hits

Det rusler og går (eller muddling through som de sier så fint over dammen)

Valget står mellom indre cerclage (Tac) og ytre cerclage (Shirodkar)


Siden jeg vurderer å få hjelp av en britisk ekspert på livmorhalssvikt, er jeg nylig blitt medlem av flere FB-grupper for kvinner som har fått operert inn indre cerclage. Noen har fått det gjort før de ble gravide (de aller fleste), andre etterpå. Mange har prøvd ytre cerclage først uten å lykkes. Der finner jeg haugevis av kvinner med samme skjebne som meg, og en av dem delte dette diktet i dag:

 💔 

Anyone that has lost a child is so so strong and nobody deserves to walk in those shoes.

I am wearing a pair of shoes.
They are ugly shoes.
Uncomfortable shoes.
I hate my shoes.

Each day I wear them, and each day I wish I had another pair.
Some days my shoes hurt so bad that I do not think I can take another step.
Yet, I continue to wear them.

I get funny looks wearing these shoes.
They are looks of sympathy.
I can tell in others eyes that they are glad they are my shoes and not theirs.
They never talk about my shoes.

To learn how awful my shoes are might make them uncomfortable.
To truly understand these shoes you must walk in them.
But, once you put them on, you can never take them off.
I now realize that I am not the only one who wears these shoes.
There are many pairs in this world.

Some women are like me and ache daily as they try and walk in them.
Some have learned how to walk in them so they don't hurt quite as much.
Some have worn the shoes so long that days will go by before they think about how much they hurt.

No woman deserves to wear these shoes.
Yet, because of these shoes I am a stronger woman.
These shoes have given me the strength to face anything.
They have made me who I am.
I will forever walk in the shoes of a woman who has lost a child 

- Author Unknown

Ellers gikk det heldigvis fint med pusemor hos dyrlegen i går. Jeg var helt fra meg da jeg holdt henne mens hun sovnet inn før narkosen, selv om jeg holdt meg rolig for hennes skyld, og tenkte at det kanskje var siste gang jeg så henne i live. Har ikke helseangst til vanlig - snarere tvert imot - men etter å ha mistet både barn og katt hhv. fem og to uker før, var nervene tynnslitte. Heldigvis gikk det over all forventning. Pus tålte både narkosen og slapp å trekke noen tenner. Kom hjem i morfinrus med Colgate-tenner etter tannrensen og kastet seg over maten etter den lange fasten.

Pustet lettet ut, men kjente at jeg var fryktelig sliten. Hadde vært svimmel og anspent hele dagen, og rett før leggetid kom plutselig kvalmen veltende over meg, fulgt av voldsom oppblåsthet og sterke magekramper. Hadde jeg ikke hatt kvalmestillende fra den gangen jeg måtte ta Cytotec etter MA-en i fjor høst, er jeg sikker på at jeg ville ha kastet opp opptil flere ganger. Fikk ikke sove før nærmere halv seks i dag morges. Enten var det et virus, eller så var det nervene som spilte meg et puss. Jeg tror mest det siste, for i dag er det borte. 

Begravelsesagenten ringte i går rett før jeg dro av gårde til dyrlegen. Minnesteinen var klar, og urnenedsettelsen kunne finne sted i slutten av måneden. Jeg ble litt overrasket over at gravferdsetaten hadde så god tid, for med tvillingene fant seremonien sted allerede dagen etter at steinen var ferdig i midten av november, og da hadde jeg inntrykk av at det var i siste liten før vinteren satte inn, men det varierer visst fra år til år, naturlig nok. Jeg har bare ikke hatt inntrykk av at det har vært spesielt mildt i høst sammenlignet med for to år siden, men hva vet vel jeg om jord og tele?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

fertilitetsturisten

fertilitetsturisten

48, Oslo

Er i siste innspurt av min fertile alder og gjør nå alt jeg kan for å komme i mål i tide. Klamrer meg til at grandtanten min fikk sitt første og eneste barn i en alder av 48 og satser på gode gener ...

Kategorier

Arkiv