I morgen er det atter en ny behandlingsdag

Treatment Green Road Sign
Licensed from: Feverpitched / yayimages.com

Dagen i dag ble avsluttet med samtaleterapi. Før det fikk jeg også klemt inn en venninnefrokost etter gynekologbesøket.

På mandag var jeg først hos akupunktør og deretter bar det rett til kiropraktor.

I går innvilget jeg meg en hjemmedag, fikk endelig sovet ut etter en helg med mye kvalme og funnet tilbake likevekten. Godt var det, for etter dagens program er jeg helt utslitt igjen.

I morgen står fastlegen for tur, fulgt av akupunktør og kiropraktor. Nok en maratondag mao.

Det tar på å gå i behandling, kanskje aller mest fordi det blir så mange avtaler å holde styr på hele tiden. Dyrt er det også, men som plaster på såret har jeg i alle fall fått frikort for resten av året, så nå slipper jeg i det minste å betale hos fastlegen – og hos fysioterapeut når jeg endelig finner noen som har tid til å ta meg inn. 

Veldig mange av disse behandlingene er enten direkte relatert til forsøkene mine eller i det minste berørt av dem. Når man holder på med dette en stund, omfatter det stadig større områder av livet ditt. Jeg prøvde lenge å holde mine vanlige behandlere utenfor fertilitetsprosessen, men etterhvert ble det stadig mer umulig å skille mellom dem. Fertilitetsforsøkene gikk jo utover og påvirket den øvrige helsen min også.

Nå høres det kanskje mer dramatisk ut enn det er, men det blir stadig vanskeligere å opprettholde et vanlig liv når alle kreftene brukes på å gjennomføre forsøkene. Man lever i en egen boble som få utenforstående greier å sette seg inn i. Ikke at det er så veldig interessant for dem heller. Det er jo mye venting og kjedelige tekniske detaljer i denne prosessen.

Men som samtaleterapeuten min sa så treffende i dag: “Det er umulig å få stoppet det damplokomotivet som driver deg nå – det er uante krefter i en biologisk klokke som tikker på siste verset.” Nåde den som står i veien for meg, unna vei!

 

 

Vel overstått ultralyd

Portrait of a relieved businesswoman
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Gynekologen var fornøyd med det han fant på ultralyd i dag og klinikken likeså. Fikk hjelp av legen til å sette nedreguleringssprøyten etter klarsignalet fra Riga. Det hele var over på et kvarter. Så lett kan det altså gå når bare alt er i orden. 

Dermed kan jeg legge bort p-pillene for nå og vente på mensen. Den skulle komme om 3-5 dager, men man vet jo aldri. Så snart den er kommet, vil jeg endelig få en tidsfestet behandlingsplan å forholde meg til. Hallelujah!

 

 

Så var helgen over

Dagen startet med at koordinator bekreftet at de hverken hadde funnet adenomyose eller betennelse eller noe annet galt under hysteroskopien, så nå kan jeg endelig senke skuldrene litt og gå neste forsøk i møte med freidig mot.

Jeg tar det med adenomyosen som et tegn på at jeg kan trappe ned på rødvinen med god samvittighet. En enhet per dag blir altfor mye. Siden jeg mistet tvillingene, har jeg drukket maks. et par i måneden i snitt. Alkoholformen min er virkelig ikke det den en gang var.

Fikk også svar fra fysioterapeuten jeg hadde prøvd å kontakte på fredag, så da hadde jeg altså klart å finne fram til riktig adresse på 2. forsøk. Han kunne i tillegg bekrefte at han virkelig hadde avtale. Nå venter jeg bare på at han skal gi meg første time. Han hadde tydeligvis ikke så mye kapasietet, men hadde heldigvis litt igjen.

I helgen har jeg vært temmelig utslått. Tror det er blitt litt for mye i det siste. Jeg har også pollenallergi, så ser ikke bort fra at den hadde mye av skylden, til tross for flittig bruk av antihistaminer.

I dag var det nytt besøk hos kiropraktor, som endte med at jeg må tilbake igjen på torsdag. Nå føler jeg meg helt mørbanket etter å ha blitt knekt og tøyd både her og der.

Godt nytt

Good News!
Licensed from: Krasimira Nevenova / yayimages.com

Dagen startet med gode nyheter: Koordinator i Riga kunne meddele at kvaliteten på endometriet mitt var god, så jeg trengte ingen tilleggsbehandling før det vanlige forberedelsesregimet i opptakten til neste forsøk. Takk og lov for det, for ellers hadde nok tidsplanen røket nok en gang. Jeg stod på farten og var på vei til tannlegen, så fikk ikke spurt om noe mer. Har jo lurt på om den adenomyosen som den nye gynekologen oppdaget i februar, har skapt betennelsestilstander i livmoren, men jeg kan ikke tenke meg annet enn at det i så fall ville blitt oppdaget under hysteroskopiundersøkelsen. Likevel hadde det vært fint å få det avkreftet, men jeg regner med at hun sikkert må spørre legen.

Jeg var tydeligvis inne i en god stim, for noen timer senere kunne tannlegen meddele at jeg hadde null hull. Etterpå innvilget jeg meg en sushilunsj. Korsryggen er fremdeles ikke god, men jeg tok en stor dose Ibux i morges for å komme meg helskinnet gjennom dagen uten å gå krokbøyd gjennom sentrum. Det er heldigvis såpass lenge igjen til neste innsett at jeg fortsatt trygt kan ta det.

Kiropraktor var litt i villrede i går da jeg beskrev at jeg var stivest i bekken og korsrygg etter å ha gått en stund og mykest etter å ha hvilt en stund og mente jeg trengte en fysioterapeut. Jeg har nå startet jakten på en med kommunal avtale som kan ta seg av både rygg og knær. Fant en enmannsbedrift med perfekt beliggenhet, men fikk første e-posten i retur fordi den ikke var gyldig. Håper virkelig ikke at vedkommende har lagt ned uten å oppdatere nettsiden. Fikk ikke ringt i dag siden det er umulig å prate på mobil når man er ute blant folk med høyt støynivå, men skal prøve igjen på mandag. 

Var innom helsekostbutikk på vei hjem for å kjøpe melkesyrebakterier og benyttet anledningen til å spørre om råd mot spiserørsbrokk. De hadde ingen vidundermidler inne, men anbefalte meg som ventet å holde meg unna sterkt krydder og syrlig mat. Dessuten burde jeg spise senest to og en halv time før sengetid og ha to puter i nakken og en under skulderpartiet når jeg la meg. Dette hadde butikkinnehaveren lært på medisinstudiet i India. Har tidligere sett en norsk nettside anbefale å legge bøker under hodeenden av sengen, så dette blir i samme gate.

Nå planlegger jeg å nyte solen i helgen og bare slappe av etter en travel uke med veldig mange avtaler og rygg i vranglås. Neste uke blir det nok like mange avtaler, og den aller viktigste av dem er ultralydundersøkelsen som skal bekrefte om jeg kan sette nedreguleringssprøyten. Da blir i så fall onsdag siste dag med p-piller.

 

Om fertilitetsbehandling

Fertilitetsbehandling er høyaktuell politikk for tiden. Jeg har bevisst unngått å legge opp til debatt på denne bloggen fordi jeg vil den skal handle om det personlige, praktiske og menneskelige aspektet ved fertilitetsbehandling, helt uavhengig av hva man ellers måtte mene om dette. Jeg har overhodet ikke noe ønske om å gjøre mine private anliggender om til en opphetet samfunnsdebatt. Selv innen prøvemiljøet fins det mange meninger og oppfatninger om dette. Jeg ønsker egentlig bare å være i fred og føler ikke behov for å overbevise noen om mine valg. På mange måter angår heller ikke den norske politiske diskusjonen meg fordi jeg som singel aldri har kvalifisert til behandling her til lands. Når de reglene ev. endres, vil det uansett være altfor sent for mitt vedkommende.

Jeg er også forsiktig med å uttale meg altfor bastant fordi jeg selv har endret mange oppfatninger opp gjennom årenes løp, og jeg innser at jeg fremdeles kan komme til å endre mening om en god del ting, sannsynligvis adskillig flere enn jeg i dag greier å forestille meg. Det er imidlertid et par grunnleggende ting jeg er rimelig sikker på at jeg alltid vil kunne stå for.

For det første har jeg i utgangspunktet ikke vanskelig for å forstå synet til dem som mener at det ikke er statens oppgave å finansiere folks barneønske, på samme måte som man er svært tilbakeholden med å innvilge plastiske operasjoner på statens regning. Det handler først og fremst om beinharde prioriteringer innen helsesektoren. Når det er sagt, ville jeg tro at det er god samfunnsøkonomi i å investere i at flere føder barn nå til dags med synkende fødselstall. Man øker jo gjerne andre tilskuddsordninger til barnefamilier når man ønsker å oppmuntre folk til å få flere barn, inkludert lengre fødselspermisjon, så staten har lang tradisjon i å bruke penger på å opprettholde folketallet.

Jeg syns det er noe grunnleggende urettferdig i å forskjellsbehandle dem som kan lage barn på egen hånd, og dem som trenger medisinsk hjelp. Det jeg sikter til, er at de som skal innvilge fertilitetsbehandling, først må foreta en sosial vurdering av søkerne. Om jeg ikke tar altfor mye feil, er dette leger. En lege skal altså vurdere om disse menneskene egner seg til å bli foreldre. Denne vurderingen må også foretas ved private klinikker der søkerne skal betale for behandlingen selv, der det er fastsatt noen ufravikelige krav fra politisk hold som et minste minimum.

Terskelen er veldig mye lavere for at foreldre med hjemmelagde barn vurderes som godkjente omsorgspersoner. Eller for å si det sånn: Det foretas ingen rutinemessig vurdering av vordende foreldre med hjemmelaget spire, med mindre man allerede er i barnevernets søkelys. Og godt er det, for ellers hadde vi stilt i samme kategori som Kina der man først må utstedes med en bevilgning fra lokale myndigheter før man kan sette i gang med å lage barn. For dem som unnlater å følge dette påbudet, venter det represalier som tvungen (sen)abort og ekstra skatt.

Jeg tar forbehold om at Kina kan ha endret seg siden sist jeg satte meg inn i dette, men poenget er at det skurrer i våre ører at staten skal blande seg inn i det de fleste av oss anser som et dypt privat anliggende. Hvorfor reagerer vi da ikke på samme måten når vordende foreldre med fertilitetsutfordringer blir screenet på grunnlag av sin sosiale status og personlige egenskaper? Burde det ikke være en rent medisinsk vurdering som lå til grunn?

En annen gruppe som kommer skeivt ut her, er de som vil adoptere, men det har jeg litt lettere for å godta. Det fins nemlig mange færre adopsjonsklare barn enn folk som ønsker å bli adoptivforeldre. Da har man råd til å velge og vrake blant søkerne. Det handler ikke lenger bare om å vurdere om folk er egnet som foreldre eller ei, men om å velge fra øverste hylle. Det hadde imidlertid vært fint om dette ble formidlet til de stakkars søkerne som rutinemessig blir vraket, til tross for at de helt sikkert kunne blitt flotte foreldre. Det kan jo ta selvtilliten fra noen og enhver av oss. 

Og nei, det er ingen menneskerettighet å få barn, men hva er egentlig så galt i å legge til rette for at flere barn kan få livets rett?

Mens vi venter på svar fra laboratoriet

Hourglass black icon .
Licensed from: serhii435 / yayimages.com

 

Jeg sendte en e-post til koordinator i dag og spurte om analyseresultatet av vevsprøven hadde kommet inn. Nå var det jo gått en uke siden operasjonsundersøkelsen. Hun svarte at hun ennå ikke hadde hørt noe, men at hun ventet å få det denne uken.

Jeg kjenner at jeg begynner å bli litt motløs og oppgitt. Det plager meg veldig at jeg foreløpig ikke kan ta for gitt at jeg kan fortsette med flere forsøk om det neste også går skeis. Det er mye lettere å forholde seg rolig når man har en plan B. Forhåpentligvis vil jeg få mer klarhet i det før neste innsett. Det er viktig med senkede skuldre i rugetiden.

Om klinkken ikke finner ut noe mer fra vevsprøvene heller, vil de bare fortsette med samme behandlingsplanen som de to siste gangene, så vidt jeg vet, og det har jo ikke ført fram til nå. Men det har heller ikke fungert å gjenta samme prosedyrene som ved det første forsøket som gav meg to friske barn. Det virker usannsynlig at jeg har fått dårlige egg på samtlige av de fire forsøkene etter det første der jeg fikk full klaff. Samtidig har jeg gjort mye mer for å forberede kroppen nå enn jeg gjorde før det første forsøket. Det er ikke så mye mer jeg kan gjøre. 

Jeg må bare vente og se, som vanlig, samtidig som jeg er nødt til å tenke litt framover også. Det er en vanskelig balansegang. Man kan bare leve i nuet om rammene rundt er sikret.

I mellomtiden prøver jeg å ta tak i det praktiske som er det eneste jeg kan ta kontrollen over. Bl.a. skal jeg på årlig kontroll hos tannlegen på fredag, så er iallfall det unnagjort. Jeg kjente antydning til tannverk tidligere i vår, og når man er gravid, skal man jo ikke ta røntgen. I fjor sommer ble jeg først friskmeldt av tannlegen før han så over røntgenbildene helt til slutt og oppdaget at jeg hadde et hull under en fylling. Forhåpentligvis var det bare ising jeg plagdes med i vår, som er blitt borte med flittig bruk av sensodyne tannkrem og fluorskylling, men det er sånt man ikke vil ha hengende over seg mens man er gravid eller nettopp har født. 

I morgen blir det ny runde hos kiropraktor og akupunktør, samt lang lunsj med en god venninne. En som har vært lenge i prøvegamet selv og virkelig forstår. Ellers føler jeg vel egentlig at det kun er moren min utenom prøvemiljøet som greier å leve seg fullt inn i hva som driver meg. 

Sorg

One sad woman holding her head in her hands
Licensed from: LZT / yayimages.com

Det er en blogg her inne som heter Turkistliv. Den inneholder flere innlegg under emnet Englegutten. Det handler om å miste et spedbarn. Selvopplevd og ektefølt, brutalt, vakkert og ærlig.

Jeg klarer ikke å lese noen av disse innleggene uten å ende opp i hulkegråt. Hver eneste gang. Etter to innlegg er jeg helt utrøstelig, og det tar lang tid å hente meg inn igjen. Derfor unngår jeg stort sett disse innleggene, men det er en del av meg som vil bearbeide sorgen på denne måten. I ørsmå porsjoner av gangen; ellers ville jeg ha brutt helt sammen.

Jeg trodde jeg hadde opplevd sorg etter å ha mistet alle besteforeldrene mine, en etter en. Jeg hadde også opplevd å miste to onkler og en tante, to venninner, samt to sjefer som stod meg nær. Jeg hadde til og med mistet en fetter i en tragisk ulykke da vi begge var barn. Men ingenting kunne ha forberedt meg på den uendelige og altomfattende sorgen over å ha mistet mine egne barn.

Jeg har vært lamslått av sorg før, men den har ikke fått hele livet til å stoppe opp. Den har ikke satt seg som en fysisk smerte i kroppen som nektet å gå bort. Nå kjenner jeg ikke lenger på den hver eneste sekund, men den ligger likevel der rett under overflaten, klar til å komme fram igjen, bare noen trykker på de rette knappene. Når ens egne barn dør, mister man en del av seg selv for alltid. Det er en eksistensiell sorg som rører ved selve urinstinktet i oss. Det handler om så mye mer enn bare savn.

Jeg kan bare snakke for meg selv, men dette er utvilsomt det aller verste jeg noen gang har opplevd, og jeg vet om mange som sier det samme. Skulle jeg ønske at barna mine aldri hadde vært til, slik at jeg slapp å bære denne smerten? Det er en helt umulig tanke.

Enn så lenge ligger englebarna mine trygt begravd under en hjerteformet gravstein med to småfugler oppå. Der besøker jeg dem med jevne mellomrom, og senest nå i påsken. Det passet i grunnen bedre å være der på langfredag enn 1. juledag. De er mitt kors som aldri vil bli den julepresangen de var ment å være. Fødselsdagene deres er sørgedager som minner om to liv som for alltid er gått tapt før de en gang fikk begynt. Jeg liker å tenke på at de leker i paradishagen nå, men vet ikke om jeg innerst inne greier å tro på det. Jeg har bare en trøst, og det er at jeg gjorde alt i min makt for å redde dem.

 

Ny runde hos kiropraktor

I går ettermiddag sovnet jeg og sov tungt igjen. Våknet ikke før det var et par timer til leggetid. 

I løpet av helgen har jeg kjent at hoftekammene har vært litt stive, og i går kveld begynte plutselig bekken, hofter og korsrygg å skape seg for alvor. Ble merkbart verre fra time til time. Jeg har ofte litt småplager i muskler og skjelett, men dette var av et helt annet kaliber, mer av typen hekseskudd. Var aller verst når jeg sto og gikk, men til slutt var det til og med vondt å snu meg i sengen, så jeg måtte ty til smertestillende for å få sove.

Det ble en strevsom tur til kiropraktor i dag, for hele kroppen strittet imot. Den stive nakken og svimmelheten som jeg opprinnelig hadde bestilt timen for, var overraskende nok nesten borte (kanskje “sovekuren” de siste to dagene hadde virket tross alt?) men bekkenet viste ingen tegn til å gi seg med det aller første. Kiropraktor ristet litt på hodet og trodde det kunne være trigget av hysteroskopien. Det samme mente fertilitetsterapeuten da jeg med nød og neppe fikk dratt meg bort til henne etterpå. Hun skrev opp en homeopatmedisin som muligens kunne hjelpe, men jeg hadde ikke krefter til å slepe meg bort til apoteket attpåtil, så det må bare vente til jeg enten får hjelp eller føler meg en smule bedre. Det sies jo at det skal løsne opp å gå, men jo mer jeg gikk i dag, desto verre føltes det. Var som å bli stukket med nåler.

Nå sitter jeg tilbake i sengen med en stor kopp Pu Erh-te fra Kina og gjør meg klar til flere episoder av Modern Family på Netflix.

Som å ha fått en stor stein i hodet

Tired Rabbit
Licensed from: illustratorCZ / yayimages.com

I dag er jeg trøtt. Skikkelig trøtt. Om en drøy time skal jeg av gårde til akupunktør mens kroppen bare skriker etter hvile. Nakken er stiv og vond, bihulene sprenger på og leddene verker. Har i tillegg vært småkvalm og ekstremt lydømfindtlig hele helgen. I går var jeg attpåtil varm og klam, og jeg småblødde fremdeles etter operasjonen. Var en stund redd for at jeg kunne ha fått en infeksjon og gjorde meg klar til å ringe gyn i dag, men akkurat nå tror jeg mest på at jeg bare er veldig sliten. I går ettermiddag var jeg så i ulage at jeg til slutt bare måtte legge meg ned, og da sov jeg som en stein fram til det var leggetid. Tok heller ikke så lang tid før jeg sovnet igjen, og likevel stritter kroppen imot i dag. Jammen godt jeg ikke har noen andre ting på programmet enn akupunktur i dag, for selv det føles som rene maratonløpet. Har ikke hjulpet med te og frokost, og om tjue minutter må jeg bare i dusjen, enten jeg vil eller ei. Når jeg tenker meg om, var jeg veldig sliten etter polyppoperasjonen for to år siden også, og kanskje har kroppen reagert likedan på vevsprøver og scratching. Livmoren har iallfall vært veldig oppblåst igjen, men den ser heldigvis ut til å ha roet seg litt ned nå. Tok for sikkerhets skyld magnesium med frokosten mot svake murringer. Det har føltes litt som å ha første dag av mensen hver dag etter operasjonen.

Jeg har ellers fått innkalling til gastrospesialist i slutten av mai. Jeg hadde håpet på å få det unnagjort før neste forsøk, men det var nok for mye å håpe på. Nå må jeg bare greie å komme meg hjem i tide til å få tatt mrsa-prøvene etter forsøket, slik at svarene foreligger før jeg skal på sykehuset. 

 

Etterord: Da jeg kom fram til akupunktøren i dag, var jeg fryktelig svimmel. Hun merket det godt på pulsen og mente det kom fra den stive nakken. Får håpe kiropraktor greier å ordne opp i morgen!

Orket såvidt å handle litt på veien hjem. Hadde gått helt tom for truseinnlegg, og det passer dårlig med spottblødning. Blør endelig mindre enn før i dag, så nå slapper jeg litt mere av. Fikk også sikret meg grønn asparges som jeg er blitt helt hekta på i det siste. Prøvde også å få tak i artisjokker, den andre nye lidenskapen min, men det hadde de dessverre ikke inne, og jeg orket ikke å lete i flere butikker. Det sies at artisjokker skal være gode for fordøyelsen.

Ellers er det blitt mye Netflix i helgen.

Hjem, kjære hjem

Jeg blør fortsatt litt etter hysteroskopi og scratching. Klinikken mente det vanligvis burde slutte senest i morgen. Har ellers veldig lite murringer og føler meg mye sprekere enn etter polyppoperasjonen for to år siden. Det eneste er at kroppen virker litt forvirret over plutselig å ha blitt satt på p-piller. Har fått utslett i ansiktet og føler meg en smule labil.

For en gangs skyld fikk jeg handlet litt mens jeg var i Riga. Turen gikk hovedsaklig til matavdelingen i 1. etasje av det finske kjøpesenteret Stockmann. Det ble litt latvisk kjøttpålegg, tsjekkiske posteier og polsk geitost, samt armensk brandy. Sistnevnte var en gave 😉

Hjemturen gikk heldigvis helt knirkefritt, men nå er jeg skikkelig trøtt. Var deilig å slippe å gå ut for å spise middag i kveld. Varmet bare opp noen rester jeg hadde stående i kjøleskapet fra 2. påskedag. Borte bra, men hjemme best!