Licensed from: vaseninadaria / yayimages.com
Helt siden jeg mistet et barn i spontanabort mot slutten av 1. trimester for åtte år siden, har jeg følt at det har vært en del av meg som manglet. Hadde jeg hatt en fast partner på den tiden, ville jeg ha prøvd igjen med en gang uten å nøle. Det hadde lite å si at svangerskapet ikke var planlagt. Barnet var like fullt ønsket så fort jeg fikk vite at jeg var gravid, og til tross for alle bekymringene var jeg ekstremt lykkelig. Det fikk meg til å innse hva jeg virkelig ville, og hva som betydde noe i livet mitt.
Å starte med fertilitetsbehandling satt mye lenger inne. Bare det at man blir erklært infertil i alle legepapirene idet man søker hjelp, er nedslående nok i seg selv. De medisinske kodene skiller nemlig ikke mellom dem som har forsøkt på egen hånd og ikke fått det til, og dem som bare mangler tilgjengelige sædceller. One night stands med fremmede på byen har aldri vært noe for meg, og å lure menn jeg kjente, føltes veldig feil, så sæddonor ble det mest ryddige alternativet.
Selv om jeg langt fra har drevet med kontinuerlig prøving i disse åtte årene, har det hele tiden ligget i bakhodet, og jeg har ikke vært meg selv. Det har vært umulig å leve fullt og helt, og tro meg – jeg har virkelig prøvd! Da jeg endelig ble gravid med tvillingene for to år siden, følte jeg meg for første gang på lenge hel igjen.
Jeg tror det er mye hormoner og biologiske prosesser som spiller inn her. Nå snakker jeg ikke om den biologiske klokken, for den uroen jeg tidligere hadde følt ved at tiden gikk fra meg uten at jeg hadde fått stiftet familie (før jeg ble gravid), kan ikke sammenlignes med den sterke trangen til å få barn som kom med en gang jeg hadde mistet et. Plutselig var det ikke lenger så viktig at jeg var alene om det, selv om det fremdeles var et sårt punkt. Om jeg ikke kunne finne en passende mann som ville det samme som meg, fikk det bare våge seg – kroppen min formelig skrek etter å bli gravid igjen uansett.
Både en psykolog og en osteopat har sagt til meg at det er mye som tyder på at kroppen husker. Et svangerskapsbrudd er derfor et like stort sjokk for den som det er for meg rent mentalt. Den har ikke fått fullført det den er blitt satt til å gjøre, og syklusen er ikke blitt fullført. Gamle urinstinkt driver dermed kvinner til å hige etter å bli gravide igjen så fort som bare mulig. Jeg tør påstå at det nærmest er et fysisk behov – iallfall føles det slik.
Det er vondt å miste uansett, og det gjør også vondt ikke å bli gravid når man ønsker seg barn mer enn noe annet i verden, men for kroppens del blir det verre jo lenger man er kommet i graviditeten når ting går galt. Spontanaborten helt på tampen av uke 11 gav meg en alvorlig knekk, men senabortene med tvillingene fikk meg til å miste lysten til å leve.
Samtidig var det en fin ting midt i all sorgen med tvillingene, og det var samfunnets anerkjennelse. De fikk nemlig både innvilget status i folkeregisteret (riktignok under mitt personnummer) og støtte til en offentlig begravelse. Det stod i stor kontrast til den lille spiren som ble kastet i toalettet av legen som behandlet meg, i kjølvannet av spontanaborten. Hun presterte til og med å si at jeg vel kunne se at det ikke var noe ordentlig barn. Den sorgen var jeg helt alene om.
Etter at jeg ble gravid med Lille mirakel, har jeg fått tilbake roen, særlig etter 1. trimester, men pga. det forferdelige som skjedde med tvillingene, i tillegg til de tre gangene jeg har mistet etterpå, har lykkefølelsen foreløpig uteblitt. Den tør jeg nok ikke slippe løs før jeg har fullført uke 23. Det er slitsomt å gå på nåler hver gang jeg kjenner noe som kan minne om de gangene det har gått galt før, men jeg vil nok slappe betraktelig mer av når jeg kommer til det stadiet at sykehuset faktisk vil gripe inn om noe skjer igjen.