Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
Jeg vet ikke helt hva det er som har stukket meg den siste uken, men jeg har i praksis vært satt ut av spill. Rent fysisk har jeg følt meg konstant dårlig, og psykisk har jeg vært helt nummen.
I motsetning til da jeg var gravid i august/september i fjor, har jeg overhodet ikke sett på babyting enda. Det gjør fremdeles vondt å tenke på hvor optimistisk jeg var den gangen, til tross for at den positive graviditetstesten sammenfalt med dødsdagen til tvilling 1. Jeg trodde virkelig på at lykken endelig hadde snudd, selv om jeg etterhvert ble bekymret for blødninger og ekstreme murringer. En drøy måned senere satt jeg istedet med en død baby i magen og en påkjørt ungkatt som døde på vei til dyrlegen.
Katten hadde vært den største trøsten min etter at jeg fikk vite at fosteret hadde dødd. Det var akkurat som om høyere makter hadde bestemt at alt som var meg kjært, skulle tas fra meg. Hvor mye kan et menneske egentlig tåle?
Redselen for å miste igjen har gjort at jeg mer eller mindre ubevisst har unngått å knytte meg til dette barnet, ihvertfall foreløpig. Den engstelsen ble reaktivert da jeg fikk abortlignende smerter i dagevis etter innsett av arabinpessaret. Man kan virkelig bli nervevrak av mindre.
Det er ikke blitt bedre av at hver gang jeg bruker mat som medisin for å døyve kvalme og uopplagthet, må jeg vurdere om det virkelig er nødvendig, eller om jeg kan lide litt til før jeg bruker mer av kalorikvoten for den dagen. Den gode nyheten er at blodsukkeret ser ut til å ha sluttet å svinge etter at jeg sluttet med Prednisolon. Det er iallfall lenge siden jeg har begynt å skjelve av blodsukkerfall, og det er en stor lettelse. Det gjør det også mye lettere å holde vekten, som kunne vært en dans på roser nå om det ikke hadde vært for kvalmen som gir meg avsky for det meste av sunn mat og lyst på alt mulig annet. Men jeg er i det minste evig takknemlig for at jeg slipper å kaste opp.
Ellers har brystene begynt å bli skikkelig ømme for alvor. Innimellom kan jeg kjenne at det stikker i dem, selv uten berøring. Tidligere har jeg hatt det slik helt fra begynnelsen av, men ikke etter at jeg fødte tvillingene. De har vært permanent forstørret etter det, så jeg har lurt på om det har vært grunnen til at jeg har sluppet unna voksesmertene i starten av de påfølgende svangerskapene. Om jeg har forstått det riktig, utvikler man kjertelvev første gang man er gravid som aldri siden går bort.
Da jeg var på kontroll forrige uke for å sjekke om pessaret hadde kommet ut av stilling, var det ingen som sa noe om hvordan det stod til med den lille siden det var livmorhalsen som stod i fokus på ultralydundersøkelsen etterpå, men jeg regner jo med at de likevel registrerte at det fremdeles var liv der inne.
Smertene er heldigvis så å si borte nå, men i stedet for at pessaret ligger kant i kant med skjeden nedover, krøller det seg for det meste innover mot midten og blokkerer store deler av åpningen. Man skal i teorien kunne ha samleie med et slikt pessar, men det ville vært umulig nå. Ikke at jeg hadde turt uansett siden sex kan være risikabelt ved fare for livmorhalssvikt.
Et mye mer umiddelbart problem er at det er ganske vanskelig å sette inn stikkpiller for tiden. Jeg har nesten ingen sprøyteampuller igjen, så jeg er nødt til å gå gradvis tilbake til progesteronpillene, men når jeg tar dem oralt, blir jeg slått ut på en forferdelig ekkel måte, omtrent som når jeg tar reisesyketabletter. Samtidig får jeg fryktelig ubehagelige kramper i leggene av dem som gjør det ganske vanskelig å sove. Men slik som det er nå, blir opptaket for dårlig om jeg hovedsaklig tar dem som stikkpiller, noe jeg godt merker på økte murringer.
I går ettermiddag kom jeg meg endelig ut av huleboertilværelsen og fikk vært litt sosial igjen. Det gjorde godt for både kropp og sjel. Det hjalp veldig at jeg fikk tatt igjen en god del søvn i løpet av helgen etter at det ble en del kjøligere. Jeg er ikke desperat overopphetet slik at man nærmest brenner seg ved å ta på meg, slik jeg var med tvillingene, men jeg blir likevel veldig uvel når temperaturen går over et visst nivå, og da blir det også vanskelig å finne ro nok til å sove.
Jeg har forresten funnet ut at jeg drikker mye mer om jeg får vann med kullsyre. Springvannet har en vond bismak for tiden (les: ifølge graviditetssmaksløkene mine) som gjør at jeg ikke drikker mer av det enn jeg må, og det blir gjerne for lite når man er gravid. Te smaker heller ikke så godt som ellers pga. varmen, og den elskede melken gir meg lett kvalmefornemmelser. Fruktjuice prøver jeg stort sett å unngå pga. det konsentrerte fruktsukkeret, og tomatjuice må jeg være forsiktig med pga. syreinnholdet, ref. spiserørsbrokken og økt fare for halsbrann under graviditet. Appelsinjuice bør jeg unngå av begge grunner. Alt med kunstig søtning gir meg fullstendig avsmak, og ikke tror jeg det er spesielt heldig heller, og brus med sukker er kun lov i virkelig krise. Alkoholfritt øl er også ut pga. maltsukkeret. Da sitter jeg igjen med Farris eller Bris, men det er mye å dra på fra butikken, så nå blir det heller hjemmelaget boblevann framover (har tatt fram den gamle maskinen). Det løser ikke helt problemet med bismaken på springvannet, men kullsyren maskerer likevel det verste. Dessuten er det noe med bobler som gir meg energi. Foretrekker helt klart champagne, prosecco og cava når jeg skal drikke alkohol. De holder meg lengst våken og i godt humør.
Ellers har jeg et ganske ambivalent forhold til sommeren i år. På den ene siden vil jeg helst holde den igjen lengst mulig, men på den andre gjør graviditeten det vanskelig å nyte den fullt ut. Dessuten vil jeg jo være kommet lenger i svangerskapet når den er over, og jeg vil helst at tiden som gravid skal gå fortest mulig slik at jeg snart kan bli ferdig med å gå rundt i uvisse. Jeg tør ennå ikke glede meg til barnet blir født av redsel for alt som fremdeles kan gå galt underveis, men til helgen skal jeg feire at jeg endelig er kommet over i 2. trimester. Fram til da holder jeg stadig pusten.
Når jeg hører om folk som driver med prøving for tiden, føler jeg umiddelbart på at jeg ikke orker tanken på å begynne på nytt etter dette, så denne gangen må det bare gå bra. Det er grenser for hvor mange ganger man klarer å klatre opp samme lange oppoverbakken, om og om og om igjen. Til slutt blir man for utslitt, selv om det venter både Kvikklunsj, kakao og appelsiner der oppe. Akkurat nå biter jeg bare tennene sammen og karrer meg møysommelig videre oppover mens jeg inderlig håper at jeg for en gangs skyld skal slippe å skli nedover igjen til start.
