Det fins nok av trengende barn og katter i verden

Jeg fikk ikke svar på hcg-prøven min i dag likevel. Kanskje ikke så rart siden det var flere ting som skulle analyseres samtidig, og de tar gjerne lenger tid, så det er bare å smøre seg med tålmodighet nok en gang.

Dette skal være en blogg om det å måtte dra til utlandet for å motta fertilitetsbehandling. Derfor har jeg heller ikke skrevet om så mye annet. Men de av dere som har fulgt litt med, vil ha registrert at katten står mitt hjerte nær. Siden det ikke skjer så mye på fertilitetsfronten for tiden, har jeg derfor lyst til å skrive et innlegg om kattehold som jeg skulle ha skrevet for mange år siden. Grunnen til at jeg har latt være, er at jeg ikke har villet komme i diskusjon med fanatikere som lirer av seg utenatlærte lekser på autopilot.  Jeg får like mye fnatt av disse som jeg gjør av folk som som sier til oss barnløse: Kan dere ikke bare adoptere da? (Nei, som singel er jeg faktisk i praksis diskvalifisert, og det er det mange par som også er!)

Samme problem møter man når man vil skaffe seg en en helt alminnelig huskatt. For da er det mange som påstår at alle som tilbyr eller skaffer seg kattunger privat, ødelegger for alle de hjemløse kattene som venter på omplassering hos Dyrebeskyttelsen og andre ideelle aktører. Ja, de går til og med så langt at de kaller dem for uansvarlige katteeiere og medansvarlige for at det fins så mange vanskjøttede katter rundt omkring. Det blir som å si at et norsk par som får sine egne barn, er ansvarlige for at det fins barn på gata i Colombia.

Men la oss nå gå ut i fra at en ansvarlig katteelsker gjerne vil gjøre “det rette” og skaffe seg en slik omplasseringskatt. Hvor lett er egentlig det? Jeg kan bare snakke ut i fra situasjonen her i hovedstaden. Vet ikke nok om hvordan det foregår andre steder i landet, men jeg skal nå fortelle en sann historie fra et par år tilbake, og jeg kjenner personlig flere seriøse katteeiere som har hatt lignende opplevelser.

Anne har fått en kattunge av gamle venner som savner lekekamerat. Hun bor i et villastrøk sentralt i Oslo som blir omtalt som katteparadis av naboene. Har dessuten egen hage og femten års erfaring som dedikert katteeier. Føler seg derfor sikker på at hun vil bli tatt imot med åpne armer, men den gang ei.

Ser på hjemmesidene til Kattehuset i Mosseveien at de har mange kattunger den sommeren og tenker at det vil være best for kattungen hennes å få en jevnaldrende å leke med. Hun skriver en e-post til Dyrebeskyttelsen i Oslo der hun presenterer seg selv og spør om når det kunne passe at hun kommer innom. Til sin store overraskelse og skuffelse blir hun blankt avvist – DOB godtar ikke det området hun bor i som trygt for utekatter. Hun spør da om det kunne være aktuelt å få en innekatt istedet, men får til svar at de ikke omplasserer innekatter. Ferdig snakka.

Klok av skade bestemmer hun seg for å komme på uanmeldt besøk ved FOD-gården, den eneste andre organisasjonen i området som omplasserer hjemløse katter. Her får hun god kontakt med flere av de voksne kattene, men de fleste av dem blir ikke anbefalt til noen som har katt fra før. Resten skal omplasseres to og to. De tre kattungene de har, bor i fosterhjem. I den påfølgende adopsjonssamtalen er representanten enig i at en kattunge ville være best egnet i hennes tilfelle. Hun kan i så fall besøke den hos fosterfamilien om hun blir godkjent for adopsjon. Hun spør om det er mulig å få den med hjem i noen dager på prøve først for å se om den kommer overens med kattungen hun har fra før, men det fins det ikke rom for.

De har kun en ledig kattunge igjen, som ble funnet ute. Ergo skal den omplasseres som utekatt fordi den vil mistrives inne etter å ha fått smaken på utelivet. Men den får ikke lov til å gå ut før den er ett år “fordi kattunger ikke har stedssans”. Den får heller ikke lov til å gå ut i sele “fordi den kan slite seg løs”, og “fordi katter nekter å gå i bånd – enten river de seg løs eller legger seg flatt ned på bakken og nekter å gå.” Anne prøver å si litt forsiktig at hun selv har gode erfaringer med å gå tur med katt i sele, men blir ikke hørt, så hun lar det ligge. Hun tør derfor heller ikke å opplyse om at katteetologer sier at katten riktignok ikke har fullt utviklet stedssans før de er halvannet år gamle, men at en katt som blir holdt inne i ett år, heller ikke får utviklet den, så dermed er man fram og tilbake og like langt. Hun lurer også på hvor godt en kattunge som er definert som utekatt, vil trives med å være innesperret helt til den er ett år.

Representanten krever i tillegg at hun ikke skal være borte fra kattungen i mer enn maks. fire timer per dag. Hun arbeider fulltid, men har mulighet for hjemmekontor, så det løser den saken, men hun tenker i sitt stille sinn at det i praksis utelukker de fleste yrkesaktive. Småbarnsforeldre på sin side er per definisjon ekskludert siden organisasjonen nekter å omplassere kattunger til familier med barn i førskolealder. Og selvfølgelig blir hun pålagt å kastrere katten så snart dyrlegen går med på det.

Hun finner seg i alle disse føringene som går langt utover det Dyrevelferdsloven krever, og sitter som en lydig skolepike gjennom hele intervjuet og lar seg belære av den myndige representanten uten å mukke. Selv om det provoserer henne at hun ikke selv skal få lov til å ta vanskelige avgjørelser for sitt eget dyr.

Det ser ut til at hun har klart å overbevise om at hun er en egnet katteeier, helt til det fatale spørsmålet om bostedsadresse kommer. Hun ser entusiasmen dale hos representanten, men er forberedt på dette og viser fram bilder av uteområdet der hun bor. Representanten kommer henne i møte, men sier at hun må ta det opp med styret siden de har fattet et prinsipielt vedtak om ikke å omplassere utekatter i bynære strøk. Anne skal få en e-post i neste uke med den endelige beslutningen. Ukene går, og det kommer aldri noen e-post. Hun var visst ikke en gang verdiget et svar. Slik sluttet drømmen om å adoptere en trengende katt.

Anne går til Finn.no og finner en katteelsker som har huskatter til salgs. Kattungene er blitt behørig ormekuret og har vokst opp på tørrfor fra dyrlegen. De er dessuten blitt grundig sosialisert etter alle kunstens regler. Anne får dermed en harmonisk og velstelt kattunge, og historien får en lykkelig slutt. Men ifølge enkelte var både hun og selger medvirkende til dyremishandling, forstå det den som kan.

Utsettelse og venting is the name of the game

Avtalen med koordinator ved fertilitetsklinikken min har hele tiden vært at jeg skulle få en menstruasjon etter aborten, og deretter kunne jeg starte med østrogenstimuleringen til neste fryseforsøk. Nå har aborten vart i hele sju uker, så jeg har i praksis abortert lenger enn jeg har vært gravid. Dermed har neste forsøk også blitt skjøvet stadig lenger fram i tid.

Forhåpentligvis vil den nye blodprøven jeg skal ta i overimorgen, endelig vise at graviditetshormonet hcg er nede i normalen, dvs. under 5. For da kan eggproduksjonen min ta seg opp igjen. Uten modning av eggposer, skjer det ingen eggløsning, og uten eggløsning kommer det heller ingen menstruasjon. Og normalt sett begynner ikke kroppen å modne nye egg så lenge hcg er forhøyet, for da tror den at den fortsatt er gravid.  

Ut i fra denne tidsregningen kan jeg vente neste menstruasjon om ca. 3,5 – 4 uker. Deretter må jeg legge på rundt 3 uker for stimulering før innsett. Da snakker vi fort om jul.

Men så fikk jeg helt uventet en e-post fra koordinator i forgårs ettermiddag om at hun hadde snakket med legen, og han hadde bestemt at det ville være best for meg å vente i to sykluser før stimulering for å la kroppen hvile. Jeg måtte skrive tilbake og spørre om jeg virkelig hadde lest rett, og fikk det bekreftet i går morges. Så nå blir det altså ikke før i januar.

I mellomtiden må jeg sannsynligvis på en ekstratur til Riga for å ta noen immunologiske og genetiske prøver som ikke kan tas her. Dvs. at de fins, men ikke er tilgjengelige for sånne som meg. Er blitt fortalt at prisen vil komme på 150-155 euro til sammen, og det er ikke så ille, men så kommer fly og hotell i tillegg. Må regne med ihvertfall en overnatting, ellers blir det altfor stress og gjerne også dyrere billetter, så da går vinningen opp i spinningen. Har lekt med tanken på heller å komme tidligere når jeg skal ha innsett, men det kan fort bli et langt opphold, og det vet jeg ikke om jeg vil ha anledning til når den tid kommer pga. forpliktelser på hjemmebane. Så da virker det litt mer gjennomførbart å ta en førjulstur istedet. Om jeg er heldig, får jeg kanskje til og med tatt en tur innom julemarkedet.

Videre oppfølging

Det ble heldigvis ikke noe mer drama etter den kvelden med fire Cytotec, men jeg følte meg mørbanket hele resten av helgen og gikk rundt og svimlet i gatene. 

Var på etterkontroll hos gyn nå før helgen og fikk den gledelige beskjeden at jeg ikke trengte noe mere oppfølging. Kroppen er i ferd med å nullstille seg, men hcg er fremdeles forhøyet, så må få den sjekket igjen. Gyn lo forresten godt da han hørte om Cosylanen som reddet meg på Cytotec-kvelden, så den var tydeligvis ny.

Ellers var underlivsprøvene jeg hadde tatt der uken før, negative og konkluderte med “normal slimhinneflora”. Ikke så lett å bli klok på, dette her, men etter litt diskusjon fram og tilbake, ble legen i Athen enig med gyn her hjemme og klinikksjefen i Riga: Framover blir det kun forebyggende behandling med vagitorier med ph-reduserende effekt og melkesyrebakterier. Afhen hadde nemlig opprinnelig foreslått 20 dagers antibiotikabehandling før innsett, som tydeligvis er standard hos dem i lignende tilfeller. Litt unorsk for å si det forsiktig, men for noen er det tydeligvis det som skal til. Jeg ville også ha gjort det om prøvene jeg tok her hjemme etterpå, hadde påvist noen av de endetarmsbakteriene som analysesvaret fra Athen antydet.

Det store spørsmålet nå er når jeg kan sette i gang med neste forsøk. Spør dere meg, så spør jeg dere. Fortsettelse følger …

Etterkontroll hos gynekolog

Etter å ha blødd i 17 hele dager med flere svære klumper, troppet jeg forventningsfullt opp hos gynekologen forrige fredag. Til min store skuffelse var alt av fosteranlegg, fostersekk, morkake og plommesekk fremdeles igjen. Til sammenligning var det bare noen få rester igjen etter en knapp uke med blødning da jeg aborterte i vår. Så da var det ingenting annet å gjøre enn å sette de fryktede abortpillene om kvelden. De store klumpene hadde tydeligvis bare vært størknet blod.

Men først fikk jeg gyn til å ta vaginale prøver for å se om vi kunne finne ut noe mer om de bakteriene som Athen mente jeg kunne ha. Svaret skulle ta litt over en uke, så jeg venter fremdeles i spenning.

Cytotec-kuren ble like smertefull som fryktet og vel så det, men heldigvis hadde jeg vært smart nok til å samle sammen mye sterkere krutt av smertestillende enn det legen hadde ment skulle være nok. Det gjorde det sånn noenlunde levelig, men smertene bygget seg så fort og kraftig opp at det var vanskelig å holde tritt med doseringen. Til slutt hadde jeg så vondt at det minnet faretruende om fødsel i siste stadium av åpningsfasen og begynte å bli desperat fordi jeg allerede hadde brukt opp dagsdosen av diclofenac og bare hadde en liten rest igjen å gå på av Pinex forte. Da kom jeg heldigvis på hva sykehuset hadde gjort da dagsdosen av paracet var brukt opp: De satte morfinsprøyte som var det eneste som virkelig monnet. Dessverre hadde jeg ikke noe sånt liggende i huset og så for meg at jeg ringte føde-gyn på sykehuset i ren deperasjon uten å få gehør. Det var da den lysende ideen dukket opp som skulle redde meg fra smertehelvetet: Cosylan! Jeg hadde en rest igjen av hostesaft med codein og tok en durabelig slurk av den. Nød lærer virkelig naken kvinne å spinne!

You’ve got mail

Nana Mouskouri fikk hvite roser fra Athen. Jeg har fått prøveresultat. Det kom faktisk for over en uke siden, så litt tidligere enn forventet. 

Jeg ble heldigvis frikjent for alle uhumske basselusker som chlamydia, ureaplasma, mycoplasma osv. Jeg hadde heller ikke de to bakteriene som vanligvis forårsaker vaginose, men jeg hadde noe overraskende for lite melkesyrebakterier i den vaginale floraen. Konklusjonen var derfor at de mistenker at jeg har en eller annen vanlig utbredt endetarmsbakterie som de ikke har testet for:

  1. RESULTS

    In the tested sample the microorganisms Gardnerella vaginalis and Atopobium vaginae were not detected. The quantity of Lactobacilli was found to be reduced in comparison to the total quantity of bacteria. This change in vaginal flora composition is indicative of a vaginal infection. However, the infection is due to another unknown prevalent bacterial microorganisms (E.coli, Proteus, etc.) and not the tested ones.

    Comments

    1. The specific reagents detects: Gardnerella vaginalis, Atopobium vaginae, Lactobacillus spp, and total bacterial quantity.

    2. The final result is an assessment of the ratio between the different groups of conditionally pathogenic microorganism and the normal flora.

    3. The total quantity of bacteria serves as an indicator of infection level in the vaginal environment.

E-post fra Athen og spørsmål om overaktivt immunforsvar

Sent i ettermiddag dumpet det en e-post i innboksen min fra Serum-klinikken i Athen. De ville bare bekrefte at prøveglasset mitt hadde kommet vel fram. Da var det bare å ordne med betaling, så setter de i gang med analysene i morgen tidlig. Skulle ta rundt fem virkedager, fikk jeg beskjed om. Det er sjelden jeg har vært så spent på noe testresultat før!

Det må i så fall ha vært da jeg tok de immunologiske blodprøvene i Riga i sommer, men dem klarte dessverre laben å klusse til, så nå er jeg fram og tilbake og like langt. Spurte hva de het i tilfelle jeg kunne ta dem her til lands, og fikk til svar “activated lymfocytes and natural killer cells”, men da jeg gikk videre med det i Oslo, møtte jeg som forventet fort veggen. De prøvene tok man bare på Rikshospitalet og i svært spesielle tilfeller som tydeligvis ikke inkluderer undertegnede. Det betyr at det fremdeles er et spørsmål om elle-melle for om jeg skal gå på immundempende behandling ved neste forsøk eller ei. Tok kortisontabletter ved dette forsøket, men syns det er en altfor sterk medisin til å skulle ta bare fordi det kan være kjekt å ha sånn i alle tilfelle …. Det hadde vært så mye bedre om jeg kunne fått visst hvordan det faktisk lå an. Foretrekker definitivt fakta framfor spekulering.

Ellers har dagen vært preget av at en ung pusekatt jeg har tilbrakt veldig mye tid sammen med mens jeg har vært ute av drift, gikk fra spill levende til drept i trafikken på morgenturen sin, så dagen startet med forgjeves tur til dyrlegen i hui og hast og masse tårer. Føler meg helt mørbanket langt inni sjelen. Hvorfor skal alt liv ebbe ut rundt meg? Det begynner å bli mange sjeler oppe i barnehimmelen etterhvert. Jeg hadde i sin tid gledet meg til at pusekatten skulle få møte tvillingene, men hadde aldri i verden forestilt meg at det skulle skje i engleform. I dag ble det tent et nytt lys i stuen. Det står allerede to der fra før.

Av alle ting jeg aldri hadde trodd jeg noen gang skulle finne på å gjøre

I dag har jeg gjort det utenkelige: Jeg har sendt av gårde noen dråper blod fra underlivet med pakke i posten til en klinikk i Athen. Det har tatt meg rundt halvannet år fra jeg først hørte om dette til faktisk å gjøre det fordi det virket så absurd. Her er greia:

Denne klinikken tester for infeksjoner som f.eks. chlamydia. Jeg hører til blant dem som rutinemessig alltid har testet for dette ved bytte av partner og har derfor følt meg trygg. Nå viser det seg imidlertid at man likevel kan ha en infeksjon inni livmoren, selv om vaginalprøven er negativ, derav testing av blod som kommer derfra. Dette er kontroversielt, men det fins flere eksempler på par som har vært uforklarlig barnløse i årevis som tester positivt på disse prøvene i Athen, og etter å ha tatt en skikkelig hestekur med antibiotika, får de plutselig likevel barn uten problemer. Disse infeksjonene kan visst både føre til at man ikke blir gravid og at man mister. Siden jeg nå hører til i katergorien av dem som stadig mister, føles det på tide å vende denne steinen også, selv om jeg strengt tatt ikke tror de finner noe om jeg skulle gjettet, men man vet jo aldri …

Ellers blødde jeg litt mer da jeg kom hjem fra posten i ettermiddag, og i kveld har jeg vært direkte svimmel, kvalm og mo i knærne, så det har blitt tidlig kveld på meg.

Det er jo bare en kvinnegreie

For to døgn siden så jeg det første blodsporet, og i går ettermiddag kom de første mørke klumpene. Foreløpig foregår alt veldig pent og pyntelig, så jeg vil tippe at dette bare er forspillet, men om jeg har forstått gynekologene rett, liker de å se klumper i denne sammenhengen … Da jeg aborterte i påskeferien, kom det mest friskt, tynt blod, og da var det masse rester igjen som til slutt måtte fjernes med utskrapning. Det håper jeg virkelig på å unngå denne gangen.

Selv om jeg nå har Cytotec i bakhånd, fungerer selv det bare i 85% – 90% av tilfellene. Resten må likevel ty til utskrapning til slutt. Man kan jo da spørre seg om det ikke kan være like greitt å ty til utskrapning med en gang og bli ferdig med det, men siden abortpillen kom på markedet, ser det norske helsevesenet ut til å ha omfavnet den stadig mer. Først kunne man kun ta den på sykehuset, men så ble det tydeligvis stadig mere vanlig at man heller ble sendt hjem. Jeg regner nesten med at sistnevnte praksis har utviklet seg i takt med stadig større kamp om sengeplassene. 

De argumenterer med at det skal være mere skånsomt for kroppen med såkalt medsisinsk abort enn kirurgisk abort. For klinikken min i Riga er dette en helt fremmed tankegang. For dem er den ene metoden vel så god som den andre med tanke på videre fertilitetsbehandling. Når man får innvilget selvbestemt abort, heter det i forskriftene at man har rett til å velge mellom kirurgisk og medisinsk abort. Jeg kan derfor aldri tenke meg at de av oss som ufrivillig avslutter svangerskap, skal ha mindre rettigheter i valg av metode, men en del sykehus ser ut til å la være å opplyse om dette, så mange får inntrykk av at Cytotec er eneste muligheten. Jeg tar forbehold om at jeg ikke har drevet systematisk forskning på dette, men dette er det bildet jeg personlig sitter igjen med etter å ha hørt diverse historier fra kvinnene det gjelder. 

Et eksempel er da Ønskemamma i bloggen onskemamma.no hadde hatt en MA (når fosteret dør uten at kroppen selv har satt i gang en spontanabort) og troppet opp på Asker og Bærum sykehus for å få satt i gang aborten. Om jeg husker riktig, var hun i grenseland for å ha kommet langt nok i graviditeten for innleggelse. Hun tok likevel som en selvfølge at hun skulle få være der siden hun bodde alene. Forskriftene sier nemlig uttrykkelig at man ikke må være alene hjemme. Sykepleieren som møtte henne, var likevel så oppsatt på å få henne ut av veien at hun på ramme alvor mente at hun jo kunne få den ukjente nabokjerringa til å se til seg under hele seansen (!) Say no more. Hun greide heldigvis å krangle seg til en seng allikevel, men det er ikke det man skulle måtte trenge å bruke kreftene på i en slik allerede fortvilende situasjon. På toppen av det hele nektet de å gi henne mere smertestillende enn paracet og ibux, selv om hun hadde veldig vondt. Dere kan lese mer om det i bloggen hennes (litt lenger bak i tid.) 

Hva er det egentlig som gjør at så mange avfeier underlivssmerter som noe man bare må leve med, og at tilsynelatende de aller fleste kvinner finner seg i det som noe nærmest gudegitt? Dette er ikke tull en gang, selv om jeg skulle ønske at det var det, men på enkelte av landets fødeavdelinger lever fremdeles den gamle myten videre om at “Du skal føde ditt barn i smerte” i aller beste velgående. Jeg har dette fra sikre kilder. Det forundrer meg slett ikke, men gjør meg temmelig opprørt. Heldigvis ser det ut til at stadig flere i den yngre garden er i ferd med å gjøre opprør. You go girls! Fordi dere faktisk fortjener det; det skulle bare mangle.

Mens jeg venter på det uunngåelige

De siste fem dagene har jeg levd i spenning, en spenning jeg godt kunne vært foruten. Når kommer kroppen til å forstå at dette ikke er liv laga? Jeg må allerede ta smerte- og krampestillende midler innimellom, særlig om kveldene, men så langt har jeg ennå ikke sett en eneste dråpe blod.

I mellomtiden har jeg allerede utmeislet en plan for neste forsøk i samarbeid med klinikken, men det er umulig å utforme noe tidsskjema før vi kan sette en endelig sluttstrek for dette svangerskapet. Jeg kunne ha satt abortpillene med en gang for å få fortgang på det hele, men jeg er skeptisk til å kjøre kroppen for hardt og vil heller spille på lag med den enn mot den. Har stor tro på at det lønner seg i lengden. Dessuten syns jeg det er på grensen til uforsvarlig å skulle sette Cytotec hjemme. Sykehusene har satt en grense på 9 ukers svangerskapslengde for å få lov til å gjøre det der, og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at dette først og fremst handler om penger. Uansett skal man ikke gjøre det alene, og da må jeg likevel vente til helgen så jeg kan ha noen hos meg.

Forhåpentligvis vil kroppen ha skjønt tegningen innen den tid. Klinikken sa jeg måtte regne med 5-10 dager etter hormonpillestopp. I dag har det gått fem dager, og på lørdag vil det ha gått ti … I mellomtiden er jeg redd for å gå ut av huset og er stadig på jakt etter symptomer for å komme smertene og blodet i forkjøpet. Jeg har vært med på dette før, og vet at jeg kan vente meg alt fra et smertehelvete på lik linje med fødsel (bare uten tilgang til den smertelindringen som fins på sykehus …) til en kraftig menstruasjon. Kanskje vil jeg bare se blod og klumper, og kanskje vil jeg ende opp med fosteret i hånden. I mitt tilfelle har virkeligheten allerede overgått fantasien ved langt flere anledninger enn jeg setter pris på. Men sjansen for at det vil bli en voldsom opplevelse øker kraftig om jeg tar i bruk riestimulerende midler. Så inntil videre sier jeg: “Cytotec, vik fra meg!”

Siste ord er ennå ikke sagt

Jeg har sovet dårlig i natt. Kortisontablettene jeg er blitt satt på i dette svangerskapet som ledd i den immundempende behandlingen, gjør at jeg må stå opp for å tisse flere ganger om natten. Som om ikke det å være mer tissetrengt som gravid i seg selv var nok. Og siden jeg nå har sluttet med progesterontablettene, får jeg ikke lenger den søvndyssende effekten av dem. Prøvde å kompensere med melatonintabletter istedet, og de tvang meg riktignok i søvn til å begynne med, men så våknet jeg desto tidligere av en voldsom tørst. Jeg hadde glemt hvor mye de tørker ut slimhinnene, og nå kom den i tillegg til den økte tørsten jeg forbinder med svangerskap. Har begynt å trappe ned på kortisontablettene fra og med i dag, men kan dessverre ikke slutte tvert siden jeg har gått på dem så lenge allerede.

Akkurat nå er det stille før stormen mens jeg går og venter på det som uunngåelig må komme. Jeg gruer meg til hormonfallet og de fysiske og psykiske smertene som følger med, samtidig som jeg prøver å la være å tenke på det. Men jeg tør ikke planlegge noe mer enn lunsj med en venninne i ettermiddag. Etter det kan alt skje, så jeg må være forberedt og holde meg nær hjemmet for rask retrett. Det gjør det i praksis umulig å være sammen med folk som ikke er informert.

Ellers har jeg allerede begynt å se framover og kommet med forslag til koordinator for hvordan vi skal legge opp løpet videre, så får vi se hva klinikksjefen sier til det. Det er ikke over så lenge det fremdeles er fertilitet og penger igjen hos meg. Gynekologen smilte lett hoderystende av undertegnede i går over at jeg virkelig orket å fortsette, men jeg påpekte like muntert tilbake at jeg ihvertfall ikke kunne gi opp så lenge det var spirer igjen som ventet. Den tok han faktisk, og jeg syntes jeg til og med kunne se et glimt av anerkjennelse, men jeg savnet den lille ekstra oppmuntringen man gjerne får med på kjøpet i det private. Jeg er kjent for ikke å gi meg så lett, og selv om ståpåvilje slett ikke gir noen garanti i denne lunefulle bransjen, er det en kjensgjerning at gjentatte forsøk øker oddsene for å lykkes til slutt. Det er lite jeg er villig til å la stå uprøvd før jeg ev. kaster inn håndkleet for godt. Den dagen nok er nok, gjenstår fortsatt å se. Enn så lenge lever jeg i håpet.