Licensed from: Bildehagen / yayimages.com
For to år siden fikk jeg vite at jeg var gravid med toeggede tvillinger fem dager før 17. mai. Jeg følte meg så heldig at jeg nesten ikke greidde tro at det var sant. Det året kom også pinsen tett opptil nasjonaldagsfeiringen, bare i omvendt rekkefølge fra i år: 2. pinsedag var på 16. mai. Jeg hadde allerede rukket å bli hinsides kvalm og luktømfindtlig i en uke før den gledelige beskjeden kom. Egentlig var jeg på privat ultralyd en hel uke før den offisielle tidlig ultralydkontrollen også. Grunnen til det var at jeg hadde behov for å avklare at det faktisk var liv der inne før jeg meldte avbud til champagnefrokost og begrunnet det med at jeg var gravid. Slik gikk det til at vertsskapet ble informert lenge før jeg opprinnelig hadde sett for meg at nyheten skulle serveres. Det var nemlig en helt umulig oppgave å bare dra dit og late som om alt var normalt. Jeg var så kvalm at jeg ikke en gang greidde å gå ut av huset så tidlig om morgenen, for ikke å snakke om å være i sprudlende feststemning. Istedet takket jeg ja til rolig ettermiddagskos med småbarnsfamilier der ingen reagerte på at jeg satt stille på en stol og kun drakk alkoholfrie bobler. Da hadde jeg brukt hele dagen på å kvinne meg opp med ingefærøl på forhånd. Jeg var lykkelig, men det ble en dag jeg bare måtte gjennom, og jeg trakk et lettelsens sukk da selskapet var over. Det ble ikke mye kakespising den dagen, for å si den sånn.
Faktisk hadde jeg kommet hjem fra Riga kvelden før, for tilfeldighetene gjorde at jeg plutselig måtte dra en svipptur dit fra 1.- til 2. pinsedag. Klinikken hadde nemlig i alle år praktisert at man først kjøpte med seg alle medisinene man trengte fram til testdag, og dersom man da var gravid, ettersendte de resten med Dhl. Skjebnen ville det imidlertid slik at Norge i mellomtiden hadde fått et nytt regelverk som sa at man ikke lenger kunne få sendt medisiner til egen bruk i posten, så plutselig ble alle forsendelsene stoppet i tollen fra en dag til neste. Jeg tror regelverket allerede var blitt innført, men det var først da de begynte å håndheve det, så klinikkene rundt omkring hadde ikke fått det med seg fram til da. Det var likevel fortsatt lov å ta med seg medisiner på reise, og jeg regnet fort ut at det ville lønne seg å ta en kort ekstratur. Jeg skulle nemlig bruke uhorvelige mengder progesteronstikkpiller i 11 uker til, og beholdningen var allerede i ferd med å gå tom. Klinikken hadde heldigvis åpent på 2. pinsedag siden det tydelogvis ikke var helligdag i Latvia, og Riga var full av nordmenn som tilbrakte pinsehelgen på tur. Veldig mange dro likevel hjem igjen til 17. mai.
17. mai i fjor var en langt mer bedrøvelig affære. Jeg hadde fått time til utskrapning på Ullevål dagen etter og skulle møte fastende. Jeg var helt utmattet både fysisk og psykisk etter å ha blødd mer eller mindre kontinuerlig siden påske. Påsken var blitt tilbrakt på kvinneklinikken for å finne ut om jeg hadde fått et nytt svangerskap utenfor livmoren, tett fulgt av medisinstopp og spontanabort. Jeg orket ikke en gang å være med naboene på flaggheising og uformell sammenkomst på terrassen etterpå. Det eneste jeg gjorde var å ta på meg finstasen og drikke champagne med en venninne foran tv. Det skulle vært min første 17. mai med tvillingene. Istedet ble det en sorgens dag. Sommeren før hadde jeg allerede begynt å planlegge antrekkene deres for dagen. Nå var det ikke lenger en gang en liten trøstespire på vei.
I år skal jeg ha nytt fryseforsøk på akkurat denne dagen. Det betyr nok en spolert feiring, men med blanke ark og fargestifter til. På mange måter er det den beste måten for meg å tilbringe dagen på, for etter at jeg mistet tvillingene, har den store feststemningen uteblitt. Jeg har alltid vært glad i 17. mai og har tilbrakt mange år helt uten barn og vært veldig fornøyd med urban voksenfering, men slik det har blitt nå, føles det mer som plikt enn gøy. Neste år derimot….
