1. mai i stimuleringssyklus

Day off
Licensed from: kaarsten / yayimages.com

Jeg hadde en slags formening om at jeg på et eller annet vis skulle være litt sosial i dag og enten sitte ute i hagen sammen med mor og se på yrende liv i nabolaget i det fine været, ta henne med på spasertur rundt i folkehavet nærmere sentrum eller ta trikken til andre siden av byen for å sitte på kafe med broren min og hans bedre halvdel. Det fine været hadde jeg tatt som en selvfølge og tok ikke en gang hintet da katten kom inn med våt pels rundt leggetid i går kveld. Sjokket ble desto større da jeg våknet til gråvær og et nabolag fullstendig blottet for liv, utenom spredte fuglekvitter i hagen. Dessuten var jeg mye trøttere enn jeg hadde tenkt jeg skulle være, så etter å ha gått gjennom morgenens medisinritualer, vasket håret og lagd brunsj, er jeg tilbake i sengen igjen. Eneste forskjellen er at nattklærne er skiftet ut med vanlige klær. Ullstrikkejakken fra i vinter er også på. Oppå brystet ligger katten og maler. Den gjør samtidig nytte som varmeflaske, og det er nok gjensidig. Tekoppen står på nattbordet, og halvparten av kosttilskuddene er allerede tatt. Mor sitter i stuen og løser kryssord. Roen har senket seg over husholdningen.

Jeg funderer over om jeg skal se en episode av Jackson Galaxy-serien My Cat from Hell på You Tube, eller om jeg rett og slett skal legge meg ned og ta meg en lur. Konkluderer til slutt med at programmet sikkert vil dysse meg pent i søvn, så ender opp med å si ja takk til begge deler. Føler meg som en elendig vertinne, men sånn må det bare være. Ingen bør utsettes for å være sammen med meg når jeg er overtrøtt uansett, for da er jeg fryktelig grinete. I morgen må jeg grytidlig opp for å rekke å ta blodprøve før formiddagssendingen til sentrallaben og fertilitetsakupunktøren som bare hadde morgentimer ledig da. Mao er det helt sikkert lurt å slappe av mens jeg kan. Stress er visst ikke lurt om man vil dempe betennelsesnivåene i kroppen, og betennelser i seg selv tar visst også på kreftene.

Det var ganske krisestemning her en kort stund i opptakten til helgen da klinikken vurderte å utsette forsøket pga. de høye senkningsnivåene. Det ville nemlig ha betydd at jeg hadde gjennomgått scratchingen helt forgjeves, for den skal først og fremst ha effekt om man tar den en måned før innsett. Dessuten ville det ha betydd at jeg hadde gått gjennom nedreguleringen til ingen nytte. Så jeg sa til klinikken at toget allerede hadde gått fra stasjonen, og at det var for sent å snu nå. Det hadde de heldigvis stor forståelse for. Så nå løper jeg mot klokka, knasker piller som aldri før og satser som en storgambler på at dette skal gå allikevel, selv om det sannsynligvis blir med et nødskrik. Man skal virkelig ha nerver av stål når man driver med dette her og evnen til å snu seg rundt på ett blunk.

Jeg har ennå ikke vært med på ett eneste forsøk som har gått akkurat etter planen. Har bl.a. måttet melde avbud i siste liten til to bryllup ene og alene pga. det. Ikke særlig enkelt når man ikke en gang kan si det som det er. Akkurat nå må jeg finne en måte å sno meg unna på når folk spør meg om planene mine for 17. mai. Har vært nødt til å informere de nærmeste, men hadde foretrukket å kunne la være. Er ikke noe særlig å testkke for hcg når folk står rundt og venter spent på resultatet. Det øker bare prestasjonsangsten hos meg, og nederlaget føles desto større om det ikke går.

2 kommentarer
    1. Jammen skal du gjennom mye altså. Det er nok riktig å hvile mye nå 😉 Håper alle medisinene hjelper deg frem mot innsett. Stå på så krysser jeg alt jeg har <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg