Det har vært taust her inne mens jeg har gjennomgått mitt livs verste mareritt. De to englene mine fløy plutselig ut av livet mitt like raskt som de var kommet. De prøvde å klore seg fast så lenge de bare kunne, men livmorhalsen min tålte etterhvert ikke lenger tyngden av dem. Dessverre ble ikke dette oppdaget før det var for sent å sette inn tiltak. Hyppige kontroller i forkant hadde hjulpet fint lite så lenge som livmorhalsen ikke ble sjekket … Man kan altså ikke belage seg på at helsepersonell automatisk følger med på slikt 🙁 Denne unnfallenheten i den lokale svangerskapsomsorgen har nå kostet meg to sunne, friske og høyst etterlengtede barn, og de i sin tur har måttet bøte med livet. Føres det egentlig noen statistikk på hvor mange dokumentert friske fostre her til lands som mister livet mot mødrenes vilje? Og hvor mange ufødte barn må miste livet så fullstendig meningsløst før noen endelig sier at nok er nok?
Englebarna mine var halvannen uke for små til å overleve turen gjennom fødselskanalen. Nå ligger de sammen i en urne på begravelsesbyrået og venter på at moren deres skal få samlet sammen krefter nok til å velge ut en passende gravsten til dem.
