Nå føler jeg meg helt kake. Både ryggen og hodet verker, og i dag våknet jeg opp med røde prikker i ansiktet. Sistnevnte er et sikkert tegn på at hormonene har tatt meg igjen, blæh. Det har vært så deilig å slippe de siste månedene, men om det er det som skal til for å lykkes, så får det bare være sånn.

I dag har jeg vært ute og handlet fødselsdagsgave til mor. Hun fyller nemlig snart år igjen. Jeg fant en nydelig vårkjole i norsk design. Får bare håpe jeg valgte rett størrelse, men fikk med byttelapp for sikkerhets skyld. Det var overraskende kjølig i luften i dag, til tross for sol. Fikk også vært innom bakeren på veien og kjøpt brød. Det har blitt mye knekkefrø de siste dagene, he, he.

Apropos knekkebrød har jeg nettopp fått en ny favoritt, nemlig Wasa “Din stund” med chia og havsalt. Er laget av fullkornsrugmel og supergodt. Digger også at det er stort og rundt 😉 Ellers har jeg lenge hatt sansen for Leksands knekkebrød, og Rugsprø blir sjelden feil. Men akkurat nå er det først og fremst det nye Wasa-knekkebrødet som gjelder.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det ble ny klesvask og oppvask i dag også. Fikk plutselig trang til å ha det strøkent når jeg får besøk. Føler også behov for å få unnagjort mest mulig før formen ev. blir verre med alle hormonene innabords. Senere i kveld blir det nok litt middagslaging. Har noe kjøttdeig liggende som må reddes før den blir dårlig. Om jeg ikke kommer på noe annet lurt, kan jeg iallfall steke noen kjøttboller til å ha etterpå. Får se hva jeg finner på og gidder.

Må få bestilt time hos tannlegen snart. Er ett år siden sist kontroll og bør gjøres før jeg ev. blir gravid igjen, så best å kapre ham før han drar på sommerferie. Er ellers fornøyd med siste blodprøvene jeg tok hos fastlegen. Leververdiene var fine, noe som er viktig før en ny graviditet som visstnok kan være hardt for leveren. D-vitaminnivået var også veldig fint, men jernlageret kan jeg godt arbeide litt mer med, så kommer til å fortsette å ta 100 mg jerntabletter en stund til. Best å ha litt å gå på, for når man er gravid bør man helst ikke ta høye doser, så lurest å forebygge nå.

Hadde en litt stressende drøm i natt. Tror det delvis kan ha vært fordi jeg halvverte dosen av innsovningstablett, for når man sover lettere, drømmer man også mer. Men det hadde vært fint om drømmene heller kunne blitt udelt positive snart. Etter at jeg mistet Lille mirakel, har det beste jeg har kunnet håpe på vært enten å få en drømmeløs natt, eller en med nøytrale drømmer. Gode drømmer kan jeg ikke en gang huske sist jeg hadde. Men så lenge marerittene holder seg borte, skal jeg ikke klage.

I sorggruppa har vi snakket om hvordan man føler seg helt ødelagt etter å ha mistet barn. Man blir aldri den samme igjen, og tilværelsen mister brått både mål og mening. Etter tapet av tvillingene mistet jeg fotfestet, men nå begynner jeg sakte, men sikkert å føle at jeg er i ferd med å bli hel igjen. Riktignok i en annen utgave av meg selv enn den originale, men den har jeg måttet innse at jeg aldri får tilbake. Jeg har rett og slett begynt å stake ut en ny kurs, og med det mener jeg ikke bare at jeg planlegger et nytt forsøk. Jeg må ha noe annet å falle tilbake på om det til slutt viser seg at jeg må legge hele babydrømmen på hylla.

På gjøremålslisten står også å lese gjennom histologien til morkaken. Den kom etter obduksjonsrapporten. Jeg orket ikke å se på den med en gang. Var fremdeles temmelig rystet etter gjennomgangen av obduksjonen og fødselsforløpet, så måtte ta en pause, men det bør gjøres snart. Man vet aldri om det fremkommer noe som er viktig for den nye behandlingsplanen, og dessuten er det lurt å bli ferdig med den mentale bearbeidingen før neste forsøk. Eller ferdig er vel litt for mye forlangt, men iallfall over den verste sjokkfasen.

Fatter ikke at denne dagen snart er over allerede. Timene flyr virkelig når man holder på med masse småting. Selv om hver og en av dem kanskje ikke tar så lang tid, har man likevel følelsen av å ha vært i kontinuerlig aktivitet. Joda, jeg vet at dette er ingenting sammenlignet med å ha barn, for ikke å snakke om barn kombinert med jobb. Men når arbeidskapasiteten er midlertidig redusert, føles alt mye større enn vanlig. Håpet er at når hodet og hjertet endelig får fred, vil energien komme strømmende tilbake igjen. Livsgleden er iallfall på god vei <3

Denne dagen er over nesten før jeg har oppdaget at den har begynt, he, he. Eller jeg har jo faktisk fått puslet rundt en del og gjort ting som å vanne blomster, ta oppvasken, lage mat og vaske klær, samt litt annet småtteri, men det har gått så stille og rolig for seg at jeg ikke har merket at tiden har gått. Litt “dødtid” er det også blitt med gamle episoder på Nrk fra serien “Hva har du i bagasjen?” – akkurat passe underholdning på en helligdag.

Nabolaget har vært dødsstille helt fram til i kveld, så det virker som om alle har vært nede i sentrum og sett på tog og taler i dag. Eller kanskje de bare har tatt seg en utepils eller to, men hagearbeid har det iallfall ikke blitt noe av. Veldig fint å slippe all maskinduren som gjerne følger med det moderne hagestellet. Ellers er det ikke mye respekt for helligdagsfreden her, så gressklipping skjer gjerne på søndager.

Katten stortrives ute om dagen. Er bare ene gangen det regnet litt i helgen at hun hadde tid til å ligge litt ved siden av meg, he, he. Er tross alt mye bedre enn at hun kjeder seg slik hun begynte å gjøre i vinter. Jeg er dessverre ikke like flink til å leke med henne som før, og nå er det ikke lenger noen andre katter her til å underholde henne etter at de to andre ble drept i trafikken.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Skulle gjerne hatt flere katter, men det er feil tidspunkt så lenge jeg planlegger å bli gravid. Både fordi en ny katt vil kreve mye oppmerksomhet i begynnelsen og jeg ikke vet hva slags form jeg vil være i, men først og fremst pga. faren for toksoplasmose som jeg ennå ikke har hatt, og dermed ikke er immun mot.

Regner med de fleste vet at toksoplasmose ikke er farlig for oss mennesker, men at det kan føre til alvorlige fosterskader om en kvinne blir smittet med det mens hun er gravid. Pga. faren for toksoplasmose skal man heller ikke spise speket kjøtt i svangerskapet, så det holder ikke bare å holde seg unna avføringen til katter. Minn meg om å nyte spekematen så lenge jeg fortsatt kan! I går spiste jeg tørket reinsdyrsnacks, nam, nam 🙂

Apropos ting jeg må skynde meg å nyte mens jeg ennå kan: De siste dagene har jeg funnet fram en gammel rosevin som har ligget så lenge urørt i kjøleskapet at jeg trodde den var moden for å kastes for lenge siden, men den smaker faktisk ikke så aller verst. Er nok altfor tørr for folk flest, men akkurat nå har jeg fått smaken på ekstra tørre viner. Kom litt inni det da jeg gjorde kål på resten av Tio Pepen jeg hadde stående i kjøleskapsdøren tidligere i vår. Var fint å få frigjort litt plass 😉

Må fortsatt minne meg selv om å drikke, he, he. Har kommet helt ut av vanen etter alle graviditetene, og selv på de dagene jeg gjør det, blir det maks. ett glass. Men nå smaker det iallfall ikke bare pyton lenger, slik det har gjort helt siden jeg mistet tvillingene, og jeg føler meg stort sett vel av det, istedenfor uvel slik det har vært lenge nå.

Det er selvsagt ikke noe problem i seg selv om jeg ikke drikker, men alkoholformen min er gjerne et tegn på allmenntilstanden generelt, så når jeg tåler/liker å drikke, er det som regel et godt tegn. Får bare prise meg lykkelig over at det ikke er omvendt.

Har ennå ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre på 17. mai. Er foreløpig invitert på en fest, men klarer ikke å bestemme meg for om jeg endelig er klar for å slå hæla i taket igjen, eller om jeg heller vil ta det med ro. I fjor på 17. mai hadde jeg innsett av Lille mirakel. Året før der igjen var jeg midt i en spontanabort og dessuten fryktelig lei meg for at jeg måtte feire den uten tvillingene, så for første gang siden jeg var student og nileste til eksamen, satt jeg hjemme og meldte meg helt ut.

Festdager er spesielt vanskelige for engleforeldre, særlig de som fokuserer mest på barn, som nasjonaldagen. Skal jeg komme meg helskinnet gjennom det som skulle vært Lille mirakels første 17. mai, er det nok best å satse på en ren voksenfeiring kjemisk fri for småfolk. Da kan jeg i så fall sprette champagneflasken som ligger igjen fra nyttårsaften.

Jeg startet med såkalt prøvesyklus i forgårs. Selv om jeg begynte pent og forsiktig, innbiller jeg meg at jeg må ha reagert allikevel. Plutselig ble jeg nemlig veldig kort i lunten, og det har jeg ikke vært på lenge. Velkommen tilbake til hormonkjøret!

Jeg må innrømme at jeg måtte gå noen runder med meg selv på om jeg virkelig orket dette her igjen. Bare behandlingsplanen var så omfattende at den var til å få helt bakoversveis av. Masse ting jeg må holde styr på de neste par månedene fram til innsett. Blir svett bare av å skrive om det.

I går ble det atskillig bedre etter at jeg hadde hatt to lange videosamtaler med klinikken og en fin debriefing med støttekontakten min her hjemme. For jeg vet jo så godt hva jeg egentlig vil, innerst inne. Det er å vite at jeg har gjort absolutt alt jeg kunne før jeg endelig gir meg. Med TAC-en på plass kan jeg bare ikke snu nå.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Men jeg vil samtidig prøve å nyte livet så godt jeg kan og slå ut håret litt i dette oppløpet som forhåpentligvis blir starten på mitt nye liv som mor til et levende barn. Graviditeten vil nok dessverre bli mer nervepirrende enn lykkelig, med strenge restriksjoner for hva jeg kan eller bør gjøre, så om jeg vil ut blant folk, må jeg benytte sjansen nå.

Jeg kunne ha lagt opp til å henge meg på noen som ville ned til byen i dag og sett på 1. maitog, men jeg har en del ting som må på plass før jeg får besøk av mor om to dager. Håper på å være ferdig da slik at vi bare kan kose oss med god samvittighet. Og så håper jeg selvsagt at jeg ikke skal bli så gal av hormonbehandlingen at nervene ligger tykt utenpå meg. Mor fortjener utvilsomt bedre.

For en gangs skyld vil jeg forhåpentligvis ha overskudd til å gjøre morsomme ting når hun kommer på besøk, som å gå på et par utstillinger hun har snakket lenge om. Og så må vil selvfølgelig en tur på graven. Jeg har sett farget ris i en blomsterbutikk som jeg syns ville passet fint til en barnegrav, så håper de ikke blir utsolgt med det aller første.

Jeg har forresten fått unnagjort MR av hofteledd allerede. Fikk time på en avbestilling i går kveld. Sikkert noen som skulle feste eller reise bort kvelden før 1. mai, kan jeg tenke meg, he, he, men siden jeg ikke hadde noen andre planer, grep jeg takknemlig sjansen. Fikk skryt etterpå fordi jeg hadde vært så flink til å ligge i ro. Slapp å få klastrofobi denne gangen, så lot bare tankene fly av sted, og da pleier det å gå fort.

Ble en del trasking fram og tilbake på meg i går med alle avtalene her og der, men i dag føler jeg meg bare behagelig sliten i kroppen uten at det verker overalt, så tror det må ha vært akkurat passe dose denne gangen. Kjenner at jeg har sovet godt i natt, noe jeg ikke har gjort på en stund, så tror kanskje det kan forklare at jeg føler meg så rolig nå. Eller så er det roen som har gjort at jeg har sovet bedre. Umulig å si hva som er høna og egget alltid.

I går tok jeg en viktig avgjørelse om å satse på noe nytt, nemlig embryoadopsjon. Embryoadopsjon kan innebære så mangt, men i praksis betyr det at man adopterer et egg som allerede er befruktet, og i mitt tilfelle nedfrosset. Det er et potensielt liv som får en sjanse ved at noen får det satt inn i sin livmor.

Jeg har alltid vært åpen for å adoptere et barn som allerede er født (noe som dessverre har vist seg å være umulig i praksis), så hvorfor ikke starte enda tidligere og la dette barnet få vokse og uvikle seg i min livmor, der det bokstavelig talt vil livnære seg av mitt blod? Tidligere enn det går det ikke an å bli kjent.

Embryoet har bare levd i fem dager etter befruktning før det ble frosset ned. Nå venter det på å tines opp igjen og settes inn i en mottakelig livmor. Jeg følte meg kallet og sa endelig ja etter en lang samtale med klinikken. Dette er ikke noe som har kommet plutselig. Jeg har grublet på det lenge. I mange år faktisk. Men nå føles det riktig, alt tatt i betraktning. Sov du vesle spire ung, enn så lenge. Forhåpentligvis finner du en trygg havn hos meg.

Det store spørsmålet med en sånn beslutning er hvor mange helsøsken det ev. finnes der ute. Foreløpig er alt jeg vet at det er to embryoer igjen, der jeg er blitt tilbudt det ene. Pga. forhistorien min tør de ikke sette inn to på en gang. Og om jeg skulle lykkes, er det ikke lenger aktuelt å prøve å få søsken senere av mange gode grunner.

Mao. vil sannsynligvis en annen kvinne bli tilbudt det andre embryoet (med mindre den opprinnelige spiren ikke tåler opptiningen, så de må bruke den andre på meg, men det er lite trolig). Jeg aner heller ikke hvor mange embryoer som opprinnelig ble befruktet, og om det allerede er født noen barn av samme “kullet”, men koordinator lo og sa at vi kunne snakke mer om det om jeg ble gravid, så da regner jeg nesten med at jeg vil få vite litt mer; håper iallfall det.

For meg er tanken på potensielle søsken der ute bare en bonus. Man trenger jo ikke å oppsøke dem om man ikke vil, men i disse internettider er sjansen for å greie å spore opp folk større enn noen gang før. Det er umulig å vite nå om dette vil være viktig for det potensielle barnet mitt i fremtiden, men jeg vil iallfall sørge for å grave frem hver eneste lille detalj jeg kan få av klinikken mens jeg ennå har muligheten.

Hurra for våren med nytt håp og nye muligheter! Jeg kjenner at jeg er blitt glad i den lille spiren min allerede <3