Jeg skulle egentlig ikke på ultralyd før mandag eller tirsdag neste uke, men til slutt orket jeg ikke gå rundt med usikkerheten lenger og bestemte meg bare for å stupe i det. Grudde meg som en hund og var morgenkvalm da jeg tappert troppet opp hos privat gynekolog grytidlig i dag morges.
Det tok ham takk og lov ikke lang tid å finne fram til den lille spiren med det bankende hjertet som vises som en hvit prikk på bildet. Han sa det allerede hadde begynt å danne seg et tykt lag med graviditetsvev rundt fosterhulen, og det var visst et godt tegn. I tillegg var fosterhulen trygt plassert midt i livmoren. Dagen var mildt sagt reddet!
Hadde litt brun spottblødning en gang i natt og en til i morges, så det var veldig beroligende å få bekreftet at de ikke har kommet pga. synkende hcg. Egentlig burde jeg visst det, for jeg har så å så aldri hatt synkende hcg de andre gangene jeg har blødd heller, men i det offentlige helsevesenet er dette et mantra som gjerne gjentas både titt og ofte: “Om man blør i svangerskapet, er det som regel fordi utviklingen til fosteret har stoppet opp. Som en følge av det, synker graviditetshormonene, og dermed begynner man å blø. Blødningen er derfor ikke noe man trenger å prøve å stanse, for den er bare et tegn på at graviditeten har stoppet opp, og man kan ikke gjøre noe hverken fra eller til.”
Man kan rive seg i håret av mindre, men min strategi er å holde meg unna disse representantene så mye som overhodet mulig. Når man derimot kommer til folk som har erfaring med habituell abort, blir tonen fort en helt annen, men før man kommer dithen, skal man vanligvis ha måttet oppleve å spontanabortere minst tre ganger. Er det ufødte livet virkelig så lite verdt at vi har råd til å vanskjøtte så mange spirer? For ikke å snakke om den psykiske helsen til mødrene deres …
Om myndighetene virkelig mener at de vil at norske kvinner skal få flere barn, så kunne de brukt litt mer av budsjettet på bedre svangerskaps- og barselomsorg, istedenfor kun å fokusere på velferdsgoder etter at barna er født. Det hjelper meg lite med et par uker ekstra permisjon om jeg ikke får den hjelpen jeg trenger til å bære fram barnet.
Men etter denne lange reisen er jeg nå endelig havnet i trygge hender. Legen skulle henvise meg til både sykehus og gynekologspesialist med kompetanse på livmorhalssvikt, og om det går etter planen, kunne jeg ikke fått det bedre. Forhåpentligvis er dette i boks i god tid før fellesferien.
