Forhåpentligvis er bunnen allerede nådd, og da kan det bare gå oppover fra nå av. For det verste er allerede skjedd.
Det ble ikke så mye mere drikking på meg i julen, men jeg gikk det nye året i møte med høy champagnefaktor og hadde en helt ok feiring, alt tatt i betraktning.
Etter at jeg kom tilbake fra det store utland, har det blitt litt ulike familiebesøk, så jeg er ennå ikke kommet tilbake til hverdagen på godt og vondt. Har derfor heller ikke vært noe mer i kontakt med de ulike fertilitetsbehandlerne mine.
Jeg falt helt ut av bloggverdenen etter toårsdagen til tvillingene. Delvis fordi jeg hadde mer enn nok med å prøve å skape meg en slags ny hverdag (normaldag ville være for mye forlangt), men først og fremst fordi det ble så klønete med den nye bloggplattformen at jeg ikke syntes det var noe gøy mer. Kombinert med tåkehodet mitt etter fødselen ble det nesten umulig å få til uansett. Dessuten føltes det veldig ensomt når jeg ikke lenger fikk opp alle de nye innleggene til bloggerne jeg fulgte på nyhetsfeeden min, med ditto færre kommentarer på innleggene mine også. Jeg tror vi må ha vært flere som famlet oss fram i mørket.
Det har faktisk skjedd ganske mye på fertilitetsfronten siden sist. Såpass mye at jeg ikke vet hvilken ende jeg skal begynne i. Plutselig hendte alt i et forrykende tempo etter nærmest å ha stått stille i flere måneder. Dessuten har jeg endelig begynt i sorggruppe og er kommet over den verste krisefasen. Og jeg har overlevd termindagen til Lille mirakel den 4. februar. Det var det slett ikke gitt at jeg ville før jul.
Jeg tror nesten at jeg må dele fortellingen opp i flere innlegg slik at dere fortsatt greier å henge med.
