Licensed from: cathryngray / yayimages.com
Jeg hadde gått over i uke 22 og vært hjemme fra sykehuset i tre dager. Det var gått seks dager fra jeg fikk den brutale beskjeden om at det ukompliserte tvillingsvangerskapet mitt hadde gått over i kategorien truende for tidlig fødsel på bare ti dager.
Jeg skulle sette en stikkpille med Lutinus den ettermiddagen som satte seg på tvers og nektet å gå lenger inn. Det trigget murringer som etterhvert gikk over i magekramper som minnet om omgangssyke. Jeg hadde også diare og tenkte det var grunnen. Da det ble oppdaget at livmorhalsen hadde åpnet seg, ble jeg nemlig utstyrt med bredspektret penicillinkur som jeg skulle ta forebyggende i en uke, og etter at jeg begynte på den, var magen blitt stadig løsere for hver dag som gikk.
Neste morgen våknet jeg med gjennomvått, iskaldt fostervann i bindet som alle de andre morgenene etter at det ble oppdaget at den ytre, felles fostersekken til tvillingene lakk. Men det hadde i tillegg kommet til noe nytt: Det kjentes som om jeg hadde et stramt belte rundt hele bekkenet, og jeg klarte nesten ikke å stå oppreist. Jeg greide heller ikke tisse noe særlig, for det stramme bekkenet gjorde det umulig å presse, så jeg fikk bare ut litt som sildret av seg selv når jeg slappet av på muskelen, men det var på langt nær nok til å tømme blæren. Ellers var magesmertene fra kvelden før helt borte.
Jeg skulle på kontroll på fødepoliklinikken og måtte ligge i baksetet på vei til sykehuset pga. sterkt nedpress. Jeg måtte også sitte på en stol i dusjen før vi dro. Siden jeg knapt kunne gå, droppet vi å gå innom blodprøvelaboratoriet først, slik overlegen hadde sagt jeg kunne gjøre om det ble for mye. I teorien kunne jeg også droppet legetimen, men det turte jeg ikke å ta sjansen på. Stramt bekken gav jo assosiasjoner til nyrebekkenbetennelse, selv om jeg ikke hadde noen andre symptomer på det.
Legen som tok imot meg, virket som om hun var orientert, men uten helt å ha forstått alvoret i situasjonen og var bl.a. helt uforstående til at jeg ikke hadde tatt blodprøvene. Hun undersøkte først tvilling 2 og gikk deretter over til tvilling 1. Der konstaterte hun hjerteaktivitet før hun ble taus og brøt ut: “Jeg tror fosteret ligger i bekkenet.” Så kom den fatale beskjeden: “Urinblæren din er for full; du må gå på do og tømme den, for jeg klarer ikke å se noe her.” Det nyttet ikke at jeg prøvde å forklare at jeg ikke hadde fått det til hjemme; noe kateter var hun ikke innstilt på å sette.
Mor ble lettere sjokkert over at legen faktisk sendte meg over gangen på et offentlig toalett på egen hånd – hun hadde vært klar til å skaffe meg rullestol om ikke jeg hadde nektet da vi ankom sykehuset og visste hvor hjelpeløs jeg var. Jeg hadde ikke klart å gå uten å lene meg på henne på veien opp til poliklinikken. Så hun hadde fulgt etter meg uten at jeg merket det.
Da jeg satt på do, kom det fortsatt ingen dråper ut, men jeg prøvde likevel å presse til tross for at det føltes helt feil, siden legen hadde vært så insisterende. Istedenfor urindråper kjente jeg plutselig at det rutsjet noe tungt ned i skjeden som stanset rett foran åpningen, og ut kom en svær ballong som jeg skjønte måtte være fostersekken til tvilling 1. Jeg hadde tross alt sett den seks dager tidligere i samme situasjon, men da var den bare på størrelse med en såpeboble. Men da hadde fosteret blitt liggende i livmoren. Nå lå tvillingjenta mi i skjeden og var så godt som født uten en eneste rie. Om hun ikke hadde ligget i seteleie, er jeg stygt redd hun kunne ha havnet i toalettskålen.
Jeg nærmeste krøp ut i gangen der jeg møtte på mor som hjalp meg tilbake til gynekologkontoret. Der møtte jeg en rådvill lege som helt klart hadde tatt seg vann over hodet, og en likblek legestudent som stod helt fastfrosset og bare stirret på meg med store øyne. Legen beordret meg tilbake oppå benken som jeg naturlig nok hadde store problemer med å få til, men jeg hadde ikke før kommet meg på plass før hun konkluderte med at jeg ikke kunne føde der og ringte fødeavdelingen. Da kom det fort to rutinerte jordmødre som tok hånden min for å berolige meg – endelig litt menneskelig varme etter den iskalde gynekologen – og fikk meg over i en seng som de trillet opp på fødeavdelingen.
Jeg følte for å gå helt amok som et hysterisk barn, men istedet lå jeg som lammet nesten som om jeg var utenfor kroppen for å slippe å føle på det forferdelige som var i ferd med å skje, akkurat som mange voldtektsofre beskriver det. Det var rett og slett for grusomt til at jeg kunne ta realiteten innover meg, så jeg holdt den på en armlengdes avstand. Jeg skjønte at slaget var tapt uansett, og at det var bedre å spare på kreftene.
Vel framme tok begge to tak i tvillingjenta mi og telte til tre, og dermed var hun ute med ett rykk, uten at jeg hadde presset i det hele tatt. Mor så at hun beveget på seg og gråt i strie strømmer. Fødestuen var et øyeblikk før fødselen full av folk, men de forsvant fort ut igjen. Jeg var i sjokk og klarte ikke å løfte hodet i mer enn noen sekunder da de holdt fram bekkenet de hadde lagt jenta i for at jeg skulle få se henne. Hun lå der helt livløs og sammenkrøpet.
Deretter kom vakthavende lege og forklarte at det ville vært uetisk å prøve å holde liv i den nyfødte. Jeg bare så tomt på henne mens jeg tenkte: “Dette vet jeg jo fra før, og jeg har ikke protestert på noen ting – bare latt oss føre til slaktebenken som to lam – og nå har jeg akkurat mistet barnet mitt, så trenger du å gni det inn?!” I mine øyne handlet det mest om at hun hadde behov for å rettferdiggjøre seg selv og sykehusets rutiner, og timingen kunne ikke vært verre.
Dette var om formiddagen, og jeg ble liggende på fødeavdelingen i 12 timer mens de ventet på at jeg skulle få rier og føde tvilling 2, men det skjedde ingenting annet enn at vi fikk studert jenta litt mer. Deretter ble jeg trillet tilbake til observasjonsposten der jeg hadde ligget helgen før. Der var det en jordmor som møtte meg med ordene: “Vi vet hva du har gått igjennom,” og dermed var isen brutt. Endelig noen som faktisk brydde seg om hvordan jeg hadde det. Jeg senket straks skuldrene og kjente at her var det et menneske jeg kunne stole på. Kort tid etter kom hun inn med jenta mi tullet inn som en baby i en ordentlig seng, med hjemmestrikket rosa lue på som var donert til sykehuset av frivillige til premature barn. Det varmet et sønderknust morshjerte.
Etterhvert fikk jeg vite at hele fødeavdelingen hadde fått seg en skrekk den dagen da dette tydeligvis ikke var hverdagskost for dem heller. Da det nærmet seg leggetid kom det en ny, hyggelig gynekolog inn på rommet med et ultralydapparat. Hun ville jeg skulle få se at alt stod bra til med gutten min slik at jeg kunne få sove. Jeg ble rørt av omsorgen, særlig fordi den stod i slik kontrast til de to andre legene jeg hadde møtt samme dag. Det var så sjelden jeg møtte sykehusleger som viste omsorg at jeg nesten hadde sluttet å tro at de fantes. Og jeg sov faktisk ikke så verst den natten, med mor liggende i sengen ved siden av meg. Det var også en stor trøst at hun faktisk fikk lov til det, for det hadde jeg slett ikke regnet med. Jeg hadde i grunnen sluttet å forvente noen ting som helst.
