Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Jeg hadde akkurat feiret at jeg var kommet halvveis i svangerskapet med vel overstått ordinær ultralyd trygt tilbakelagt, og tenkte at fra nå av ville det endelig være plankekjøring, etter en tøff start med mange blødninger, total utmattelse og mye fysisk ubehag. Jeg kunne ikke tatt mer feil om jeg hadde prøvd.

Kort fortalt våknet jeg av at fasttelefonen ringte, og idet jeg stod opp og tok telefonen, kjente jeg at det sildret kaldt fostervann nedover beina. Da jeg etterpå gikk på toalettet, oppdaget jeg friskt blod. Allerede kvelden før hadde jeg kjent på tiltagende murringer som ikke føltes riktig, og da jeg kom tilbake fra en kort handletur noen timer tidligere, hadde jeg vært uvanlig segneferdig på veien hjem. Den siste, slake oppoverbakken hadde plutselig føltes nesten helt uoverkommelig lang.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg fant fram nummeret til fødepoliklinikken og fikk beskjed av vakthavende jordmor om å komme opp med en gang, så jeg turte ikke annet enn å ringe en drosje. På veien dit ringte jordmoren meg opp igjen og ba meg om å droppe poliklinikken og dra rett opp på fødeavdelingen istedet. Der måtte jeg sitte og vente i 20-30 minutter før jeg endelig ble tatt inn av en annen jordmor.

Hun tok en vaginalprøve for å teste om jeg lekket fostervann. Den var svakt positiv. Hun forklarte at blod kunne gi falsk positivt utslag, så vi kunne ikke si noe sikkert før legen kom. Hun ville heller ikke lytte på magen etter hjerteslag  siden det var to der inne. Ny venting på gangen før endelig legen kom.

Det startet med godt nytt: Begge tvillingene hadde rikelig med fostervann og så ut til å trives. Legen konkluderte da med at det sannsynligvis bare var den ytre, felles fostersekken som hadde begynt å lekke, mens de to indre, separate fostersekkene fremdeles var intakte. Jeg pustet et øyeblikk lettet ut og var i ferd med å senke skuldrene da legen ville ta en rask gynekologisk undersøkelse til slutt.

Stemningen i rommet snudde i løpet av brøkdelen av ett sekund da legen ba jordmoren om å kikke inn i det aller helligste for å bekrefte at hun hadde sett det samme som ham før han sa noe mer til meg. Hun nikket alvorlig til ham og ble helt taus. Livmorhalsen min hadde allerede begynt å åpne seg, og man kunne se den bulende fostersekken til tvillingjenta mi stikke såvidt ut.

Jeg fikk klinkende klar beskjed om at det som hadde åpnet seg, ikke kunne lukkes igjen, og at jeg nå stod i fare for å få bakterier inn i den sterile livmoren. Prognosene var mao elendige. Samtidig tilsa de fastlåste prosedyrene at sykehuset bare ville stå passivt og se på så lenge jeg ikke hadde fullført uke 23. Mao ingen forebyggende intravenøs antibiotikabehandling, ingen riehemmende drypp, ingen lungemodningssprøyter eller livreddende behandling av de to små. Jeg var kort og brutalt overlatt til meg selv, med mindre jeg ville ha hjelp til provosert senabort for å få det hele overstått. Det var selvsagt ikke aktuelt.

Etterpå ble jeg sendt hjem med beskjed om “å leve som vanlig, men ikke dra på handletur”. Bortsett fra at jeg måtte gå til den faste gynekologen min annenhver dag for å ta blodprøver og sjekke om jeg var i ferd med å få en infeksjon. Det ble i tillegg tatt bakterieprøver fra både skjede og urin som skulle sendes til dyrking, mens jeg fremdeles var på sykehuset. De viste seg noen dager senere å være negative, og dermed kunne man utelukke at det var en infeksjon som hadde fått livmorhalsen til å åpne seg.

Jeg sendte melding til klinikken i Riga som først ba meg om å få bekreftet hvor lang livmorhalsen var, for den hadde sykehuslegen ikke villet måle siden en innvendig ultralydundersøkelse ville være høyst risikabelt i den tilstanden jeg befant meg i. Jeg tok derfor ny drosje til den private gynekologen min som alltid har tid til nødtime, og fikk den målt til knapt 1,5 cm med utvendig ultralyd (som ikke var like nøyaktig som innvendig ultralyd.)

Klinikksjefen foreslo da at sykehuset kunne sette på en cerclage eller et arabinpessar på livmorhalsen for å lukke den igjen og hindre infeksjon. Jeg kunne bare gi ham den nedslående tilbakemeldigen at de prinsipielt aldri bandt sammen livmorhalsen om det ikke allerede var blitt gjort rundt slutten av 1. trimester. Google var fullt av historier fra kvinner i utlandet som hadde vært i samme situasjon og greid å berge barna med et nødskrik med disse hjelpemidlene og strengt sengeleie. Hadde jeg vært i stand til  fly til Riga på det tidpunktet for å la klinikken overta, ville jeg ikke nølt ett sekund, men risikoen for fødsel på flyet var dessverre altfor stor.

Istedet var jeg dømt til å gå rundt som en tikkende bombe mens de norske sykehuslegene la armene i kors. Jeg kunne ikke en gang ta opp kampen med dem så lenge rutinene var skrevet i stein. Jeg kjempet for livet til barna mine og kom absolutt ingen vei med de eneste som kunne ha hjulpet meg. Samtidig måtte jeg holde meg så rolig som overhodet mulig og tenke klart. Det sier seg selv at jeg fikk en reaksjon i etterkant. Det var som å stå helt alene i krigen, og ennå hadde ikke det verste skjedd.