Fertilitetsturisten Jeg var en gang en enslig kvinne i godt moden alder som etter en lang, personlig reise endelig bestemte meg for å vende nesen mot Baltikum for å oppfylle babydrømmen. Tre måneder senere befant jeg meg i overlykkelige omstendigheter med toeggede tvillinger. Ut fra det store intet sprakk plutselig den rosa boblen og ble forvandlet til det store marerittet. Dette er min historie som helseturist og englemor. Hvorfor dro jeg egentlig utenlands? Fordi det per dags dato fortsatt ikke er lov å fertilitetsbehandle single her til lands.

I min nye, priviligerte tilværelse som regnbuemor er det vanskelig å la være å glemme at uansett hvor krevende småbarnslivet er, kan det på ingen måte sammenlignes med hvor drepende det var å være englemor uten noen å få være praktiserende mor for. Alt blir i grunnen bare barnemat i sammenligning.

Med det som bakteppe vil jeg likevel våge meg på en aldri så liten utblåsning over de mange små og store utfordringene man kan bli stilt overfor som småbarnsmor i møte med helsevesenet:

Dagen i dag var en ganske alminnelig hverdag på Rikshospitalet. Vi hadde møtt opp ti minutter før tiden og ble henvist helt til andre enden av gangen av damen i resepsjonen. Jeg trillet så vognen dit akkompagnert av høylytte rop om «UT!» Noen hadde knapt nok tid til å få av seg yttertøyet før han styrtet av gårde tilbake til resepsjonen med meg hakk i hæl.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Der fant han heldigvis noen store dyr i plast som fanget oppmerksomheten i de få minuttene som var igjen til vi ble ropt opp av en vennlig sykepleier. Det var tid for vekstkontroll.

Det viste seg å være umulig å få ham til å stå stille lenge nok til at vi fikk tatt lengden stående, så vi endte opp med å måtte gå over til et annet rom lenger nede i gangen for å ta den liggende istedet. Ungen gikk på bare sokkelesten da det ikke var tid til å somle med å få på ham tøflene igjen. Vi sa oss så fornøyd med den liggende målingen, bare for å bli møtt med at liggende måling var altfor upresis til å telle ordentlig av behandler rett etterpå.

Den vennlige sykepleieren hadde også tipset behandler om at det var litt i overkant (mildt sagt) å forvente at et så lite barn skulle sitte stille og høre på oss voksne snakke over hodet på ham i en hel time. Jeg var svært takknemlig for at hun tok det opp da forrige time hadde endt opp med at poden hadde revet ned en barnetegning fra veggen i ren frustrasjon.

Behandler prøvde derfor å gjøre det hele mer barnevennlig ved å helle en stor plastboks fylt med bittesmå leker utover kontorgolvet, der 95% utgjorde kvelningsfare for barn under tre år. De ble fort samlet inn igjen da jeg forsiktig gjorde henne oppmerksom på at poden fortsatt stappet alt så langt inn i munnen han bare klarte.

De gjenværende 5% av lekene kunne på ingen måte måle seg med fristelsen til å skru av taklyset og skru på springen på full guffe – om igjen og om igjen, bare fulgt av halsbrekkende turneøvelser på behandlingsbenken.

Timen ble for en gangs skyld gjort kort, men ble avsluttet med to Emblaplaster i albuekrokene, etter bestilling fra annen behandler ved Ullevål. Nå gjaldt det å slå den neste halvtimen ihjel til de hadde fått virke lenge nok.

Plastdyrene i resepsjonsområdet fanget bare interessen en kort stund før poden la på sprang til steder der han absolutt ikke skulle: ut i lobbyen ved hoveddøren, inn i heisen, inn på lekerommet til kreftavdelingen (som var skjermet fra resten), inn på andre behandleres kontorer, inkludert blodprøvetaking der vi ennå ikke hadde trukket kølapp.

Da det endelig ble vår tur og poden som ved et under hadde roet seg ned på fanget, viste det seg at de ikke kunne bruke rekvisisjonen fra behandleren på Ullevål. At begge var en del av Oslo universitetssykehus, var ikke relevant her.

Så vi måtte traske nedover korridoren igjen og få behandler til å skrive ny rekvisisjon. Den kunne ikke være en kopi av den opprinnelige pga. ulike fagområder til de to behandlerne, så utvalget ble litt annerledes. I mellomtiden var poden blitt gjenoppglødet som aldri før og nesten helt umulig å holde styr på, så vi ble sendt ut på gangen mens behandler gjorde seg ferdig. Der roet han seg faktisk ned med litt mat (kryss i taket!)

Men da den nye rekvisjonen langt om lenge var ferdig, hadde vi fått et nytt problem – poden måtte bytte bleie først. Vi ble henvist til et stellerom for dagpasienter. Det første han da gjorde før jeg overhodet rakk å legge fram stellematten, var å stikke hånden ned i doskålen. Glem stellebordet, poden måtte vaske hendene først. Deretter var det en utfordring å finne et passe sted der alle stellesakene både var tilgjengelige for meg og samtidig utilgjengelige for blekksprutarmene hans. Selvsagt fant jeg ikke stellekremen midt i alt kaoset.

I mellomtiden hadde emblaplastrene sklidd helt ned til håndleddene, og gudene måtte vite hvor lenge de hadde sittet på der de skulle virke. Da vi endelig ble ropt inn for andre gang, var stresset i taket. Poden benyttet selvsagt også anledningen til å rive ned så mange av de utallige prøvetakingsglassene han kunne få tak i før de ansatte var på plass i det som skulle være et barnevennlig rom. De stod alle i akkurat passe høyde for nysgjerrige små hender.

Jeg ba fint om å få slippe å være den som skulle holde den stakkars gutten min fast under blodprøvetakingen etter flere vonde opplevelser for både mor og barn ved Ullevål sykehus. Jeg hadde mistet troen på den smertestillende effekten til plastrene mtp. den korte virketiden, og dessuten hadde han vært gjennom dette altfor mange ganger før og lot seg ikke lenger lure så lett.

Prøvetakerne så spørrende ut, og jeg begynte å bli redd for at de skulle sende oss hjem med uforrettet sak, at all ventingen den siste timen skulle ha vært helt forgjeves. Men istedet sa de til min store lettelse at de arbeidet på en annen måte enn Ullevål og ikke praktiserte fastholding av barn.

Denne gangen gikk det sånn noenlunde med iherdige avledningsmanøvre, men det fantes også andre muligheter med ulike former for sedering. Vi konkluderte med at jeg skulle prøve å få tatt alle blodprøvene hos dem framover, men det gjenstår å se hvordan jeg skal klare å ordne dette i praksis. Jeg frykter at det fort kan bli lettere sagt enn gjort.

Til slutt kom vi oss endelig ut i frisk luft igjen og kastet oss på trikken til barnehagen. Det som skulle vart i toppen en time hadde tatt nesten to. Det var allerede sovetid i barnehagen og lenge etter formiddagsmaten vi hadde håpet på å rekke da vi omsider ringte på døren.

Jeg følte meg som en vridd vaskefille, men var glad det var over for denne gang. Å holde styr på en smårolling i omgivelser som ikke er barnesikret i to fulle timer, føles som et maraton i minebelagt område. Og alt i full offentlighet mens man føler seg nøye overvåket og vurdert hvert eneste minutt. Jeg lurer ofte på om helsepersonellet er klar over hvor utfordrende det kan være for foreldre å håndtere smårollingene sine i lokaler som ikke er tilrettelagt for dem. For en nysgjerrigper som poden min har de fremlagte lekene og gullfiskakvariet dessverre bare ytterst begrenset verdi i konkurransen om oppmerksomheten i mer enn fem minutter.

Spørsmål 1: Kan du nevne en ting som de aller fleste ikke vet om deg?
Jeg er hekta på Mord i Paradis; den krimserien reddet meg gjennom den verste sorgfasen etter at jeg mistet lille Mirakel

Spørsmål 2: Hvor befant du deg på kvelden den 31 desember 1999?
Jeg befant meg i britenes hovedstad sammen med min samboer og forlovede

Spørsmål 3: Er det virkelig sant at tiden leger alle sår?
Tja, sårene forsvinner ikke bare, men tiden smører bedøvelseskrem på dem så de ikke verker hele tiden; jeg føler meg mest nummen når jeg tenker på de stakkars døde små barna mine, er en måte å takle det / klare å leve med sorgen over dem på

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Spørsmål 4: Er det viktig for deg å ha et stort sosialt nettverk eller et lite antall nære venner?
Ja takk begge deler; det avhenger av situasjonen/fasen jeg befinner meg i; som fertilitetsturist trengte jeg begge deler, i barseltiden strengt tatt bare det siste

Spørsmål 5: Har du noen gang kjørt i ambulanse?
Ja, to ganger; en gang da jeg hadde skadet hånden og fossblødde, andre gang var da jeg var tvillinggravid med åpen cervix og fostersekken dukket frem mens jeg satt på do

2019 ble det året jeg langsomt, men sikkert begynte å få håpet tilbake og startet det møysommelige arbeidet med å stable livet mitt på beina igjen. Fram til da hadde jeg bare eksistert. Jeg unner ingen å leve i et slikt vakum, og jeg tviler på om jeg noen gang hadde greid å komme ut av det uten alle de gode hjelperne rundt meg.

Det begynte med at jeg i slutten av januar ble bedt om å komme til St. Petersburg for å ta en hysteroskopi. Grunnen var at alt tydet på at jeg fortsatt hadde rester igjen etter siste fødselen fire månder før.

Samtidig startet jeg opp i sorggruppe som skulle vise seg å bli enda nyttigere enn jeg hadde håpet på. Den og operasjonen i Russland skulle bli starten på en ny giv.

Turen til Russland var anstrengende og krevde alt jeg greide å mobilisere av krefter. Til gjengjeld hadde jeg fått noe av den gamle gløden tilbake da jeg kom hjem igjen. Både fordi jeg møtte folk som tok meg på alvor og trodde på barneprosjektet, og fordi det var en uendelig lettelse å få renset opp i kroppen og avslutte det svarteste kapittelet av livet mitt.

Mens jeg holdt på å ordne med visum til Russland, ble jeg innkalt til samtale med den fremste kirurgen på intern cerclage her til lands. Og han ga grønt lys til operasjon en måned etter hysteroskopien. Endelig begynte brikkene å falle på plass.

Jeg var likevel svært avventende da dagen for cerclage-operasjonen kom. For tenk om jeg ville få problemer med å bli gravid igjen etterpå? Da ville hele greia ha vært helt forgjeves. Jeg trodde nemlig ikke at jeg ville orke å gå gjennom like mange runder på nytt som jeg hadde gjort i Riga mellom tvillingene og Lille mirakel. Dessuten hadde legen i Athen skremt meg med at den interne cerclagen muligens kunne gjøre det vanskeligere å bli gravid.

Den første uken etter operasjonen ble smertefull. Jeg lå stort sett til sengs og krøp sammen av kolikksmerter. Det var nesten umulig å konsentrere seg om noe annet. Men etterpå fikk det fort framover, og etter en måned kjente jeg ikke lenger at jeg var blitt operert.

Deretter startet prosessen med to prøvesykluser og hormonbehandling for å bygge opp livmoren igjen etter hysteroskopien – altså der de hadde måttet fjerne arrvev som var oppstått som følge av det hadde blitt liggende rester igjen altfor lenge.

Da sommeren kom, var det tid for første forsøk, men jeg var ikke så glad som man skulle forvente; til det hadde jeg med meg alfor tung bagasje. Selv om det var en fin tur der jeg ble kjent med flere andre pasienter, ble det mange dystre tanker underveis. Det ble ikke bedre av at forsøket vise seg å være negativt da det var tid for å teste. Jeg var skikkelig demotivert og trengte en pause til neste forsøk.

Men da treårsdagen til tvillingene kom, gikk det opp for meg at det å få et nytt barn var det eneste jeg virkelig ville. Jeg så det som selve redningen fra mørket og fortvilelsen jeg levde med, som et håpefylt lys langt borte i enden av tunnellen. Jeg bare visste i dypet av min sjel at dette ville jeg angre på resten av livet om jeg ga opp nå.

Så jeg manet fram alt jeg hadde av siste motivasjon og krefter og satte i gang hele prosessen enda en gang. Lysten, optimismen og spenningen fra tiden i Riga var borte, men som en viktig støttespiller påpekte “Om du ikke prøver, blir det iallfall ikke noe barn.”

Denne gangen ble jeg endelig bønnhørt, og så var karusellen i gang igjen: positv test, murringer, blødninger, sengeleie og økt hormondose i flere runder gjennom hele 1. trimester. Men heldigvis aldri noe tull på de tidlige ultralydene: Regnbuegutten vokste som han skulle og lå hele tiden litt foran skjema.

Jeg holdt kortene tett til brystet, så det var nesten ingen utenom prøvemiljøet som visste om at jeg hadde prøvd igjen. I motsetning til den forventningsfulle gleden som hadde preget de andre svangerskapene, var jeg nå ofte lammet av frykt. Julen ble feiret med den etterhvert så kjente nedstemtheten og fortvilende sorgen, men denne gangen øynet jeg et bittelite håp, og i romjulen rundet jeg endelig 1. trimester.

Fjoråret ble året da hellet mitt endelig snudde igjen. 2020 ble først og fremst Regnbueguttens år i min bok. Pandemien var bare bakteppet. Omstendighetene rundt graviditeten og barseltiden gjorde at vi uansett ville ha levd ganske tilbaketrukket. Når det er sagt, ble koronaviruset en ekstra stressfaktor som jeg godt kunne vært foruten, særlig mens jeg var gravid. Det holdt lenge at det var et høyrisikosvangerskap fra før. Jeg trengte ikke flere komplikasjoner som at den eneste spesialisten jeg virkelig stolte på, risikerte å stenge ned. Heldigvis gikk det ikke slik, men nervene var i høyspenn – som om det skulle være mulig å bli enda mer stresset enn jeg allerede var.

Året startet med alkoholfri nyttårsfest med venner, dvs. alkoholfrie bobler for min del som jeg lurte resten av selskapet til å tro var alkohol. Jeg var på ingen måte klar til å dele nyheten om at jeg akkurat hadde bikket 12 uker. Da koronapandemien kom, var det akkurat begynt å bli vanskelig å skjule de lykkelige omstendighetene, men nedstengingen reddet meg fra å måtte legge kortene på bordet. Slik sett ble pandemien en velsignelse, for bare tanken på at noen skulle gratulere meg, gjorde at jeg fikk helt panikk.

Siden gjorde pandmien at jeg måtte tilbringe 21 av 24 timer i  døgnet på barsel alene. Det var en strek i regningen og ikke slik jeg hadde sett for meg de første dagene med regnbuebarnet mitt. Likevel var jeg heldig, for bare noen uker tidligere hadde jeg ikke kunnet motta noe besøk.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Etter to dager hjemme med flunkende nytt barn, bar det tilbake til sykehuset igjen, og da måtte vi pent finne oss i å være helt alene på nyfødtintensiven.

Da vi ble innlagt for tredje gang, dvs. på gynekologisk sengepost, fikk jeg imidlertid lov til å ta med meg ledsager som skulle ta seg av Regnbuegutten mens jeg fikk behandling. Da var vi isolert på rommet og fikk ikke lov til å gå ut i det hele tatt. Jeg forstod det imidlertid slik at det først og fremst var de gule stafelykokkene mine de var redde for denne gangen og ikke potensiell koronasmitte. Uansett var de ikke reddere enn at de gjorde unntak fra regelen da de var for få på vakt og satte ledsageren min til å hente matbrett fra kjøkkenet likevel. Jeg tenkte i mitt stille sinn at dersom det var slik de praktiserte smittevernreglene for korona også, var det ikke til å undres over at de hadde endt opp med så mange ansatte i karantene i begynnelsen av pandemien.

Da vi endelig var ferdige med sykehuset for godt, var Regnbuegutten allerede blitt tre uker gammel. Resten av barseltiden var preget av korona med ditto sosial isolering og stadige bekymringer for Regnbueguttens fysiske helse.

Vi var på utallige vektkontroller, utredninger og akuttbesøk hos helsevesenet. Den siste ballen ble ikke lagt død før lille julaften. Etter mye om og men ble det til slutt landet på at han led av refluks, noe jeg hadde mistenkt allerede da vi lå på nyfødtintensiven, men han skulle altså bli seks måneder før alt var klart.

Jeg tør ikke en gang å tenke på hvor lenge det ville tatt om ikke jeg hadde vært såpass mye på ballen selv. Jeg kan takke Podepodden til Sandra Lyng for det. Sønnen hennes hadde nemlig også refluks. Det gjorde at jeg kjente igjen symptomene hos Regnbuegutten. Etter at han endelig ble riktig medisinert, har han fått et helt annet liv.

Ellers rakk vi å døpe Regnbuegutten i grevens tid før den sosiale nedstengingen av hovedstaden. Da var han litt over tre måneder gammel. Dessverre gjorde den ubehandlede refluksen på den tiden at han skrek seg gjennom hele ritualet og måtte bæres ut til våpenhuset etterpå. Det var så å si umulig å høre hva presten sa, men døpt ble han nå ihvertfall, og etterpå fikk han besøke graven til de tre storesøsknene sine for første gang. De var ikke så heldige at de fikk bli døpt, så det ble en symboltung dag.

Til slutt feiret vi Regnbueguttens første jul sammen med mormor. Det ble ikke den julen vi hadde sett for oss pga. korona, men bare det endelig å få lov til å tilbringe julen med et levende barn, var så stort i seg selv at ingenting kunne ødelegge den gleden.

Dersom jeg skulle ha gjennomlevd dette året uten å ha mistet barn først, ville jeg nok ha sagt at det var en beintøff tid og vært aldri så lite deppa over det. Men sett i lys av det grusomme alternativet, har året først og fremst vært preget av dyp takknemlighet for at det tross alt har endt så godt. 2020 ble det året der jeg endelig fikk lov til å være praktiserende mor, og den følelsen har vært ubeskrivelig.

Takk til alle som har fått meg gjennom alle hindringene på veien <3 Ironisk nok ble norsk lov endret en uke etter at Regnbuegutten så dagens lys, så nå er det ikke lenger nødvendig for sånne som meg å bli fertilitetsturister.

Godt nyttår folkens!

Selv er jeg mest lettet over at Regnbuegutten fortsatt er med meg til tross for en dramatisk start i livet. Jeg er ikke lenger livredd for krybbedød og pustestopp, bare litt engstelig, og alle undersøkelser så langt har vist at det heldigvis ikke er noe alvorlig galt med ham.

Han har heller ikke melkeproteinallergi, akkurat som jeg trodde. Så etter tre og en halv måned på meierifri diett fikk vi endelig lov til å leve som normalt igjen. Jeg mener fortsatt at det var total skivebom å sette oss så lenge på den dietten og sender en medlidende tanke til alle andre som blir utsatt for samme “One size fits all-tankegangen”.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Nå må jeg stable kroppen på beina igjen for å reparere skadene. Heldigvis føler jeg meg mye bedre allerede, men midjemålet er det verre med. Det er ikke noe bedre enn det var på denne tiden i fjor da jeg var over i 2. trimester, for å si det sånn. De tre og en halv månedene har satt sine spor.

Men viktigst av alt så har Regnbuegutten endelig fått den medisinen han trengte for å føle seg mye bedre og er ikke lenger kolikkbarn. Vi kan mao. gå det nye året i møte med forsiktig optimisme og freidig mot <3

Ha en god natt, og nyt den siste fridagen av nyttårshelgen i morgen!

Bare for å gjøre det helt klart: Ingen ville noen gang valgt å bli englemor. I den grad det finnes noen fordeler, hører det til i kategorien “aldri så galt at det ikke er godt for noe”.

Fordeler:
– Man setter enda mer pris på å få lov til å være praktiserende mor fordi man vet hvilket enormt privilegium det er sammenlignet med alternativet. Det gjør det mye lettere å se positivt på ting når småbarnslivet røyner på.
– Man har lært av livets harde skole at det ikke er noen selvfølge at alt er vel med barnet, eller at helsevesenet automatisk fanger det opp om det er noe avorlig galt. Det gjør en bedre rustet til å oppdage ting selv som ellers ville gått under radaren.
– Man blir opptatt av å nyte øyeblikkene fordi man ikke tar som en selvfølge at det vil komme flere av dem.

Ulemper:
– Man har hele tiden med seg vissheten om at barnet kan dø fra en når som helst. Det kan gjøre det vanskelig å nyte spedbarnstiden fordi man er blitt smertelig klar over hvor skjørt det lille livet er i denne fasen. Istedet holder man pusten og ber en stille bønn om at poden må vokse seg sterkere snart.
– Det kan fort bli mange bekymringer rundt den minste lille helseutfordring som man ellers ville ristet på hodet av fordi man er redd for hva som kan skjule seg bak. Helseangst er vanlig blant engleforeldre.
– Man er pinlig klar over hele tiden at barnets dager kan være talte, og at man lever på tilmålt tid. Det blir en stadig trussel som henger over en.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Post partum-kroppen gikk det generelt oppover med de første ni ukene etter forløsning. Men så snudde det, og siden har det bare gått den veien høna sparker 🙁 Hva skjedde?

Regnbuegutten utviklet diverse symptomer som gjorde at vi havnet på legevakten to ganger den uken han fylte fem uker. Siste gangen ble vi sendt videre til barnemottaket på sykehuset med mistanke om alvorlig infeksjon. De på sin side trodde heller han kunne ha melkeproteinallergi (i tillegg til en uskydig forkjølelse) og foreslo utredning i regi av primærhelsetjenesten på et senere tidspunkt om plagene fortsatte.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

På det tidspunktet hadde jeg i utgangspunktet satt meg som mål å holde ut med pumpingen i seks uker og heller vurdere å slutte da om han fremdeles nektet å ta brystet. Et samlet fagmiljø hadde anbefalt meg å trappe ned og heller gå over til morsmelkerstatning fordi det vanskelig lot seg gjøre å pumpe og gi på flaske i det lange løp med aleneomsorgen for et barn. Så da barnelegen sa at jeg i så fall måtte over på meierifri diett i to uker, tenkte jeg i mitt stille sinn at da ville jeg iallfall slutte med hele morsmelksproduksjonen. Der og da føltes det som den siste dråpen i en allerede svært presset situasjon.

Vel, da vi kom til seks uker, fikk jeg lyst til å prøve å holde ut til han var tre måneder siden jeg hadde hørt at immunforsvaret var spesielt sårbart de tre første månedene, og han hadde jo fått en tøff start. Moren min så skeptisk på meg da jeg nevnte det, for hun visste hvor arbeids- og tidkrevende dette regimet var selv med god hjelp, og hun kom ikke til å være der i all evighet.

Da Regnbuegutten fylte ni uker mente helsesøster det var på tide å starte med dietten. For å gjøre en lang historie kort ble først to uker til fire uker, deretter to måneder, og nå har det snart gått tolv uker uten resultat. Vi har ikke merket noen bedring, men legene vil likevel ikke slippe tanken om at han i teorien kan reagere på rester av melkeprotein som sitter igjen i kroppen. Det føles litt Kafka-aktig, for å være helt ærlig. Melkeallergi synes å være svaret på det meste med spedbarn i helsenorge for tiden, og fins det ikke beviser for det så er det sikkert det allikevel …

Hva skjedde så med planen om å gå over til morsmelkerstatning? Vel, om Regnbuegutten hadde hatt plager fra før, ble symptomene enda verre med morsmelkerstatning. Det ble ikke noe bedre med de melkefrie variantene, snarere tvert imot, så jeg hadde i praksis ikke noe annet valg enn å fortsette med pumpingen og finne meg i dietten.

Det første som skjedde, var at jeg fikk søvnproblemer. Tidligere hadde jeg brukt varm melk for å sovne raskt igjen etter å ha matet og stelt Regnbuegutten. Nå ble jeg liggende lenge lys våken og sovnet ikke før rett før Regnbuegutten våknet igjen. Urteteer hadde ikke samme effekten, og noen sovemedisin turte jeg ihvertfall ikke ta.

Deretter gikk det ikke lang tid før håret ble livløst og huden så gusten ut. Jeg så plutselig ut som en skygge av meg selv i dåpen hans. Etter å ha blitt fortalt at jeg så godt ut helt siden keisersnittet, fikk jeg nå høre det motsatte. I tillegg begynte magen å blåse seg opp og vokste seg bare større og større for hver uke som gikk. Dessuten var tarmsystemet i fullt opprør for å si det mildt.

Da jeg på toppen av det hele begynte å bli varm og kald om hverandre, kontaktet jeg gynekologen og spurte om dette var hormonelt betinget, men han var sikker på at det skyldtes kostomleggingen og ba meg om å ta multivitaminer hver dag, så kunne vi ev. ta noen prøver etterhvert.

Jeg hadde fått beskjed av helsesøster om å ta ekstra kalsiumtilskudd, og jeg hadde selv lagt til jod da jeg visste at jeg ikke spiste nok fisk til å dekke behovet når melkeproduktene falt bort. Men det ingen hadde fortalt meg, var at melken også dekker en hel rekke B-vitaminer (utenom folat og B12 som jeg allerede tok) og sink.

Da jeg begynte å lese på ingredienslistene til alle erstatningsproduktene (som syntetisk ost), så jeg bare masse fett og karbohydrater og tomme kalorier og minimalt med proteiner. Proteiner lå jeg allerede for lavt på i svangerskapet, og en av hovedkildene mine til proteiner har hele tiden vært meieriprodukter. Og da jeg fikk vite at det var vanlig å miste mye hår og volum i håret tre måneder etter fødsel, leste jeg meg til at fagfolk bl.a. rådet en til å sørge for å få i seg nok proteiner for å kunne motvirke dette.

De siste ukene har jeg i tillegg til en fortsatt stadig voksende mage begynt å bli kvalm, svimmel, svi og verke i øvre del av magen og få halsbrann. Og det er kanskje ikke så rart, for i kampen mot spiserørsbrokket har meieriprodukter vært min beste venn. Fram til jeg ble meierifri, har jeg vært helt symptomfri uten noen form for legemidler etter at Regnbuegutten kom til verden. Og plutselig tåler jeg ikke Ibux heller som jeg aldri har hatt problemer med før. Ibux har vært min beste venn i den stadig tilbakevendende kampen mot brystbetennelse siden jeg ble innlagt, men nå har jeg ikke lenger melkefettet til å beskytte magen med 🙁

Mao er jeg mektig lei. Regnbuegutten har ikke fått det noe bedre av dette, og jeg har fått det mye verre. Situasjonen er fortsatt uavklart, og han er fortsatt under utredning uten å ha fått noe tidsperspektiv.

Da har jeg ikke en gang nevnt alt styret hver gang jeg skal spise med andre (for eksempel i dåpen til Regnbuegutten der jeg ikke kunne smake på dåpskaken) og plutselig er blitt den vanskelige som må få alt tilrettelagt. For ikke å snakke om alt jeg må gi avkall på i en tid der mat omtrent er den eneste luksusen jeg har igjen.

For å kompensere for at det er så mange ting jeg elsker som nå er forbudt, kaster jeg meg over usunne ting som jeg ellers aldri ville vurdert en gang, bare fordi de er melkefrie. Dessuten er blodsukkeret blitt mye mer ustabilt uten melkefett og melkeprotein i kosten, og blodsukkerfall kombinert med et trengende spedbarn er ingen god kombo – da hiver man i seg det første og beste man ser for ikke å falle om.

Og nei, jeg har hverken hatt tid eller overskudd til å utarbeide en gjennomført kostplan for å kompensere for meieriproduktene, og ikke har jeg vært motivert til det heller da dette i utgangspunktet bare skulle vare i en kort periode. Litt av problemet har vært at mange av de tradisjonelle erstatningsproduktene inneholder høy fodmap som magen min ikke tåler (les tungt fordøyelige karbohydrater – melk er også høy fodmap, men ikke noe problem for magen min). Det gjelder for eksempel havremelk, rismelk og sojamelk, belgfrukter generelt og mange typer nøtter.

Så nei, jeg anbefaler ingen å kutte ut melk i kosten bare fordi det er “in” i tiden. Kutter man ut et så sentralt element som melkeprodukter tradisjonelt har vært i kostholdet her til lands, kan det få mange uante følger, så da bør man ha en god grunn og vite nøyaktig hva man gjør. For meg som hverken har til hensikt å bli veganer eller har noen tro på at melk (og gluten) er roten til alt ondt, er den eneste grunnen å hjelpe barnet mitt. Det er selvsagt en veldig god grunn, men ikke om det ikke har noen dokumentert effekt.

Jeg har registrert at det nylig har vært dagen for psykisk helse. Flere av bloggerne har markert det. Det har sikkert stått noe om det i avisartikler jeg har lest også. Det går litt rundt for meg for tiden, så det er ikke alltid jeg husker hvor jeg har ting fra.

Selv har jeg hatt min del av psykiske helseproblemer, så det oppleves ikke lenger som noe ukjent fenomen. Men akkurat nå, i skrivende stund, kan jeg med hånden på hjertet si at det ikke er noe som plager meg så mye mer.

Det å få Regnbuegutten har vært det rene katarsis for meg (tatt fra Wikipedia for de av dere som lurer på hva katarsis er “A Catharsis is an emotional discharge through which one can achieve a state of moral or spiritual renewal or achieve a state of liberation from anxiety and stress. Catharsis is a Greek word and it means cleansing. In literature it is used for the cleansing of emotions of the characters.”) Med fødselen hans ble jeg på mange måter født på ny og la perioden med psykiske problemer bak meg. Det var ikke noe jeg bestemte meg for – det bare ble sånn av seg selv.

Psykisk sykdom er som kjent ikke noe man bare kan ta seg sammen fra. Etter dødfødselen til Lille mirakel hadde jeg anfall av panikkangst flere ganger hver eneste dag i mange måneder. Jeg hadde aldri hatt panikkangst før. Anfallene levde sitt eget liv og bare kom og gikk, med eller uten kjente triggere. Jeg ble mange ganger overmannet av frykt uten en gang å vite hva jeg var redd for. Nervesystemet mitt var i overdrive etter alt som kroppen hadde vært med på.

Etter at Regnbuegutten ble født, har jeg fått godt over gjennomsnittet alvorlige utfordringer kastet over meg, men ingen av dem har vippet meg av pinnen på samme måten, selv om jeg har vært sliten langt inni beinmargen. Jeg kjenner ikke lenger på tilsynelatende ubegrunnet frykt, og det er en stor lettelse som nesten ikke kan beskrives. De gangene jeg har vært fryktelig redd for Regnbuegutten, har jeg hatt god grunn til det, og det er noe annet.

Jeg har slitt med mange ting etter at Regnbuegutten kom til verden som kunne gitt grobunn for psykiske problemer, men fordi fødselen hans har gitt livet mitt mening igjen, har jeg klart å mane fram krefter jeg ikke en gang visste at jeg hadde og attpåtil uten å føle meg nedstemt. Igjen er dette ikke noe jeg har bestemt meg for.

Derfor kjenner jeg på ydmyk takknemlighet på en dag som markerer psykisk helse. Ydmykhet for plagene som endelig slapp da jeg for lengst hadde begynt å tro at dette kanskje var noe jeg måtte leve med resten av livet. For psykiske helseplager kan også være forbigående – de trenger ikke å bety en livstidsdom. Livet har gitt dem til meg, og livet har tatt dem fra meg igjen. Ingen vet hva som venter rundt neste sving. Det får vi ta som det kommer.

Da Regnbuegutten skulle døpes, var koronaviruset i ferd med å blomstre opp igjen i hovedstaden. De som hadde utsatt dåpen fra nedstengingen i vår i håp om å kunne holde en vanlig dåp senere på året, må ha blitt ganske skuffet. For det eneste de oppnådde med det, var at dåpsbarnet hadde vokst seg ut av dåpskjolen. Regnbuegutten var nesten den eneste som var på den størrelsen som dåpsbarn pleier å være her til lands. Presten foreslo på orienteringsmøtet i forveien at de større barna kunne bruke matrosdress istedet.

Apropos orienteringsmøtet i forveien som var et stort fellesmøte (ja, faktisk), var både fadderne og foreldrene bedt, men Regnbueguttens gudmor satt i karantene og kunne ikke komme, og mormoren hans, som også var fadder, turte ikke komme fordi hun var i risikogruppen. Etterpå var det fellesmiddag, men den turte heller ikke undertegnede å bli med på.

Vi fikk beskjed om at vi kunne være maks 20 personer i hvert dåpsfølge, inkludert dåpsbarnet. Det kunne plutselig bli redusert til 15 dersom kommunen strammet inn. Dåpsfølget vårt bestod kun av 15 personer, så det ville heldigvis ikke få noe å si for oss (kjipt å måtte avvise folk som allerede var invitert), trodde jeg.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Men da beskjeden faktisk kom, viste det seg at klokkeslettet også ble endret siden vi da skulle ha en egen dåpsgudstjeneste etter høymessen istedenfor å være en del av den. Så jeg måtte skynde meg å sende ut beskjed til både dåpsfølget og arrangør av selskapet etterpå.

Jeg hadde ikke før gjort det, før det kom en ny beskjed fra menigheten – vi skulle få holde dåpen til samme tid som opprinnelig planlagt likevel. Det viste seg å ha noe med størrelsen på kirken å gjøre. Jeg fikk det imidlertid ikke til å stemme med regelen om at man ikke fikk være over femti på offentlige arrangementer uten nummererte seter, men sånn var det iallfall.

Jeg tror selskapsarrangøren begynte å bli temmelig lei meg etter det, og det ble ikke bedre av at to av gjestene i siste liten bestemte seg for å droppe selskapet etter kirken pga. den overhengende koronatrusselen.

Apropos selskapet etterpå, så måtte arrangøren ha fullt navn og telefonnummer til alle gjestene i tilfelle behov for smittesporing, og vi måtte lage bordplassering etter husstand slik at det ble mest mulig avstand mellom alle som ikke bodde sammen. Der røk ideen om mingling 🙁 Det var heller ikke mulig for fadderne å holde dåpsbarnet, så de tradisjonelle dåpsbildene utgikk.

Da Regnbuegutten skulle døpes, måtte alle i dåpsfølget hans overholde koronameteren ved døpefonten. Kluten som hodet hans skulle tørkes med, ble erstattet av en papirduk, og istedenfor at presten løftet ham opp for menigheten etterpå, måtte den som bar ham gjøre det selv.

Ved nattverden etterpå var det også satt inn koronatiltak, der presten hadde på engangshansker og la oblatet oppå drikkebegeret istedenfor i hånden eller munnen til de fremmøtte.

Ellers var det bare plass til ca. en sjettedel av det antallet som kirken vanligvis rommet pga. koronaavstanden, der annenhver benkerad var avsperret, og der man måtte holde en meters avstand på de radene som var åpne.

Regnbuegutten het han og gråt da han ble døpt.

Kanskje visste han instinktivt hvilken symbolkraft det var i dåpen for alle rundt ham den dagen siden han var den eneste i søskenflokken som hadde fått lov til å døpes. Fordi han var den eneste som hadde overlevd. Storesøsknene hadde allerede hvilt på dette stedet i fire år. Moren hans forbandt det med sorg og død. Nå skulle han snu død til liv.

Det var en tung bør å bære å være den eneste gjenlevende av en søskenflokk på fire. Kanskje var det derfor han gråt. Eller kanskje gråt han for søsknene som han aldri ville lære å kjenne, og for at han selv måtte vokse opp som enebarn?

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Eller kanskje var han bare en liten gutt om syntes det ble for mye hurlumhei rundt dette dåpsritualet. Kirken var fascinerende med det samme de kom inn, men så ble det plutselig fryktelig bråkete rundt ham.

Moren hans stresset rundt og var litt fraværende. Det var her hun hadde vært på allehelgenskonsert fire år tidligere mens tårene silte ukontrollert. Det var her hun hadde tent lys for søsknene hans i alle år siden. Mormor hadde strikket dåpskjole i tro, håp og kjærlighet mens Regnbuegutten bare var en liten spire i morens mage. De hadde mange forventninger og tung bagasje med seg til denne dagen.

De hadde prøvd å få presten som forrettet den første begravelsen til å døpe ham for at ringen skulle bli sluttet. Presten hadde veldig lyst; det var hun som hadde gitt dem håp ved å si at neste gang de møttes ville være til dåp da de tok avskjed etter en hjerteskjærende minnestund for fire år siden. Men presten hadde i mellomtiden fått seg ny jobb, og den nye menigheten kunne ikke gi henne fri, så de måtte ta til takke med en av hennes tidligere kolleger som de aldri hadde møtt før,

Det viste seg bli en gledelig overraskelse. Han holdt en treffende tale om barn som hadde tegnet regnbuer og satt i vinduet med teksten “Alt blir bra igjen”. Men alle visste innerst inne at selv om det var en fin tanke, var det ikke helt sant. For selv om pandemien en dag ganske sikkert ville være over, ville ikke alt bli bra igjen for alle. Ikke for dem som enten hadde mistet sine kjære eller levebrødet.

Regnbueguttens mor visste bare så altfor godt at storesøsknene hans aldri ville bli levende igjen i dette livet selv om han levde. Så alt var slett ikke bra igjen, men midt i mørket var det tent et strålende lys som viste moren hans veien tilbake til livet. Det lyset var han.

Presten avsluttet prekenen med en melankolsk salme som viste seg å være en tango. Denne bittersøte genren som både er trist og vakker på en og samme tid. Den typen toner som rørte moren hans i hjertet og dypet av sin sjel, og som var så treffende for anledningen. Hvem skulle trodd at de ville få synge argentinsk tango under dåpsgudstjenesten?

Hun endte opp med å gå til nattverd for første gang på så lenge at hun ikke kunne huske sist. Herre, hør vår bønn. Mens Regnbuegutten ventet på at alt bråket skulle ta slutt på fanget til gudmor i våpenhuset. Tålmodigheten hans hadde tatt slutt for godt omtrent midt i den fine prekenen. Han smilte ikke igjen før dagen var over og han endelig kunne legge seg ned i den trygge vuggen sin på soverommet og prate med Mummitrollet som hang der. Det skal ikke så mye til for å glede de små, hadde oldemoren hans sagt en gang. De voksne kunne få ha dåpskaken hans i fred.