Post partum-kroppen gikk det generelt oppover med de første ni ukene etter forløsning. Men så snudde det, og siden har det bare gått den veien høna sparker 🙁 Hva skjedde?
Regnbuegutten utviklet diverse symptomer som gjorde at vi havnet på legevakten to ganger den uken han fylte fem uker. Siste gangen ble vi sendt videre til barnemottaket på sykehuset med mistanke om alvorlig infeksjon. De på sin side trodde heller han kunne ha melkeproteinallergi (i tillegg til en uskydig forkjølelse) og foreslo utredning i regi av primærhelsetjenesten på et senere tidspunkt om plagene fortsatte.
På det tidspunktet hadde jeg i utgangspunktet satt meg som mål å holde ut med pumpingen i seks uker og heller vurdere å slutte da om han fremdeles nektet å ta brystet. Et samlet fagmiljø hadde anbefalt meg å trappe ned og heller gå over til morsmelkerstatning fordi det vanskelig lot seg gjøre å pumpe og gi på flaske i det lange løp med aleneomsorgen for et barn. Så da barnelegen sa at jeg i så fall måtte over på meierifri diett i to uker, tenkte jeg i mitt stille sinn at da ville jeg iallfall slutte med hele morsmelksproduksjonen. Der og da føltes det som den siste dråpen i en allerede svært presset situasjon.
Vel, da vi kom til seks uker, fikk jeg lyst til å prøve å holde ut til han var tre måneder siden jeg hadde hørt at immunforsvaret var spesielt sårbart de tre første månedene, og han hadde jo fått en tøff start. Moren min så skeptisk på meg da jeg nevnte det, for hun visste hvor arbeids- og tidkrevende dette regimet var selv med god hjelp, og hun kom ikke til å være der i all evighet.
Da Regnbuegutten fylte ni uker mente helsesøster det var på tide å starte med dietten. For å gjøre en lang historie kort ble først to uker til fire uker, deretter to måneder, og nå har det snart gått tolv uker uten resultat. Vi har ikke merket noen bedring, men legene vil likevel ikke slippe tanken om at han i teorien kan reagere på rester av melkeprotein som sitter igjen i kroppen. Det føles litt Kafka-aktig, for å være helt ærlig. Melkeallergi synes å være svaret på det meste med spedbarn i helsenorge for tiden, og fins det ikke beviser for det så er det sikkert det allikevel …
Hva skjedde så med planen om å gå over til morsmelkerstatning? Vel, om Regnbuegutten hadde hatt plager fra før, ble symptomene enda verre med morsmelkerstatning. Det ble ikke noe bedre med de melkefrie variantene, snarere tvert imot, så jeg hadde i praksis ikke noe annet valg enn å fortsette med pumpingen og finne meg i dietten.
Det første som skjedde, var at jeg fikk søvnproblemer. Tidligere hadde jeg brukt varm melk for å sovne raskt igjen etter å ha matet og stelt Regnbuegutten. Nå ble jeg liggende lenge lys våken og sovnet ikke før rett før Regnbuegutten våknet igjen. Urteteer hadde ikke samme effekten, og noen sovemedisin turte jeg ihvertfall ikke ta.
Deretter gikk det ikke lang tid før håret ble livløst og huden så gusten ut. Jeg så plutselig ut som en skygge av meg selv i dåpen hans. Etter å ha blitt fortalt at jeg så godt ut helt siden keisersnittet, fikk jeg nå høre det motsatte. I tillegg begynte magen å blåse seg opp og vokste seg bare større og større for hver uke som gikk. Dessuten var tarmsystemet i fullt opprør for å si det mildt.
Da jeg på toppen av det hele begynte å bli varm og kald om hverandre, kontaktet jeg gynekologen og spurte om dette var hormonelt betinget, men han var sikker på at det skyldtes kostomleggingen og ba meg om å ta multivitaminer hver dag, så kunne vi ev. ta noen prøver etterhvert.
Jeg hadde fått beskjed av helsesøster om å ta ekstra kalsiumtilskudd, og jeg hadde selv lagt til jod da jeg visste at jeg ikke spiste nok fisk til å dekke behovet når melkeproduktene falt bort. Men det ingen hadde fortalt meg, var at melken også dekker en hel rekke B-vitaminer (utenom folat og B12 som jeg allerede tok) og sink.
Da jeg begynte å lese på ingredienslistene til alle erstatningsproduktene (som syntetisk ost), så jeg bare masse fett og karbohydrater og tomme kalorier og minimalt med proteiner. Proteiner lå jeg allerede for lavt på i svangerskapet, og en av hovedkildene mine til proteiner har hele tiden vært meieriprodukter. Og da jeg fikk vite at det var vanlig å miste mye hår og volum i håret tre måneder etter fødsel, leste jeg meg til at fagfolk bl.a. rådet en til å sørge for å få i seg nok proteiner for å kunne motvirke dette.
De siste ukene har jeg i tillegg til en fortsatt stadig voksende mage begynt å bli kvalm, svimmel, svi og verke i øvre del av magen og få halsbrann. Og det er kanskje ikke så rart, for i kampen mot spiserørsbrokket har meieriprodukter vært min beste venn. Fram til jeg ble meierifri, har jeg vært helt symptomfri uten noen form for legemidler etter at Regnbuegutten kom til verden. Og plutselig tåler jeg ikke Ibux heller som jeg aldri har hatt problemer med før. Ibux har vært min beste venn i den stadig tilbakevendende kampen mot brystbetennelse siden jeg ble innlagt, men nå har jeg ikke lenger melkefettet til å beskytte magen med 🙁
Mao er jeg mektig lei. Regnbuegutten har ikke fått det noe bedre av dette, og jeg har fått det mye verre. Situasjonen er fortsatt uavklart, og han er fortsatt under utredning uten å ha fått noe tidsperspektiv.
Da har jeg ikke en gang nevnt alt styret hver gang jeg skal spise med andre (for eksempel i dåpen til Regnbuegutten der jeg ikke kunne smake på dåpskaken) og plutselig er blitt den vanskelige som må få alt tilrettelagt. For ikke å snakke om alt jeg må gi avkall på i en tid der mat omtrent er den eneste luksusen jeg har igjen.
For å kompensere for at det er så mange ting jeg elsker som nå er forbudt, kaster jeg meg over usunne ting som jeg ellers aldri ville vurdert en gang, bare fordi de er melkefrie. Dessuten er blodsukkeret blitt mye mer ustabilt uten melkefett og melkeprotein i kosten, og blodsukkerfall kombinert med et trengende spedbarn er ingen god kombo – da hiver man i seg det første og beste man ser for ikke å falle om.
Og nei, jeg har hverken hatt tid eller overskudd til å utarbeide en gjennomført kostplan for å kompensere for meieriproduktene, og ikke har jeg vært motivert til det heller da dette i utgangspunktet bare skulle vare i en kort periode. Litt av problemet har vært at mange av de tradisjonelle erstatningsproduktene inneholder høy fodmap som magen min ikke tåler (les tungt fordøyelige karbohydrater – melk er også høy fodmap, men ikke noe problem for magen min). Det gjelder for eksempel havremelk, rismelk og sojamelk, belgfrukter generelt og mange typer nøtter.
Så nei, jeg anbefaler ingen å kutte ut melk i kosten bare fordi det er “in” i tiden. Kutter man ut et så sentralt element som melkeprodukter tradisjonelt har vært i kostholdet her til lands, kan det få mange uante følger, så da bør man ha en god grunn og vite nøyaktig hva man gjør. For meg som hverken har til hensikt å bli veganer eller har noen tro på at melk (og gluten) er roten til alt ondt, er den eneste grunnen å hjelpe barnet mitt. Det er selvsagt en veldig god grunn, men ikke om det ikke har noen dokumentert effekt.
