye hjelp å få i skolemedisinen, og jeg har funnet mye lindring i nyttige kjerringråd. Jeg kan også takke naturterapeuten for at hun gjorde meg oppmerksom på at jeg hadde for lave nivåer av B12. Noe fastlegen etterpå bekreftet, men først etter at jeg hadde tatt det opp selv, noe jeg aldri hadde kommet på om ikke terapeuten hadde sagt det. Jeg lå nemlig innenfor normalområdet, men det er visst likevel ikke så bra å ha verdier under 300, hverken for graviditet eller allmennstilstand, så nå tar jeg dobbel dose hver dag. Det betyr i praksis dosen som gravidtablettene inneholder pluss en dagsdose med bare B12.

Jeg gjør det samme med D-vitaminer, dvs. at jeg tar 20 microgram til sammen per dag. D-vitaminnivået skal visstnok være viktig for progesteronopptaket. Fertilitetsterapeuten har anbefalt meg å ta 30 microgram, men siden jeg hadde ganske høyt nivå på forrige måling, kjører jeg nå mer moderat. Jeg har også sluttet å ta mer jern utover det som fins i graviditetstablettene etter innsett. Grunnen til det er at fastlegen har advart meg om at jern i store doser kan være giftig for fosteret; derfor anbefaler de bare høydosetabletter til gravide med uttalt jernmangel. For resten av oss holder det med de 15 mg som fins i multivitaminene for gravide. Nivåene mine har lenge vært kritisk lave etter at jeg mistet tvillingene, men på de siste målingene har de heldigvis endelig vært ok.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg