Midlertidig tapt for verden

Mens jeg holdt på med de to operasjonene jeg nå har hatt i løpet av kort tid, måtte jeg legge sorgen midlertidig til side for å kunne mobilisere nok krefter til å greie å gjennomføre. Det gjorde meg såpass nummen at jeg slapp å kjenne på alt det såre i en kort periode.

Nå som operasjonene er blitt et mer eller mindre tilbakelagt stadium, må jeg imidlertid forholde meg til virkeligheten igjen, og det har vært en smule uventet tøft siden jeg har følt meg såpass bra den siste måneden.

Plutselig ble alt bare litt for mye for meg igjen, og jeg har ikke helt visst hvor jeg skulle begynne med å ta fatt i alle de tunge tingene som har ligget på vent til nå. Jeg har hatt aller mest lyst til å flykte inn i min egen verden, til et sted der jeg slapp å tenke på noe mer.

Det siste døgnet har jeg derfor tilbrakt med å se på nettserien The Road to Calvary på Netflix. Det har fungert veldig bra for å roe ned nervene generelt, men ikke for den dårlige samvittigheten over ikke å ha arbeidet med ting som egentig har stått på agendaen denne uken. Jeg håper virkelig at ånden kommer over meg snart, så ikke alt plent må føles som en kamp oppoverbakke hele tiden.

Det er ikke så uvanlig å se karakterer i bøker og filmer som er blitt traumatisert, isolere seg fra omverden. At de kan sitte i timesvis på rommet sitt uten å prate med noen. Jeg kjenner meg utvilsomt godt igjen i den beskrivelsen.

Det hele har gått på ren autopilot, uten noen mål eller mening; det har bare blitt sånn. Alt har gått på instinkt og hva som har fått meg til å føle meg bedre i øyeblikket. Og det har altså ofte vært å holde meg i ro for meg selv, uten at jeg alltid har klart å forklare hvorfor. Det har bare vært et akutt behov.

I kveld har jeg likevel vært med i sorggruppen, og i den korte tiden følte jeg meg endelig ganske rolig igjen. Sammen med andre som har mistet det umistelige, føler jeg at jeg kan være meg selv i usminket versjon. De er opptatt av det samme som meg og strever med lignende ting. De har kjent den samme smerten på kroppen. Det gir et absurd fellesskap som er veldig godt å ha. På mange måter er det det eneste stedet jeg kan føle meg helt normal.

Hva har jeg gjort i dag da?

Ikke spesielt mye, for å være helt ærlig, men jeg har passert en viktig milepæl. Jeg har fjernet dusjbandasjene over inngangssårene etter operasjonen for godt. Har hatt på løse klær og holdt meg hjemme i dag så ingenting har gnagd, men håper på å klare meg uten plaster fremover også.

Ellers har jeg ryddet på plass litt nyvasket tøy og lagd suppe på rester fra i går. Sist, men ikke minst har jeg sjekket e-post for å være ajour med klinikken. Der var det bare en melding fra koordinator som sa at legen skulle se på resultatet fra sukkerbelastningsprøven og gi meg tilbakemelding senere.

Resten av dagen har jeg stort sett brukt til å se en dokumentarserie på Netflix om forsvinningen av Madeleine McCann. Jeg var på ferie i nærheten bare to måneder etterpå og husker godt alle overskriftene i avisene, men det var flere detaljer jeg ikke hadde fått med meg som kom fram her. Ikke at jeg er såååå interessert, men det har vært fint tidsfordriv. Noen ganger trenger jeg bare å se på noe for å roe meg ned og få tankene over på noe annet. Alt for å unngå å havne inn i tankekjør igjen.

Denne uken vil bli tiltagende travel etterhvert, med flere viktige avtaler utover, så det gjorde litt godt å kunne starte med å samle seg først. Jeg kjenner at jeg er ganske trett i hodet etter alt som har skjedd på kort tid de siste ukene. Det skjer mye tankevirksomhet mellom slagene, og det kan være utmattende nok i seg selv.

Så var det den maten igjen

Det er helgemodus i leiligheten. Jeg har bevisst lagt bort alt av pliktgjøremål. Tanken er å kunne lade opp uten å ha hengende over meg alle ting jeg burde ha fått gjort. Det blir jeg bare stresset av. Så nå har jeg istedet bestemt at denne helgen skal jeg ha helt fri. Tanken bak er å være desto mer produktiv i ukedagene som kommer.

Den helstekte langkyllingen (økologisk, må vite) står i stekeovnen og godgjør seg helt av seg selv, nam, nam, og jeg gleder meg til søndagsmiddag. Kylling blir aldri feil i min bok, særlig ikke det brune kjøttet. Filet spiser jeg mer av plikt fordi jeg vet det er sunt.

Hva har for øvrig skjedd med spisevanene mine siden sist?

Vel, etter at jeg mistet Lille mirakel, lot jeg simpelthen være å spise i ren protest store deler av dagen, uten noe særlig mål og mening. Jeg hverken orket eller ville bruke tid på det. Hele livsgnisten manglet, og jeg gav mer eller mindre blaffen i å tenke på hvilke næringsstoffer kroppen trengte. For hva var vel poenget i å ta vare på seg selv når alt bare var helt meningsløst? Jeg drakk dessuten store mengder kaffe, faktisk mange ganger så mye som jeg noen gang har gjort i hele mitt liv. Det hele var temmelig selvdestruktivt, for å si det rett ut.

Resultatet ble ikke så uventet at jeg tok kraftig av på kort tid. Jeg var også fullstendig energiløs. Det var helt greit, for jo mer nummen kroppen var, desto mindre trengte jeg å føle. Tanken på ren og skjær sultestreik ble plutselig ganske forlokkende. Heldigvis ble den aldri gjennomført.

En eneste positiv bivirkning ved hele denne sørgelige historien var at vekten var blitt ganske akseptabel da jeg hadde konsultasjonen med kirurgen som skulle operere inn den indre cerclagen. Han sa nemlig at overvekt økte risikoen for komplikasjoner under operasjonen. På det tidspunktet var jeg så smått begynt å våkne opp av den tunge dvalen, så ihjelsulting stod ikke lenger på agendaen, men da begynte jeg istedet bevisst å telle kalorier og spise variert for å gjøre kroppen best mulig i stand til å komme seg velberget gjennom operasjonen. Jeg ville for all del ikke risikere å bli avvist på operasjonsbordet om det bare var det det stod på.

Sist jeg var på bevisst slankekur, var for nokså nøyaktig fjorten år siden, så det er ikke akkurat hverdagskost her i gården. På et eller annet tidspunkt sluttet jeg å bry meg om kiloene i ren protest. Syntes det tok bort for mye av livsgleden. Men da handlet det kun om utseendet. Nå gjaldt det derimot hele fremtiden min, og da ble motivasjonen en helt annen. Jeg hadde allerede gått gjennom ild og vann for de tre englene mine. Nå ofret jeg mer enn gjerne bordets gleder om det var det som skulle til for å få tilbake viljen til å leve igjen. Jeg fant uansett ikke noen trøst i mat lenger.

Jeg hadde riktignok aldri vært sykelig overvektig, men det var lenge siden jeg hadde vært i nærheten av idealvekten. Og i graviditetssammenheng var det mange nok som ristet skeptisk på hodet av alderen min. Da skulle de ikke få vekten å henge seg opp i i tillegg. For selv om den inntil da aldri hadde ført til noen form for livsstilssykdommer, er alle innen svangerskapsomsorgen veldig opphengt i statistikk. Man har f.eks. økt risiko for svangerskapsdiabetes både som eldre gravid og som overvektig gravid (overvektig = kroppsmasseindeks over 25), så om man er begge deler, får man (litt forenklet) dobbel risiko. Det samme gjelder høyt blodtrykk.

Da nytter det ofte sørgelig lite å påpeke at blodtrykket mitt så langt heller har vært for lavt i alle svangerskapene. Dessuten viste sukkerbelastningsprøven nylig at blodsukkeret mitt faktisk sank i løpet av testen (istedenfor å stige som alle forventet). Og selv om eldre mødre har økt rikiko for fosterdød i mors liv, fikk jeg heldigvis fullt medhold av gynekologen som har fulgt meg de siste tre årene, i at dette ikke har vært noe problem hos meg, bank i bordet! Man skal selvsagt ikke kimse av statistikk, men det er frustrerende når den blir brukt til å fremme fordommer med liten rot i den enkelte pasientens virkelighet.

Okke som, har jeg altså vært fullt og fast bestemt på at legene ikke skulle få de ekstra kiloene å rette pekefingeren mot på toppen av det hele. Når jeg likevel var så “godt i gang” med ditto innskrumpet magesekk, ble det desto lettere å gjennomføre. Med mindre vekt å bære rundt på, dukket det etterhvert opp en ny fordel, nemlig at jeg begynte å passe inn i gamle klær som hadde ligget på hylla siden jeg begynte med prøverørsbehandling. Det passet veldig godt siden jeg ikke har hatt råd til å utvide garderoben nå som alle pengene har gått med til to operasjoner på kort tid.

Hva har jeg så spist? Stort sett den maten jeg har vokst med, med unntak av den jeg etterhvert har oppdaget at jeg har begynt å reagere på (ved hjelp av eliminasjonsmetoden; temmelig sporadisk, vel å merke). I en periode levde jeg nærmest kun på brød og melk (da jeg var på mitt mest apatiske), og magen har aldri vært bedre enn da, så nå er det endelig opplest og vedtatt: Lenge leve gluten og laktose for mitt vedkommende! Løk derimot skal jeg ikke lenger ha mye av før magen slår seg temmelig vrang. Synd, men sant, for jeg er egentlig veldig glad i løk. Syns nesten det er vanskeligere å gi avkall på den enn brød, men, men.

Jeg har heller ikke fulgt noen lavkarbodiett. Kun sørget for å holde blodsukkeret stabilt, og har ellers telt kalorier (sånn omtrentlig), enkelt og greit. Når tarmene har gnagd, eller blodsukkeret har skapt seg om kvelden, er det stort sett blitt håndtert av frukt og grønt eller varm drikke med litt melk i. Av dyrekjøpt erfaring vet jeg nemlig at jeg legger mere på meg av det jeg spiser om kvelden, særlig når det nærmer seg leggetid.

Nyttårsforsettet gikk for øvrig ut på å prøve å redusere mengden bearbeidet mat i kosten. Det er lenge siden sist jeg hadde noe nyttårsforsett, så jeg har med vilje ikke satt meg noen konkrete mål, bare tenkt at jeg burde bli mer bevisst på det. Alt med måte.

Akkurat nå er det viktigere at jeg bruker energien fornuftig enn at jeg gjør alt “riktig”. En middag fra Fjordland er tross alt mye bedre enn potetgull. Noen dager er det bare for mye forlangt å lage mat fra bunnen av, og jeg har fortsatt ikke fryseboks. Men av økonomiske grunner er det blitt flere fiskeboller fra Rema enn varmretter fra Meny, og det har vært helt greit. Mat har som sagt havnet ganske langt ned på prioriteringslisten siden Lille mirakel måtte gi tapt. Det er akkurat som om jeg har skrudd litt av.

Jeg hadde også lenge en pause fra alle mulige kosttilskudd, for det gadd jeg iallfall ikke å styre med lenger. Nå har jeg så smått begynt igjen og er bl.a. satt på en måneds probiotikakur etter den harde antibiotikakuren for å gjenoppbygge tarmfloraen, men går fremdeles for halv maskin. Vil nok ikke starte for fullt før klinikken har gitt meg en plan. Akkurat nå er jeg mest fokusert på å få livet sakte, men sikkert tilbake. Syns det er deilig å slippe å telle timer til neste pille.

Det eneste jeg må gå på hele veien, er tyroksin for lavt stoffskifte. Legen i Russland mente nemlig at skjoldbruskkjertelen min bar preg av et autoimmunt angrep. Mao. må jeg ikke lenger bare ta tyroksin mens jeg prøver å bli eller er gravid, men resten av livet. Hadde det ikke vært for fertilitetsbehandlingene, ville ikke dette ha blitt oppdaget eller tatt tak i på lenge enda, så noe godt har de også gjort for helsen min. Alt er ikke bare elendighet, takk og lov!

Hva skjer?

Jeg begynner så smått å komme meg fra TAC-operasjonen. I dag var første dagen uten smertestillende, og det har gått overraskende bra. Om tre dager kan jeg forhåpentligvis kaste alle dusjbandasjene for godt. Da vil det ha gått to uker allerede.

Det arbeides en del i kulissene for tiden, men jeg venter med å publisere ting til de er mere avklart. Innimellom sender jeg medisinske oppdateringer til klinikken. Ikke overraskende har jeg allerede fått frikort, og det er ikke på grunn av fertilitetsbehandling, for timene hos den private gynekologen teller ikke med her.

Denne uken har jeg tatt glukosebelastningstest for aller første gang. Det var noe familielegen min anbefalte allerede da jeg var student pga. episoder med opplevd blodsukkerfall, men jeg kom aldri så langt. Jeg har ennå ikke fått legens kommentar til resultatet, men blodsukkeret var 0,8 lavere to timer etter å ha drukket sukkervann enn da jeg møtte opp fastende. Mao har jeg reagert helt motsatt av de aller fleste. Forhåpentligvis er det bra, men jeg føler meg ikke helt sikker ennå.

Jeg er blitt påfallende sprudlende denne uken. Livsgnisten begynner endelig å komme tilbake. Jeg hadde nesten glemt hvordan det var å ha det sånn. Føler meg så utrolig lettet over at det verste er over nå. Sånn føles det iallfall. Jeg vil tilbake til livet igjen.

Denne uken vil for alltid være preget av at det var da jeg begynte å ha gode drømmer igen. Fram til nå har alt fokus gått med til å unngå å få flere dårlige, så dette har vært en virkelig gledelig overraskelse.

Jeg vet det er ukult å si det i Oslo 2019, men om jeg skal være helt ærlig, føles det som om det er Gud som bærer meg for tiden. Jeg hadde aldri klart dette her uten alle de gode hjelperne rundt meg.

Bloggverden og jeg

Ettersom jeg langsomt har våknet opp av dvalen og begynner å få overskudd til å interessere meg for omverden igjen, har jeg så smått begynt å oppdatere meg på bloggene jeg pleide å følge jevnlig før jeg mistet Lille mirakel.

En av disse har vært Pilotfrue. Egentlig veldig utypisk meg, for jeg har verken interessert meg for storbloggere eller rosabloggere. Jeg visste heller ikke om henne fra fjernsynsserien “Bloggerne”, for den kanalen har jeg ikke en gang hatt tilgang til hjemme. Alle de sponsede innleggene med reklame for produkter som uansett sjelden eller aldri er aktuelle for meg, har jeg lett og elegant hoppet over. Så hva var poenget da?

Jo, jeg sjekket opp alle blogger som skrev om graviditet, og på den tiden var Pilotfrue nettopp det. Gravid. Hun hadde attpåtil vært gjennom en rekke mislykkede prøverørsforsøk før jeg la merke til henne. Vanskelig å la være å føle sympati da. Jeg unnet henne virkelig den graviditeten av hele mitt hjerte, og hun fremstod som en oppriktig, snill og løsningsorientert person. Snill og grei kommer man nemlig veldig langt med i min verden.

Så fikk det heller være at hun innimellom skrev om fancy selskap på Tjuvholmen med høy jetset-faktor og kjendiser jeg knapt hadde hørt om, fordi populærkultur aldri har vært helt min greie. Jeg fikk se før- og etterbilder fra leppefyllere og syntes hun så mye bedre (og ærlig talt smartere) ut uten “duckface”. Men jeg kunne strengt tatt vært moren hennes, og dagens unge bryr seg helt sikkert katten om hva jeg syns om nymotens skjønnhetsidealer. So be it.

Jeg syntes likevel synd på henne for alle de teite (i mine øyne) og inngående spørsmålene hun hele tiden måtte svare på. Noe jeg for øvrig syntes hun stort sett håndterte ganske fornuftig på en konfliktdempende måte. Forstår godt at hun stengte kommentarfeltet og heller foretok noen oppsummeringer innimellom.

Men når hun viste til andre sosiale medier som Instagram og Snapchat, falt jeg av, for dem har jeg ikke en gang installert. Ikke fordi jeg ikke kan, men fordi jeg ikke vil. Må skjerme meg selv fra for mye eksponering; blir altfor mye å forholde seg til i min bok. Sånn sett er jeg en typisk representant for min genererasjon – den siste som vokste opp uten verken mobiltelefon eller Det store nettet. Jeg vil heller være til stede her og nå når jeg er sammen med andre, og multitasking har aldri vært min sterke side. Selv katten blir sjalu når jeg tilbringer for mye tid foran skjermen, he, he.

Da jeg skummet meg gjennom alle innleggene jeg hadde gått glipp av siden i fjor høst, la jeg plutselig merke til at noen hadde spurt om hva Pilotfrue syntes om den pågående konflikten mellom Sophie Elise og Kristin Gjelsvik. Hæh, konflikt?! Den hadde jeg aldri hørt om før. Og hvem i huleste var Kristin Gjelsvik? Det endte opp med at jeg måtte ty til gode, gamle Google. Jeg klarte bare ikke dy meg og fikk straks opp en rekke aktuelle treff.

Storm i et vannglass, mente Pilotfrue. Eller hun formulerte seg ikke helt slik, men det var sånn jeg oppfattet henne. Vel, jeg kan godt forstå at hun ikke ville risikere å bli dratt med inn i den konflikten, så jeg skal la være å overanalysere svaret hennes, for det er ikke hun som er viktig her. Jeg tror likevel jeg vil kalle det for en aldri så liten underdrivelse.

For selv om den nevnte konflikten hadde et element av såkalt Cat Fight i seg, lå det saklig uenighet i bunnen av krangelen. Den ble bare litt i overkant personlig fordi hovedpersonene kjente hverandre såpass godt fra før. Og når man blir kritisert i full offentlighet av noen man kjenner privat, er det vanskelig å la være å ta det nettopp personlig.

Siden jeg bare er en ubetydelig småblogger som aldri har truffet noen av disse folkene, kan jeg (i motsetning til Pilotfrue) tillate meg den luksusen å ha en mening om saken. Jeg syns i grunnen at Kristin Gjelsvik har helt rett, men som den åpenhjertige bergenseren hun er, kommer budskapet frem en tanke for brutalt og usminket, så Sophie Elise ville vært overmenneskelig om hun ikke hadde reagert. Og når man føler seg personlig angrepet og eksponert, går man automatisk til motangrep. Gjerne under beltestedet.

For de av dere som er enda mindre opplyst enn meg, handler debatten altså om hvorvidt det er moralsk riktig av bloggere å fronte plastiske operasjoner og andre kosmetiske inngrep på utseendet.

Sophie Elise kjenner jeg stort sett bare fra massemedia og har sjelden eller aldri lest selve bloggen hennes. Havner i samme kategori som Fotballfrue for min del. Man merker jo fort om man er på samme planet, og de lever i et univers som jeg helst ikke vil ha så mye med å gjøre om jeg kan slippe.

Da var jeg mer nysgjerrig på hva småbloggeren Helse Maria hadde gjort siden sist og ble litt skuffet da jeg oppdaget at hun hadde vært like inaktiv som meg. Til gjengjeld fant jeg mye godt stoff da jeg endelig fikk tatt en ny titt på Kristins hverdagsblogg. De såkalte melkegenserne var jammen fine, særlig den røde for helmelk <3 Nå står snart Jernbanefrua for tur, men kjenner jeg henne rett, blir det mye å ta igjen, hi, hi.

Den eneste bloggeren jeg har fulgt jevnlig i hele denne vanskelige perioden, er Ivfetter40, men det er fordi hun også er den eneste jeg har hatt kontakt med utenom bloggen. Når det er sagt, var det bloggen hennes som førte oss sammen. Felles skjebne, felles trøst. Jeg håper fremdeles at jeg en gang får følge etter henne over den endelige målstreken. I mellomtiden konsentrer jeg meg om å prøve å leve litt igjen.

Dagen derpå

I går måtte jeg dra meg selv opp etter håret for å gjennomføre flere viktige gjøremål som ikke kunne vente lenger. Det førte til at jeg ble så gira at det var vanskelig å lande etterpå. Om jeg ikke nylig hadde fått svart på hvitt at jeg definitivt ikke er manisk-depressiv (eller bipolar som det egentlig heter nå), hadde jeg begynt å lure, he, he.

Man blir utredet for alle tenkelige og utenkelige tilstander med en gang man kommer inn i DPS-systemet (f.eks. av typen “Hører du og ser ting som andre ikke gjør?”), men det er jeg heldigvis ferdig med, gudskjelov. Er en temmelig invaderende prosedyre, som jeg måtte skikkelig psyke meg opp for å takle fra gang til gang. Kjenner jeg begynner å bli for gammel til å bli “herset med” lenger (les: overstyrt), så har begynt å ta til motmæle når det blir for drøyt. De kan være eksperter så mye de vil, men til syvende og sist er de bare mennesker, de også, med gode og dårlige dager som deg og meg. Er lett å glemme når man kun møter dem som autoritetsfigurer.

Dagen i dag startet litt på samme adrenalinkick som gårsdagens, men det tok ikke lang tid før det endelig ebbet ut. Nå kjenner jeg at hodepinen kommer sigende, til tross for at jeg har tatt to paracet mot operasjonssmertene. Vel, vel, jeg må lære meg å passe måten, som faren min sier, men gøy var det lell 😉 Er lenge siden jeg har vært så sprudlende, og det er fint å vite at mitt gamle jeg fremdeles fins et sted der inne.

Skal snart starte på min tredje og siste kopp av morgenkaffen (les: melkekaffe utblandet med vann), over tre timer etter at jeg stod opp, he, he. Eller stod opp og stod opp, fru Blom. Sitter fortsatt i sengen i nattdrakt, men har rukket å surfe en del på nettet og spise frokost 😉 Været er strålende ute, og katten er fornøyd. Jeg bør egentlig ta meg en tur på butikken og handle melk, men det spørs om jeg kommer meg noen steder før jeg skal til den private gynekologen i kveld for kontroll. Håper alle dere andre nyter dagen!

Veien videre

Tusenkronersspørsmålet som sikkert alle går og lurer på nå (inkludert meg selv), er selvsagt når jeg kan forvente å bli gravid igjen. Dette vet jeg ikke på stående fot, og magefølelsen sier meg for en gang skyld at jeg heller ikke har lyst til å vite det. For akkurat nå har jeg fremdeles mer enn nok med å komme meg tilbake i gjenge igjen, og jeg har ingen illusjoner om at et nytt svangerskap vil komme til å bli noe annet enn beintøft for både kropp og sjel.

Rent praktisk sa kirurgen først at jeg var klar til å begynne med ny hormonstimulering allerede dagen etter operasjonen om jeg ville, men på selve operasjonsdagen ba han meg om å vente til etter påske. Det føles også mer realistisk, dvs. at jeg føler for å vente minst like lenge før jeg setter i gang på nytt. Det kommer også litt an på om klinikken først vil kjøre meg på prøvesyklus. Jeg venter fortsatt på behandlingsplan, men har foreløpig ingen hast med å purre.

Klinikkens psykolog mente uansett at jeg fremdeles trengte noen terapitimer for å få bukt med traumene mine, og det tror jeg hun kan ha helt rett i. Jeg er vesentlig roligere nå enn før de to siste operasjonene, men den hardt tilkjempede sinnsroen er fortsatt skjør, så jeg tror ikke det skal så veldig mye til for å vippe meg av pinnen. Best å la være å friste skjebnen altfor mye. Som sjelesørgeren min sa så klokt, hadde det vært fint om jeg faktisk kunne fått kost meg litt med svangerskapet også, og ikke bare gått rundt og bekymret meg.

Oppstarten av sorggruppen var tøff, særlig når alle skulle fortelle historiene sine. Jeg felte noen tårer både på egne og de andres vegne. Jeg kunne regelrett kjenne smerten deres på kroppen og begynte å skjelve ukontrollert da jeg selv skulle dele. Det var svært utmattende, men likevel en fin opplevelse, til tross for at jeg fikk dundrende hodepine etterpå. For det gav trygghet å være i samme rom med mennesker som visste hvordan jeg hadde det. Til tross for alle ulikhetene oss imellom, hadde vi likevel reagert overraskende likt. I det rommet følte jeg meg for en gangs skyld normal.

Sist, men ikke minst

Så har jeg omsider fått operert inn en indre cerclage (!) Ved hjelp av kikkhull her i Tigerstaden. Riktignok privat, men når man må tigge ved dørene, tar man imot alt man får. Det viktigste var at landets fremste på dette inngrepet utførte operasjonen. Bare det er så fantastisk at det ennå ikke helt har gått opp for meg.

Etter måneder med all verdens motgang og hindringer på veien, gikk plutselig alt bare av seg selv. Etterpå gikk det brått opp for meg at nå var det ikke bare slutt på mareritt om nettene, men også de urolige drømmene. Kroppen har fått sjelefreden tilbake. Jeg er definitivt på riktig vei.

Jeg hadde dessverre helt rett

Det skulle til slutt vise seg at den stigende mistanken min om at jeg fremdeles hadde rester igjen etter fødselen, var sann. Heldigvis tok klinikken i St. Petersburg dette på alvor da de hørte om det.

Før jul mente de at vi fremdeles kunne vente og se litt, men da tilstanden fortsatt var uforandret etter nyttår, ble legen streng og nærmest beordret meg til å komme dit på hysteroskopi. Hun syntes slett ikke det var noen god ide å ta det sammen med TAC-operasjonen. First things first. Så jeg måtte plutselig ut av dvalen og kaste meg rundt for å ordne med visum, billetter og hotell.

Samtidig pushet terapeuten på at jeg måtte be om en ny time på sykehuset for å gjennomgå fødselsforløpet og obduksjonsrapporten. Lydig som jeg vanligvis er, gjorde jeg pliktoppfyllende som jeg ble fortalt, selv om det kostet meg i overkant mye. Det sammenfalt tilfeldigvis også med oppstart i sorggruppen og ny samtale på Skype med klinikkens psykolog.

Sistnevnte var bekymret for at dette ble litt for mye på en gang; det fikk hun helt rett i. Jeg endte opp med midlertidig tilbakefall og mer eller mindre kontinuerlig migrene i nesten to uker. Midt oppi alt følelseskaoset kom i tillegg termindagen til Lille mirakel, tett fulgt av morsdagen …

Den onde sirkelen ble heldigvis brutt av turen til St. Petersburg. Den gav meg en grunn til å mobilisere det lille jeg måtte ha igjen av positiv energi. Den viste seg også å være høyst nødvendig, for kirurgen fant både infiserte rester av morkaken, arrvev i morkakefestet, en endometriepolypp og betennelsesceller. Heldigvis kunne det meste fjernes.

Det var en sann lettelse endelig å få kroppen i orden igjen, og den natten sov jeg for aller første gang etter fødselen uten noen form for mareritt. Endelig følte jeg meg i trygge hender. Og vips var alle tegn til renselsen borte vekk! Ikke rart det hadde luktet så råttent. Siden all styggedommen hadde fått ligget og godgjort seg altfor lenge, ble jeg satt på en skikkelig hestekur med antibiotika. Det har forhåpentligvis også fått bukt med betennelsescellene.

Lysere tider

Det forsiktige nyttårsønsket mitt om litt bedre tider ser heldigvis ut til å ha gått i oppfyllelse; iallfall så langt. Nå var riktignok forbedringspotensialet såpass stort at det ikke skulle så mye til. Jeg er likevel evig takknemlig over så smått å ha fått en slags hverdag som ikke lenger føles bare uutholdelig.

Om jeg ikke hadde visst bedre, ville jeg ha sagt at det kom av at tiden leger alle sår. Men på dette stadiet etter tapet av tvillingene var jeg milevis fra å være kommet så langt, så jeg vet at det umulig kan være hele forklaringen. Særlig siden jeg falt enda ett hakk (eller to) ned i kjelleren etter å ha mistet Lille mirakel.

Derfor tror jeg at nøkkelen må ligge i støtteapparatet jeg har hatt rundt meg denne gangen. Det som glimret med sitt fravær forrige gang. Terapeuten min hadde helt rett da hun sa: “Dette går det ikke an å hale seg opp av på egen hånd.”

Fastlegen hadde forsåvidt rett da han sa at ingen terapeut i verden kunne gi meg tilbake englebarna mine, men å bruke det som begrunnelse for at det ikke var noe poeng i å søke hjelp, var en grov feilslutning. For jeg trengte desperat hjelp til å finne minst en grunn til å fortsette å leve videre, og jeg trengte sårt hjelp til å finne en måte å leve med det umistelige tapet på.

Jeg er glad jeg oppsøkte hjelp på alle bauger og kanter denne gangen, for til sammen har de utgjort den støtten jeg trengte. Hvert og ett av tiltakene hadde ikke vært nok på egenhånd.