Startet friskt i dag med å spise rester av hjemmelagd hirse- og havregrøt fra i går kveld til frokost. Dermed fikk jeg også tatt kortisontablettene forholdsvis tidlig. Men istedenfor å våkne av det, ble jeg bare kvalm, så det eneste fornuftige å gjøre, var å gå tilbake til sengen. Sov meg gjennom mesteparten av formiddagen, men selv det fikk meg ikke til å føle meg nevneverdig mere opplagt. Det hjalp heller ikke at jeg oppdaget brune spottblødninger hver jeg gang jeg var på toalettet. Til slutt måtte jeg bare innse at kroppen var i streikemodus og fikk utsatt akupunkturtimen til i morgen.
Det kom heller ikke noe innkallingsbrev i posten i dag, hverken fra sykehuset eller gynekologspesialisten, så jeg tok til slutt kontakt med den private gynekologen som hadde sendt henvisningene, og ba om en ny kontroll hos ham denne uken. Har fått time på onsdag og er rimelig nervøs for den, men innser at jeg trenger disse forsikringene underveis for å beholde både troen og roen. Dessuten ble jeg anbefalt å ta en sjekk hver uke av overlegen på fødeavdelingen etter at jeg mistet tvillingene. Denne gangen skal jeg huske å be om måling av livmorhalsen.
Jeg regner med at jeg er så slapp fordi jeg holder på å trappe ned på Prednisolon som virker oppkvikkende, og ellers maskerer mange av de typiske svangerskapsplagene som utmattelse, kvalme og manglende matlyst. Det blir helt sikkert ikke bedre av at symptomene gjerne blir verre i denne fasen av svangerskapet uansett, så det kan bli en stor utfordring å fungere de neste par ukene, men jeg får bare gjøre det beste ut av det. Har iallfall ingen andre barn jeg må ta meg av, men om jeg hadde hatt det, ville jeg nok heller ikke ha gjennomgått dette igjen, så det er vanskelig å si at jeg er heldig av den grunn, men, men. Tingene er nå en gang som de er, og om dette går bra, vil jeg se på meg selv som verdens heldigste tross alt.
I dag er en perfekt dag til å gjøre ingenting. Foreløpig har jeg bare sett på Netflix, pusset tennene og spist rester. Godt innpakket i to dyner og ullstrikkejakke, for jeg blir kvalm og uvel om jeg ikke har vinduet på vidt gap. Mangler iallfall ikke frisk luft.
Hadde egentlig tenkt å gjøre et siste forsøk med blodfortynnende sprøyte i morges. Var nemlig så heldig at jeg endelig hadde hatt en helt blødningsfri dag i går, den første siden forrige torsdag. Men så oppdaget jeg en svart bloddråpe på størrelse med et knappenålshode under morgentoalettet, og dermed gikk det i vasken.
Fikk ikke gjort så mye fornuftig i går heller, men da lagde jeg i det minste både lunsj og middag fra bunnen av, og spiste fisk til begge måltidene. Hadde et økende søtsug hele dagen som bare ble verre utover kvelden og natten, men greide å stå imot og heller spise mer fisk og grønnsaker istedet. Det hjalp også litt å spise galiamelon som mellommåltid. Fikk endelig skåret opp den jeg hadde hatt liggende i kjøleskapet i to uker, og den var heldigvis like frisk og fin.
Lurer på hvor søtsuget kommer fra, for vanligvis pleier sukkerholdige næringsmidler å by meg imot. Og da mener jeg ikke i hodet fordi jeg har lært at det ikke er sunt, men med selve kroppen som fort blir umiddelbart dårlig av for mye sukker, så det begrenser seg i grunnen stort sett selv. Den mekanismen er plutselig blitt helt borte, og det er ganske ubeleilig siden jeg nå må passe meg for ikke å utvikle svangerskapsdiabetes. Siden jeg kommer til å gå over to måneder på kortisontabletter til sammen, er jeg nemlig ekstra utsatt for å utvikle høyt blodsukker. Tok en langstidssukkerblodprøve som allerede var 0,3 desimaler høyere enn den pleier å være, etter en måned på Prednisolon. Fremdeles innenfor grensen, men jeg vil helst ha en del å gå på, og med de nye grenseverdiene for gravide nærmer det seg mer enn jeg setter pris på.
Håper litt på at sukkertrangen skal forsvinne når jeg slutter med Prednisolon, men husker samtidig at jeg også hadde økt sukkerlyst mens jeg var kvalm med tvillingene, så er redd det like mye kan være et utslag av 1. trimesters endring av smakssanser som kortisontablettene. Tenk bare på vaffelkicket. Det er virkelig mye verre å stå imot når det faktisk får meg til å føle meg vel, både mens jeg spiser og vel så mye etterpå, så kroppens signaler forvirrer meg for tiden. Kjenner den ikke helt igjen. Er blitt så vant til at jeg angrer halvveis i kakemåltidet fordi jeg føler meg fysisk elendig, så dette er nytt.
Føler på mange måter at jeg går i barndommen når jeg er gravid og lengter etter mors hjemmelagde boller og mormors råmelkspudding. Ting jeg så å si aldri kjøper mer. Lurer litt på om det er urinstinktet som slår inn. Laksen vender tross alt tilbake til sin barndoms elv når den skal gyte. Det er noe trygt og godt med det.
I natt ble jeg liggende våken og gruble. Ble plutselig urolig for at legen kunne ha glemt å ha med riktig ordlyd i henvisningen til sykehuset. Fikk nemlig instruks av overlegen under ettersamtalen at henvisningen skulle be om en vurdering av å sette på cerclage eller arabinpessar. Dette skjer vanligvis i uke 12-13, men legen i Riga mente man burde se på meg i uke 8 og vurdere å sette noe på livmorhalsen allerede i uke 10, så det er viktig at jeg kommer raskt inn i systemet før det er for sent.
Det er vanskelig å lene seg tilbake og slappe av når jeg hele tiden føler at jeg må ha en hånd med på rattet. Hadde egentlig tenkt å be legen om å måle livmorhalsen under forrige ultralydundersøkelsen, slik at jeg kunne ha et utgangspunkt i dette svangerskapet, men det forsvant i det store gledessjokket over at det endelig var et levende vesen der inne. Den økende svangerskapståken gjør det også mye mere krevende å være på hele tiden. Det er en stor del av meg som bare har lyst til å gi opp og overlate alt til legene, men i tre hele svangerskap tidligere har det fått skjebnesvangre konsekvenser, så jeg vet at jeg er nødt til å stå imot den trangen og ta grep. Ihvertfall til jeg kan være sikker på at jeg har et betryggende apparat rundt meg.
Akkurat nå i kveld er jeg nokså nøyaktig 7 fullgåtte uker på vei.
Fikk en e-post fra klinikken i dag om at jeg skal begynne å trappe ned på Prednisolon i morgen. Det føles både godt og nifst på en gang. Godt fordi det betyr at jeg allerede er forbi den mest kritiske fasen, men mest nifst fordi jeg er usikker på hvordan immunforsvaret mitt vil oppføre seg når det ikke lenger blir dempet av kortison. Planen til klinikksjefen er at den gravide kroppen skal klare biffen selv framover, så fra og med juli er det helt slutt på drahjelpen.
Den gode nyheten er at Prednisolon høyner både blodsukker og appetitt, så slik sett skal det bli fint å trappe ned, men det betyr også at jeg helt sikkert vil bli enda slappere framover siden det har hatt en markant oppkvikkende effekt på meg.
I dag var det bare såvidt jeg kunne se en anelse misfarging på toalettpapiret, så jeg tok sjansen på en tur til akupunktøren. Hun holder heldigvis ikke til like langt unna som fertilitetsterapeuten, noe som gjør dørstokkmila adskillig kortere. Hun var fortsatt godt fornøyd med graviditetspulsen min, og jeg fikk meg en passe lang hvil.
Etterpå dro jeg innom bakeren på vei hjem, men droppet de andre ærendene. Var nemlig en anelse svimmel og kvalm, så orket ikke mer, men det hjalp litt å få i seg nistematen jeg hade vært åndsnærværende nok å ta med. Skulle først og fremst ha brød hos bakeren, men innvilget meg også et påsmurt vaffelhjerte med brunost. Spiser det nesten aldri til vanlig, men mens jeg var på det kvalmeste med tvillingene, var det omtrent det eneste som skled ned, så nå forbinder jeg vafler med graviditet. Hjelper også godt mot halsbrann.
Nå syns jeg det er fryktelig lenge siden jeg var på ultralyd og må minne meg selv om at det tross alt bare var i begynnelsen av denne uken. Men om jeg ikke blir innkalt til spesialistene i løpet av neste uke, blir det nok en ny tur til privat gynekolog for å sjekke at det fortsatt er liv. Hele dette siste gravideventyret føles fortsatt for godt til å være sant …
Jeg tok meg sammen i går kveld og fikk endelig vasket håret, slik at jeg skulle slippe å tenke på det før jeg dro til fertilitetsterapeuten i dag. Dessverre oppdaget jeg en ny liten stripe rødt på papiret under første toalettbesøket i morges, og dermed røk hele planen likevel. Siden det krever litt fysisk anstrengelse å komme seg til terapeuten, turte jeg ikke å ta sjansen og meldte avbud.
Hun var søt og ringte meg tilbake noen timer senere og ba meg om å begynne å ta homeøpatmedisinen Arnica Montana i form av bittesmå sukkerpiller som man får kjøpt på apoteket. Jeg hadde tidligere fått den for en forstuet fot og hadde heldigvis en del igjen, men nå skulle jeg altså ta den i de neste tre dagene mot blødningene. Det gav forsåvidt mening i og med at Arnicasalve ofte har vært brukt til sårheling.
Jeg får ellers stadig sterkere svangerskapssymptomer, så alt tyder på at den lille spiren har det bra der inne. Terapeuten mumlet noe om at hun trodde blødningene handlet om noe annet, uten å forklare nærmere hva hun mente med det, og jeg var for trøtt og sløv til å spørre, stikk i strid med min vane tro. Får heller ta det opp når jeg greier å karre meg tilbake til benken hennes igjen.
I går kveld hadde jeg mye vondt i øvre del av magen oppunder ribbeina. Har derfor bestemt meg for at jeg må bli enda flinkere til å spise lite og ofte framover og være mer konsekvent i å unngå syreholdig mat. Nå snakker jeg ikke om syre-base-dietten, for den logikken gjelder ikke når man har spiserørsbrokk. Jeg mener rett og slett mat som smaker syrlig, og som jeg vanligvis setter stor pris på, særlig nå som jeg er kvalm og gravid. I dag har det bl.a. gått i små porsjoner tortellini med ricotta og spinat annenhver time. Med grønn pesto og ikke tomatsaus. Tomater er dessverre fy.
Katten er ikke videre imponert over ruskeværet ute og holder seg sammenkrøllet i ene enden av badekaret i dag. Badet er som kjent husets luneste sted, og det blir ekstra trygt og godt med klær hengende på klesstativet over. Jeg må bli mye flinkere til å slappe av som en katt. Ikke bare med kroppen, men også i hodet. De kan virkelig kunsten å leve i nuet.
Jeg hadde akkurat feiret at jeg var kommet halvveis i svangerskapet med vel overstått ordinær ultralyd trygt tilbakelagt, og tenkte at fra nå av ville det endelig være plankekjøring, etter en tøff start med mange blødninger, total utmattelse og mye fysisk ubehag. Jeg kunne ikke tatt mer feil om jeg hadde prøvd.
Kort fortalt våknet jeg av at fasttelefonen ringte, og idet jeg stod opp og tok telefonen, kjente jeg at det sildret kaldt fostervann nedover beina. Da jeg etterpå gikk på toalettet, oppdaget jeg friskt blod. Allerede kvelden før hadde jeg kjent på tiltagende murringer som ikke føltes riktig, og da jeg kom tilbake fra en kort handletur noen timer tidligere, hadde jeg vært uvanlig segneferdig på veien hjem. Den siste, slake oppoverbakken hadde plutselig føltes nesten helt uoverkommelig lang.
Jeg fant fram nummeret til fødepoliklinikken og fikk beskjed av vakthavende jordmor om å komme opp med en gang, så jeg turte ikke annet enn å ringe en drosje. På veien dit ringte jordmoren meg opp igjen og ba meg om å droppe poliklinikken og dra rett opp på fødeavdelingen istedet. Der måtte jeg sitte og vente i 20-30 minutter før jeg endelig ble tatt inn av en annen jordmor.
Hun tok en vaginalprøve for å teste om jeg lekket fostervann. Den var svakt positiv. Hun forklarte at blod kunne gi falsk positivt utslag, så vi kunne ikke si noe sikkert før legen kom. Hun ville heller ikke lytte på magen etter hjerteslag siden det var to der inne. Ny venting på gangen før endelig legen kom.
Det startet med godt nytt: Begge tvillingene hadde rikelig med fostervann og så ut til å trives. Legen konkluderte da med at det sannsynligvis bare var den ytre, felles fostersekken som hadde begynt å lekke, mens de to indre, separate fostersekkene fremdeles var intakte. Jeg pustet et øyeblikk lettet ut og var i ferd med å senke skuldrene da legen ville ta en rask gynekologisk undersøkelse til slutt.
Stemningen i rommet snudde i løpet av brøkdelen av ett sekund da legen ba jordmoren om å kikke inn i det aller helligste for å bekrefte at hun hadde sett det samme som ham før han sa noe mer til meg. Hun nikket alvorlig til ham og ble helt taus. Livmorhalsen min hadde allerede begynt å åpne seg, og man kunne se den bulende fostersekken til tvillingjenta mi stikke såvidt ut.
Jeg fikk klinkende klar beskjed om at det som hadde åpnet seg, ikke kunne lukkes igjen, og at jeg nå stod i fare for å få bakterier inn i den sterile livmoren. Prognosene var mao elendige. Samtidig tilsa de fastlåste prosedyrene at sykehuset bare ville stå passivt og se på så lenge jeg ikke hadde fullført uke 23. Mao ingen forebyggende intravenøs antibiotikabehandling, ingen riehemmende drypp, ingen lungemodningssprøyter eller livreddende behandling av de to små. Jeg var kort og brutalt overlatt til meg selv, med mindre jeg ville ha hjelp til provosert senabort for å få det hele overstått. Det var selvsagt ikke aktuelt.
Etterpå ble jeg sendt hjem med beskjed om “å leve som vanlig, men ikke dra på handletur”. Bortsett fra at jeg måtte gå til den faste gynekologen min annenhver dag for å ta blodprøver og sjekke om jeg var i ferd med å få en infeksjon. Det ble i tillegg tatt bakterieprøver fra både skjede og urin som skulle sendes til dyrking, mens jeg fremdeles var på sykehuset. De viste seg noen dager senere å være negative, og dermed kunne man utelukke at det var en infeksjon som hadde fått livmorhalsen til å åpne seg.
Jeg sendte melding til klinikken i Riga som først ba meg om å få bekreftet hvor lang livmorhalsen var, for den hadde sykehuslegen ikke villet måle siden en innvendig ultralydundersøkelse ville være høyst risikabelt i den tilstanden jeg befant meg i. Jeg tok derfor ny drosje til den private gynekologen min som alltid har tid til nødtime, og fikk den målt til knapt 1,5 cm med utvendig ultralyd (som ikke var like nøyaktig som innvendig ultralyd.)
Klinikksjefen foreslo da at sykehuset kunne sette på en cerclage eller et arabinpessar på livmorhalsen for å lukke den igjen og hindre infeksjon. Jeg kunne bare gi ham den nedslående tilbakemeldigen at de prinsipielt aldri bandt sammen livmorhalsen om det ikke allerede var blitt gjort rundt slutten av 1. trimester. Google var fullt av historier fra kvinner i utlandet som hadde vært i samme situasjon og greid å berge barna med et nødskrik med disse hjelpemidlene og strengt sengeleie. Hadde jeg vært i stand til fly til Riga på det tidpunktet for å la klinikken overta, ville jeg ikke nølt ett sekund, men risikoen for fødsel på flyet var dessverre altfor stor.
Istedet var jeg dømt til å gå rundt som en tikkende bombe mens de norske sykehuslegene la armene i kors. Jeg kunne ikke en gang ta opp kampen med dem så lenge rutinene var skrevet i stein. Jeg kjempet for livet til barna mine og kom absolutt ingen vei med de eneste som kunne ha hjulpet meg. Samtidig måtte jeg holde meg så rolig som overhodet mulig og tenke klart. Det sier seg selv at jeg fikk en reaksjon i etterkant. Det var som å stå helt alene i krigen, og ennå hadde ikke det verste skjedd.
Jeg skulle bare ta en tur til utlandet for å befruktes av mangel på passende tilgjengelige sædceller her hjemme. Før jeg visste ordet av det, hadde det utenkelige skjedd, og jeg var blitt englemor til to. Jeg hadde strengt tatt to englebarn fra før også, men de har ikke fått en grav – ei heller står de oppført i folkerergisteret under mitt navn.
I går formiddag oppdaget jeg litt rosa på papiret, noe som tydet på frisk blødning. Det var ikke mye, men nok til at jeg trappet opp til full dose Tranexamiumsyre igjen. Det er mye mulig at den kan ha blitt trigget av ultralydundersøkelsen dagen før. Innvendig ultralyd kan dessverre noen ganger ha den bieffekten.
Uansett tok jeg det som et klart signal på at det fremdeles var for tidlig å trappe opp tempoet og tilbrakte resten av dagen i sengen og kvelden i sofaen, bare avbrutt av en kort dusj. Matlagingen ble redusert til et minimum, men klarte å trylle fram en stor salatbolle som jeg spiste rett av hele dagen for å spare oppvask. Den bestod av kyllingfilet, salatblader, kalamataolivener, hermetiserte artisjokker, marinerte bønner, soltørkede tomater samt agurk og holdt blodsukkeret mitt fint og stabilt. Om kvelden kokte jeg vaktelegg for første gang, noe som var gjort på ett blunk.
I dag orker jeg ikke en gang å fikse papirarbeid fra sengen og har skjøvet unna alt som ikke absolutt umiddelbart må gjøres. Verden overlever nok uten meg i noen dager til, selv om det var litt trist å avlyse kinoavtalen i går kveld. Det har vært flere venner som plutselig har meldt seg i det siste og villet finne på ting, men jeg er bare nødt til å rasjonere på kreftene med hard hånd, så jeg ikke risikerer å angre bittert siden.
Hadde egentlig planer om å lage wok av svineindrefilet og friske grønnsaker til lunsj, men orket ikke å skjære opp noe som helst og endte istedet opp med hel filet innpakket i havrelefse. Hadde satt stor pris på grønnsaker til og vurderte et øyeblikk å koke asparges, men fikset bare ikke å henge lenger over komfyren enn jeg absolutt måtte.
Syns i grunnen at det er største utfordringen med å spise sunt. Når jeg får ting ferdig servert ute, bestiller jeg det mer enn gjerne, men hjemme er problemet at det er så mye mer lettvint å spise ferdiglaget høykarbo uten hverken proteiner, frukt eller grønt. Har både en hel ananas og melon liggende i kjøleskapet som jeg ikke har sett syn på å skrelle og skjære opp enda. Det tar ikke bare mye tid, men genererer desto mer oppvask som altfor lett hoper seg opp når man er indisponert i noen dager. Og så må man selvsagt ikke glemme å kildesortere alt avfallet etterpå som seg hør og bør …
I går måtte jeg ta en runde oppvask sittende på en spisestol for å få plass på kjøkkenbenken til å lage salaten. Oppvaskmaskin står utvilsomt øverst på ønskelista før jeg ev. er så heldig å gå inn i barseltiden. Vil jo helst ikke at mini skal vokse opp på bare ferdig barnemat heller. Elsker egentlig å kokkelere og prøve ut nye ting, så det er ikke lysten det står på. Målet er å få et barn som ikke er overmåte kresent, men om jeg forer det med ensidig kost uten særlig smak, er det iallfall det prosjektet dømt til å mislykkes.
Det siste døgnet har gått med til å la gårsdagens store nyhet synke inn. Så langt har jeg ikke kommet i noen av de tre svangerskapene mine etter at jeg mistet tvillingene. Den gode følelsen som jeg og de to naturterapeutene mine har hatt rundt dette forsøket, har tydeligvis slått til. Samtidig er jeg redd for å jinxe hele greia ved å si det høyt …
Kvalmen har ihvertfall kommet for alvor nå. Jeg er heldigvis ikke spyferdig, så kan likevel ikke sammenlignes med tvillingsvangerskapet, men er såpass uvel at jeg har problemer med å slappe av. Våknet til og med av det grytidlig i morges og fikk ikke sove igjen. I begynnelsen hadde jeg det bare sånn av og til, men nå har det begynt å bli mer eller mindre hele tiden. Sannsynligvis bli det bare verre de neste par ukene, men jeg er klar for det meste.
Jeg hadde ikke før gått gledesstrålende ut av legekontoret i går, før jeg fikk trang til å løpe tilbake for enda en sjekk. For tenk om spiren hadde dødd i mellomtiden? Man blir jo helt tussete av å holde på med dette en stund, og det blir ikke bedre av at man hører andres tragiske historier i tillegg. Begrepet MA (Missed Abortion) var helt ukjent for meg før. Det er når fosteret har dødd, men kroppen (enda) ikke har skjønt det og fortsetter å oppføre seg som gravid istedenfor å iverksette en spontanabort. Mao alle gravides store skrekk siden det gjør at man ikke kan stole på de signalene kroppen gir.
Etter den tidlige morgenturen med hele kroppen i høyspenning, duppet jeg uunngåelig av etter at jeg hadde fått roet meg litt ned igjen hjemme. Våknet med et rykk av alarmen, akkurat idet jeg hadde begynt å sove på det dypeste; ihvertfall føltes det sånn. Det var på tide å skynde seg til fertilitetsakupunktøren. Hele meg føltes som lim, og alle lemmer strittet imot, men jeg kom meg nå av gårde likevel og rakk det akkurat i tide.
Nå skal jeg ha behandlingsfri i hele to dager, og det er en lettelse. Det er ingenting jeg absolutt må gjøre de neste par dagene, annet enn å komme meg en tur til postkontoret. Passer meg veldig godt nå som jeg egentlig skal holde meg mest mulig i ro.
Så bittelitt spor av blødning i dag morges også, men det var så lite og svakt at det var såvidt det var synlig, så dette ser ut til å gå rette veien. Halvverte derfor dosen med Tranexamicumsyre i dag, men tør ikke sette ny Fragminsprøyte igjen før tidligst i morgen. Progesteronsprøytene tør jeg uansett ikke trappe ned på med det aller første.
Er faktisk usikker på om blødningene har kommet av for mye blodfortynnende eller for lite progesteron, eller en kombinasjon av begge deler, men siden jeg merker det så godt med en gang effekten av progesteronsprøytene begynner å gå ut, er det nærliggende å tro at progesteronnivået iallfall har hatt noe å si. Får alltid mer eller mindre ubehagelige kramper i mageregionen når det nærmer seg tid for påfyll, og det ene døgnet der jeg halvverte sprøytedosene og erstattet dem med stikkpillene, gikk ubehaget aldri helt bort og jeg begynte å blø igjen. Jeg hadde da satt den blodfortynnende sprøyten et halvt døgn før jeg trappet ned på progesteronsprøytene og hadde ikke merket noen bivirkninger før det.
Søndag ettermiddag endte jeg på nytt opp i hagen med venninneskravling og bobler. Dvs. at de drakk ekte saker, mens jeg måtte nøye meg med ikke fullt så gode, alkoholfrie bobler, men jeg var godt fornøyd, selv om de ikke var særlig imponert da de smakte på drikken min. Vi spiste vegetarisk fingermat som var veldig god, men etterpå slo magen seg litt vrang, så det må ha vært for mye Fodmap i den. Egentlig visste jeg jo også det, men gav litt blaffen.
Det var godt å slippe å gå rundt og grue seg til ultralyden dagen etter. Tiden gikk fort i hyggelig selskap, men jeg fikk dessverre et par store myggstikk på ene foten som har hovnet opp og klødd så fryktelig at de har plaget meg helt til skrivende stund. Jeg fikk aldri sånne allergiske reaksjoner før, så enten har myggen forandret seg, eller så har jeg det, men heldigvis er det ikke så mye mygg her til vanlig, for da hadde jeg blitt regelrett sprø. Hadde aldri kunnet bo i innlandet.
Nå har jeg snart lest ferdig “Omgitt av idioter” av Thomas Erikson der han deler menneskeheten inn i fire grunnleggende personligheter: Rød, gul, grønn og blå. De røde er ledere, de gule innovative, de grønne medfølgere og det sosiale limet som binder samfunnet sammen, og de blå detaljorienterte praktikere. Uten å ha tatt noen test, ville jeg tippet at jeg selv var en slags blanding av rødt, gult og blått, men at jeg har vært omgitt av grønne mennesker hele livet og strevd med å tilpasse meg dem. De skal visst også være i flertall i samfunnet.
Man kan uansett ikke dele hele menneskeheten inn i fire kategorier og tro at man har svaret på alt, men det har vært et morsomt tankeeksperiment. Boken er også lettlest og egner seg for høytlesing i lystig lag om man har venner som er mer enn gjennomsnittlig opptatt av psykologi og ikke altfor selvhøytidelige.
Jeg skulle egentlig ikke på ultralyd før mandag eller tirsdag neste uke, men til slutt orket jeg ikke gå rundt med usikkerheten lenger og bestemte meg bare for å stupe i det. Grudde meg som en hund og var morgenkvalm da jeg tappert troppet opp hos privat gynekolog grytidlig i dag morges.
Det tok ham takk og lov ikke lang tid å finne fram til den lille spiren med det bankende hjertet som vises som en hvit prikk på bildet. Han sa det allerede hadde begynt å danne seg et tykt lag med graviditetsvev rundt fosterhulen, og det var visst et godt tegn. I tillegg var fosterhulen trygt plassert midt i livmoren. Dagen var mildt sagt reddet!
Hadde litt brun spottblødning en gang i natt og en til i morges, så det var veldig beroligende å få bekreftet at de ikke har kommet pga. synkende hcg. Egentlig burde jeg visst det, for jeg har så å så aldri hatt synkende hcg de andre gangene jeg har blødd heller, men i det offentlige helsevesenet er dette et mantra som gjerne gjentas både titt og ofte: “Om man blør i svangerskapet, er det som regel fordi utviklingen til fosteret har stoppet opp. Som en følge av det, synker graviditetshormonene, og dermed begynner man å blø. Blødningen er derfor ikke noe man trenger å prøve å stanse, for den er bare et tegn på at graviditeten har stoppet opp, og man kan ikke gjøre noe hverken fra eller til.”
Man kan rive seg i håret av mindre, men min strategi er å holde meg unna disse representantene så mye som overhodet mulig. Når man derimot kommer til folk som har erfaring med habituell abort, blir tonen fort en helt annen, men før man kommer dithen, skal man vanligvis ha måttet oppleve å spontanabortere minst tre ganger. Er det ufødte livet virkelig så lite verdt at vi har råd til å vanskjøtte så mange spirer? For ikke å snakke om den psykiske helsen til mødrene deres …
Om myndighetene virkelig mener at de vil at norske kvinner skal få flere barn, så kunne de brukt litt mer av budsjettet på bedre svangerskaps- og barselomsorg, istedenfor kun å fokusere på velferdsgoder etter at barna er født. Det hjelper meg lite med et par uker ekstra permisjon om jeg ikke får den hjelpen jeg trenger til å bære fram barnet.
Men etter denne lange reisen er jeg nå endelig havnet i trygge hender. Legen skulle henvise meg til både sykehus og gynekologspesialist med kompetanse på livmorhalssvikt, og om det går etter planen, kunne jeg ikke fått det bedre. Forhåpentligvis er dette i boks i god tid før fellesferien.
I går så jeg spor av brunt blod morgen og kveld. I dag en gang i morges. Mao fortsatt fullt nødregime.
Gårsdagen ble tilbrakt i fluktstol i hagen med katt og venninne. Spiste deilige, ferske reker og friske jordbær som var akkurat passe søte, skravlet, døste og leste bøker. Akkurat sånn en fin sommerdag skal være, og det hjalp meg med å glemme alle bekymringene en stakket stund.
I dag var jeg bare nødt til å sove ut for en gangs skyld. La meg derfor til å sove igjen etter den grytidlige progesteronsprøyten og tok sjansen på å ta kortisontabletten to timer for sent. Får bare håpe at jeg ikke ender opp med å danse på bordet rundt leggetid siden det kan forskyve den naturlige døgnrytmen å ta Prednisolon etter kl. ni.
Før jeg tar Prednisolon, må jeg alltid spise noe, siden man ellers kan risikere å få magesår. Som sagt, så gjort, men om jeg ikke var småkvalm og uggen før jeg spiste i dag, ble jeg det iallfall etterpå. Sitter fortsatt og ser på en halvspist brødskive og syns frokosten fremdeles sitter i halsen. Brystene er også plutselig blitt uvanlig fyldige og magen kulerund.
Jeg har hatt mye murringer og småvondt i helgen, som stort sett har roet seg når jeg har sittet stille, men mye av det har vært litt lenger oppe i magen, noe som gir meg håp om at det like gjerne kan handle om at livmoren er i ferd med å bane seg vei oppover som at noe er på vei ut.
Sikker kan jeg likevel ikke være, og usikkerheten gjør meg innimellom helt sprø. Det er så fryktelig mye som står på spill her, og fallhøyden er så stor at det bortimot er umulig å forbli uanfektet. Jeg lar meg påvirke, enten jeg vil eller ei, men arbeider hardt med å holde følelsene i sjakk.
Akkurat nå er jeg så varm at jeg måtte ta av meg nattkjolen og sitter her på soverommet i bare trusen, så det er på høy tid å ta en avkjølende dusj. Er også kjempetørst igjen, til tross for at jeg allerede har drukket nærmere en liter væske i dag. Føles mer som et eggeglass. Ikke har jeg løpt noe særlig på do i dag heller, så det er lite som har kommet ut igjen.
