Fertilitetsturisten Jeg var en gang en enslig kvinne i godt moden alder som etter en lang, personlig reise endelig bestemte meg for å vende nesen mot Baltikum for å oppfylle babydrømmen. Tre måneder senere befant jeg meg i overlykkelige omstendigheter med toeggede tvillinger. Ut fra det store intet sprakk plutselig den rosa boblen og ble forvandlet til det store marerittet. Dette er min historie som helseturist og englemor. Hvorfor dro jeg egentlig utenlands? Fordi det per dags dato fortsatt ikke er lov å fertilitetsbehandle single her til lands.

Licensed from: MonkeyBusiness / yayimages.com

I dag har jeg vært på kontroll hos ny gynekolog. Jeg ble henvist til ham av den private gynekologen allerede på første ultralyden der vi fikk se hjertet slå i uke 7. Først og fremst fordi han har arbeidet mye med cerclage og livmorhalssvikt, men det hjelper selvsagt også at han har offentlig støtteordning så lommeboken min kan få en pause. Siden han er veldig populær, har jeg ikke fått time tidligere, men i fra nå av blir det regelmessige kontroller hos ham, kombinert med fortsatte kontroller på sykehuset.

Det var deilig å komme til noen som var godt kjent med fagfeltet og ikke satt som et stort spørsmålstegn da jeg nevnte at jeg hadde fått satt inn et arabinpessar. I motsetning til jordmor som utførte oul i går, der jeg nærmest måtte stave det for henne. Han hadde også satt seg godt inn i sykehistorien min og hadde full oversikt. Det er det virkelog lenge siden jeg har opplevd! Det var en sann lettelse å slippe å føle at jeg måtte passe på alt selv.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Vi droppet gjennomgang av fosteret i dag, siden jeg akkurat hadde vært på oul, men til gjengjeld ble livmorhalsen nøye sjekket og målt til nøyaktig like lang som sist, heldigvis. Den viste heller ingen tegn til åpning eller å gi etter. Men legen så litt skeptisk ut da jeg forklarte hvorfor jeg ikke var blitt tilbudt cerclage, og det var en smule foruroligende. Det var jo nettopp derfor jeg hadde håpet på å få komme inn til ham allerede i 1. trimester, slik at jeg kunne hatt ham i ryggen når den vurderingen ble tatt. Det er neimen ikke lett å stå alene som pasient og argumentere mot sykehusrutinene, selv om man er aldri så oppegående.

Han ville også ta ny vaginalprøve og sende til dyrking, til tross for at det bare var tre uker siden sist. Som han sa: “Det er det som er så kjipt at selv om du ikke fikk åpning pga. infeksjon forrige gang, hindrer ikke det deg i å få det i dette svangerskapet.” Ikke akkurat oppløftende, men jeg satte stor pris på at han gikk så grundig til verks. Det eneste forstemmende ved dette er alle de andre gravide der ute som ikke får den samme oppfølgingen. Man må tydeligvis ha opplevd det verste først, og slev da er man litt prisgitt den enkelte legen for bedre oppfølging neste gang.

Blodtrykket var supert, dvs. høyt nok for mitt velvære og mer enn lavt nok for legen (110/67). Urinprøven var det heller ikke noe å si på, og da jeg ble satt på vekten, viste det seg at jeg hadde gått ytterligere ned – og det til tross for alle de søte melkedessertene/-lunsjene jeg har tynt i meg den siste tiden. Jeg veier må 3 kg mindre enn jeg gjorde første gangen jeg ble veid i dette svangerskapet. Litt overraskende, for i motsetning til tidligere i sommer har jeg ikke passet på vekten siden forrige veiing. Men ingenting er bedre enn om kroppen klarer å regulere dette selv. Jeg står ihvertfall ikke i fare for å sulte ihjel.

Alt i alt var dette en veldig god opplevelse, med unntak av at jeg måtte fortelle litt om tvillingkatastrofen igjen. Legen hadde allerede satt seg grundig inn i forhistorien min, men ville høre det fra mitt perspektiv. Det gjorde noe med meg å snakke om det til noen som virkelig så ut til å forstå, og jeg ble gående med gråten i halsen på hele veien hjem.

Han ba meg også om å prøve å la være å bekymre meg for mye da psyken også spilte en rolle for hvordan dette ville gå. Det er jo det de har sagt ved klinikken min i Riga hele veien, men det er ikke så ofte man hører norske leger si noe sånt. Jeg er imidlertid ikke i tvil om at dette har noe for seg. Det er selvsagt lettere sagt enn gjort, særlig når legen gjør det klart at man er et utfordrende tilfelle som selv ikke han vet utfallet av, men det at jeg nå får så god oppfølging som overhode mulig, er betryggende i seg selv.

 Da jeg kom ut på venteværelset igjen, traff jeg tilfeldigvis den legen som hadde fulgt meg opp i tvillingsvangerskapet fram til oul. Hun ble veldig glad for å høre at jeg var gravid igjen og hadde kommet så langt på vei allerede, og krysset alt hun hadde for at det skulle gå bra denne gangen. Hun var i ferd med å trappe ned da jeg mistet tvillingene, så det var en annen lege som tok seksukerskontrollen etterpå, og dermed har vi aldri fått snakket sammen etter fødslene. Da jeg var på siste kontrollen hos henne, så nemlig alt helt perfekt ut, så det var ikke bare jeg som fikk meg en stygg overraskelse da katastrofen inntraff.

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Jordmor så lettere forvirret ut da hun kalte meg inn i dag og begynte timen med spørrende å konstatere at jeg hadde vært på kontroll flere ganger allerede, men ikke på tidlig ultralyd (tydeligvis ikke vanlig). Jeg skyndte meg da å tilføye at jeg heller ikke hadde vært der på duotesten av egen fri vilje siden jeg kom på at jordmor ved forrige oul ble veldig forvirret av akkurat det.

Deretter kom kronbeviset for sykehusets utmerkede journalsystem (NOT): Hun hadde notert at jeg aldri hadde født før (!) Da jeg så svarte at joda, jeg hadde mistet tvillinger i uke 22 for to år siden på det samme sykehuset, ble hun rimelig paff og en smule blek. Og så kom spørsmålet som stakk i morshjertet nok en gang: Hadde de gjort noe forsøk på å redde de små?

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Da var det min tur til å bli paff, for var det noe jeg ble tutet ørene fulle med etter at det ble oppdaget åpning av livmorhalsen, så var det at sykehuset under ingen omstendigheter ville sette inn livreddende tiltak dersom barna ble født før jeg hadde fullgått uke 23. Kjente ikke jordmoren til rutinene på sitt eget sykehus? Det lot jeg selvsagt være å si høyt og lot som ingenting, men det illustrerer vel bare det overlegen sa til meg den gangen om at senaborter så sent som i mitt tilfelle (etter fullgått uke 22 blir det definert som prematur fødsel) er det (heldigvis) veldig sjelden de opplever.

Jeg hadde bekymret meg litt like før undersøkelsen over at magen plutselig virket mye flatere i morges, og at jeg ikke kunne kjenne noen ting, men det viste seg heldigvis ikke å ha rot i virkeligheten. Lille mirakel sprellet og roterte som aldri før, innimellom med åpen munn. Jeg bærer tydeligvis på et barn som er våkent på dagtid, he, he, siden det alltid er mye liv på undersøkelsene. Håper det blir desto mere soving på nattestid på den lille siden det sies at nyfødte gjerne beholder den døgnrytmen de har hatt fra før i mors liv.

Alt stod tilsynelatende godt til, men akkurat idet jordmor skulle se på kjønn, klarte den lille rakkeren selvsagt å snu seg over i en sammenkrøpet stilling. Jordmor måtte dulte borti flere ganger for å oppmuntre spiren til å snu seg over i en annen stilling før hun endelig fikk bedre sikt. Til slutt kom konklusjonen: “Jeg tror det er en gutt.” Det stemte også med konklusjonen til de to siste undersøkelsene, så Gladmamma, du har hele tiden hatt rett!

Er glad jeg ikke løp av gårde og kjøpte rosa barnevogn og -seng etter første ultralyden 😉 Nå kjenner jeg riktignok til noen som fikk beskjed på oul om at hun ventet en gutt, og så kom det ei jente, men det er likevel mere vanlig at man først tror det er ei jente (som i mitt tilfelle), og så viser det seg å være en gutt. Jeg har heldigvis kjøpt inn mange kjønnsnøytrale klær til tvillingene, men kjolene får jeg fint lite bruk for nå. Kunne selvfølgelig ha solgt dem på Finn, men det tror jeg ikke at jeg har hjerte til.

Lille mirakel veide for øvrig 250 gram, og datasystemet regnet ut ivf-terminen min til 4. februar 2019. Ifølge hodemålingen i dag ligger jeg en dag bak, men terminen ble likevel ikke justert slik den ville blitt om Lille mirakel hadde vært hjemmelagd. Jordmor målte ikke lengden siden poden lå såpass sammenkrøpet, men ifølge boken hennes skulle han nå være 22 cm. De er ganske lange og tynne på dette stadiet.

På venteværelset så jeg en mann som kom ut av fertilitetsavdelingen med et lurt smil om munnen. Han satte seg ned ved siden av en dame som tydeligvis var partneren hans og smilte like lurt tilbake, før hun klemte hånden hans. Jeg fikk veldig følelsen av at han akkurat hadde avlagt en sædprøve, og at de nå ventet spent på resultatet. Har ikke vært med på akkurat det da, men fertilitetsutredning vet jeg mye om, så det var ikke vanskelig å sympatisere. Håper de får gode nyheter 🙂 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Det har i grunnen ikke hendt så mye siden forrige innlegg, annet enn at jeg har vært så utslitt at jeg nesten ikke har fått gjort noen ting som helst i helgen. Det har forsåvidt vært helt greit, enn så lenge jeg ikke har hatt vondt noe sted, men litt kjedelig likevel. Kjenner godt at jeg har behov for å være litt mer sosial.

Det plagde meg ikke så mye som tvillinggravid for to år siden, men da hadde det heller ikke vart så lenge. Nå har jeg imidlertid holdt meg uvanlig mye for meg selv etter at jeg ble englemor, så isolasjonskvoten var på en måte brukt opp før jeg ble gravid denne gangen. Da hadde jeg så mange tanker å streve med, både på grunn av sorgen over dem jeg hadde mistet og bekymringer over stadig nye mislykkede forsøk at jeg ikke hadde særlig overskudd til å være sammen med andre som ikke var direkte involvert.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Nå derimot har jeg tydeligvis frigjort den sosiale kapasiteten i og med at jeg ikke lenger trenger å bekymre meg for å bli gravid igjen. Løpet er allerede lagt opp, og det eneste jeg trenger å gjøre, er å følge løypa. Det betyr ikke at jeg ikke har de samme bekymringene som alle vordende foreldre har, men den byrden føles likevel hundre ganger lettere å bære.

I dag har jeg vært hos akupunktøren igjen, og hun var godt fornøyd med pulsen denne gangen. Ellers er jeg som regel ganske pigg tidlig på dagen, så hun ser meg sjelden på det trøtteste. Slepte med meg en tung handlepose på veien hjem og kjente på pusten og håndleddene at det var i meste laget, men så lenge det ikke tok i magemusklene, lot jeg det likevel gå. En time etter at jeg hadde roet meg ned hjemme, kjente jeg imidlertid på murringer og stølhet i hoftene, men det hjalp etterhvert med magnesiumtilskudd.

For øvrig er bihulebetennelsen helt borte nå, men jeg hadde et tilbakefall i helgen der jeg glemte av å ta antihistaminer før det var for sent. Da hadde jeg tetnet såpass mye til at jeg hadde hodepine resten av dagen, men neste dag var jeg heldigvis tilbake til normalen igjen.

Syns ellers at jeg svetter mye mindre nå enn da jeg var tvillinggravid. Med unntak av hetebølgene i sommer svetter jeg faktisk ingenting utenom normalen. Med tvillingene ble jeg etterhvert svett hver eneste natt. Det er også mere fett rundt magen og midjen nå enn da, men det kommer nok av at jeg har hatt fem forsøk med ditto hormonstimulering i mellomtiden. Dessuten har jeg bedre matlyst nå enn da jeg var tvillinggravid, kombinert med at det krever flere kalorier å bære fram to barn enn ett.

I morgen skal jeg endelig på ordinær ultralyd. Er litt mere spent denne gangen enn forrige. Tvillingene ble nemlig så grundig gjennomsøkt ved flere anledninger før jeg kom så langt at det skulle vanskelig gjøres å finne noe revolusjonerende nytt, mens dette lille nurket stort sett er blitt oversett til fordel for livmorhalsen min på ultralydundersøkelsene. Håper også at det ikke skal være noen mer tvil om kjønn etter morgendagens gjennomgang.

I helgen får jeg nytt besøk av mor, og denne gangen skal hun være her i et par uker. Forhåpentligvis vil jeg ha nok energi til å benytte anledningen til å få ordnet ting og tang i huset mens hun er her og kan hjelpe til. Må bl.a. få ryddet ut litt, slik at det blir plass til alle tingene til Lille mirakel etterhvert. Har i grunnen bare ryddet på overflaten de siste par årene, har ikke hatt overskudd til noe mer, men nå er iallfall motivasjonen på topp. Redebyggingsinstinktene har allerede slått inn, men jeg vegrer meg fortsatt for å handle inn noe mer før jeg har fullgått uke 23.

Licensed from: maxmitzu / yayimages.com

I går hadde jeg akutt behov for å sove da jeg kom hjem fra legen – og motsto den. Ikke særlig lurt, for jeg endte opp med å bli overtrøtt og sov urolig hele natten fordi jeg verket i kroppen uansett hvilken stilling jeg la meg i, og da særlig i hoftene. Det var litt som når man brygger på feber og verker i alle ledd før den bryter ut, bare at nå har jeg det sånn etter nesten hver gang jeg har vært “ute på farten”, selv om det har føltes ok der og da.

Våknet selvfølgelig også altfor tidlig, men var forbausende våken. Dagen før hadde jeg nesten ikke hatt matlyst, men i dag morges måtte jeg bare ha panert torsk, så da ble det det. Vi snakker ikke en gang om brunch her, men tidlig frokost. Etterpå tok jeg meg en formiddagslur der jeg sov tungt og drømte masse rart, før jeg måtte haste av gårde til akupunktøren. Hun fikk meg inn i fint zen-modus, og jeg følte meg ganske oppkvikket etterpå.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Deretter bar det videre til fastlegen for å hente prøvesvaret til den siste obligatoriske blodprøven av dem som alle gravide må ta mellom uke 12 og 16, nemlig blodtypen. Den tok nemlig mye lenger tid enn de andre og var derfor ikke klar forrige gang jeg stakk innom. Naturlig nok hadde jeg hverken endret blodtype eller rhesusfaktor siden sist, men det som nok betydde noe, var at jeg ikke hadde dannet noen antistoffer av betydning for svangerskapet.

Etterpå gikk jeg innom dagligvarebutikken og handlet. Bar faktisk med meg to store handleposer hjem uten å kjenne det i magen, kryss i taket! Ikke rart akupunktøren sa at pulsen min var mye sterkere i dag.

Men jeg hadde ikke før kommet hjem, før den oppkvikkende følelsen forsvant og jeg sovnet momentant igjen. Etter det har jeg i grunnen aldri våknet skikkelig. Håper at det blir bedre i morgen. God helg!

Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Etter koselig venninnelunsj var det tid for en ny ultralydsjekk i ettermiddag. Hovedformålet var som nesten alltid å inspisere livmorhalsen.

Jeg slapp vaginalultralyd i dag, og legen konstaterte temmelig fort at livmorhalsen var lang og fin og ikke viste noen tegn til nebbing. Hun sa det var på tide å puste lettet ut og begynne å glede meg. Vi tror begge at pessaret har hatt en god effekt, og uansett er det en fin forsikring mot fremtidig åpning ved at den holder livmorhalsen mer på plass. Akupunktur hadde ingen beviselig virkning her i form av vitenskapelige studier, men hun var likevel for alt som virket, og oppmuntret meg til å fortsette med det. Ellers hadde morkaken flyttet seg oppover og lå i god avstand til mormunnen, så det skulle iallfall ikke stå på det om jeg ender opp med vaginal fødsel.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Hjertefrekvensen var på 153 denne gangen, som visstnok er midt på treet. Hun bekreftet også samme kjønn som den andre legen hadde konkludert med forrige gang, så nå føler jeg meg temmelig sikker, men venter likevel til oul før jeg sier det høyt. Lille mirakel skiftet stilling flere ganger i løpet av undersøkelsen, akkurat som forrige gang.

For øvrig anbefalte hun meg å ta Dalacin forebyggende en gang i måneden, så jeg fikk resept på ny tre dagers stikkpillekur som jeg begynner med i kveld. Jeg ble også rådet til å holde meg unna samleie, karbad og svømmebasseng for å unngå bakterier. Det var dessuten fint å ta vagnalprøver en gang per trimester. Foreløpig har jeg tatt to i 1. trimester og en i 2. trimester, så jeg burde være godt dekket der.

Etterpå gikk jeg litt rundt i butikker, men det varte ikke lenge før jeg følte jeg holdt på å segne om. Akkurat som med tvillingene like langt i svangerskapet, men minus følelsen av nedpress og murringer, heldigvis.

Da jeg kom hjem igjen, var det kattens tur til å få mat og godbiter før jeg fant sengen. Jeg har utstyrt meg med en liten plastkrakk fra Claes Ohlsson som jeg sitter på når jeg mater katten. Klarer ikke lenger å stå krokbøyd særlig lenge, så alternativet hadde vært å sitte på gulvet, men da blir det desto vanskeligere å reise seg opp igjen. Magemusklene fungerer bedre enn da jeg var gravid med tvillingene, men til gjengjeld kan jeg ikke lenger kompensere ved å støtte meg med armene.

Apropos de vonde leddene mine i fingre og håndledd, så spurte jeg legen i dag om hun hadde noen erfaring med at artrose kunne bli forverret under svangerskap. Til det svarte hun at man kunne få alle slags latente sykdommer mens man var gravid, så på en måte kunne det være et midlertidig varsel om sykdommer som ville dukke opp om 20 år. Mao. vil symtomene mine mest sannsynlig mildnes etter fødsel og ikke komme fram igjen for fullt før Lille mirakel er klar til å flytte hjemmefra. Men om det ble skikkelig ille, anbefalte hun kortison, selv om jeg var gravid.

Licensed from: darrenwhittingham / yayimages.com

Jeg fikk helt sjokk her om dagen da jeg leste overskriften om at leder av Unge Venstre går inn for å tillate selvbestemt abort helt fram til uke 24. Hadde det vært 1. april, ville jeg vært sikker på at det var en dårlig aprilsnarr. Nå skal jeg ikke gå inn i abortdebatten her, selv om det sikkert ikke er så vanskelig å forestille seg at det for meg som ufrivillig har gjennomgått to senaborter, virker fullstendig absurd at noen frivillig skulle ønske å gjennomgå noe så grusomt med et friskt barn.

Men det som stakk enda mer i hjerteroten, var at noen politikere argumenterte med at barn helt nede i uke 21 og 22 kunne overleve om de ble født så tidlig. Engletvillingene mine ble født i uke 22, men sykehusreglementet hindret personalet i å prøve å redde dem. Er ikke politikerne klar over det? Det er tøft å lese svart på hvitt at barna mine kanskje kunne ha overlevd om forskriftene hadde vært annerledes. De var tross alt på et av sykehusene med landets beste nyfødtavdelinger, var like store som de skulle være for alderen og viste ingen tegn til sykdom.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

I dag har jeg vært hos akupunktør igjen. Urinen var like blank og fin som sist, mens blodtrykket nå var oppe i hele 120/83, mao. komfortsonen min, hurra! Det forklarer at jeg har følt meg så mye mer sosial i det siste. Jeg benyttet anledningen til å spørre om ganglion kunne forverres av graviditet, noe hun svarte ubetinget ja på siden det siver mer væske ut i vevet under graviditet. Hun kunne imidlertid ikke si om det hadde noe å bety for artrosen.  Miltpulsen var visst adskillig bedre enn da jeg slet som verst med bihulene, og den kunne tydeligvis bli bedre av spaserturer, men om jeg ble kvalm av å gå, kunne det tyde på at det hadde blitt for mye gåing, så det gjaldt å finne den rette balansen.

Mot slutten av nåleseansen ble jeg litt kvalm, noe som også har skjedd meg en gang under soneterapi. Akupunktøren sa det var fordi nålene stimulerte hormonene og rådet meg til å spise mer med en gang. Heldigvis hadde jeg tatt med meg en banan i vesken som sikring, så problemet ble fort løst. Jeg følte meg ikke sulten da jeg spiste bananen, men det varte ikke lenge etterpå før jeg fikk akutt lyst på noe salt. Heldigvis hadde jeg ikke lang vei hjem.

Jeg hadde sovet ganske godt i natt uten å måtte løpe på do flere ganger for å tømme blæren, og jeg våknet nokså uthvilt av meg selv rett før klokken ringte. Likevel varte det ikke lenge etter at jeg kom hjem igjen i dag før jeg sloknet momentant. Fra og med lørdag har jeg gått litt ned på dosen jeg tar av stoffskiftemedisinen og har lurt litt på om det kan merkes allerede. Det sies jo at det tar litt tid, men samtidig påstås det at tablettene også kan virke litt oppkvikkende der og da, og at det derfor helst anbefales å ta dem om morgenen. Okke som var jeg ganske zombie i hele går.

Grunnen til at jeg gikk ned i dose, var at tsh-verdien min var under normalskiktet på siste måling. Fastlegen min var likevel i tvil siden jeg var gravid, for da kan visst tsh bli kunstig lav pga. hcg, så han ba meg om å dobbeltsjekke med klinikken. De har akkurat svart meg i dag at så lenge jeg ikke svetter mye eller har unormal hjertebank, kan jeg trygt fortsette med samme dosen som før, så da gjør jeg det fra nå av. T3 og T4 ligger tross alt fremdeles i normalområdet, og som gravid skal stoffskiftet uansett ligge 20% høyere enn ellers. Dessuten sa fastlegen at det først og fremst er lavt stoffskifte som kan være farlig for fosteret under en graviditet, selv om han selvfølgelig helst ikke vil ha meg på for høyt stoffskifte heller. Ellers mente han å huske at fosteret begynte å produsere sitt eget stoffskifte en gang i uke 20-22, så da ville det ikke lenger være avhengig av mitt.

Jeg tenkte forresten nylig på at jeg svetter påfallende lite i dette svangerskapet sammenlignet med da jeg var tvillinggravid, men da var det til gjengjeld sommer og varmt hele tiden. Allikevel har jeg opplevd å bli gjennomkald på føttene i dette svangerskapet, selv under den verste varmebølgen, og det ville aldri i verden ha skjedd mens jeg var tvillinggravid. Husker også at en av jordmødrene på observasjonsposten syntes jeg virket varm en morgen, men da hun tok tempen, hadde jeg likevel ingen feber, så det var bare normaltilstanden min på den tiden.

I dag er det akkurat to år siden jeg mistet englegutten min. Han måtte først gjennom en sju timer lang fødsel, men hadde likevel puls da han ble født. Istedenfor å bli lagt i et kaldt bekken som søsteren sin, ble han lagt oppå magen min. Det var imidlertid ikke så lenge han fikk ligge der før jeg måtte opp på fødekrakken for å prøve å få ut morkakene, og en time senere var jeg allerede trillet bort på operasjonsstua for utskrapning. Det var nemlig ikke mulig å få ut etterbyrdene på vanlig vis.

Etter operasjonen lå jeg halvannet døgn på intensivavdelingen, og der fikk jeg ikke lov å ha ham hos meg. Etter at jeg kom tilbake til observasjonsposten, fikk jeg med nød og neppe ha ham på rommet i en knapp time for å ta farvel før han ble sendt til obduksjon. I løpet av den timen var det ikke mye fred å få, for det kom stadig noen inn som skulle styre med veneflon, blodprøver, blodtrykk, puls, feber, kateter og gudene vet hva.

Det var bare en trøst jeg kunne finne i at jeg hadde mistet gutten min i tillegg, og det var at englejenta skulle slippe å ligge alene i graven. De ble lagt i samme kiste tre dager senere i sykehuskapellet. Tvillinger hører nemlig sammen, og mine englebarn skal få være sammen i all evighet. Fuglene på den hjerteformede minnesteinen symboliserer dem. Av anonymitetshensyn er bildet tatt fra baksiden av graven.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Jeg har hele tiden tenkt at fødsels- og dødsdagene til tvillingene kom til å bli mindre opprivende i år, både fordi det har gått lenger tid og ikke minst fordi jeg nå virkelig har håp om å få et hjerteplaster, eller regnbuebarn som noen også kaller det. Et hjertplaster eller regnbuebarn er det nye barnet man får etter å ha mistet det første. I mitt tilfelle burde det strengt tatt ha betydd et nytt tvillingpar, men om jeg hadde blitt gravid med tvillinger igjen, ville risikoen for å ende opp med nye englebarn vært altfor stor. 

Jeg fikk imidlertid likevel erfare at sorgen ligger like under overflaten da jeg var på Mamma Mia-filmen kvelden før den første minnedagen. Mamma Mia 2 av alle ting, som er en skikkelig bekymringsløs gladfilm! Men det skulle ikke mer til enn å se scener fra barnefødsel og dåp før tårene spratt skikkelig, og jeg hadde absolutt ingen som helst kontroll. Savnet sitter dypt i meg, selv om jeg ikke lenger går rundt og verker inni meg hver eneste dag slik jeg gjorde før.

Det ble roser og juleroser på graven i dag, sammen med de to bamsene som fulgte med dekorasjonene vi la ned under urnenedsettelsen. Jeg syntes det passet fint med juleroser siden englebarna egentlig var ventet rundt juletider. Det føles helt uvirkelig at det allerede er gått to år siden tragedien rammet.

Jeg var satt opp på siste kontroll på sykehuset lille julaften og hadde termin på 13. dags jul (hellige tre kongers dag) like over nyttår. Siden tvillingsvangerskap bare regnes som 37 uker (mot normalt 40), var jeg rimelig sikker på at de ville melde sin ankomst senest i romjulen. Dermed ville de blitt verdens beste julegave det året.

I dette svangerskapet ligger jeg akkurat fire uker etter, så jeg håper for Lille mirakels skyld at hxn greier å klore seg fast til over nyttår, men det er likevel nært nok opptil juleferingen til at det fort kan bli et julebarn for alvor denne gangen. Et julebarn som får leve videre utenfor magen min.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Licensed from: davincidig / yayimages.com

I forgårs var jeg tilbake hos akupunktøren. Til min store glede hadde hun erfaring med å behandle ganglion som revmatologen mente kunne forklare smertene jeg har hatt i høyre håndledd den siste tiden. Det er visst et vanlig fenomen hos felespillere pga. overbelastning.

Hun mente også at livmorhalsen hadde vokst pga. nålene hun hele tiden har satt for å stimulere den. Siden det er en muskel, kan den påvirkes. Hun anbefalte også å starte med knipeøvelser etter uke 20, men ikke før da det i verste fall kan trigge tidlig fødsel.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg tviler på om jeg tør da heller, iallfall ikke før jeg nærmer meg uke 30. Husker fremdeles godt hvor glad jeg var for å være kommet halvveis med tvillingene og endelig følte meg på trygg grunn, bare for å få den katastrofale beskjeden om åpning to dager senere.

Det verste var kanskje at sykehuslegen ikke en gang så at noe var galt på ultralyd den dagen jeg kom inn på fødeavdelingen pga. mistanke om fostervannslekkasje samt liten blødning, men først oppdaget åpningen under den gynekologiske undersøkelsen rett etterpå. Det får meg jo til å lure på om jeg kan være helt trygg på at de oppdager alt på ul nå også. Tror jeg skal ta det opp neste gang jeg er på kontroll.

Etter seansen hos akupunktøren dro jeg videre til kiropraktor. Han hadde selv hatt ganglion og fått den operert bort. Dessverre var det ingenting han kunne gjøre som kiropraktor for dette. Da han videre fikk høre om artrosen, ble han attpåtil skeptisk til å fortsette behandlingen av armene mine da han var redd for å gjøre vondt verre.

Jeg prøver nå å komme inn hos fysioterapeut for å få orden på underarmer og hender til fødsel. Er jo ikke særlig praktisk å mangle styrke i begge håndledd med en nyfødt i hus. Det begynte litt før det siste forsøket og var midlertidig bedre mens jeg gikk på kortison, men etterpå er det bare blitt verre og verre. Nå lurer jeg veldig på om graviditeten har noe å si, men tror egentlig ikke det.

Kiropraktor sa også at det var umulig å vite hvordan artrosen hadde oppstått, men han hellet til teorien om at de hyperbevegelige leddene mine har ført til overbelastning. Ellers kan det også være genetisk, for jeg er fremdeles for ung til å ha fått slitasjegikt. Han mente ihvertfall at overvekt ikke kunne ha noe med saken å gjøre. For det første har jeg langtfra vært overvektig hele livet, og for det andre kan ikke artrose i fingre, håndledd og albuer ha noe med vekt å gjøre. En annen ting er at jeg har mye feilstillinger i underkroppen pga. hoftedysplasi og plattføtter, og det kan ha ført til ekstrabelastning på hofter, knær og stortær. I den sammenhengen er det selvsagt en fordel å være lettest mulig, men en vektreduksjon vil fortsatt ikke hjelpe armene og hendene.

I går følte jeg meg rimelig godt opplagt og spiste lunsj med gode venner jeg ikke hadde sett på to måneder. Jeg tok med vilje på meg en kjole som ikke fremhevet magen. Vil ikke røpe den store nyheten før jeg har fullført uke 23 denne gangen.

Om kvelden fikk jeg endelig sett Mamma Mia 2 og var godt fornøyd. At det var så som så med den underliggende handlingen gjorde ingenting for et gammelt ABBA-fan som meg. Sangene var viktigst, og dem var det mange flere av nå enn forrige gang. Er forresten helt uenig i at de beste ble brukt opp sist. Hovedrolleinnehaveren Sophie gjorde seg dessuten bedre nå som ti år eldre. Har også veldig sansen for Colin Firth som jeg syns blir bare mer og mer tiltrekkende med årene. Det eneste skjæret i sjøen var at Meryl Streep knapt var med denne gangen, men til gjengjeld var det morsomt å se Cher synge ABBA-slagere.

I går kjøpte jeg også roser til tvillinggraven. I dag er det nemlig to år siden tvillingjenta mi ble født. Det er også to år siden hun døde da hun var for umoden til å overleve utenfor mors liv. Fødselsdagen hennes er dermed den samme som dødsdagen. I dag blir det lystenning på graven. Det gjorde vi også på fødestuen for to år siden, helt til en jordmor kom inn og sa at vi risikerte å sprenge hele rommet i luften pga. ulike gasser der inne for fødende, ups! Jeg kom jo ikke inn til observasjonsposten før sent om kvelden fordi sykehuset først trodde at tvillinggutten ville bli født samme dag.

I fjor på ett-årsdagen ble jeg overrasket av festkledde konfirmasjonsgjester som plutselig strømmet ut av kirken, og dermed var den private sørgestunden brått over. Håper det blir litt mere fredelig i dag. I fjor bar jeg også med meg en ny spire i magen med håp om en lysere fremtid. Det håpet brast bare et par uker senere og gav meg en grusom allehelgensdag, men i år har jeg godt håp om at det endelig kan skje et lite under. Det gir stor trøst i alt det vonde.

Licensed from: Irinavk / yayimages.com

Legen hadde ikke før begynt å undersøke fosteret før han selvsikkert bekreftet at det var samme kjønn som han hadde tippet på forrige gang, dvs. for litt over tre uker siden. Dermed var den saken avgjort, så da han fortsatte undersøkelsen, tenkte jeg ikke noe mer over det, før han plutselig utbrøt: “Nei, der har hxn lurt meg, det er en xxx! Ja, de kan være litt lurne, de xxx, vet du.” Denne gangen var han helt sikker på at han ikke hadde tatt feil, men klok av skade venter jeg til oul om to uker før jeg tror på det 100%. I mellomtiden holder jeg det fortsatt for meg selv; best å være på sikre siden først, men det skulle likevel forundre meg veldig om det ble noen flere forandringer nå.

Det var masse liv i magen, og Lille mirakel snudde seg flere ganger i løpet av undersøkelsen, så legen ba meg om å være forberedt på aktiv baby allerede nå. Han satset også på at fosteret kom til å legge seg i hodeleie til slutt. Det blir i så fall en ny opplevelse siden begge tvillingene lå i seteleie fra det blemoppdaget åpning og fram til begge fødslene hhv. sju og ni dager senere. Fosteret var også like stort som det skulle være på dette stadiet, men det er vanskelig å måle lengden nøyaktig siden de ligger mer sammenkrøpet når de er blitt såpass store, og det er visst akkurat litt for tidlig til å måle hodeomkretsen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Livmorhalsen ser ut til å bli bedre og bedre for hver gang og var nå oppe i hele 3,7 cm, dvs. hele 0,5 cm lenger enn da den var på det korteste for åtte uker siden. Legen trodde det kunne ha en sammenheng med at murringene har avtatt. I dag beveget jeg meg lett og ledig uten noen følelse av at jeg måtte gå spesielt langsomt, og det var deilig. Legen syntes også at jeg virket frisk og pigg. Nå ser han meg riktignok ikke når jeg er på det slappeste, men med tvillingene var jeg så svimmel at jeg hadde problemer med å sitte oppreist på venteværelset. Merker også godt at stoffskiftet ligger i øvre skikt for tiden, og på blodprøvene som revmatologen tok forrige uke, var leververdien lavere enn på lenge (stiger gjerne hos gravide), akkurat som blodsukkerverdien da jeg var hos fastlegen sist. Måtte det holde seg sånn!

Ellers sa akupunktøren i forgårs at miltpulsen min fortsatt var litt svak, og at det kunne forklare at jeg fortsatt var litt kvalm innimellom. Begynner nesten å lure på om det kan være arvelig, for moren min var kvalm nesten hele tiden da hun var gravid i et ellers ukomplisert svangerskap utenom jernmangel, men kanskje man kan bli kvalm av jernmangel også? Noen som vet? Jernlagrene mine er fine, men blodprosenten har gått kraftig ned siden jeg var nygravid i slutten av mai. 

Ellers startet dagen fint med hyggelig venninnetreff i forkant av legebesøket. Tror nok det er mye av forklaringen på at jeg virket så pigg da jeg kom inn til legen 😉 Hadde iallfall nok sukker innabords 🙂 Men selv om jeg bare drakk en enkel caffelatte, ble det nok vel mye koffein, for jeg skalv litt etterpå. Kunne nesten lure på om jeg hadde fått en dobbel istedet.