Om det er noe jeg ihvertfall ikke satte meg som mål å gjøre da jeg startet opp denne bloggen, var det å opptre som fertilitetsguru. Det er jeg på ingen måte kvalifisert til. Det fins mer enn nok av andre selvutnevnte eksperter der ute som kan gi allmenne råd om det.
Jeg anbefaler å ta det meste med en klype salt og heller få en individuell vurdering av spesialiserte fagfolk. Det gir liten og ingen mening at vi legfolk prøver å finne ut av dette selv ved å sammenligne alder og blodprøveverdier. Hva slags fertilitet man har over 40, henger sammen med hva slags fertilitet man hadde før man fylte 20, og der er det veldig mange faktorer som spiller inn, ikke minst hvem det er man prøver å lage barn med.
Med fagfolk mener jeg for øvrig spesialister på fertilitet. Det er dessverre altfor mange generelle gynekologer som kan for lite om dette og derfor gir mangelfulle eller misvisende råd. Fastlegen kan man bare glemme i denne sammenhengen. Det er ikke fordi legene er udugelige, men fordi fagfeltet er så komplekst at det er umulig å følge med om man vanligvis arbeider mest med andre ting. Sist, men ikke minst, er det fremdeles skremmende mye vi ikke vet, og derfor vil man ofte få forskjellige råd, selv av de fremste på området.
Til syvende og sist koker det ned til en salig blanding av mer eller mindre nøyaktig sannsynlighetsberegning og god, gammeldags (u)flaks. Det blir opp til en selv om man ser syn på å kaste seg ut i kampen med de oddsene man tilsynelatende har fått utdelt. Husk bare at ikke alt er (like) målbart.
Selv har jeg i utgangspunktet vært en nokså usannsynlig kandidat til fertilitetsbehandling. Jeg kommer fra en hyperfertil familie og barnrik slekt. Moren min ble gravid med meg første gang hun hadde samleie, og med broren min med en gang hun kastet prevensjonen. Det var ihvertfall det hun opprinnelig trodde, men etter at han ble født – tilsynelatende fullbåren – en måned før tiden, har hun lurt på om han faktisk ble unnfanget før, til tross for bruk av både pessar, kondom og sæddrepende middel.
Den ugifte grandtanten min ble uplanlagt gravid i en alder av 48 år og “måtte gifte seg”. Hun hadde ikke brukt prevensjon med den nye kjæresten fordi hun hadde vært sikker på at hun var for gammel til å bli gravid. Jeg leste nylig en statistikk som sa at 89% av alle kvinner på 45 som sløyfet prevensjon, likevel ikke ville bli gravide, men det betyr også at 11% faktisk blir det. Så kommer selvfølgelig den sørgelige abortstatistikken som sier at omtrent halvparten av disse svangerskapene går galt, men grandtanten min fikk iallfall en velskapt datter.
Kort fortalt har jeg brukt mesteparten av livet på å være redd for å bli uplanlagt gravid og gjort alt i min makt for å unngå å bli det. Jeg har nemlig alltid visst at provosert abort ville være et helt umulig valg for meg å ta, av mange grunner som jeg ikke skal gå inn på her. I praksis betydde det mer eller mindre kontinuerlig bruk av p-piller, som regel kombinert med avbrutt samleie og/eller kondom, og aldri samleie uten prevensjon. Aller helst ville jeg bruke sæddrepende kremer i tillegg, men det måtte jeg motstrebende gi opp pga. allergisk reaksjon.
Etter fylte 35 begynte jeg imidlertid å slakke litt på tøylene. Det var nemlig et gammelt råd som sa at man ikke lenger burde gå på p-piller da pga. økt fare for blodpropp. Dessuten ble jeg litt fandenivoldsk av all skremselspropagandaen som kom med jevne mellomrom om hvor lite fertil man ble etter fylte tredve, for ikke å snakke om etter trettifem, og tenkte at litt fordeler måtte jeg også ha. Så derfor gjorde jeg det jeg alltid hadde visst at man aldri måtte finne på å gjøre: Jeg overlot prevensjonen til en mann. Det førte til kondomulykke på første ligg og angrepille i lunsjpausen dagen etter. Enden på visa to måneder senere ble svangerskap utenfor livmoren, bukhulen fylt av blod, hasteoperasjon og sprukken eggleder som måtte fjernes. Jeg ble livredd etter det, og i to år stolte jeg kun på den eneste bombesikre prevensjonen som fantes: Jeg unngikk rett og slett samleie.
Etter at jeg fylte 40, begynte angsten gradvis å dabbe av. En gynekolog sa til meg at i min alder med attpåtil kun en eggleder igjen hadde jeg i praksis ingen sjanse til å bli gravid. Så jeg innledet frimodig en fjorten dagers sommerromanse med en kollega på et utenlandsoppdrag jeg var på langt hjemmefra. I løpet av det korte forholdet slurvet han stadig mer med prevensjonen før han dro hjem, og jeg lot ham villig holde på. Det må sikkert en utførlig psykoanalyse til for å forklare det, men summa summarum fikk jeg se et bankende hjerte på ultralyd noen uker etter og bestemte meg uten å nøle for å beholde barnet. Skuffelsen ble desto større da jeg spontanaborterte i siste uken av 1. trimester, bare noen dager etter en 24-timers lang flytur.
Da tok kroppen endelig over styringen og forlangte å bli gravid igjen så snart som overhodet mulig. Jeg gikk inn i en dyp sorg som jeg ikke kom over før jeg ble gravid med tvillingene flere år senere. Problemet var bare at jeg ikke lenger hadde noen fast partner tilgjengelig, og det føltes ikke riktig å “lure” noen. Dermed var fertilitetsklinikk i utlandet eneste alternativet. Som enslig var jeg avskåret fra all fertilitetshjelp her til lands, og hjelp fra private “sæddonorer” på nettet virket altfor risikabelt.
Jeg begynte med inseminasjon, men fordi jeg kun hadde eggleder på den ene siden, ble det fryktelig tungvint. Hver måned måtte jeg opptil flere ganger til gynekolog i perioden mellom avsluttet menstruasjon og eggløsning for å se hvilken side jeg hadde den ledende follikkelen på. Om eggløsningen så ut til å komme på den siden der jeg fremdeles hadde en eggleder, kunne jeg dra til København når jeg fikk positiv eggløsningstest, ellers ikke. Til slutt gav jeg derfor opp og gikk over til prøverør istedet. Om jeg hadde fått valgt fra øverste hylle, er det imidlertid ingen tvil om at hjemmeprøving hadde vært mitt desiderte førstevalg, og jeg tror ærlig talt at jeg ville ha lyktes mye raskere og lettere med det.
