Fertilitetsturisten Jeg var en gang en enslig kvinne i godt moden alder som etter en lang, personlig reise endelig bestemte meg for å vende nesen mot Baltikum for å oppfylle babydrømmen. Tre måneder senere befant jeg meg i overlykkelige omstendigheter med toeggede tvillinger. Ut fra det store intet sprakk plutselig den rosa boblen og ble forvandlet til det store marerittet. Dette er min historie som helseturist og englemor. Hvorfor dro jeg egentlig utenlands? Fordi det per dags dato fortsatt ikke er lov å fertilitetsbehandle single her til lands.

Licensed from: vaseninadaria / yayimages.com

Helt siden jeg mistet et barn i spontanabort mot slutten av 1. trimester for åtte år siden, har jeg følt at det har vært en del av meg som manglet. Hadde jeg hatt en fast partner på den tiden, ville jeg ha prøvd igjen med en gang uten å nøle. Det hadde lite å si at svangerskapet ikke var planlagt. Barnet var like fullt ønsket så fort jeg fikk vite at jeg var gravid, og til tross for alle bekymringene var jeg ekstremt lykkelig. Det fikk meg til å innse hva jeg virkelig ville, og hva som betydde noe i livet mitt.

Å starte med fertilitetsbehandling satt mye lenger inne. Bare det at man blir erklært infertil i alle legepapirene idet man søker hjelp, er nedslående nok i seg selv. De medisinske kodene skiller nemlig ikke mellom dem som har forsøkt på egen hånd og ikke fått det til, og dem som bare mangler tilgjengelige sædceller. One night stands med fremmede på byen har aldri vært noe for meg, og å lure menn jeg kjente, føltes veldig feil, så sæddonor ble det mest ryddige alternativet. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Selv om jeg langt fra har drevet med kontinuerlig prøving i disse åtte årene, har det hele tiden ligget i bakhodet, og jeg har ikke vært meg selv. Det har vært umulig å leve fullt og helt, og tro meg – jeg har virkelig prøvd! Da jeg endelig ble gravid med tvillingene for to år siden, følte jeg meg for første gang på lenge hel igjen.

Jeg tror det er mye hormoner og biologiske prosesser som spiller inn her. Nå snakker jeg ikke om den biologiske klokken, for den uroen jeg tidligere hadde følt ved at tiden gikk fra meg uten at jeg hadde fått stiftet familie (før jeg ble gravid), kan ikke sammenlignes med den sterke trangen til å få barn som kom med en gang jeg hadde mistet et. Plutselig var det ikke lenger så viktig at jeg var alene om det, selv om det fremdeles var et sårt punkt. Om jeg ikke kunne finne en passende mann som ville det samme som meg, fikk det bare våge seg – kroppen min formelig skrek etter å bli gravid igjen uansett.

Både en psykolog og en osteopat har sagt til meg at det er mye som tyder på at kroppen husker. Et svangerskapsbrudd er derfor et like stort sjokk for den som det er for meg rent mentalt. Den har ikke fått fullført det den er blitt satt til å gjøre, og syklusen er ikke blitt fullført. Gamle urinstinkt driver dermed kvinner til å hige etter å bli gravide igjen så fort som bare mulig. Jeg tør påstå at det nærmest er et fysisk behov – iallfall føles det slik. 

Det er vondt å miste uansett, og det gjør også vondt ikke å bli gravid når man ønsker seg barn mer enn noe annet i verden, men for kroppens del blir det verre jo lenger man er kommet i graviditeten når ting går galt. Spontanaborten helt på tampen av uke 11 gav meg en alvorlig knekk, men senabortene med tvillingene fikk meg til å miste lysten til å leve.

Samtidig var det en fin ting midt i all sorgen med tvillingene, og det var samfunnets anerkjennelse. De fikk nemlig både innvilget status i folkeregisteret (riktignok under mitt personnummer) og støtte til en offentlig begravelse. Det stod i stor kontrast til den lille spiren som ble kastet i toalettet av legen som behandlet meg, i kjølvannet av spontanaborten. Hun presterte til og med å si at jeg vel kunne se at det ikke var noe ordentlig barn. Den sorgen var jeg helt alene om.

Etter at jeg ble gravid med Lille mirakel, har jeg fått tilbake roen, særlig etter 1. trimester, men pga. det forferdelige som skjedde med tvillingene, i tillegg til de tre gangene jeg har mistet etterpå, har lykkefølelsen foreløpig uteblitt. Den tør jeg nok ikke slippe løs før jeg har fullført uke 23. Det er slitsomt å gå på nåler hver gang jeg kjenner noe som kan minne om de gangene det har gått galt før, men jeg vil nok slappe betraktelig mer av når jeg kommer til det stadiet at sykehuset faktisk vil gripe inn om noe skjer igjen.

Licensed from: Gajus / yayimages.com

I går var jeg for en gangs skyld ikke kvalm i det hele tatt og trengte ikke spise frokost med en gang jeg slo øynene opp om morgenen. For en lettelse! Jeg følte meg i fin form og dro i selskapet om ettermiddagen som planlagt, men jeg hadde ikke før gått den lille strekningen til bussholdeplassen før jeg kjente at muskler og skjelett ikke var helt med. Det ble ikke bedre av at jeg klarte å ta feil buss ved neste korsvei (gravidtåke deluxe!) og dermed endte opp med både å komme for sent og gå fryktelig mye mer enn planlagt. Det minste problemet var at vinden ødela hele frisyren min før jeg kom fram.

Selve selskapet var veldig hyggelig, og jeg ble værende mye lenger enn jeg hadde tenkt, men til slutt sa magen stopp, og da takket jeg for meg og dro hjem. Humøret var på topp, men om natten ble det dårlig med søvn fordi kroppen protesterte mot den hardhendte behandlingen, så jeg hadde kramper og låsninger både her og der. Man skulle virkelig tro jeg hadde alvorlig overtrent og ikke bare gått litt lenger enn vanlig. Hadde ikke sånne problemer da jeg var tvillinggravid, men da bevegde jeg ikke så mye på meg heller, så kanskje jeg bare aldri fikk testet det ut? Vanskelig å si.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

I dag har heldigvis krampene roet seg etterhvert, men så har jeg heller ikke gjort noe annet enn å halvt sitte og halvt ligge i ro, kun avbrutt av at jeg har hentet mer mat og drikke fra kjøkkenet og hyppige dobesøk. Bærer preg av å ha sovet altfor lite i natt, men ellers går det bra. Får se om jeg orker å gjøre noe mer fornuftig i morgen, men har ingenting på planen som jeg absolutt må gjøre, og det føles ganske befriende akkurat nå.

Jeg har virkelig kviknet til nå, og det er nok både fordi jeg er kommet såpass langt uti svangerskapet, og fordi varmen har gitt seg. Til gjengjeld jar jeg fått mer problemer med å gå, så noe skal det alltid være, men det hjelper mye på humøret at jeg iallfall orker å gå rundt og småpusle hjemme for meg selv. Ting føles mye mer lystbetont når man ikke føler seg mer eller mindre syk hele tiden.

Eneste problemet med kulden, er at jeg langsomt må begynne å gå med strømpebukser igjen. Da jeg prøvde på det tidligere denne uken, holdt jeg på å krepere av kløe, så jeg måtte bare ta den rett av. Har tenkt på det at jeg ikke har klødd på lårene i dette svangerskapet slik jeg gjorde med tvillingene, men kanskje det rett kg slett bare er fordi de knapt har vært tildekket i sommer? Jeg har jo kun gått rundt med løse og lette kjoler og bare legger.

Har ingenting regntett som passer over magen lenger, så i dag har jeg bestilt en regncape på nettet. Får bare håpe at den er like romslig som den ser ut, og at jeg ikke må vente så lenge at den er blitt for kald å gå i. Satser på en lang, mild høst og sen vinter! Vinterkåpen er uansett på plass; den skaffet jeg på salg i januar. Kjøpte den en størrelse for stor med vilje, og fasongen er som skapt til å være gravid i.

Jeg har fått flere purringer fra optiker i det siste om ny synsundersøkelse. Strengt tatt burde jeg gå, for jeg ser ikke optimalt for tiden, men siden øynene ofte forandrer seg når man er gravid, har jeg ikke lyst til å investere i nye, dyre brilleglass akkurat nå, og jeg har fortsatt igjen noen par med månedslinser som jeg ikke har tenkt å kaste før de er utslitt. Samtidig kan jeg ikke se altfor dårlig heller, så jeg må se det litt an.

Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com

Da jeg var gravid med tvillingene, var jeg flink til å få i meg sju grønne om dagen. Litt av forklaringen på det var at jeg var så kvalm og uggen de første femten ukene at det var lite annet jeg greide å få i meg. Men rasjonalet bak var at folk flest bør spise fem om dagen og gravide seks, så da bør sikkert tvillinggravide spise sju.

Jeg har også stort sett greid å få i meg fem om dagen etter at jeg mistet tvillingene fordi jeg har vært opptatt av å bygge opp kroppen til prøverørsforsøkene. I sommer har det imidlertid sklidd helt ut fordi jeg ikke har greid å tvinge meg selv til å spise noe jeg ikke hadde lyst på, og av en eller annen grunn har særlig grønnsaker bydd meg mest imot. Frukt og bær derimot har fortsatt sklidd ned, men ikke nok til å fylle dagskvoten. Dessuten skal man jo helst spise en del grønnsaker uansett.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Siden jeg ikke lenger er kvalm hele tiden og matlysten har tatt seg adskillig opp da den verste varmen forsvant, bestemte jeg meg i går for at det var på tide å gjøre noe med det, så jeg slengte i meg en hel pakke reddiker og to plommer mellom frokost og middag. I tillegg spiste jeg kokt ørret til middag siden det var lenge siden jeg hadde greid å få ned fet fisk (glemte et øyeblikk av at gravide ikke skal spise ørret over to kilo pga. fare for tungmetaller). Tenkte at det burde være lett fordøyelig og glemte at som gravid syns jeg fet fisk er tungtfordøyelig selv når den er kokt. Det fulgte også agurksalat med, så enda mere grønnsaker.

Ca. en time etter middag måtte jeg plutselig akutt på do, og da hadde den vanligvis harde magen min med ett fått rennende, eksplosiv diare, så den var tydeligvis ikke fornøyd med det sunne regimet mitt. Det hjalp sikkert ikke heller at jeg hadde spist ekstra grovt rugbrød til frokost, men det har jeg forsåvidt gjort hele uken uten andre problemer enn mere luft i magen og halsbrann, og halsbrann får jeg av så å si alt unntatt animalske produkter, bananer og poteter. Fiskekaker er også et problem i så måte når de inneholder løk av noe slag, noe de fleste gjør nå til dags. Sterkt krydret mat er ikke til å tenke på en gang.

Tidligere i uken fkk jeg plutselig nærmest akutt lyst på grillet kylling. Dessverre hadde de ikke mer igjen i ferdigmatdisken, så jeg måtte steke en frossen fra bunnen av. I mellomtiden hadde jeg vært så sulten at jeg hadde stappet i meg kvarg med blåbær og grønne druer for å døyve det verste. Da kyllingen endelig var ferdig, lurte jeg på om jeg egentlig var sulten lenger. Det var i tillegg blitt så sent at jeg nesten var for trett til å spise, men jeg syntes det var for ille ikke en gang å smake på herligheten, så jeg tok ett stykke. Det ble fort til tre-fire, og fremdeles hadde jeg lyst på mer, men da stanset jeg fordi jeg var redd for å overspise og bli skikkelig dårlig av det. Men nei, maten hadde bare gjort at jeg var mye mer avslappet i kroppen og sov som et barn for en gangs skyld uten halsbrann, mens jeg drømte om å spise resten av kyllingen til frokost 😉 Det hadde blitt litt slurving med middag i dagene før fordi jeg var så sliten – noen ganger ble det bare speilegg på ostesmørbrød o.l. – så jeg lurer på om kroppen rett og slett har savnet mer proteiner. 

En annen ting som langsomt har kommet tilbake med det kjølige været, er ustabilt blodsukker om det går for lenge mellom måltidene. Jeg er også blitt mere sulten, så jeg lurer på om forbrenningen kan ha tatt seg opp etter at den verste varmen forsvant. Helt uavhengig av været var dessuten stoffskiftet ganske høyt på forrige måling, så det lan selvsagt være en sammenheng der også.

Utenom kvalmen har den største utfordringen med å spise frukt, bær og grønt i sommer vært at jeg har fått vondt og sviing i øvre del av magen av veldig mange ting som jeg ellers tåler ganske bra, og da får man jo ikke lyst til å spise mer. Tror nok jeg må basere meg mer på kokte grønnsaker framover og unngå syrlige ting som tomatsaus om dette skal fungere. Hadde ikke sånne problem med tvillingene, så regner med det er den nyoppdagede spiserørsbrokken som fyrer opp her.

Licensed from: maxmitzu / yayimages.com

Om noen hadde spurt meg om hvor lenge det var siden jeg var på sist ultralyd og jeg skulle tatt det bare på fornemmelsen, ville jeg ha sagt minst en uke, men det er faktisk bare tre dager. Jeg trenger tydeligvis mange forsikringer om at alt står bra til med den lille.

I går kjente jeg litt nedpress for første gang på lenge da jeg var på vei hjem fra fertilitetsterapeuten, og det skrudde selvsagt på alle alarmklokkene med en gang. Heldigvis gikk det fort over, men jeg føler meg mørbanket i hele kroppen og har verket overalt i natt. Det føles som om jeg har vært med på skikkelig harde treningsøkter når jeg bare har spasert rolig rundt omkring. Det har ikke føltes så tungt mens jeg har gjort det, med unntak av oppoverbakker som begynner å bli slitsomme, men kroppen får en reaksjon etterpå, så det er tydelig at den ikke beveger seg optimalt for tiden.

I dag har jeg derfor bestemt meg for å la den hvile ut hjemme. Eneste tingen jeg må gjøre, er å vaske håret. Har klar en ferdigmiddag fra Arne Brimi i kjøleskapet, så trenger ikke henge over grytene om jeg ikke føler for det; vi får se. Akkurat nå sitter jeg halvt oppreist i sengen og lar progesteronstikkpillene og stoffskiftetablettene godgjøre seg før jeg lager til frokost og har foreløpig bare drukket vann. Jeg bør som tidligere nevnt ikke bevege meg for mye den første halvtimen etter at jeg har satt stikkpillene, og stoffskiftemedisinen tas best opp på tom mage, så man skal helst unngå å spise den første halvtimen etterpå.

Naturterapeuten ga meg homeopatmedisinen Pulsatilla i går, det vil si at hun skrev det ned på en lapp og så måtte jeg dra innom apoteket etterpå. Det er alltid litt styr med det, siden det er få apotek som har disse medisinene inne, men jeg har et fast som jeg går til. Der har jeg bare måttet bestille en gang, så det fungerer fint, men det ligger dessverre ikke på veien hjem fra fertilitetsterapeuten. Okke som fikk jeg disse “sukkerpillene” først og fremst for den urolige blæren, men om jeg var heldig, kunne de muligens virke på håndleddene også. Den som lever, får se! Jeg skal i første omgang bare ta dem morgen og kveld i tre dager og deretter ta en statusoppdatering. De har virket på blæren tidligere, men det ville vært nærmest et under om jeg attpåtil hadde fått effekt i håndleddene.

På mandag var jeg tilbake hos kiropraktor, og han bekreftet at stikk i skambeinet kom fra symfysen. Vi har visstnok tre bindeledd i bekkene, to bak og symfysen framme. Noen med bekkenløsning får visst mest vondt framme og andre bak, men han behandlet som regel smerter framme med å justere på leddene bak, for det var visst der ubalansen pleide å komme fra uansett. Rykkene jeg har kjent fra lysken når jeg reiser meg opp, er visst også typisk for gravide og kommer av at alt er blitt løsere.

Hodepinen er blitt nesten borte nå, og jeg antar at det både er fordi kiropraktor har justert nakken og akupunktøren har behandlet bihulene. I tillegg har jeg tatt Bella donna mot infeksjon som jeg har fått foreskrevet av naturterapeuten. Heldigvis har pollenallergien lettet en del med værskiftet, og det har hjulpet mye, men til gjengjeld har nok både ledd og bihuler reagert på den plutselige temperatursenkningen. Vel, vel, satser på at det bare er en overgang. Noe må det jo alltid være, men alt i alt er jeg i mye bedre form nå enn jeg var for bare noen dager siden.

I morgen skal jeg i ny fødselsdagsfest, og denne gangen tror jeg faktisk at jeg skal klare å gjennomføre det. Føler litt på at jeg bør benytte denne perioden til å være så sosial jeg kan, så lenge formen varer. Om kort tid får jeg kanskje innskrenket bevegelsesfriheten for resten av svangerskapet, og etter at Lille mirakel er født, vil det jo også bli mye vanskeligere å komme seg ut blant folk den første tiden. Har virkelig kjent på brakkesyke etter den isolerte sommeren der jeg bare har kunnet ligge flatt ut innendørs.

Licensed from: kbuntu / yayimages.com

I dag hadde jeg endelig time hos revmatologen som jeg har ventet på hele siden mai. Jeg var forberedt på at jeg kanskje måtte gå derfra med uforettet sak siden jeg var gravid. Det var også delvis sant, for det var noen undersøkelser jeg måtte utsette til to måneder etter fødsel, men til gjengjeld fant hun andre ting som jeg ikke hadde vært forberedt på.

Grunnen til at jeg ble henvist, er at jeg har hatt smerter i hofter, knær og håndledd, samt økt sekning og crp over lengre tid som ingen har kunnet finne noen forklaring på. Disse verdiene gikk kraftig ned etter nsaid- og prednisolonhestekuren jeg tok før dette forsøket, imidlertid har de gått opp igjen senere. Problemet er bare at alle gravide har økte senkningsnivåer, men visstnok ikke crp, og mine senkningsnivåer ligger også litt over normalen for gravide. Dessuten har mange av plagene tatt seg opp igjen etter at jeg sluttet på Prednisolon, særlig i håmdledd og knær.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Først fikk jeg meg en skrekk da jeg skulle vise at jeg hadde hyperbevegelige ledd, for plutselig kunne jeg ikke bøye tommelfingeren ned til håndleddet som jeg pleier, men ble stoppet halvveis fordi det gjorde vondt. Så noe var blitt adskillig stivere. Legen satte så i gang med å undersøke meg med et ultralydapparat på de stedene jeg hadde vondt (samt noen av stedene der jeg ikke hadde sagt noe om vondt), og tror dere ikke at hun fant lett artrose (slitasjegikt) nesten overalt?! Men det forklarte visst ikke de høye betennelsesverdiene, for selv om området kunne bli irritert og dermed betent, slo visst ikke det ut på blodverdiene på samme måte som f.eks. leddgikt som er forårsaket av betennelse. I tillegg fant hun ganglion som jeg aldri hadde hørt om før, i ene håndleddet, som visstnok kunne forklare smertene.

Av de to undersøkelsene hun ville jeg skulle ta etter fødsel, var nytt mr av bekkenet det viktigste. Det viste seg nemlig at fastlegen hadde sendt feil bestilling sist, nemlig en undersøkelse av prolaps (som jeg ikke har), mens det er revmatiske endringer de skal se etter, og det krever visst andre innstillinger på apparatet. Vi mistenker først og fremst spondylitt som er nært forbundet med en genetisk blodprøve jeg har testet positivt på. I tillegg vil hun ha mr av ene håndleddet for å følge med på ganglionet som visstnok både kan bli verre eller forsvinne av seg selv.

Ganglion kan visst opereres bort, men det er sjelden de gjør det med mindre man har store plager. Atrose er det dessverre ingenting man kan gjøre med, annet enn å avlaste og trene muskulaturen rundt. Så jeg må finne meg en god fysioterapeut etter fødsel. Ellers kan det visst avlaste den vondeste hoften å sette kortisonsprøyer, men det er dessverre ingen varig løsning. De par siste årene har jeg ikke kunnet ligge på den siden i det hele tatt, men legen sa det var i senefestene jeg hadde vondt, og ikke i selve hofteleddet. Mest sannsynlig kommer det av irritasjon pga. hofteleddsdysplasi. Okke som har jeg gått i behandling for det de siste ti årene hos osteopat og kiropraktor uten noen tegn til bedring, og det har gradvis blitt verre.

I tillegg hjelper det å være lettest mulig, så presset kommer til å være stort på å få bort hormonkiloene etter fødsel. Får bare håpe jeg får til å amme, så jeg iallfall får drahjelp av det. Klarer liksom ikke helt å se for meg at jeg skal ha overskudd til å styre med spesielle dietter den første tiden, men mor har sagt at hun holdt seg naturlig slank de første årene vi var små fordi hun løp rundt etter oss hele tiden og knapt nok hadde tid til å spise. Det virker mere realistisk enn å sette i gang med spesielle matregimer bare for meg. Ser liksom for meg at det kan bli en del rester etter babymat å spise opp istedet.

Vel, vel, jeg er glad det foreløpig er overstått, og at jeg iallfall har fått noen svar og blitt litt klokere, så får jeg ta resten etter barseltiden.

Licensed from: MonkeyBusiness / yayimages.com

I dag hadde jeg for første gang med meg urinprøve til jordmor før timen, og når jeg først hadde banket på hos jordmødrene, ble jeg beordret til en samtale i samme slengen, inkludert måling av blodtrykket. Urinen var fin, blodtrykket 105/80 og jordmor sa seg fornøyd med at hun ikke så noen antydning til hevelser i kroppen. For første gang ble det også spurt etter helsekort for gravide som fastlegen har fylt ut. Det er det ingen andre som har brydd seg med fram til nå. Hun etterlyste også blodprøvene som alle gravide må ta, og det minnet meg om at de sikkert er avhentingsklare hos fastlegen nå. For øvrig var jeg helt klart ikke den eneste gravide hos dem som hadde slitt i sommervarmen i år.

Lille mirakel lå på tvers ganske høyt oppe i livmoren og sprellet som vanlig. Pessaret satt fint på plass, og livmorhalsen ble målt til hele 3,6 cm. Jeg ble bedt om å hoste for å se om den muligens ga etter da, men det gjorde den heldigvis ikke. Legen tok også vaginalprøver for sikkerhets skyld, selv om utfloden visstnok så helt normal ut.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Hun sa at alt så veldig fint ut, også Lille mirakel som virket frisk og full av liv. Mest sannsynlig ville alt holde seg stabilt de neste to ukene, men så kom jeg over i den perioden der livmorhalsen kunne begynne å svikte om man var disponert for det. Det er derfor mulig jeg dropper ny sjekk i neste uke, men uken etter der igjen vil jeg senest på ny kontroll. Om tre uker skal jeg på oul, men der sjekker de ikke livmorhalsen.

Jeg fikk beskjed om å dra hjem og fortsette rugingen da timen vel var over, med vekt på at det var en meningsfull jobb <3 Statsministeren har nylig uttalt at nordmenn må få flere barn, og her i gården har det iallfall ikke stått på innsatsen. Så får det heller bare våge seg at det er blitt en heltidssjobb. Det er den eneste måten jeg kan bære fram et barn på. Noen ganger må man bare velge, selv om man aldri så gjerne skulle hatt i både pose og sekk.

Da jeg kom hjem, varte det ikke lenge før hodepinen kom sigende på, til tross for at jeg hadde vært hos kiropraktor igjen i går. Det kan se ut som om den står klar til å ta over for kvalmen, men begge deler var visst helt vanlige plager, ifølge jordmor i dag. Det visste jeg jo også, men jeg slapp unna hodepinen da jeg var gravid med tvillingene. Ser heller ikke bort fra at det kan komme av at jeg stresser mer i denne graviditeten. Har dessverre en tendens til å få stressutløst hodepine.

Licensed from: HomeStead Digital / yayimages.com

På fredag var gåformen like elendig som dagen før. Jeg fikk akupunktøren til å måle blodtrykket, men det var hele 107/77, så bedre enn hos fastlegen tre dager før. Ikke var det særlig varmt heller – snarere tvert imot hadde jeg for en gangs skyld tatt på meg strikkejakke da jeg gikk ut – så det kunne ikke være det som var årsaken. Bekkenet var imdlertid “tungrodd”, og det stakk rundt skambeinet (er det det de kaller symfysen?) når jeg gikk, så for første gang begynte jeg å lure på om dette er svangerskapet der jeg skal få kjenne på denne bekkenløsningen som “alle” snakker om. Men siden jeg aldri har kjent det på kroppen selv, vet jeg ikke helt hvordan jeg skal tolke symptomene.

Okke som gjorde det at dagens ærender ble fryktelig tunge og mye tyngre enn de ellers ville vært. Jeg hadde ikke kommet langt hjemmefra før jeg innså at det var best å ta trikken, selv om det bare var snakk om ett stopp og jeg hadde dårlig tid for å rekke akupunktøren. Heldigvis måtte jeg ikke vente så lenge denne gangen før den kom. Da jeg vel var ferdig med akupunkturseansen, kom utfordring nummer to, for da hadde været skiftet imens. Jeg hadde akkurat nok klær på meg til ikke å fryse, men hadde ikke tatt med paraply. Ved et under klarte jeg likevel å unngå de verste regnbygene, men espadrillene jeg hadde på, ble fort gjennomvåte. Jeg var et øyeblikk fristet til å dra rett hjem igjen, men bet tennene sammen og dro til revmatologen for å ta blodprøver som planlagt.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Da jeg kom inn i bygningen, var jeg klar til å segne om, men fikk hentet meg inn på venteværelset. Selve prøvetakingen gikk overraskende kjapt og effektivt. Hun skulle bare ha to glass i motsetning til fastlegen som skulle ha hele seks glass forrige gang. Jeg begynte til slutt å lure på om jeg hadde noe blod igjen. Deretter måtte jeg slite meg hjem igjen, inkludert å sitte og fryse på holdeplassen,  sammenkrøpet som en spurv i noe som føltes som en hel evighet, men egentlig bare var i sju minutter. Det hadde nemlig blåst kraftig opp mens jeg hadde tatt blodprøver. Noe slikt tror jeg aldri jeg har oppevd i hovedstaden før. Det minnet meg mer om været ute til havs i fiskebåt som barn.

Da jeg endelig hadde karret meg hjem, hadde jeg søle oppetter leggene og var så utmattet at jeg ble nødt til å legge meg nedpå og sove litt. Det verket i bekkenet og langt nede i underlivet hele resten av ettermiddagen og kvelden, men det var ikke nedpress og heller ikke vanlige murringer, så det er vanskelig å beskrive. Jeg ble selvsagt også redd for om dette hadde påvirket livmorhalsen, men bestemte meg for å ha is i magen og vente til neste kontroll på tirsdag. Men jeg ble stadig mer bekymret for lørdagens planer om den elendige bevegelsesformen skulle fortsette slik.

Dilemmaet løste seg neste morgen da jeg våknet opp med bihulebetennelse og kraftig hodepine. De ulmende bihulene mine hadde selvsagt ikke tålt røskeværet jeg havnet dårlig kledd og skodd i dagen før. Jeg burde selvsagt ha sjekket værmeldingen siden den for en gangs skyld faktisk hadde rett, men det er lett å være etterpåklok. Okke som ble det senga istedenfor to selskap på meg i går. Det var nok det lureste, for selskapene skulle begge være utendørs, og gjestene hadde blitt kalde mot slutten. Etter å ha tatt en durabelig ettermiddagslur, var hodepinen som blåst bort, og jeg pustet lettet ut. Jeg er egentlig kjent i vennekretsen for å dukke opp uansett form, om jeg så må stappe i meg både energidrikk og tabletter for å klare det, men nå er spillereglene blitt helt annerledes, og jeg tar ingen unødige sjanser. 

Ellers har jeg prøvd ut to nye tips jeg har fått og plukket opp mot halsbrann, nemlig riskaker og grøt. Riskaker viste seg hverken å kunne dempe allerede oppstått halsbrann eller la være å generere ny halsbrann i egen kraft, så de fikk dessverre stryk. Melkebasert grøt derimot gjorde susen. Det forklarer kanskje hvorfor jeg har mer lyst på grøt når jeg er gravid enn ellers. Er egentlig ikke noe grøtmenneske i det hele tatt, men fikk litt sansen igjen da jeg var gravid med tvillingene for to år siden.

For øvrig gikk jeg på en lakrissmell i går og forgårs. En venninne hadde det med som vertinnegave forrige søndag istedenfor vin fordi hun trodde det var noe jeg trygt kunne spise som gravid, men siden finske myndigheter anbefalte totalavhold pga. fare for fosterskade, bl.a. adhd, har jeg tenkt at det sikkert bare er et spørsmål om tid før norske myndigheter følger etter og holdt meg helt unna. Men enn så lenge gir de norske graviditetsrådene ganske romslige dagskvoter, og det er først og fremst pga. faren for høyt blodtrykk at gravide skal være forsiktige, ifølge dem, ihvertfall er det slik det har vært praktisert til nå. Det betyr mao. at for sånne som meg som sliter med synkende blodtrykk i svangerskapet, er det veldig fristende med lakris nettopp når man er gravid, og siden den allerede var i hus, ble det rett og slett uimotståelig når jeg følte meg slapp og dårlig. Jeg klarte imidlertid bare å spise en halv pakke om gangen før det begynte å svi i magen, så det begrenset seg heldigvis selv. Farlig godt var det uansett med salt, myk lakris i luksusklassen, så det må jeg bare holde unna husholdningen heretter.

Nå som jeg endelig er over 15 uker på vei, begynner jeg å nærme meg den tiden der livmorhalsen flatet ut og åpnet seg sist. Strengt tatt vet jeg ikke når det skjedde siden jeg ikke var på kontroll mellom 16+3 og 20+2 da det ble oppdaget. På oul i uke 18+6 ville jo ikke jordmor se på livmorhalsen da jeg spurte og henviste til legekontroll med innvendig ul i uke 24. Den ble heller ikke målt spesifikt på den foregående kontrollen siden det ikke var noe tema da, men slik som jeg kjenner akkurat den gynekologen, regner jeg med at hun likevel tok en rask titt, selv om hun ikke sa noe. Hovedfokus den gangen var å undersøke tvillingene, og jeg fikk for første gang vite kjønn på begge.

Siden formen var stigende da jeg endelig var ferdig med progesterontilskudd i uke 17+0, dvs. at jeg var mindre svimmel, trøtt og kvalm, begynte jeg for alvor å bevege mer på meg da jeg kom inn i uke 19 og følte meg egentlig bedre enn noen gang før – til tross for at jeg var andpusten og kjente på murringer når jeg var ute på tur, samt svimlet når jeg satte meg på huk eller stod lenge i kassakø – da det ble oppdaget at alt hadde gått fryktelig galt. Jeg kjente derfor angsten stige da det begynte å bli tungt å bevege seg på torsdag og fredag denne uken og ble redd for at kroppen kanskje prøvde å fortelle meg noe som jeg hadde oversett da jeg var i 2. trimester med tvillingene. Det skal derfor bli godt å komme på ny kontroll snart, men jeg kommer nok til å gå rundt med hjertet i halsen til jeg har kommet så langt at de iallfall vil sette alle kluter til for å unngå fødsel om det verste skulle skje igjen.

Akkurat nå virker det heldigvis som om kroppen har kommet seg over fredagens strabaser, og dermed har jeg også fått tilbake sjelefreden, ihvertfall enn så lenge. 

Licensed from: Sohel_Parvez_Haque / yayimages.com

Til tross for at jeg har tatt av over to kg i løpet av de siste seks ukene, merket jeg i dag at det var blitt adskillig tyngre å bevege seg så snart jeg kom ut av huset. Regner med at vektomfordelingen til magen gjør sitt, i tillegg til at det økte blodpmløpet gjør at jeg for alvor er begynt å bli andpusten for ingenting. Det ble en strevsom tur til kiropraktor i dag, og turen hjem igjen gikk ikke noe lettere. Det er mulig at det lave blodtrykket også gjør sitt. Får bare håpe at det ikke synker ytterligere som sist.

Kiropraktor gikk litt hardere til verks i dag siden jeg ikke hadde merket noen særlig endring etter forrige gang. Da var han mer forsiktig enn han pleier fordi jeg er gravid, men det er ikke noe særlig å gå rundt med låsning i nakken heller, så nå fikk det bare stå til. Forhåpentligvis vil jeg merke det på hodepinen framover.

I morgen må jeg både tilbake til akupunktøren igjen og ta blodprøver til revmatologtimen neste uke. Det er litt lang vei til stedet der revmatologen holder til, så jeg gruer meg litt. Da er det mye enklere å komme seg til akupunktøren som heldigvis ligger i samme retning.

Da jeg var hos akupunktøren forrige gang, spurte jeg om hun hadde registrert noen sammenheng mellom eldre mødre og for tidlig fødsel, og til det svarte hun ja. Som fegel var det visst morkaken som sviktet pga. dårlig sirkulasjon. Sistnevnte var visst generelt et problem hos godt voksne mødre, noe som gjorde det desto viktiger eå gå hyppig til akupunktur for å holde omløpet i gang. Hver gang jeg har fått sjekket sirkulasjonen hos gynekolog, har den riktignok alltid vært veldig god, men jeg vet jo ikke hvordan kroppen vil reagere når jeg kommer enda lenger ut i svangerskapet enn det jeg var med tvillingene.

Jeg har forresten gått opp en trusestørrelse allerede. Dvs. at den jeg pleier å bruke, begynner å bli litt vel stram. Kjøpte noen større til å ha senere i graviditeten, men de passer faktisk perfekt nå. Hm, lurer på hvordan dette her skal ende til slutt?

I skrivende stund føler jeg meg ganske mørbanket etter turen til kiropraktor og regner ikke med å få gjort noe særlig mer fornuftig resten av dagen, annet enn å mate katten. Greier nesten ikke å holde hodet oppe fra puta lenger. Tror kanskje det er på tide med en litt forsinket ettermiddagslur.

Licensed from: gleftovers / yayimages.com

Jeg ringte fastlegekontoret i dag for å få vite resultatet av blodsukkermålingen fra i går. Kom nemlig på at den pleier å bli analysert av legesekretærene, så den kunne jeg egentlig ha fått resultatet av allerede da jeg gikk fra kontoret i går. Til min store overraskelse og glede var blodsukkeret lavere enn noen gang før, til tross for at jeg ikke hadde spist noe annerledes til frokost enn det jeg pleier. Det stemmer forsåvidt godt overens med at jeg ikke har merket noe til blodsukkersvingninger i det siste. Jeg har nemlig registrert at hver gang jeg har hatt høye målinger, har det ikke gått lang tid før jeg har fått blodsukkerfall med ditto symptomer på føling, så jeg har bare vært nødt til å spise noe med en eneste gang, selv om det ikke har vært så lenge siden jeg sist hadde spist.

Jeg regner med at grunnen til den store forskjellen er at den høyeste målingen ble gjort mens jeg var midt i den to måneder lange Prednisolonkuren, mens mellomverdien som ble målt helt på slutten av kuren for seks uker siden, stemte mer overens med de målingene jeg har pleid å ha, så denne gangen var den faktisk mye lavere enn normalen for meg det siste halvannet året. Siden jeg er redd for svangerskapsdiabetes, som gjerne betyr at verdiene stiger utover i graviditeten, er jeg lettet over at det foreløpig har gått motsatt vei. Da har jeg forhåpentligvis mer å gå på senere også.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

I dag våknet jeg opp temmelig tett, men det kom seg heldigvis etter at jeg fikk tatt an antihistamintablett. Tror nok også at jeg takler det bedre nå som det er kjølig ute. Den friske luften gjør at jeg føler meg ganske våken til tross for at jeg tydeligvis ikke er helt frisk. Bihulene har jo vært tette lenge, og inimellom har det kommet ut både gult og grønt, men merkelig nok klarer jeg å puste med nesen, selv om det gjør fryktelig vondt å ta på selve bihulene. Skjønt innimellom må jeg nyse kraftig og temmelig ukontrollert. Tok også lang tid før jeg sovnet i natt fordi hele kroppen var i ulage, men heldigvis har jeg sovet ganske godt når jeg først sovnet. Til slutt måtte jeg stå opp pga. full blære, men da var jeg mer eller mindre utsovet. Er jo greitt ikke å snu døgnet helt heller, for det blir så slitsomt når jeg har avtaler jeg må rekke om formiddagen.

I morgen er det ny runde hos kiropraktor, og jeg teller på knappene om jeg orker å dra til sykehuset for å ta blodprøver til revmatologtimen i samme slengen. De må nemlig tas noen dager på forhånd, så fredag er siste frist, men jeg skal også rekke å kjøpe gaver til de store begivenhetene på lørdag, og de bør helst være litt gjennomtenkte. Vanligvis elsker jeg å ordne med gaver, men akkurat nå føles det bare som et ork. 

Jeg er litt urolig fordi jeg ikke har vært på ultralyd denne uken, men jeg har rett og slett ikke overskudd. Jeg har heller ingen grunn til å tro at noe er galt, annet enn at jeg heller ikke merket noe da livmorhalsen forkortet seg med tvillingene, og det er skremmende nok i seg selv. Men nå blir iallfall urinen sjekket mer regelmessig, og det er en trøst i seg selv. Jeg testet riktignok negativt på urinprøven som ble tatt den dagen det ble oppdaget åpning på sykehuset, så vi gikk ut fra at jeg ikke hadde noen infeksjon da, men den prøven ble tatt på sykehuset, og da hadde nok ikke urinen ligget stort lenger enn en time i blæren, noe som gir usikkert resultat.

Uansett hadde jeg en kraftig infeksjon bare en uke etter da jeg fødte tvilling 1, og da hadde den også spredd seg til skjeden og sannsynligvis fostervannet til tvillingjenta som var grønt da hun ble født. Det ble imidlertid ikke konstatert før senere, for siden det var helg, ble ikke prøvene analysert før et par dager etter. Jeg fikk derfor heller ingen antibiotikabehandling etter at jeg hadde født tvilling 1. Jeg var på det tidspunktet ferdig med den forebyggende tablettkuren jeg hadde fått en uke tidligere. Da resultatene endelig kom tre dager etter mens jeg lå på intensiven etter å ha mistet den andre tvillingen også, viste det seg at den bakterien jeg var blitt smittet med, kun kunne kurereres med intravenøs antibiotika, så den tablettkuren jeg hadde fått, hadde ikke hatt noen virkning.

I mellomtiden hadde infeksjonen spredd seg til livmor, morkaker og blodbane og forårsaket blodforgiftning som satte i gang fødselen til tvilling 2. Før det, på dagen mellom de to fødslene, øynet de to vakthavende gynekologene håp om likevel å kunne redde tvillinggutten min da han lå høyt oppe i livmoren med rikelig fostervann, og magen min var mindre hard enn dagen før da jeg fødte tvillingjenta. Det jeg aldri kommer til å forstå, er hvorfor de prøvene ikke ble regnet som øyeblikkelig hjelp og analysert med en gang.

Det skjedde ikke før jeg fikk frostrier med mistanke om blodforgiftning noen timer før riene satte i gang. Da fikk jeg også endelig forebyggende intravenøs antibiotika, men da var det allerede for sent å redde gutten, så de tiltakene var kun for å redde meg. På det tidspunktet måtte han bli født for at jeg skulle overleve, så om ikke fødselen hadde startet av seg selv, ville det ikke vart lenge før jeg ville blitt satt i gang mot min egen vilje. Jeg så nemlig ingen mening i at jeg skulle overleve på bekostning av barnet mitt, men så syk som jeg var, kunne ikke barnet heller ha overlevd så mye lenger i magen da. Jeg unner ingen andre mødre å komme i den situasjonen!

Så med den historien som bagasje, er det slett ikke lett å slappe av og stole på at alt går av seg selv. Hadde jeg vært gravid for første gang, ville jeg tatt som en selvfølge at alt var i orden og holdt meg til standardopplegget for gravide. Historier om ting som kunne gått galt, ville ikke ha angått meg. Men slik er det nå en gang ikke, og jeg trenger å vite med meg selv at jeg har gjort alt i min makt for å styre unna alle de tidligere fallgruvene denne gangen. Går det da likevel galt, er det iallfall ikke noe mer jeg kunne ha gjort for å hindre det.

Licensed from: vaseninadaria / yayimages.com

Etter at jeg ble gravid, er ulike former for behandlinger og legekontroller blitt hovedbeskjeftigelsen min og det som hverdagene organiseres rundt. Nå som alle etterhvert er kommet tilbake fra ferie, er trykket tilbake igjen for fullt.

I går begynte jeg uken med tur til akupunktøren med bihulebetennelse. Nålene gjorde både ekstra vondt og gjorde ekstra godt i den seansen. For at det ikke skulle sette seg enda mer i kroppen, kom jeg tilbake igjen for ny runde i dag. Det var heldigvis blitt litt bedre siden i går, men jeg må tilbake en tur til på fredag, så denne uken blir det faktisk hele tre akupunkturbehandlinger på meg. Vanligvis er det bare to. Om økonomien eller formen svikter, har jeg vurdert å redusere til en gang i uka, men det er tydeligvis ikke tingen riktig enda.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

I dag var det også tid for ny kontroll hos fastlegen. En av legesekretærene kalte meg inn på laboratoriet allerede før timen siden jeg kom litt tidlig. Der ble jeg først kommandert opp på vekten, som til min store lettelse viste at jeg hadde gått ned 2,2 kg etter forrige kontroll for seks uker siden. Det har tydeligvis hatt effekt å slutte på Prednisolon, for jeg har hverken spist eller drukket mer eller mindre fornuftig siden sist, bare mindre. I tillegg har jeg nok holdt meg mer i ro den siste tiden. Deretter tok hun de vanlige blodprøvene som alle gravide må gjennom. Det skulle komme svar fra Ullevål om ca. en uke som jeg kunne komme og hente.

Etterpå målte fastlegen blodtrykket da jeg hadde kommet inn til ham. Det var 102/80 som er litt i underkant av velværenivå for min del, men det er ikke krise heller. Han brydde seg ikke om å lete etter hjerteslag med doppler siden jeg nylig hadde vært på ultralyd. Han så heller ikke noe poeng i å måle omkretsen av magen før i uke 24. Men jeg fikk en ny time om fem ukers tid for å følge opp stoffskiftet siden jeg går på Levaxin. Urinen skulle dessuten sendes til dyrking siden jeg hadde hatt urinveisinfeksjon da jeg fødte tvillingene (som spredte seg oppover til livmoren og forårsaket blodforgiftning).

Heldigvis er fødselsdagsmiddagen jeg skulle på i morgen kveld avlyst, for nå begynner det å bli nok på timeplanen resten av uken. Har måttet ta paracet hver morgen for å greie å komme meg opp av sengen, og innimellom også om kvelden for å greie å sovne, så er ganske redusert av bihulebetennelsen, selv om jeg er hakket bedre i dag. Men tror ikke jeg har feber, så unngår helst antibiotikakur om jeg kan. Vil ikke ha underlivssopp og trøblete mage som hjerne følger i kjølvannet av slike kurer. Har tross alt nylig tatt en tre dagers kur for å forebygge underlivsinfeksjoner og vil ikke belaste det naturlige miljøet enda mer.