Licensed from: Yellowj / yayimages.com
Det er helg, det er sol og jeg har besøk av mor, så nå nyter jeg en langhelg med behandlingsfrie dager.
I dag har vi vært på lørdagstorghandel, og mor har kjøpt et fint sjal. I kveld skal vi på kino, og i morgen blir det lunsj på uterestaurant med bror og svigerinne. I går gikk turen til Nasjonalbiblioteket, der høydepunktene var utstilling om norsk pressefrihet og lunsj på Kafe Å. Dessuten hadde de stilige kokebøker fra 50-tallet i bokhandelen.
Overalt er det yrende folkeliv. Osloborgerne hilser for alvor våren velkommen, og naboene pynter i hagen til 17. mai. Det er umulig å forbli upåvirket av så mye optimisme i luften. Jeg kjenner meg rolig og håpefull og prøver å følge den gode flyten.
I natt fikk jeg endelig på plass hotellbestillingen. Det var på høy tid, for rommene gikk som hakka møkk mens jeg prøvde å bestemme meg, og prisene ble deretter. Endte til slutt opp på et et hotell med høy komfort og lite spennende omgivelser, men hadde ikke mulighet til å være kresen denne gangen. Det viktigste er tross alt at jeg slipper å gå ut om jeg ikke føler for det. Bor riktignok rett ved to store kjøpesentre, men dem skal jeg uansett unngå, ifølge klinikken (pga. store folkemengder), så det er nokså bortkastet.
Neste uke går det i ett med flere alternative fertilitetsbehandlinger for å forberede livmoren til innsett, samt fastlegen, øyenlegen, MR av korsryggen og intralipidbehandling. Skal til og med av gårde til fotsoneterapi på Kristi Himmelfartsdag, så det gjelder å nyte avtalefri mens jeg kan.
Ellers merker jeg godt alle hormonene og medisinene jeg tar, på både kropp og humør. Veksler mellom å være dirrende utålmodig, amper og full av virketrang, og svimmel, svak og dødssliten. Ikke lett å bli klok på meg selv for tiden. Føler meg nokså eksplosiv innimellom. Skulle nesten tro jeg var gravid allerede. Holdt på å tilte i dag da mor spurte meg om jeg ville være med på et arrangement rundt tiden for testdag og jeg måtte forklare henne for nte gang at hun ikke kan regne med meg i den perioden. Det er ille nok å manøvrere mellom forespørsler av folk som ikke vet hva jeg holder på med, men desto mer frustrrende når det ikke ser ut til å hjelpe noe særlig å spille med åpne kort heller. Jeg burde selvsagt hatt en engels tålmodighet og bare latt det prelle av med et smil, men det er en stor belastning som har vart over tid. Godt blandet med alle pillene blir humøret mitt temmelig uberegnelig. Egentlig burde jeg ikke hatt folk rundt meg i det hele tatt i denne fasen. Fatter ikke at folk som allerede har småbarn å ta seg av, får det til, men alt går vel når motivasjonen bare er stor nok.
