Fertilitetsturisten Jeg var en gang en enslig kvinne i godt moden alder som etter en lang, personlig reise endelig bestemte meg for å vende nesen mot Baltikum for å oppfylle babydrømmen. Tre måneder senere befant jeg meg i overlykkelige omstendigheter med toeggede tvillinger. Ut fra det store intet sprakk plutselig den rosa boblen og ble forvandlet til det store marerittet. Dette er min historie som helseturist og englemor. Hvorfor dro jeg egentlig utenlands? Fordi det per dags dato fortsatt ikke er lov å fertilitetsbehandle single her til lands.

I dag tidlig fikk jeg endelig resultatet av de siste hcg-målingene: Lørdag 57 000 og mandag 56 000. Mao visste jeg allerede at fosteret var ugjenkallelig dødt da jeg troppet opp på ultralyd i formiddag. Alt så ut som sist, bare at fostersekken hadde begynt å se bulkete ut istedenfor rund og fin. Det tydet på at den var i ferd med å falle sammen, ifølge gynekologen.

Den synkende hcg-verdien betyr nok at kroppen har skjønt tegningen, men i tilfelle jeg ikke skulle begynne å blø innen ti dager, fikk jeg med meg et lite abortkit, som bl.a. inneholdt en brosjyre med et muntert forsidebilde med gule tulipaner på (WTF!) I tillegg fulgte det med 4 stk Cytotec til å trigge rier (er de samme som fødeklare kvinner får når de går over termin …), samt 1 stk Paralgin Major og 2 stk Voltaren til smertestillende. Stapp Cytotec inn i skjeden, Paralgin Major opp endetarmen og Voltaren i munnen, så er du klar liksom … NOT! I brosjyren står det nemlig at man i tillegg kan bruke Pinex Forte 3-4 ganger daglig mot smerter samt 1-2 stikkpiller Afipran mot kvalme som legen lett og elegant har latt være å gi meg resept på. Istedet avspiste han meg med det vanlige tåkepratet om “vanligvis ikke verre enn menstruasjonssmerter” og at det “fint holder å blande Ibux og Paracet” – yeah right! Heldigvis har jeg vært ute en vinternatt før og har fremdeles litt igjen av det lageret jeg fikk mast meg til da aborten var et faktum på Ullevål i vår, men kvalmestillende har jeg ikke. Får be fastlegen om det når jeg skal til ham i begynnelsen av neste uke. Det er gudskjelov før det ev. blir aktuelt å sette Cytotec, og om aborten setter i gang av seg selv før den tid, pleier jeg takk og pris ikke å bli kvalm. Skulle det likevel bli et problem, får jeg heller ty til ingefærkapslene jeg har brukt mot svangerskapskvalme.

Jeg kunne ikke dy meg og dro til privat gynekolog i dag i håp om å få en nærmere avklaring. Det fikk jeg forsåvidt, men det var ikke det svaret jeg hadde ønsket meg.

Vi begynte konsultasjonen med å konstatere at forrige hcg-måling på 22 000 i uke 5+5  var veldig bra og bekreftet at jeg i dag var enten 7+1 eller 7+2 på vei, alt etter hvilken terminkalender man følger.

Deretter brukte hun ikke lang tid før hun utbrøt: “Jeg ser ikke noe foster som tilsvarer denne svangerskapslengden.” Og så kom den fatale dommen: “Jeg finner ingen hjerteaktivitet.”

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det gikk veldig fort, men jeg så bare en livløs liten reke liggende inntil veggen av fostervannshulen. Gynekologen sa at embryoet så ut til å være litt over 6 uker gammelt, men jeg glemte å spørre om eksakte mål i det følelsesmessige kaoset som oppstod.

Dette stemmer forsåvidt overens med at jeg hadde masse vonde murringer og brun utflod forrige helg … Kanskje fikk jeg et hormonfall fordi spiren hadde begynt å takke for seg? Legen trodde iallfall ikke noe på teorien om sen festing, så da må det ha vært siste krampetrekning vi så på ultralyd i forgårs.

“Vi må ta hcg-prøve både i dag og i overimorgen,” avsluttet den kiltkledde, før hun konkluderte: “Vi må være helt sikre.” Jeg fikk henne til å slenge på en tsh-måling med det samme, men var for åndsfraværende til å ta med blodsukkeret. Det er vanskelig å være helt tilstede når man er i sjokk. Jeg greidde attpåtil å rive ned litt av forhenget i forvirringen da jeg skulle kle på meg igjen, men legen tok det heldigvis pent.

Siden dagens blodprøve ikke blir sendt til laboratoriet for analyse før på mandag, får jeg ikke svar fra legekontoret før tidligst onsdag. Mandagens prøve vil jeg ta direkte hos Furst, så den vil jeg få tilsendt på sms når den er klar. Mao vil jeg sannsynligvis vite resultatet av den siste prøven først. Det viktigste er at begge svarene foreligger når jeg skal på ny ultralyd hos den vanlige gynekologen min onsdag ettermiddag.

Inntil videre fortsetter jeg å leve som gravid og tar pliktoppfyllende alle pillene mine frem til den endelige dommen er avsagt: Jeg har nå opplevd min første MA (Missed Abortion). Det er ikke en klubb jeg har hatt spesielt lyst å bli med i. På den positive siden har jeg med dette faktisk oppnådd å krysse av for hele menyen av ulike former for misting, så nå kan det vel ikke skje noe mer? I hodet er jeg allerede i gang med å planlegge neste forsøk. Så lenge det er små spirer igjen i fryseboksen, er det fortsatt håp <3

Ultralydundersøkelsen i dag brakte både gode og dårlige nyheter.

Vi så både fostersekk og plommesekk med en gang. Etter litt leting fant vi også fosteret som tydelig bevegde på seg. Det var imidlertid både mindre enn det skulle ha vært og hadde svakere hjerteslag. Alt tydet derfor på at jeg var 6+0 istedenfor 6+6 på vei.

Gyn sa at dette skjedde hele veien og mente det kunne være at embryoet hadde festet seg senere enn forventet. La oss inderlig håpe det … Men jeg vet også at det like gjerne kan bety at utviklingen har stoppet opp, og at det går mot en såkalt Missed Abortion (MA). Jeg må tilbake neste onsdag før vi kan trekke noen sikker konklusjon. Det vil bli seks ulidelig lange dager.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg ser fram til morgendagen med skrekk og gru. Stålsetter meg for det som måtte komme. Kommer legen til å finne en tom fostersekk denne gangen også? Hcg-stigningen i dette svangerskapet har riktignok vært over all forventning og mye bedre enn i forrige. Selv om sistnevnte også var innenfor normalen fram til første ultralydundersøkelsen. Først da begynte den å flate kraftig ut. De høye hcg-tallene så langt har beroliget meg litt denne gangen, men jeg tar ingenting for gitt lenger. Naturen er lunefull.

Samtidig som jeg gruer meg til i morgen, vet jeg at det er på høy tid med en avklaring, for jeg klarer ikke å gå slik i uvisse stort lenger. Det tar alt fokus og gjør meg til en vandrende nervebunt.  Tanken på at kroppen kan ha lurt meg nok en gang er nesten ikke til å holde ut. Det virker som en hel evighet siden innsett for fire uker siden. Fire uker der det meste har handlet om å få i seg fullverdig mat og drikke og ta alle tablettene på riktig tidspunkt. Fire uker med angst for å trigge murringer som kulminerer i blødninger. Og de tolv siste dagene med brun utflod av og på, tidvis vonde kramper og opptrapping av hormonregimet.

Dette er det sjette svangerskapet mitt, og jeg har ennå aldri opplevd ikke å småblø, så slik sett ville det vært mer forunderlig om det ikke kom noe. Men samtidig tilsier også erfaringen at opptrapping av aktivitet fører til eskalering av blødningene, så hvert lille tegn på blod legger automatisk en stor demper på virketrangen. Verst var det nå i helgen da jeg ikke en gang kunne lage meg en kopp te uten å trigge vonde murringer. Har trappet opp magnesiuminnntaket til et maksimum, men det har dessverre ikke tatt brodden av alt. Noe murringer skal det jo også være når livmoren utvider seg, men det skjer noe i hodet når de følges av gammelt blod …

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Samtidig blåste magen seg opp til full størrelse allerede to dager etter innsett, så det er vanskelig å skjule graviditeten ute blant folk. Jeg ser ut som jeg er et godt stykke på vei ut i 2. trimester. Før venner og bekjente begynner å spørre, hadde det vært en stor fordel å vite om det faktisk er liv laga der inne. Wish me luck! Jeg trenger det mer nå enn noen gang før.

Tankene surrer nesten alltid rundt i hodet etter leggetid. Jeg har mye å fordøye for tiden. Fetteren min døde av kreft i går. Faren hans døde av det samme bare to år før. Rettferdighetsfølelsen i meg sier at det må være nok med ett kreftdødsfall per familie.

Livet er skjørt. Tanken kan både få meg til å verdsette det mer og få meg til å tenke at alt er helt meningsløst. Vil jeg virkelig sette er barn til verden som er dømt til å gå gjennom all denne elendigheten? Men de to som døde, var livsglade mennesker som levde livet til fulle og aldri ville gått glipp av en eneste dag. Jeg syns jeg hører dem rope til meg i kor: Grip dagen mens du ennå kan!

Ja, så får jeg vel bare gjøre det da.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Prosjektet mitt denne sommeren er å lade opp til neste forsøk. Det gjør jeg best ved å slappe av og prøve å nyte livet. Det er dessverre en del skjær i sjøen for tiden som jeg ikke skal kjede dere med her, men jeg prøver å leve i nuet så godt jeg kan.

“Bekymre dere ikke for morgendagen, men la morgendagen bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.”

Som allerede nevnt i forrige innlegg, har jeg hatt to helsøskenforsøk til englebarna.

Det første var sent i desember. Jeg fikk tint opp tre egg. Alle tre overlevde opptiningen og var fortsatt med neste dag. Men da jeg troppet opp for innsetting, var det kun ett som hadde nådd blastocyststadiet, og det ble selvsagt satt inn. Av de to øvrige hadde ett sluttet å utvikle seg, mens det andre stoppet opp dagen etter. Ergo var det ingen av dem som kunne fryses ned igjen.

Jeg ble værende i Riga i to netter før jeg dro hjem igjen for å feire jul. Ruget hele juleferien og testet svakt positivt på lille nyttårsaften. Blodprøven viste at hcg var 36. Ergo var jeg gravid, men koordinator ba meg om å ta en ny blodprøve 2. nyttårsdag for å sjekke stigning. Testet svakt positivt både nyttårsaften og 1. nyttårsdag. 

Nyttårsaften falt jeg helt sammen rent fysisk sett etter en tur på englegraven og en siste hektisk handlerunde, så det ble en temmelig amputert feiring. 1. nyttårsdag forsvant derimot noen av symptomene, og jeg følte meg i uvanlig god form. 2. nyttårsdag var urintesten negativ, og blodprøven viste at hcg hadde sunket til 7. Da var det ikke annet å gjøre enn å slutte med hormonbehandlingen og vente på blødning. Den kom den dagen jeg skulle ha fullgått fem uker.

Det sies at om hcg er under 5, er man ikke gravid. Er hcg mellom 5 og 25, er man kanskje gravid, og er det over 25, er man helt sikkert gravid. Jeg hadde med andre ord vært gravid og deretter abortert. Imidlertid kaller ekspertene det for en kjemisk graviditet om man mister før man er fem uker på vei. I den naturlige verden vil mange ikke en gang ha visst at de var gravide, med mindre de er aktive prøvere og følger nøye med. Som ivf- er er jeg på den andre enden av skalaen, men når sant skal sies, merket jeg det allerede da jeg var en dag på overtid de to gangene jeg ble uplanlagt gravid også. 

Blødningen var større enn en vanlig menstruasjonsblødning, men var ellers helt uproblematisk. Det jeg imidlertid ikke hadde regnet med, var at nedreguleringssprøyten jeg hadde tatt i det forberedende stadiet av forsøket, fremdeles satt igjen i kroppen, så da jeg sluttet å ta østrogen og progesteron, produserte kroppen fremdeles ingen av disse hormonene selv (er faktisk litt usikker her på om det kanskje bare gjelder østrogen), og jeg kom midlertidig i overgangsalderen og fikk et desto hardere hormonsjokk enn det man allerede opplever når en graviditet brått opphører. Det stod i bruksanvisningen at sprøyten i utgangspunktet kun skulle ha effekt i en måned, men hos meg varte den i to, og jeg leste på nettet at noen også hadde opplevd tre. Den psykiske bivirkningen av dette anbefales virkelig ikke!

Neste fryseforsøk fant sted i begynnelsen av mars. Da hadde jeg bønnfalt klinikken om å få slippe den forhatte nedreguleringssprøyten. De gikk med på å øke østrogendosen istedet, for å hindre eggløsning. Denne gangen ble de siste fire eggene tint opp, og nok en gang var det bare ett som nådde blastocyststadiet. Et annet var i ferd med å bli til blastocyst, og jeg fikk faktisk tilbud om å sette inn det i tillegg til blastocysten, men siden jeg hadde lovt Riksen dyrt og hellig å holde meg til ett embryo pga. overhengende fare for ny livmorhalssvikt om jeg ble gravid med tvillinger igjen, takket jeg pent nei. Dessverre stoppet det også å utvikle seg neste dag, og dermed hadde jeg ingen flere fryseegg igjen i reserve til senere forsøk.

Jeg ble værende i Riga i hele fire netter etter innsett denne gangen for å maksimere sjansene for festing. Hormonene ble tatt mer slavisk på minuttet enn noen gang før. Nok en gang testet jeg positivt, og denne gangen var det ingenting å si på hcg-stigningen. Likevel hadde jeg en økende fornemmelse av at noe var galt, og da jeg kom på første ultralydundersøkelsen i uke 6+5, kunne vi bare se en tom fostersekk på skjermen. To undersøkelser og ni dager senere gav legene opp alt håp om at en liten etternøler mirakuløst skulle dukke opp, og jeg fikk diagnosen Blighted Ovum eller ev. en veldig tidlig Missed Abortion (før fullgått uke 5). Ved Blighted Ovum går egget dukken like etter at det har festet seg, men fordi morkaken produserer hcg, fortsetter kroppen likevel å tro at den er gravid.

Da vi gikk inn i påskeuka, hadde jeg akkurat sluttet med hormonbehandlingen og ventet på den uunngåelige blødningen. Denne gangen ble det temmelig heftig, og jeg måtte holde meg i ro hjemme fra og med skjærtorsdag til og med 2. påskedag. Etter to uker stoppet den opp, og legene konstaterte at aborten var fullført uten ekstra hjelpemidler. To uker senere startet den imidlertid på nytt, og etter nok en uke ble jeg henvist for utskrapning. Etterpå drøyde det enda to uker med vedvarende blødning pga. ventetid, altså sju uker etter at aborten hadde startet. Livmoren var fortsatt forstørret i hele denne perioden, og hcg sank ikke til under fem igjen før det hadde gått rundt fem uker. Mao både så jeg gravid ut og følte meg gravid fram til 17. mai. 

Det hele ble derfor en mye større fysisk påkjenning enn forventet, i tillegg til den psykiske nedturen som jeg hele tiden hadde visst ville komme den dagen eggene i fryseboksen tok slutt og jeg fortsatt ikke var gravid. Mer om det i foregående innlegg.

Det har vært stille her lenge. Ordene forsvant for meg i utvelgelsen av gravstein og urnenedsettelse for de to englebarna mine. Deretter gikk alt fokus med til to nye forsøk med fryseegg som var helsøsken til de to jeg hadde mistet. Det endte dessverre med to nye avbrutte svangerskap i 1. trimester, og nå er det ikke flere egg igjen i fryseboksen. Det betyr nytt ferskforsøk og ditto større utgift. Er blitt tilbudt hjelp av moren min, men klarer meg foreløpig selv. Får bare håpe at det klaffer snart, for dette tærer minst like mye på kreftene som det gjør på økonomien. 

Jeg har hele tiden vært klar på at jeg skulle holde koken til alle fryseeggene var brukt opp, og deretter måtte jeg gjøre opp ny status. Fram til da skjøv jeg sorgen over englebarna bort. Skulle jeg tatt den innover meg med en gang i all sin gru, ville jeg aldri ha klart å gjennomføre nye forsøk. Samtidig ble forsøkene et plaster på sorgen. Et midlertidig plaster som rev såret opp igjen for hvert nye forsøk som ikke førte fram. Da eggene var brukt opp, måtte jeg kjenne på følelsen av at det ikke ble noen helsøsken til englebarna, og kanskje ville det ikke bli noe barn i det hele tatt om ikke kreftene mine strakk til lenger. Det førte til kaos i hodet mitt som var umulig å sette ord på der og da, og følelsesmessig var jeg helt ferdig. Så jeg ble nødt til å økonomisere med kreftene og konsentrere meg om å sette den ene foten foran den andre. First things først. Først utelukke et nytt svangerskap utenfor livmoren. Deretter komme meg gjennom de første smertefulle dagene med voldsom abortblødning. Jeg måtte melde meg helt ut av Facebook, inklusive fertilitetsgruppa og kommunikasjon på messenger. Det samme gjaldt familiebesøk i påsken. Orket ikke måtte forklare gang på gang hva som skjedde. Det holdt lenge med litt uforpliktende innlegg på Ønskebarns forum når jeg innimellom fikk ordene tilbake og selv kunne velge hva jeg ville dele. Vennlig interesse føltes plutselig bare som mas. 

Da jeg endelig kom litt ovenpå igjen, kunne jeg begynne å tenke over om jeg i det hele tatt orket å fortsette. Det var slett ingen selvfølge. Både kropp og sjel var utmattet. Nyhetens interesse var borte; hele prosessen var bare slitsom. I løpet av det siste året følte jeg at jeg hadde fått endevendt hver eneste stein for hva som skulle til for å lykkes, og jeg hadde gått tom for nye ideer. Alt var gammelt nytt. Det ble heller ikke bedre av å vite at når de fleste andre vel kunne puste lettet ut etter fullgått uke 12, var da den virkelige bøygen ville begynne for meg, så i praksis ville jeg ikke kunne begynne med å slappe av før fosteret var så gammelt at det kunne overleve en fødsel. Til slutt kom jeg likevel til den konklusjonen at belastningen ved å gi opp ville være større enn belastningen ved å fortsette. Uten følelsen av nytt håp ble livet bare helt meningsløst. Da var det ikke lenger noen buffer mellom meg og tvillinggraven.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dato for innsett er ennå ikke satt. Først må jeg komme meg etter utskrapning for ti dager siden. Må fremdeles ty til smertestillende innimellom. Blir av og til nervøs for at det er noe galt, men er forsåvidt vant til at jeg har mere vondt enn det legene regner som vanlig etter inngrep i underlivet. Det viktigste er at blødningen endelig har stoppet opp. Tror dette må ha vært tidenes lengste abort. Har holdt på helt siden påske, og det ble ikke akkurat bedre av at sykehuset hadde fjorten dagers ventetid på utskrapning. Utskrapningen kombinert med vedvarende abortblødning har også forstyrret syklusen min, noe som medfører ekstra ventetid til neste forsøk. Men jeg har nok bare godt av det, så prøver ikke å la meg stresse av forsinkelsen og uvissheten det medfører. Det klarer jeg best ved å skjerme meg for spørsmål fra interessenter som gjerne vil vite nettopp når neste forsøk vil bli. Når jeg går inn i min egen boble, klarer jeg å leve i nuet og ikke tenke så mye, men det betinger at jeg begrenser kontakten med utenverdenen til noen få mennesker i korte perioder. Mennesker som er så innforstått med hvor jeg står at jeg ikke trenger å forklare mer enn jeg til enhver tid føler for.

Det inkluderer også skjerming fra situasjoner der jeg må komme med bortforklaringer til de som ikke vet hva jeg har holdt på med det siste året. Opplever innimellom å bli helt stum når folk spør om hvilke planer jeg har for ferien eller hva jeg har gjort siden sist. Man skal ha litt overskudd for å greie å vri seg unna på en troverdig måte. Det er heller ikke aktuelt å innvie enda flere i prosessen, for ved de siste forsøkene har heiagjengen opplevdes som en stadig større belastning og ekstra stressfaktor, i stedet for støtte og hjelp, så jeg har bestemt meg for at jeg må få tilbake roen, og det klarer jeg best ved å gjennomføre neste forsøk uten tilskuere mens det står på som verst. Det er for all del fantastisk å vite om alle som ønsker at jeg skal lykkes, og jeg gleder meg til å fortelle dem om det når jeg vel er i havn, men inntil videre blir det dessverre altfor lett til at det bare fører til en følelse av ekstra forventningspress og at tiden løper fra meg. Dertil kommer at når folk engasjerer seg, blir man mer eller mindre forpliktet til å holde dem oppdatert, men ofte trenger jeg tid for meg selv til å sortere tankene før jeg er klar til å dele, og da blir jeg bare stresset over å tenke på alle som forventer et umiddelbart svar.

Kort fortalt har jeg vært gravid tre ganger. Første gang var det ved et ufrivillig arbeidsuhell, andre gang var det spontant og uplanlagt og siste gang var det veldig etterlengtet. Alle tre er blitt avbrutt, men ingen av svangerskapsavbruddene har skjedd frivillig, og de har kostet meg mye, særlig psykisk.

Første gangen satte fosteret seg fast i egglederen og måtte opereres ut under stor dramatikk i uke 11. Det gjorde at jeg ble livredd for å bli gravid igjen og gjorde alt jeg kunne for å unngå det i flere år etterpå.

Andre gangen spontanaborterte jeg i uke 12, kort tid etter arbeidsrelatert flytur jorden rundt. Etter det bestemte jeg meg omsider for å bli en aktiv prøver. Siden jeg da manglet en mann, betydde det at jeg måtte bite i det sure eplet og ty til assistert befruktning. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Tredje gangen sviktet livmorhalsen i uke 21 ….

Siste gangen var per definisjon et risikosvangerskap fordi jeg ventet tvillinger. Men siden alt annet utenom alder var på stell, havnet jeg likevel i kategorien ukomplisert tvillingsvangerskap. Med andre ord fikk jeg mer oppfølging enn vanlig, men minst mulig til tvillinggravid å være. Dermed fikk livmorhalsen min anledning til å åpne seg under den økende tyngden hele fire uker før noen overhodet hadde tenkt å sjekke den. Naiv som jeg var, hadde jeg hele tiden gått ut fra at det ble holdt et øye med den under alle undersøkelsene, selv om den ikke eksplisitt ble målt, men så feil kan man altså ta.

Om det blir noen neste gang, vil jeg for alvor havne i kategorien risikosvangerskap siden jeg fødte førstemann helt uten rier og det ikke var noen opprinnelig infeksjon som hadde gjort at livmorhalsen til slutt sviktet. Da vil ingenting bli overlatt til tilfeldighetene; det skal jeg sørge for!

Det har vært taust her inne mens jeg har gjennomgått mitt livs verste mareritt. De to englene mine fløy plutselig ut av livet mitt like raskt som de var kommet. De prøvde å klore seg fast så lenge de bare kunne, men livmorhalsen min tålte etterhvert ikke lenger tyngden av dem. Dessverre ble ikke dette oppdaget før det var for sent å sette inn tiltak. Hyppige kontroller i forkant hadde hjulpet fint lite så lenge som livmorhalsen ikke ble sjekket … Man kan altså ikke belage seg på at helsepersonell automatisk følger med på slikt 🙁 Denne unnfallenheten i den lokale svangerskapsomsorgen har nå kostet meg to sunne, friske og høyst etterlengtede barn, og de i sin tur har måttet bøte med livet. Føres det egentlig noen statistikk på hvor mange dokumentert friske fostre her til lands som mister livet mot mødrenes vilje? Og hvor mange ufødte barn må miste livet så fullstendig meningsløst før noen endelig sier at nok er nok? 

Englebarna mine var halvannen uke for små til å overleve turen gjennom fødselskanalen. Nå ligger de sammen i en urne på begravelsesbyrået og venter på at moren deres skal få samlet sammen krefter nok til å velge ut en passende gravsten til dem.

Det har gått en evighet siden sist jeg var her inne, men i dag har jeg virkelig nådd en milepæl i graviditetens forunderlige verden: Jeg er akkurat 15 uker på vei og har for første gang på 10 uker pusset tennene uten å brekke meg, hurra!

De forhatte progesteronpillene må jeg imidlertid fortsatt ta. For det var dessverre ikke slik at jeg kunne slutte tvert ved fullgått uke 12. Nei da, det var da nedtrappingen begynte. Så jeg må fortsatt holde ut i fjorten dager til, men nå ser jeg ihvertfall lyset i den andre enden. Bare minn meg om at dersom det noensinne skulle bli aktuelt med et nytt forsøk, vil jeg gjøre det i naturlig syklus …

Jeg har vært litt usikker på hvilken vinkling jeg skal gripe temaet fertilitetsturisme an fra, men de spesielle utfordringene for single er uten tvil en avgjørende del av det hele ut i fra mitt ståsted, så får andre heller fortelle sin historie. Dette er tross alt ikke en doktoravhandling, men min egen selvopplevde fortelling, som selvsagt handler minst like mye om følelser som logikk iblant. Og følelser skal man slett ikke kimse av; det er tross alt de som har vært selve drivkraften bak hele prosjektet mitt. Uten følelser tror jeg faktisk ikke det ville vært mange igjen av oss som hadde orket å bidra til reproduksjonen av verdens befolkning.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Som barn lekte jeg med dukker. Ikke Barbie eller Sindy, men babydukker. Jeg fikk kyndig hjelp av moren min til å håndtere disse “spedbarna” etter alle kunstens regler. Etter mye øving ble jeg bl.a. ekspert på å vikle dem inn i gammeldagse tøybleier med plastsnipp utenpå som hverken var knyttet for stramt eller slapt. Lite ante jeg da at bleieverden skulle gjennomgå en hel revolusjon innen jeg selv ble mor, men jeg ville nok blitt ganske skuffet over at jeg aldri skulle få ordentlig bruk for de nye ferdighetene mine.

Jeg har senere forstått at andre kvinner har tilbrakt store deler av barndommen med å fantasere om drømmebryllupet sitt. Jeg gjorde meg riktignok opp noen klare formeninger om hvilke av slektningene mine som hadde penest kjole på brudebildene (prinsessevarianten var helt klart å foretrekke), men alle de andre detaljene tenkte jeg overhodet ikke over før jeg plutselig måtte planlegge mitt eget. 

Det jeg imidlertid brukte store deler av barndommen min til å drømme om, var hvor mange barn jeg skulle ha, hva de skulle hete, hva slags barnevogn og vugge jeg skulle ha, hvordan barnerommet skulle innredes, yndlingsgardiner, yndlingstapet, yndlingssengetøy og yndlingsfarger, for ikke å snakke om hva slags klær jeg skulle kle spedbarna og smårollingene mine i. Senere ble jeg mer opptatt av alle mulighetene de skulle få, men det er en litt annen historie.

Det viktigste her er at jeg alltid har sett på meg selv som potensiell mor. Det var bare et spørsmål om tid før jeg kunne innta rollen. Som en god engelsk venninne sa til meg en gang som tenåring: “You’ll be wasted if you don’t have kids!” For henne var jeg nemlig selve reinkarnasjonen av morsfigur.

Jeg har senere skjønt at slett ikke alle mine jevnaldrende har hatt det slik. Snarere tvert om så har mange kommet i en slags eksistensiell krise når de er blitt mødre i 30-årene. Ikke bare pga. alt strevet i seg selv, men fordi det har kommet i konflikt med deres egen selvforståelse. De har rett og slett ikke følt seg komfortable med selve morsrollen og har hatt problemer med å identifisere seg som mor før det har gått en god stund. 

Det er mye mulig at jeg slik sett ligner mest på kvinnene i mors generasjon, selv om jeg aldri har hatt planer om å bli husmor. For husarbeid var jeg like lite interessert i den gang som nå! Med unntak av matlaging da 😉