Licensed from: Bildehagen / yayimages.com

For to år siden fikk jeg vite at jeg var gravid med toeggede tvillinger fem dager før 17. mai. Jeg følte meg så heldig at jeg nesten ikke greidde tro at det var sant. Det året kom også pinsen tett opptil nasjonaldagsfeiringen, bare i omvendt rekkefølge fra i år: 2. pinsedag var på 16. mai. Jeg hadde allerede rukket å bli hinsides kvalm og luktømfindtlig i en uke før den gledelige beskjeden kom. Egentlig var jeg på privat ultralyd en hel uke før den offisielle tidlig ultralydkontrollen også. Grunnen til det var at jeg hadde behov for å avklare at det faktisk var liv der inne før jeg meldte avbud til champagnefrokost og begrunnet det med at jeg var gravid. Slik gikk det til at vertsskapet ble informert lenge før jeg opprinnelig hadde sett for meg at nyheten skulle serveres. Det var nemlig en helt umulig oppgave å bare dra dit og late som om alt var normalt. Jeg var så kvalm at jeg ikke en gang greidde å gå ut av huset så tidlig om morgenen, for ikke å snakke om å være i sprudlende feststemning. Istedet takket jeg ja til rolig ettermiddagskos med småbarnsfamilier der ingen reagerte på at jeg satt stille på en stol og kun drakk alkoholfrie bobler. Da hadde jeg brukt hele dagen på å kvinne meg opp med ingefærøl på forhånd. Jeg var lykkelig, men det ble en dag jeg bare måtte gjennom, og jeg trakk et lettelsens sukk da selskapet var over. Det ble ikke mye kakespising den dagen, for å si den sånn.

Faktisk hadde jeg kommet hjem fra Riga kvelden før, for tilfeldighetene gjorde at jeg plutselig måtte dra en svipptur dit fra 1.- til 2. pinsedag. Klinikken hadde nemlig i alle år praktisert at man først kjøpte med seg alle medisinene man trengte fram til testdag, og dersom man da var gravid, ettersendte de resten med Dhl. Skjebnen ville det imidlertid slik at Norge i mellomtiden hadde fått et nytt regelverk som sa at man ikke lenger kunne få sendt medisiner til egen bruk i posten, så plutselig ble alle forsendelsene stoppet i tollen fra en dag til neste. Jeg tror regelverket allerede var blitt innført, men det var først da de begynte å håndheve det, så klinikkene rundt omkring hadde ikke fått det med seg fram til da. Det var likevel fortsatt lov å ta med seg medisiner på reise, og jeg regnet fort ut at det ville lønne seg å ta en kort ekstratur. Jeg skulle nemlig bruke uhorvelige mengder progesteronstikkpiller i 11 uker til, og beholdningen var allerede i ferd med å gå tom. Klinikken hadde heldigvis åpent på 2. pinsedag siden det tydelogvis ikke var helligdag i Latvia, og Riga var full av nordmenn som tilbrakte pinsehelgen på tur. Veldig mange dro likevel hjem igjen til 17. mai.

17. mai i fjor var en langt mer bedrøvelig affære. Jeg hadde fått time til utskrapning på Ullevål dagen etter og skulle møte fastende. Jeg var helt utmattet både fysisk og psykisk etter å ha blødd mer eller mindre kontinuerlig siden påske. Påsken var blitt tilbrakt på kvinneklinikken for å finne ut om jeg hadde fått et nytt svangerskap utenfor livmoren, tett fulgt av medisinstopp og spontanabort. Jeg orket ikke en gang å være med naboene på flaggheising og uformell sammenkomst på terrassen etterpå. Det eneste jeg gjorde var å ta på meg finstasen og drikke champagne med en venninne foran tv. Det skulle vært min første 17. mai med tvillingene. Istedet ble det en sorgens dag. Sommeren før hadde jeg allerede begynt å planlegge antrekkene deres for dagen. Nå var det ikke lenger en gang en liten trøstespire på vei.

I år skal jeg ha nytt fryseforsøk på akkurat denne dagen. Det betyr nok en spolert feiring, men med blanke ark og fargestifter til. På mange måter er det den beste måten for meg å tilbringe dagen på, for etter at jeg mistet tvillingene, har den store feststemningen uteblitt. Jeg har alltid vært glad i 17. mai og har tilbrakt mange år helt uten barn og vært veldig fornøyd med urban voksenfering, men slik det har blitt nå, føles det mer som plikt enn gøy. Neste år derimot…. 

På søndag var jeg på kunsthåndverksmarked med mor. Hun ba meg om å velge ut et smykke jeg hadde lyst på, og da falt jeg pladask for en smykkestein i blondeagat og sølv. Det var kjærlighet ved første blikk. Valget ble forsterket av at jeg fikk lese om alt steinen skulle være god for (spør meg heller om hva den ikke skulle være god for), så nå kommer jeg til å bære dette smykket hver eneste dag fram til forsøket er avsluttet.

Hva var det så steinen skulle være god for? Jo, den stabiliserer og balanserer, øker selvfølelsen, beroliger kropp og sjel, fremmer indre ro og bidrar til fysisk og følelsesmessig trygghet. Den regnes visst for å være stenenes valium. Den styrker selvtilliten, virker beroligende, rensende og mildner sinte følelser, samt bidrar til trygghet og overblikk. Den skal også bearbeide utålmodigheten … og hjelpe til med å skille vesentlig fra uvesentlig. Den skal bidra til flere ideer, gjøre det lettere å ta beslutninger og gjøre det enklere å uttrykke seg, særlig når ting går en imot. Skal visst være særlig velegnet til folk med et heftig temperament, kremt … og løser opp for det som hemmer og knuger en. Den skal lære en evnen til å flyte med.

Tror jeg så på dette her? Egentlig (virkelig!) ikke, men jeg føler meg tiltrukket av steinen, og det får meg til å føle meg vel i seg selv, så derfor skal jeg gå med den hver dag til dette er over.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I dag var jeg på fastlegekontoret allerede da de åpnet og tok blodprøver, og hipp, hipp hurra: de gode verdiene fra forrige måling hadde holdt seg stabile. Senkningen er fortsatt godt innenfor normalen, og crp og de hvite blodlegemene var bare bittelitt forhøyet. Fastlegen kunne også fortelle at man visstnok gjerne får forhøyede verdier av de hvite blodlegemene når man går på kortison, og det er jo greitt å vite.

For øvrig er det nå mye som tyder på at jeg kan ha noe som kalles spondylitt. Fastlegen avventer først resultatet av MR som jeg skal ta i morgen, og planlegger deretter å sende meg til revmatolog. Det eneste dumme med dette opplegget er at jeg sikkert har kuret bort alle betennelsestilstandene med forberedelsene til forsøket, så korsrygg og bekken vil nok se adskillig bedre ut enn de i virkeligheten er. Men siden jeg er såpass gammel og har hatt plager over lengre tid, vil det sannsynligvis vises noen varige endringer også. Dette er uansett viktig å få avklart så fort som mulig siden det kan få følger for et mulig svangerskap. Om i tillegg allmenntilstanden kan bedres av passende behandling, sier jeg slett ikke nei takk til det.

I det store og hele føler jeg meg ganske optimistisk og glad for at det endelig skjer noe. Senkningsverdiene mine har vært mer eller mindre konstant forhøyet siden jeg fødte tvillingene, og sent i fjor høst var den såpass høy at det tydet på alvorlig sykdom. Vi har bare ikke klart å finne ut av hvor det kom fra, så det har vært litt som å lete etter den beryktede nålen i den store høystakken. Fastlegen har ikke brukt k-ordet rett ut før i dag – jeg har bare lest det mellom linjene av det han ikke har sagt – men jeg er heldigvis ikke lettskremt av meg, og nå satser vi istedet på at alt kan forklares med autoimmune responser. 

Kjøleskapet var nesten bunnskrapt etter overnattingsbesøket, så jeg benyttet anledningen til å stikke innom Meny og handle inn masse sunne ting i for det meste luksuskategoriklassen. Gikk på en liten smell og lot meg friste av bjørnebær på tilbud – hadde et øyeblikk glemt at de går under høy Fodmap – men det fikk bare våge seg; ned gikk de likevel. Har ellers kost meg med store, spiseklare reker (uten lake) og en stor kanne Kleopatras skjønnhetste (rooibos) etter at jeg kom hjem. Katten har holdt meg med selskap i det åpne vinduet og virket like fornøyd med tilværelsen som meg.

Det høres kanskje litt merkelig ut, men det er sjelden jeg får nytt at jeg faktisk har midlertidig arbeidsfri. Som regel har jeg vondt et eller annet sted eller føler meg for utmattet til å greie å glede meg over det, og jeg har iallfall ikke hatt overskudd til å gjøre så mange morsomme ting. Men kortisontablettene har nå hevet energinivået mitt med flere hakk, og kroppen er mye mer avslappet etter at betennelsene forsvant. Hvilken lykke!

Så var det mandag igjen. Jeg lader opp til lang morgendusj med hårvask og ny runde hos akupunktøren senere i dag, mens mor gjør seg klar til å dra. Besøket er snart over for denne gang, og nå gjenstår det bare en siste hjemmelaget lunsj av middagsrestene fra i går.

Striskjorte og havrelefse er likevel ikke helt det samme på en strålende maidag som en gråtung novemberdag. I hagen ute er det rene feststemningen blant fuglene, og katten koser seg med åpne dører og vinduer. Overalt er det løfter om lysere tider, og jeg nyter det for det det er verdt. 

Ifølge klinikken min er det viktigste jeg kan gjøre framover nå å finne roen. Da er det godt å få litt drahjelp fra naturen, for det er jammen mye lettere sagt enn gjort. Det tror jeg alle som har drevet på med forsøk, kan skrive under på.

Denne gangen blir det ekstra avgjørende for meg siden jeg føler mer og mer på at jeg begynner å nærme meg veis ende. Skal jeg fortsette så mye lenger nå, må det tas en del nye grep, og det vet jeg ikke om jeg har nok ressurser til. Nå eller aldri blir stadig mer reelt. Da blir det desto viktigere å satse fullt og helt mens jeg ennå holder på.

Hver eneste dag fram til neste helg er allerede fylt opp med opptil tre behandlingsavtaler eller medisinske undersøkelser. Dette er definitivt ikke tiden for å overlate noe til tilfeldighetene. Det holder lenge med den uunngåelige X-faktoren som ingen av oss rår med. Wish me luck!

Om det er noe jeg ihvertfall ikke satte meg som mål å gjøre da jeg startet opp denne bloggen, var det å opptre som fertilitetsguru. Det er jeg på ingen måte kvalifisert til. Det fins mer enn nok av andre selvutnevnte eksperter der ute som kan gi allmenne råd om det.

Jeg anbefaler å ta det meste med en klype salt og heller få en individuell vurdering av spesialiserte fagfolk. Det gir liten og ingen mening at vi legfolk prøver å finne ut av dette selv ved å sammenligne alder og blodprøveverdier. Hva slags fertilitet man har over 40, henger sammen med hva slags fertilitet man hadde før man fylte 20, og der er det veldig mange faktorer som spiller inn, ikke minst hvem det er man prøver å lage barn med.

Med fagfolk mener jeg for øvrig spesialister på fertilitet. Det er dessverre altfor mange generelle gynekologer som kan for lite om dette og derfor gir mangelfulle eller misvisende råd. Fastlegen kan man bare glemme i denne sammenhengen. Det er ikke fordi legene er udugelige, men fordi fagfeltet er så komplekst at det er umulig å følge med om man vanligvis arbeider mest med andre ting. Sist, men ikke minst, er det fremdeles skremmende mye vi ikke vet, og derfor vil man ofte få forskjellige råd, selv av de fremste på området.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Til syvende og sist koker det ned til en salig blanding av mer eller mindre nøyaktig sannsynlighetsberegning og god, gammeldags (u)flaks. Det blir opp til en selv om man ser syn på å kaste seg ut i kampen med de oddsene man tilsynelatende har fått utdelt. Husk bare at ikke alt er (like) målbart.

Selv har jeg i utgangspunktet vært en nokså usannsynlig kandidat til fertilitetsbehandling. Jeg kommer fra en hyperfertil familie og barnrik slekt. Moren min ble gravid med meg første gang hun hadde samleie, og med broren min med en gang hun kastet prevensjonen. Det var ihvertfall det hun opprinnelig trodde, men etter at han ble født – tilsynelatende fullbåren – en måned før tiden, har hun lurt på om han faktisk ble unnfanget før, til tross for bruk av både pessar, kondom og sæddrepende middel.

Den ugifte grandtanten min ble uplanlagt gravid i en alder av 48 år og “måtte gifte seg”. Hun hadde ikke brukt prevensjon med den nye kjæresten fordi hun hadde vært sikker på at hun var for gammel til å bli gravid. Jeg leste nylig en statistikk som sa at 89% av alle kvinner på 45 som sløyfet prevensjon, likevel ikke ville bli gravide, men det betyr også at 11% faktisk blir det. Så kommer selvfølgelig den sørgelige abortstatistikken som sier at omtrent halvparten av disse svangerskapene går galt, men grandtanten min fikk iallfall en velskapt datter.

Kort fortalt har jeg brukt mesteparten av livet på å være redd for å bli uplanlagt gravid og gjort alt i min makt for å unngå å bli det. Jeg har nemlig alltid visst at provosert abort ville være et helt umulig valg for meg å ta, av mange grunner som jeg ikke skal gå inn på her. I praksis betydde det mer eller mindre kontinuerlig bruk av p-piller, som regel kombinert med avbrutt samleie og/eller kondom, og aldri samleie uten prevensjon. Aller helst ville jeg bruke sæddrepende kremer i tillegg, men det måtte jeg motstrebende gi opp pga. allergisk reaksjon.

Etter fylte 35 begynte jeg imidlertid å slakke litt på tøylene. Det var nemlig et gammelt råd som sa at man ikke lenger burde gå på p-piller da pga. økt fare for blodpropp. Dessuten ble jeg litt fandenivoldsk av all skremselspropagandaen som kom med jevne mellomrom om hvor lite fertil man ble etter fylte tredve, for ikke å snakke om etter trettifem, og tenkte at litt fordeler måtte jeg også ha. Så derfor gjorde jeg det jeg alltid hadde visst at man aldri måtte finne på å gjøre: Jeg overlot prevensjonen til en mann. Det førte til kondomulykke på første ligg og angrepille i lunsjpausen dagen etter. Enden på visa to måneder senere ble svangerskap utenfor livmoren, bukhulen fylt av blod, hasteoperasjon og sprukken eggleder som måtte fjernes. Jeg ble livredd etter det, og i to år stolte jeg kun på den eneste bombesikre prevensjonen som fantes: Jeg unngikk rett og slett samleie. 

Etter at jeg fylte 40, begynte angsten gradvis å dabbe av. En gynekolog sa til meg at i min alder med attpåtil kun en eggleder igjen hadde jeg i praksis ingen sjanse til å bli gravid. Så jeg innledet frimodig en fjorten dagers sommerromanse med en kollega på et utenlandsoppdrag jeg var på langt hjemmefra. I løpet av det korte forholdet slurvet han stadig mer med prevensjonen før han dro hjem, og jeg lot ham villig holde på. Det må sikkert en utførlig psykoanalyse til for å forklare det, men summa summarum fikk jeg se et bankende hjerte på ultralyd noen uker etter og bestemte meg uten å nøle for å beholde barnet. Skuffelsen ble desto større da jeg spontanaborterte i siste uken av 1. trimester, bare noen dager etter en 24-timers lang flytur.

Da tok kroppen endelig over styringen og forlangte å bli gravid igjen så snart som overhodet mulig. Jeg gikk inn i en dyp sorg som jeg ikke kom over før jeg ble gravid med tvillingene flere år senere. Problemet var bare at jeg ikke lenger hadde noen fast partner tilgjengelig, og det føltes ikke riktig å “lure” noen. Dermed var fertilitetsklinikk i utlandet eneste alternativet. Som enslig var jeg avskåret fra all fertilitetshjelp her til lands, og hjelp fra private “sæddonorer” på nettet virket altfor risikabelt.

Jeg begynte med inseminasjon, men fordi jeg kun hadde eggleder på den ene siden, ble det fryktelig tungvint. Hver måned måtte jeg opptil flere ganger til gynekolog i perioden mellom avsluttet menstruasjon og eggløsning for å se hvilken side jeg hadde den ledende follikkelen på. Om eggløsningen så ut til å komme på den siden der jeg fremdeles hadde en eggleder, kunne jeg dra til København når jeg fikk positiv eggløsningstest, ellers ikke. Til slutt gav jeg derfor opp og gikk over til prøverør istedet. Om jeg hadde fått valgt fra øverste hylle, er det imidlertid ingen tvil om at hjemmeprøving hadde vært mitt desiderte førstevalg, og jeg tror ærlig talt at jeg ville ha lyktes mye raskere og lettere med det. 

Licensed from: imarin / yayimages.com

De to siste morgenene har jeg våknet med en ny ro inni meg. Om det kommer av at pillenivåene har begynt å stabilisere seg i kroppen, de senkede skuldrene over å ha fått det meste av rammene rundt neste forsøket på plass eller ganske enkelt av noen dager med behandlingsfri, må gudene vite, men det er iallfall en deilig følelse. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Akkurat nå nyter jeg en stille morgenstund med chai-te på nattbordet og venter på å ta stoffskiftetablettene mine. De må tas med minst to timers margin etter østrogentablettene. Jeg stiller klokka etter tid for østrogentablettene, så det første jeg gjør når jeg våkner, er å ta dem. Etterpå tar jeg kortisontablettene, men dem er det viktig at jeg ikke tar på tom mage, så først må jeg ta et par matbiter og store slurker av te med mye melk. Melk skal nemlig beskytte magen mot de etsende tablettene. Egentlig burde jeg ikke drukket melk før jeg tar stoffskiftetablettene pga. at det kan hemme opptaket, men jeg er bare nødt til å prioritere det aller viktigste her. Det skulle tatt seg ut om jeg fikk magesår nå på toppen av det hele. Har vært ekstra påpasselig siden jeg nylig tok ulike former for nsaids samtidig, men jeg kjenner faktisk at kortisontablettene svir i magen om jeg ikke har nok innabords først.

I dag fikk jeg en hyggelig e-post fra administrerende direktør ved yndlingshotellet mitt i hjertet av gamlebyen. Han kunne fortelle at de dessverre bare hadde ledig fra 16. – til 18. mai pga. Riga marathon, men at han kunne sette meg opp på venteliste for resten av oppholdet. Jeg vil straks takke ja til tilbudet, men vil beholde rommet på det andre hotellet inntil videre, så får vi se hva lykken bringer meg. Det andre rommet kan heldigvis avbestilles helt fram til 16. mai. Er glad jeg var åndsnærværende nok til å betale 200 kroner ekstra for den muligheten.

Uansett slipper jeg iallfall å sove i en stall, selv om jeg unektelig får litt assosiasjoner til Josef og Maria som det ikke var rom til i herberget. Dette barnet skal altså komme inn i mors liv samtidig som mormor fyller rundt år, landet har nasjonaldag og det er pinsehelg kombinert med Riga marathon. Om man har troen på kosmiske krefter som samler seg om den store forløsningen, kan det vel nesten ikke bli bedre?

Licensed from: Yellowj / yayimages.com

Det er helg, det er sol og jeg har besøk av mor, så nå nyter jeg en langhelg med behandlingsfrie dager. 

I dag har vi vært på lørdagstorghandel, og mor har kjøpt et fint sjal. I kveld skal vi på kino, og i morgen blir det lunsj på uterestaurant med bror og svigerinne. I går gikk turen til Nasjonalbiblioteket, der høydepunktene var utstilling om norsk pressefrihet og lunsj på Kafe Å. Dessuten hadde de stilige kokebøker fra 50-tallet i bokhandelen.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Overalt er det yrende folkeliv. Osloborgerne hilser for alvor våren velkommen, og naboene pynter i hagen til 17. mai. Det er umulig å forbli upåvirket av så mye optimisme i luften. Jeg kjenner meg rolig og håpefull og prøver å følge den gode flyten.

I natt fikk jeg endelig på plass hotellbestillingen. Det var på høy tid, for rommene gikk som hakka møkk mens jeg prøvde å bestemme meg, og prisene ble deretter. Endte til slutt opp på et et hotell med høy komfort og lite spennende omgivelser, men hadde ikke mulighet til å være kresen denne gangen. Det viktigste er tross alt at jeg slipper å gå ut om jeg ikke føler for det. Bor riktignok rett ved to store kjøpesentre, men dem skal jeg uansett unngå, ifølge klinikken (pga. store folkemengder), så det er nokså bortkastet.

Neste uke går det i ett med flere alternative fertilitetsbehandlinger for å forberede livmoren til innsett, samt fastlegen, øyenlegen, MR av korsryggen og intralipidbehandling. Skal til og med av gårde til fotsoneterapi på Kristi Himmelfartsdag, så det gjelder å nyte avtalefri mens jeg kan.

Ellers merker jeg godt alle hormonene og medisinene jeg tar, på både kropp og humør. Veksler mellom å være dirrende utålmodig, amper og full av virketrang, og svimmel, svak og dødssliten. Ikke lett å bli klok på meg selv for tiden. Føler meg nokså eksplosiv innimellom. Skulle nesten tro jeg var gravid allerede. Holdt på å tilte i dag da mor spurte meg om jeg ville være med på et arrangement rundt tiden for testdag og jeg måtte forklare henne for nte gang at hun ikke kan regne med meg i den perioden. Det er ille nok å manøvrere mellom forespørsler av folk som ikke vet hva jeg holder på med, men desto mer frustrrende når det ikke ser ut til å hjelpe noe særlig å spille med åpne kort heller. Jeg burde selvsagt hatt en engels tålmodighet og bare latt det prelle av med et smil, men det er en stor belastning som har vart over tid. Godt blandet med alle pillene blir humøret mitt temmelig uberegnelig. Egentlig burde jeg ikke hatt folk rundt meg i det hele tatt i denne fasen. Fatter ikke at folk som allerede har småbarn å ta seg av, får det til, men alt går vel når motivasjonen bare er stor nok.

Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

De fleste som har drevet med fertilitetsbehandling, har opplevd at det ikke er langt mellom tro og tvil. Jeg er heller ikke noe unntak, for her kan det snu veldig fort. 

I dag har jeg stort sett bare fått gode nyheter. Gynekologen kunne heldigvis fortelle at jeg ikke hadde noen dominerende follikler på eggstokkene, og at endometriet var treskiktet, noe som visstnok skal være veldig bra. Den eneste gangen det ikke var treskiktet, var før forrige forsøk, som jo er det eneste negative innsettet jeg faktisk har hatt … 

Mht. datoen for neste forsøk ble den nok en gang forskjøvet. Etter hysteroskopien sa legen 14.-16.5, etter at jeg hadde fått mensen, sa koordinator 15.-16.5 og nå etter siste ultralyd har jeg endelig fått spikret datoen til selveste 17. mai. 

Det betyr også hjemreise 2. pinsedag og dyr returbillett, men itte no knussel, sa visst kjerringa. Jeg må rekke hjem til å ta mrsa-prøvene så snart legekontoret åpner etter pinse, og om jeg drar hjem allerede 1. pinsedag, gambler jeg litt for mye. De første 3-4 dagene er de mest kritiske for at eggene skal feste seg, og da føles det tryggest å vente med hjemturen til den perioden er over.

Det betyr også at jeg dessverre har måttet avlyse møtet med folkene fra Serum som skulle skje her i Oslo 2. pinsedag. Noen ganger er man bare nødt til å prioritere beinhardt. Jeg kan ikke gi nåværende forsøk dårligere vilkår fordi jeg allerede tenker på det neste. Tross alt håper jeg jo at det ikke blir noe nytt forsøk etter dette, og strengt tatt vet jeg heller ikke om jeg vil få mulighet til å gjøre flere. Det er et spørsmål om bruk av tid, krefter og ikke minst penger.

Både gynekologen og klinikken var veldig fornøyde med de nye prøveresultatene mine, så nå er det helt slutt med nsaids for denne gang. Forhåpentligvis vil kortisontablettene greie å forhindre at nivåene stiger igjen. Gynekologen kunne også bekrefte at de hvite blodlegemene kunne være lettere forhøyet av bjørkepollenallergien min, så jeg bør nok ikke slakke for mye av på antihistaminene heller. Foreløpig greier ikke kortisonen å gjøre jobben alene. 

Flybillettene er allerede i boks, men jeg sliter litt med å finne et passende hotell. Mistenker at halve Norge har tatt kombinert 17. mai- og pinsehelgfri og dratt på storbyferie til Riga. Hotellene er iallfall nesten fullbooket, og de få som har ledig kapasitet, er enten blitt fryktelig dyre eller mangler vannkoker på rommet. Det siste er helt uunnværlig i rugetiden. Håper jeg finner en hendig løsning i løpet av morgendagen

Licensed from: balasoiu / yayimages.com

I dag stod jeg opp grytidlig til meg å være for å halse av gårde til blodprøvetaking før akupunkturtimen i morges. Svaret kom tikkende inn på telefonen i kveld. Hestekuren har tydeligvis gjort underverker, for senkningen var godt innenfor normalen og Crp bare såvidt forhøyet, jippi! Imidlertid var nivået av hvite blodlegemer litt for høyt, så jeg bør nok fortsatt være på vakt. Får høre hva legene sier i morgen, men jeg er i alle fall mye mer optimistisk nå.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Neste skanse blir målingen av endometriet i morgen formiddag. Om alt går som det skal, vil jeg få tildelt endelig tidspunkt for innsett allerede samme dag. Siden turistsesongen så smått har begynt i Riga nå, har det en god del å si for priser på hotell og flybilletter at jeg ikke må vente for lenge med å bestille. Hotelldirektøren ved yndlingshotellet mitt lovte meg forsåvidt mer eller mindre rabatt om jeg kontaktet ham direkte neste gang, men den avhenger nok en god del av den generelle tilgjengeligheten.

En annen god nyhet i dag er at jeg er innkalt til både rutinekontroll hos øyenlege og MR av korsryggen 9. mai, så jeg vil få det gjort i god tid før forsøket, hurra! Det er virkelig en stor lettelse, særlig MR-undersøkelsen, for den kan jeg ikke ta mens jeg ruger eller er gravid. Kunne sikkert gått til øyenlegen, men har vært redd jeg skulle få innkalling til time mens jeg var i Riga.

Endelig begynner jeg å seile i medvind igjen. La det fortsette sånn!

Licensed from: kaarsten / yayimages.com

Jeg hadde en slags formening om at jeg på et eller annet vis skulle være litt sosial i dag og enten sitte ute i hagen sammen med mor og se på yrende liv i nabolaget i det fine været, ta henne med på spasertur rundt i folkehavet nærmere sentrum eller ta trikken til andre siden av byen for å sitte på kafe med broren min og hans bedre halvdel. Det fine været hadde jeg tatt som en selvfølge og tok ikke en gang hintet da katten kom inn med våt pels rundt leggetid i går kveld. Sjokket ble desto større da jeg våknet til gråvær og et nabolag fullstendig blottet for liv, utenom spredte fuglekvitter i hagen. Dessuten var jeg mye trøttere enn jeg hadde tenkt jeg skulle være, så etter å ha gått gjennom morgenens medisinritualer, vasket håret og lagd brunsj, er jeg tilbake i sengen igjen. Eneste forskjellen er at nattklærne er skiftet ut med vanlige klær. Ullstrikkejakken fra i vinter er også på. Oppå brystet ligger katten og maler. Den gjør samtidig nytte som varmeflaske, og det er nok gjensidig. Tekoppen står på nattbordet, og halvparten av kosttilskuddene er allerede tatt. Mor sitter i stuen og løser kryssord. Roen har senket seg over husholdningen.

Jeg funderer over om jeg skal se en episode av Jackson Galaxy-serien My Cat from Hell på You Tube, eller om jeg rett og slett skal legge meg ned og ta meg en lur. Konkluderer til slutt med at programmet sikkert vil dysse meg pent i søvn, så ender opp med å si ja takk til begge deler. Føler meg som en elendig vertinne, men sånn må det bare være. Ingen bør utsettes for å være sammen med meg når jeg er overtrøtt uansett, for da er jeg fryktelig grinete. I morgen må jeg grytidlig opp for å rekke å ta blodprøve før formiddagssendingen til sentrallaben og fertilitetsakupunktøren som bare hadde morgentimer ledig da. Mao er det helt sikkert lurt å slappe av mens jeg kan. Stress er visst ikke lurt om man vil dempe betennelsesnivåene i kroppen, og betennelser i seg selv tar visst også på kreftene.

Det var ganske krisestemning her en kort stund i opptakten til helgen da klinikken vurderte å utsette forsøket pga. de høye senkningsnivåene. Det ville nemlig ha betydd at jeg hadde gjennomgått scratchingen helt forgjeves, for den skal først og fremst ha effekt om man tar den en måned før innsett. Dessuten ville det ha betydd at jeg hadde gått gjennom nedreguleringen til ingen nytte. Så jeg sa til klinikken at toget allerede hadde gått fra stasjonen, og at det var for sent å snu nå. Det hadde de heldigvis stor forståelse for. Så nå løper jeg mot klokka, knasker piller som aldri før og satser som en storgambler på at dette skal gå allikevel, selv om det sannsynligvis blir med et nødskrik. Man skal virkelig ha nerver av stål når man driver med dette her og evnen til å snu seg rundt på ett blunk.

Jeg har ennå ikke vært med på ett eneste forsøk som har gått akkurat etter planen. Har bl.a. måttet melde avbud i siste liten til to bryllup ene og alene pga. det. Ikke særlig enkelt når man ikke en gang kan si det som det er. Akkurat nå må jeg finne en måte å sno meg unna på når folk spør meg om planene mine for 17. mai. Har vært nødt til å informere de nærmeste, men hadde foretrukket å kunne la være. Er ikke noe særlig å testkke for hcg når folk står rundt og venter spent på resultatet. Det øker bare prestasjonsangsten hos meg, og nederlaget føles desto større om det ikke går.