Jeg har vært på klinikken i over fem timer i dag. Bildet er fra da jeg fikk behandling med intralipider. Om symbolikken har noen ting som helst å bety i alt dette, må vel barnas dag være en aldeles fremragende dag å sette inn nye spirer på?
Etterpå havnet jeg på en koselig kafe med uteservering ved kanalen. Vanligvis bestiller jeg gjerne and som ofte serveres her i byen, men i dag slo jeg til med elgkjøttbolle til ære for 17. mai, for hva er vel norskere enn elg? Det var riktignok latvisk elg, men pytt, pytt. Til slutt ble det isdessert med masse skogsbær, og med det har jeg fått feiret litt også. Avsluttet turen med en titt innom Narvesen der jeg fikk rasket med meg mat og drikke til i kveld, så nå slipper jeg å gå ut resten av dagen. Godt er det, for nå begynner jeg å bli sigen for alvor.
Det første jeg måtte gjøre da jeg var tilbake på rommet, var å sette den blodfortynnende sprøyten. Hadde kjøpt med meg en pakke fra klinikken i dag; resten fra forrige gang ligger trygt forvart i medisinkisten hjemme. Jeg var tydeligvis ute av trening, for istedenfor å gå inn i magefettet, ble væsken liggende som en stor bule rett under huden. Først var den helt hvit og deretter lettere rød. Regner med den likevel blir absorbert i kroppen til slutt siden det ikke har sivet noe ut igjen, men må definitivt passe bedre på i morgen. Fikk ikke blåmerke en gang i dag, og det har jeg alltid fått før, enten det er jeg eller sykepleier som har satt sprøytene.
Tar det som et tegn på at jeg nå er overmoden for sengedaten med Netflix. Fortsatt god 17. mai!
Da jeg ble gravid med tvillingene på første forsøk, følte jeg meg så usigelig heldig sammenlignet med alle andre prøvere at jeg nesten ikke turte å si det høyt. Det var nesten som om jeg hadde jukset. Jeg følte ihvertfall ikke at jeg hadde rett til å klage på noen ting som helst etter det, selv om jeg hadde min egen smertefulle forhistorie som ledet opp til forsøket. Jeg tenkte at endelig begynner livet å flaske seg for meg, etter mange år med motgang i kjølvannet av den første spontanaborten. Lite visste jeg da om at jeg skulle få igjen med renter så det sang.
Etter at jeg mistet tvillingene, har jeg hatt fire mislykkede forsøk, og før jeg visste ordet av det, hadde jeg plutselig havnet i kategorien for “slitere”. Først med gjentagende aborter, for så til slutt å ende opp med ingen graviditet i det hele tatt på forrige forsøk. Jeg er imidlertid så sikker som jeg kan få blitt på at noe festet seg da også, men slapp for tidlig til at jeg fikk målt det. Alle symptomene tydet på det.
Det er visst ikke uvanlig at dersom man er disponert for immunologiske problemer, vil kroppen gjerne reagere kraftigere for hver graviditet, slik at man msiter stadig tidligere i svangerskapet, for så å til slutt støte fra seg embryoet før det overhodet får festet seg. En del som sliter med såkalt sekundær infertilitet, har dette problemet. Jeg følger ikke helt dette skjemaet, men mye tyder likevel på at det kan være her skoen trykker hos meg også. Det var iallfall slik legen i Athen konkluderte, og legen i Riga tenker i samme baner. Utslaget på de immunologiske blodprøvene jeg tok etterpå, viste også at vi var på rett spor.
Det er derfor jeg nå er satt på både kortisontabletter og ulike former for blodfortynnende og i tillegg må få intravenøs behandling med intralipider. På de tre første forsøkene tok jeg bare hormontilskudd. Det gjør selvsagt at belastningen for kroppen blir desto større for hvert forsøk, og at jeg får enda mer å holde styr på. Mao har de to siste forsøkene vært stadig mer krevende etterhvert som man har trappet opp på medisiner og undersøkelser. Nå virker det som om klinikken min ikke har flere ess i ermet, så enten må jeg finne en annen klinikk ettter dette forsøket eller gi meg for godt.
Det er grenser for hvor lenge kropp og sinn greier å kjempe i motvind. En lege jeg nylig snakket med, hevdet at den grensen stadig kunne forskyves i det uendelige med dagens teknologi. Jeg skjønner at det kan se slik ut for utenforstående, men når man står midt oppi det, kommer det likevel til et punkt der man bare ikke orker mer. Den dagen er man ikke lenger i tvil om at nok er nok. Jeg vet ennå ikke når den dagen kommer for mitt vedkommende, men jeg føler sterkt på meg at den nærmer seg med stormskritt.
Da jeg begynte med fertilitetsbehandlingen, følte jeg at jeg hadde arbeidet mot kroppen i mange år og hindret den i å bære frwm et barn når det var det den gjerne ville. Fertilitetsprosjektet var derfor hovedsaklig en innrømmelse til kroppen. Den virket også mer harmonisk enn noen gang før mens jeg bar gravid med tvillingene. Alle låsninger og muskelsmerter var forsvunnet som dugg for sola. Men om kroppen nå har begynt å stritte imot, virker hele prosjektet mot sin hensikt, og da tror jeg heller ikke at jeg noen gang vil komme i havn. Så jeg kommer til å lytte ørvåkent til kroppen framover og prøve å finne ut hva den forsøker å fortelle meg ved neste korsvei.
Da jeg hadde satt ettermiddagsdosen med progesteron i dag, sovnet jeg regelrett fra hele pakkingen. Jeg bør mao være effektiv fra morgenen av om dette mønsteret fortsetter. Om formiddagen får jeg nemlig drahjelp av Prednisolon. Merker godt at virkningen av den dabber av utover ettermiddagen og kvelden. Jeg er egentlig utpreget B-menneske, så dette er ganske uvant, men kan like gjerne prøve å justere døgnrytmen min først som sist siden Latvia ligger en time foran oss i tid.
Solkjole og tøfler som ble dynket i omega 3- olje av det lille uhellet mitt i ettermiddag, ligger nå trygt forvart i egen vaskepose på badet. Turte ikke legge dem sammen med resten av skittentøyet. Om jeg har overskudd i morgen, kan det være jeg legger dem i bløt og får dem i vaskemaskinen før jeg reiser – det er selvsagt det moren min ville gjort – men det spørs. Må konsentrere meg om det viktigste først.
Nå drikker jeg soveurtete og er egentlig klar til å sovne igjen hvert øyeblikk, noe jeg også burde gjøre om jeg skal være opplagt til i morgen, men jeg er litt for urolig til det riktig enda, må bare skrive ferdig her først.
Jeg har allerede nevnt et par ganger at jeg tar melkesyrebakterietabletter hver dag. Det er noe jeg begynte med i opptakten til første forsøk for litt over to år siden. Jeg stilte egentlig ikke så mye spørsmål rundt det da, registrerte bare at det så ut til å være ganske vanlig blant gravide og enkelte prøvere. Senere har jeg fått vite at man gjerne får en overvekst av underlivssopp ved høy østrogenproduksjon, og det er jo en aktuell problemstilling både i stimuleringsperioden og når man er gravid. Jeg mistenker også at de stadige progesteronstikkpillene ikke gjør miljøet noe bedre. Det gjør det ihvertfall konstant fuktig. Dessuten vanskeliggjør det også soppkur med vagitorier. Heldigvis tar jeg en type stikkpiller som også kan tas oralt til nøds, som er enda en god grunn til at jeg foretrekker å kjøpe all medisinen jeg trenger på klinikken. Her til lands må man nemlig søke om fritak for å få bruke dem. Jeg har ikke en gang orket å sette meg inn i den papirmølla.
Uansett har jeg vært ekstra påpasselig nå med å bruke melkesyrevagitorier i tillegg siden jeg sendte inn en prøve av abortblodet mitt til Serum-klinikken i Athen i fjor høst. Der konkluderte de nemlig med at jeg riktignok ikke hadde testet positivt på noen av de spesifikke bakteriene de så etter, men at jeg hadde en overvekst av “dårlige” bakterier sammenlignet med “gode” (les melkesyrebakterier), uten at de kunne si meg hvilke disse var. Det ble derfor bestemt at jeg istedenfor å skyte spurv med kanoner og ta antibiotikakur på lykke og fromme, heller skulle prøve å hjelpe de gode bakteriene med å få overtaket ved å tilføre melkesyrebakterier og stoffer som forsuret miljlet, dvs. senket ph-verdien. Så det har jeg egentlig gjort av og på hele veien siden da, men særlig nå i innspurten.
Infeksjoner vil man virkelig ikke ha mens man er gravid, hverken vaginose, soppinfeksjon eller urinveisinfeksjon, for det kan i verste fall starte for tidlig fødsel. Da jeg oppdaget fostervannslekkasje mens jeg var gravid med tvillingene, ble jeg i tilleggg testet for streptokokk B. Det hadde jeg heldigvis ikke, men det er visst en typisk bakterie som kan trigge for tidlig fødsel.
Ellers er det en kjent sak at gravide gjerne strever med magen underveis med alle hormonforandringene, så slik sett kan det også være lurt å ta melksyrebakterier oralt. Sist, men ikke minst blir man anbefalt å ta det mot slutten av svangerskapet for at barnet skal få med seg mest mulig gode bakterier fra fødselskanalen, men det hjelper bare om man føder vaginalt. Ved keisersnitt anbefaler fertilitetsterapeuten min å tilføre barnet melkeyrebakterier etterpå. Det skal visst være ganske viktig for tarmsystemet til de små, men den tid, den sorg.
Om det noen gang blir aktuelt igjen, har jeg ennå ikke bestemt meg for om jeg tør å overlate vurderingene til legene underveis, eller om jeg kommer til å søke spesielt om keisersnitt. Jeg aner ikke hvordan jeg ville reagert på å gå gjennom en ny fødsel og er redd for å bli retraumatisert. Moren min klarer ikke en gang å se på Fødeavdelingen etter å ha vært med på de to fødslene mine der hun har sett begge barna dø foran øynene på seg. Det skal noe til å bevare den nødvendige roen under fødsel etter å ha opplevd noe slikt. Ikke bare en, men to ganger.
Det er ingen tvil om at jeg sliter med tilliten til svangerskapsomsorgen etter dette, men er likevel rolig fordi jeg er blitt lovt mye mer oppfølging neste gang. Det er bare så synd at ting som regel må gå fryktelig galt før man får det tilbudet, men dette kommer jeg til å skrive mye mer om senere.
Det er siste innspurt i forberedelser nå, og jeg lader opp til den store finalen. Faktisk ligger jeg bedre i rute enn noen gang før. Kanskje jeg endelig har begynt å få dreisen på dette her i sluttspurten? Det er en besnærende tanke at jeg kanskje aldri mer skal måtte gjennomgå alle disse møysommelige rutinene, men bare hvis det betyr at jeg faktisk ikke lenger har behov for det fordi målet er nådd. Om dette blir siste gang fordi nettet begynner å snøre seg til, er det bare vemodig, så det prøver jeg ikke å tenke så mye på.
Jeg har vært nokså flink til å skylle med fluor i det siste. Det sies at hvert svangerskap koster moren en tann. Før i tiden trodde de det kom av at barnet tok alt kalsiumet, men nå har de visst kommet fram til at det kommer av syre fra oppkast og sure oppstøt og ditto manglende tannhygiene pga. kvalme. Skikkelig lekkert altså, men jeg skal være den første til å skrive under på at det ikke er særlig fristende å pusse tennene når man får brekninger bare av å putte tannbørsten inn i munnen. Dessuten får jeg alltid blødende tannkjøtt med en gang jeg blir gravid, så hcg trigger tydeligvis skjøre slimhinner i seg selv hos meg, lenge før bakteriene har fått tid til å godgjøre seg. Uansett lønner det seg i det minste å ha et godt utgangspunkt, så derfor er årets tannlegesjekk nylig blitt unnagjort, selv om det egentlig var litt for tidlig. Men forrige gang fikk jeg meg en skrekk fordi tannlegen oppdaget et hull på røntgenbildene som han hadde oversett på undersøkelsen, og som gravid hadde jeg ikke kunnet ta røntgen. Klinikken min er iallfall veldig strenge på det.
Akupunktøren sa jeg hadde fin puls, men var full av allergi i dag. Det stemmer godt overens med at jeg innimellom føler at jeg nesten ikke får puste. Må nok bare bli enda flinkere til å pøse på med anthihistaminer. Fertilitetsterapeuten har vært litt imot dem fordi de visstnok tørker ut slimhinnene, og klinikken vil helst at jeg bare tar dem når jeg må, men legen jeg var i kontakt med i Athen mente det var viktig å regulere allergien godt slik at jeg unngikk de store anfallene. Mao er det ikke så lurt å vente med å ta dem til jeg allerede har fått en reaksjon. Målet er å undertrykke de autoimmune responsene som kan bidra til å støte bort embryoene. Siden jeg allerede vet at jeg er allergisk mot bjørkepollen og vi er midt i den verste sesongen noensinne nå, ihvertfall som jeg har opplevd etter at jeg ble allergisk, er det i grunnen ikke så mye mer å lure på. Når jeg tenker meg om, bør jeg kanskje bare være glad for at jeg denne gangen skal være på et hotell som innbyr mer til å bli på rommet enn å utforske omgivelsene, for jeg pleier å reagere enda mer i Riga enn her, så helt sikkert lurt å holde seg mest mulig innendørs. Heldigvis er antihistaminene mine godkjent for svangerskap.
Da jeg kom hjem fra akupunktøren i dag, fikk jeg nok en påminnelse om at jeg ikke er helt tilregnelig når jeg går på progesteron. Jeg holdt på å sette ting jeg hadde handlet inn i kjøleskapet og ble plutselig inspirert til å rydde litt i farten. Det skulle jeg aldri ha gjort, for istedet greide jeg å rive ned flasken med de dyrebare dråpene med eksklusiv omega 3, samt et beger kesam. Oljeflasken ble helt utover kjolen før den landet på gulvet og gikk i tusen knas, mens kesambegeret landet på hodet med innholdet rennende utover. Det var olje, glasskår og kesam rikelig fordelt mellom kjøleskapshyller, kattemater, gulv og undertegnede. Leggene er nå godt inntrukket i kaldpresset fiskeolje med sitrus- og vaniljesmak. Moralen er at man blir like klønete av progesteron som man blir av alkohol, om ikke mer. Iallfall blir jeg det. Men nå skal det også sies at jeg går på 600 mg om dagen, mens mange som driver med prøverør i Norge ikke tar mer enn 100 mg.
Vel, vel, jeg klarte heldigvis å ta det hele med fatning. Får nok takke det nye blondeagatsmykket mitt for det. Jeg visste jeg ville få god bruk for det. Nå holder jeg meg til Kleopatras skjønnhetste resten av ettermiddagen og satser på litt lavere puls til jeg skal begynne å pakke. Motto: Hastverk kan fryktelig fort bli til lastverk.
Halvannet døgn etter fødselen til siste tvillingen, ble jeg trillet opp fra intensivavdelingen til fødeavdelingen. Da ble jeg regnet som såpass frisk at jeg ikke lemger trengte en egen sykepleier som satt ved siden av meg og observerte hele tiden.
Jeg hadde ligget på barneintensiven av alle ting fordi det ikke var plass på den vanlige intensiven. Heldigvis var jeg såpass sløv at jeg ikke orket å følge med på det som foregikk rundt meg, men jeg registrerte såvidt mange pårørende som kom innom på besøk. Så lenge jeg lå på intensiven, handlet det meste om å overleve, så jeg holdt alle tanker og følelser på en armlengdes avstand og vel så det og prøvde å leve i nuet. Jeg hadde uansett ikke krefter til å sørge.
Jeg ble med vilje flyttet tilbake til observasjonsposten på fødeavdelingen og ikke til barselavdelingen for at jeg skulle skånes for alle de nybakte foreldrene med nyfødte barn. En jordmor uttrykte det litt uheldig med å si til meg at jeg skulle slippe å føle på egen mislykkethet ved å måtte se på andres vellykkethet. Hun mente nok å si at jeg skulle slippe å føle på egen ulykke ved å se på andres lykke. Jeg var glad jeg hadde såpass sterk psyke oppi det hele at jeg greide å la de dypt sårende ordene passere. Skulle jeg liksom få gnidd inn at jeg var mislykket på toppen av det hele nå? Holdt det ikke lenge at jeg hadde mistet det kjæreste jeg eide? For jeg følte virkelig ikke at det var jeg som hadde feilet, og jeg visste at det var sykehusets oppgave å sørge for at jeg ikke skulle føle det slik heller.
Første kvelden tilbake på observasjonsposten begynte jeg å kjenne på en intens tomhetsfølelse og en vond klo som klemte til om hjertet. Jeg prøvde å se på fjernsyn, men etterhvert ble den snikende følelsen stadig mer uutholdelig. Jeg følte at jeg stod på kanten av avgrunnen der det bare fantes et ubarmhjertig, iskaldt mørke. Jeg ba om innsovningstabletter og mere smertestillende, for det var plutselig klin umulig å sovne uten, men jeg våknet igjen av bpde fysisk og psykisk smerte bare få timer etter.
Neste morgen kom plutselig barseltårene for fullt. Jeg ble sittende urørlig i krampegråt fra frokost til lunsj med grøtskjeen i hånden uten hverken å spise eller skifte stilling. Jeg var så trøstesløs at jeg rett og slett ble livredd meg selv. Hele situasjonen var bare fullstendig meningsløs, og kroppen gjorde opprør. Jg hadde heldigvis fått noen tabletter på intensiven som skulle hindre meg i å få melk, så jeg slapp å plages med det, men ikke lenge etter barseltårene kom nattsvetten der jeg våknet hver morgen med dyvåte håndflater.
Etter at jeg kom tilbake til føden, måtte jeg bli på sykehuset i fire døgn til. Infeksjonsmedisinsk avdeling turte nemlig ikke slippe meg ut før jeg var ferdig med antibiotikabehandlingen. Det betydde at jeg måtte ordne med minnestund og kistenedleggelse fra sykehussengen. Jeg var så svak at jeg nesten ikke greidde å spasere en runde ut hver dag, og måtte sette meg ned og hvile flere ganger på veien. Det var akkurat som om jeg ikke eide kondis. Rent mentalt var jeg på fullstendig overbelastning, så det å skulle organisere en begravelse midt oppi det hele, ble nesten en umulig oppgave. Heldigvis hadde jeg moren min der til p ta seg av alt det praktiske, men jeg måtte likevel ta stilling til mange vanskelige ting som jeg helst ikke ville måtte forholde meg til. Hver eneste lille avgjørelse tok enorme krefter. Det var så mange viktige avgjørelser å ta midt i barseltåken som kroppen min overhodet ikke var innstilt på å ta.
Jeg orket ikke å være med på kistenedleggelsen, så den gjorde mor alene i sykehuskapellet, men jeg var med på å bestemme hva som skulle legges oppi kisten sammen med englebarna mine. Vi la det hele utover sykehussengen og tok bilder. Mor tok også bilder i kapellet av barna liggende i kisten. Jeg har ennå ikke orket å se på de bildene.
For å slippe å måtte ta stilling til hvor de skulle begraves og sette sammen en passende minnestein i hui og hast, bestemte jeg meg for å la dem kremeres etter minnestunden. Da kunne jeg konsentrere meg om minnestunden og vente med urnenedsettelsen til jeg hadde fått summet meg. Hele begravelsesverden var ny for meg. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli kjent med et begravelsesbyrå før jeg måtte begrave foreldrene mine. Jeg ante ingenting om prosedyrene, og det var utrolig mye å sette seg inn i selv om byrået sørget for det meste.
Hele tiden gikk jeg rundt og bar på en smerte som var så stor og intens at jeg aldri fikk fred. Vi ramlet over en lekeplass på sykehusområdet da jeg skulle lufte meg, og det var mer enn nok til å sette meg helt ut av fatning. Jeg hadde overhodet ingen kontroll over tårene og brøt sammen. Den dagen jeg kom hjem fra sykehuset, stod det av alle ting en tvillingvogn utenfor huset. Jeg måtte bare skynde meg inn for å slippe å hulkegråte i alles påsyn. Den vognen hadde aldri stått der før, og jeg har aldri sett den siden, så det må ha vært noen som var på besøk akkurat den dagen. Noen ganger kan tilfeldighetene være grusomme.
De første dagene hjemme gikk med til møte med prest og arrangering av minnestunden. Da kisten stod i begravelsesbilen og skulle kjøres bort til kremering, brøt jeg fullstendig sammen, og snørr og tårer rant uhemmet. Jeg hadde gitt opp å tørke mer bort. Presten var god som gull og gav meg et par engleøredobber som jeg senere hadde på meg under urnenedsettelsen to måneder etter.
Den første tiden hjemme var mor hos meg hele tiden. Jeg turte ikke være alene, og det hadde også vært viktig for sykehuset da de skrev meg ut. Samtidig orket jeg ikke å forholde meg til utenforstående og takket nei til alle tilbud om besøk på sykehuset. En god venninne tok kontakt som tilfeldigvis var i byen og ville treffe meg. Siden hun bodde så langt borte, gjorde jeg et unntak, til tross for at jeg akkurat hadde kommet hjem. Det endte med at jeg måtte møysommelig forklare hva som hadde skjedd, og etterpå følte jeg meg bare enda verre. Det hjalp overhodet ikke å snakke om det, snarere tvert imot. Så da neste venninne kom innom noen dager senere, gjorde jeg gode miner til slett spill og lot som ingenting. Hun vet til dags dato ennå ikke at jeg er blitt englemor.
Så lenge jeg var gravid, følte jeg alltid på at jeg hadde selskap, selv om jeg aldri klarte å kjenne noen direkte spark. Men det summet og vibrerte inni magen døgnet rundt, så fra 2. trimester var jeg aldri i tvil om at det var liv der inne. Da ble det desto mer ensomt å skulle legge seg første kvelden alene tilbake i egen seng med tom mage. Det var bare helt feil. Den uendelige tomhetsfølelsen forsvant ikke før jeg egentlig skulle hatt termin, fire måneder senere. Det ble en ubeskrivelig trist allehelgensdag det året.
Jeg mistet altså barna mine i 22. svangerskapsuke. Det tilsvarer i sjette måned etter gammeldags beregning. Iføle sykehuset hadde jeg hatt en senabort fordi jeg ennå ikke hadde fullført uke 22, men de skrev likevel dødfødsel i sykemeldingen min. På utenlandske nettsider satte de grensen mellom senabort og dødfødsel ved uke 20, så det er tydeligvis et definisjonsspørsmål. Jeg blir uansett regnet som annengangsfødende neste gang jeg er gravid. Ifølge legen hadde livmoren min utvidet seg tilsvarende uke 27-28 siden jeg bar på tvillinger.
At progesteron er søvndyssende, kan nesten alle som har vært nygravide skrive under på. Det slår derfor aldri feil at virketrangen forsvinner som dugg for sola så snart jeg har satt de første pillene. Det er alltid verst den første timen etterpå. Den første halvtimen blir det uansett anbefalt å ligge nedpå for at ikke stikkpillene skal renne ut igjen før de er blitt absorbert av kroppen. Men selv etter hvilepausene er jeg uvanlig sløv, og det pleier å bli verre for hver dag som går.
I dag hadde jeg ikke overlevd om jeg ikke hadde lagt meg til å sove igjen etter at morgenens tablettregime var inntatt. Siden Prednisolon vanligvis virker veldig oppkvikkende på meg – er nesten som å trykke på en knapp – sier det jo sitt. Men Melodi Grand Prix har også sin del av skylda for at det ble altfor lite søvn i natt. Det blir tross alt bedre når jeg i det minste har fått sovet nok.
Det var i grunnen meningen jeg skulle skeie ut med musserende hyllebærcocktail til festen, men så viste det seg at hvitvinsflasken jeg hadde funnet fram fra kjøleskapet, var en av de alkoholfrie “champagnene” jeg hadde hatt liggende siden sist jeg var gravid. Mao ble det mye bobler og ingen alkohol allikevel, men det var sikkert like bra.
I dag har jeg laget urtete av friske sitronmelisseblader fra hagen. Blandet med grønn te og mynte ble det kjempegodt og veldig leskende i varmen. Nå er det tid for restene av kyllingsuppen fra i går. Resten av ananasen er allerede fortært. Jeg nyter roen og freden og fuglekvitringen fra hagen. Suppen skal spises ute. Har i alle fall fått unnagjort en del klesvask i helgen, så har ikke vært helt ørkesløs. Nå er det ikke plass til mer på klessnoren, så da kan jeg senke skuldrene med god samvittighet. God søndag!
Det spirer og gror uti hagen der jeg bor for tiden, og katten har mange spennende vekster å boltre seg i. Neste helg vil det forhåpentligvis spire og gro i magen min også.
Jeg kjenner at jeg begynner å bli veldig klar for innsett nå. Har allerede pakket ferdig alle kosttilskuddene jeg skal ha med: Ekstra C-vitaminer i tilfelle blødning, ekstra magnesium i tilfelle murringer og kramper i underlivet, multivitaminer og -mineraler for gravide og melkesyrebakterier.
Av multipakker til gravide fins det to merker her til lands, Life Line Care (gul pakke) og Nycoplus (lilla pakke). Jeg har tatt Nycoplus til nå, men har akkurat gått over til Life Line Care. Grunnen til det er at Nycoplus inneholder K-vitamin, og det gjør ikke Life Line Care. K-vitamin er en fin ting i seg selv, men klinikken lar meg ikke ta det mens jeg går på blodfortynnende, og i går begynte jeg med acetylsalisylsyretabletter. Fra og med innsett skal jeg også ta blodfortynnende sprøyter. Life Line Care inneholder dessuten blåbærekstrakt som såvidt meg bekjent også virker lett blodfortynnende, mens K1 altså skal ha motsatt effekt. Ellers er det omega 3 i begge pakkene, noe alle gravide anbefales å ta.
Melkesyrebakterier tar jeg både for å holde magen og miljøet i underlivet i orden. Fram til nå har jeg tatt dem både i form av vagitorier (sporadisk) og kosttilskudd (hver dag), men fra og med i morgen starter jeg opp med progesteronstikkpiller, og da utgår vagitoriene av praktiske grunner.
Ellers har jeg også tatt en del andre ting, bl.a. rosenrot, nattlysolje med ekstra E-vitamin, betakaroten, jern på resept og Q10. Tidligere har jeg også tatt bidronninggele, og la oss heller ikke glemme resveratrol, gurkemeie og ekstra omega 3, men alt dette utgår fra og med innsett. Sist, men ikke minst har jeg tatt ekstra D-vitamin for å bygge opp lageret. Fertilitetsterapeuten har nemlig villet ha opp nivået til over 100 nmol på målingene.
Derimot skal jeg snart begynne med Wild Yam-tabletter som støtte til progesteronstikkpillene, men boksen jeg har igjen fra forrige gang, rekker nok bare ut rugetiden. Er også litt ambivalent til å ta dem særlig lenge siden man prinsipielt sett må være veldig forsiktig som gravid, så derfor foretrekker jeg å kjøre en konservativ linje. Kommer iallfall ikke til å kjøpe noen flere når lageret går tomt, så får jeg heller vurdere underveis om jeg ev. skal slutte før. Det kommer litt an på om jeg får blødninger og hva blodprøvene sier om progesteronnivået. Skal ta første prøven på dagen for innsett. Da vil jeg allerede ha gått på tilskudd i over fire døgn, men før egget fester seg, vil ikke kroppen ha begynt med noen form for egenproduksjon, så testen vil derfor kun måle hvor mye kroppen har klart å ta opp av progesteronpillene. Blødninger er ofte et uttrykk for at nivået er for lavt. Wild Yam inneholder bare en brøkdel av progesteroneffekten jeg får av de konvensjonelle pillene, så om jeg virkelig ligger dårlig an, vil klinikken heller be meg om å øke dosen av dem.
I dag har jeg spist barnefiskekaker til lunsj med salat av avocado, spinat og agurk og ferske biter av ananas til dessert. Ananas skal være bra for prøverør. Fertilitetsterapeuten sa den inneholdt noe som heter bromalin som visstnok skal motvirke betennelser i livmoren. Avocado skal også være gunstig for prøverør, tror det er pga. oljen, og spinat er bra for blodprosenten. Ellers foretrekker jeg grovkvernede fiskeburgere eller -karbonader, men de inneholder dessverre for mye løk i ulike former og krydder som kan gi meg magevondt og halsbrann, så når jeg vil roe magen ned, holder jeg meg til barnevennlig mat fra barndommen. Mao. god, gammeldags husmannskost med få unntak, som f.eks. Vossakorv som blir altfor sterkt når jeg er i det hjørnet. I kveld blir det hjemmelaget kyllingsuppe av fodmapvennlige grønnsaker og økologisk kylling. Kraften har allerede mor lagd da hun var her, heldige meg!
æ
I dag har jeg vært og tatt intralipidbehandling. Det så sånn ut. Hele seansen tok omtrent en time. Om jeg regner med registrering, ventetid og betaling etterpå, tok det ca. halvannen time til sammen. Litt vanskelig å ta bilde uten å kunne bøye høyrearmen, he, he. Neste runde blir i Riga etter innsett og akupunktur på 17. mai.
Det ble en fin spasertur fram og tilbake til klinikken i formiddag, selv om det gikk litt raskt for seg. Hadde som vanlig dårlig tid om morgenen. Gnagsårsesongen har begynt, så det ble litt ekstra styr i siste liten med å finne fram passende plaster til både hæl og tå og sko som ikke gnagde på samme sted som gårsdagens. Tok med paraply for sikkerhets skyld, men endte opp med å la være å slå den opp siden det bare yret.
Begynner snart å bli moden for ettermiddagslur, en ny vane jeg har lagt meg til siden jeg var gravid med tvillingene. Greier ikke å ta igjen mangel på søvn i løpet av natten så lenge jeg må holde meg våken til midnatt for å ta siste østrogendosen og deretter stå opp igjen klokka åtte for å ta neste, så da må det bli litt oppstykket og delt. Er uansett bedre enn ingenting, for ellers blir jeg så overtrøtt at jeg ikke greier å sovne i det hele tatt. Men nå må jeg først vente til jeg har fått tatt ettermiddagsdosen av østrogen (klokka fire) før jeg kan legge meg til å sove. Blir bare liggende som på nåler ellers og lytte til alarmen, så det er det ingen vits i.
I morgen starter jeg opp med babyklisterdråper, et homeøpatmiddel man visstnok kan bestille i posten fra Danmark. Navnet er vel nokså selvforklarende. Jeg tok dem for første gang ved forrige forsøk som ikke gikk bra i det hele tatt, så slik sett er det ikke så god reklame, men nå kommer jeg i alle fall til å bruke opp resten av det jeg likevel har på lager. Ingenting skal være uprøvd.
De siste dagene er det akkurat som om noe har løsnet inni meg, både fysisk og psykisk. Fertilitetsterapeuten og akupunktøren har begge lagt merke til det. Terapeuten sa i går at hun ikke hadde sett meg så frisk på lenge, og akupunktøren sa i forgårs at hun trodde denne vinteren hadde vært veldig hard for meg, så kroppen har nok ikke vært klar før nå. Det er uansett en deilig følelse. Jeg hadde nesten glemt at det gikk an å ha det sånn. Er både avslappet og ørvåken på en og samme tid. Det som føltes nesten uoverkommelig før, går plutselig lekende lett nå.
Bortsett fra den mentale biten, kan det være mange grunner til det. Jeg har allerede nevnt at det har vært en lettelse å være kvitt betennelser, hevelser og hudutslett/eksem som en direkte følge av den siste hestekuren med kortison og betennelsesdempende tabletter, men jeg har i tillegg nylig økt dosen med Levaxin, og nå tror jeg faktisk at stoffskiftet også kan ha hatt sitt å si for den stigende følelsen av plutselig å ha våknet til liv. Kanskje har jeg rett og slett vært undermedisinert til nå?
Uansett så gjør selvsagt årstiden sitt. De to gangene jeg ble spontant gravid, var i juni og juli, og da jeg ble gravid med englebarna, hadde jeg forsøk i april. Mai bør derfor være en god måned for fruktbarheten min.
Rent mentalt merker jeg også at jeg langsomt kan begynne å sette ord på mye av det som har vært forknytt inni meg til nå. Traumene har tidligere vært pakket inn i et slags ordløst mørke av tunge følelser, men nå tror jeg at jeg snart er klar for å snakke om det. Det føles ikke lenger så farlig, og det er en sann lettelse. Kanskje kan jeg snart begynne å leve helt og fullt igjen? Det hadde vært noe det. Aller helst ifølge med et lite barn. Det må vel være lov å håpe? Om mentale blokkeringer har hatt noe å bety, skal det ihvertfall ikke lenger stå på dem.
Jeg har en følelse av å ha gått rett fra vinter til sommer i år. Våren dukket såvidt opp innimellom der et sted før den forsvant igjen, like raskt som den var kommet.
Det siste døgnet har det vært rene sydenstemningen her i tigerstaden. Onsdag kveld kunne man sitte ute hele kvelden i bare armene. Det var deilig å skravle med to nære venner og tidligere kolleger over ett glass Prosecco etter time hos akupunktør, øyenlegekontroll og vel overstått MR-undersøkelse.
Sistnevnte gav meg faktisk tilløp til panikk de par første minuttene. Ble uventet ekkelt kombinert med pusteproblemene jeg vanligvis har i pollenallergisesongen, men det gikk heldigvis fort over bare jeg fikk samlet meg litt. Er sjeleglad jeg ikke lider av panikkangst.
Ble så oppkvikket av den hyggelige avslutningen på kvelden at jeg fikk problemer med å sove, samtidig som jeg våknet altfor tidlig neste dag pga. varmen. Så Kristi Himmelfartsdag forsvant bare i en eneste stor varmedis. Var en siste tur hos fertilitetsterapeuten om ettermiddagen, og det var det. Ja, og så havnet jeg i billettkontroll på veien av alle ting, men hadde heldigvis husket å sjekke hvor jeg hadde billetten på forhånd. Det er slett ingen selvfølge alltid siden jeg har månedskort.
Etter at jeg kom hjem, spiste jeg et lett mellommåltid før jeg skulle sette i gang med middagen, men så sovnet jeg bare fra alt. Våknet ikke før klokka var over ett i natt og skyndte meg å ta siste østrogenpillen og slippe ut katten.
Nå prøver jeg bare å sovne igjen. I morgen skal jeg få første runde med intralipidbehandling. Da skal jeg også begynne med babyaspirin. Nå nærmer det seg med stormskritt. Føles som om jeg er på vei mot den store finalen …
