hits

Klabb og babb

an elephant calm in the restaurant
Licensed from: vicnt / yayimages.com

Jeg startet dagen med å ta en hjemmetest på urin. Den gav svakt utslag på leukocytter og nitritter, så jeg turte ikke la være å konferere med lege. Etter litt fundering landet jeg på å ta en tur til privat gynekolog og slå to fluer i en smekk. Der kunne jeg nemlig få målt livmorhalsen på nytt med oppgradert utstyr (les superduper ultralydmaskin). Dessuten kunne jeg få tatt en rask fosterdiagnostikk i samme slengen og attpåtil få målt stoffskiftet (skal måles hver 4. uke siden jeg går på Levaxin, og det blir for lenge å vente på neste måling til fastlegen er tilbake fra ferie), så egentlig fikk jeg slått hele fire fluer i en smekk.

I dag var det for en gangs skyld behagelig temperatur ute. Jeg gikk i solkjole og var akkurat passe varm. Kvalmen forsvant med sydenvarmen. Ren lykke!

Legen var like lykkelig som meg over at jeg endelig var gravid igjen etter den lange veien jeg har måttet gå siden tvillingfødslene. Det er så viktig å ha moralsk støtte underveis, for ellers er det altfor lett  å miste motet. Noen som engasjerer seg og gjør alt de kan for å hjelpe deg, i stedet for å riste på hodet og lene seg tilbake som mange dessverre gjør.

Livmorhalsen ble i dag målt til hele 3,48 cm, og det var ren og skjær lettelse. Lille Mirakel så også mye større ut på skjermen i dag og var 5,47 cm fra hode til bak, noe som tilsvarte 12+1. Altså tre dager foran målingen på sykehuset. Da legen skulle måle hjertefrekvensen, ble det imidlertid krøll. Det viste seg nemlig at pessaret lå og blokkerte den vaginale ultralyden. For med den var hjertefrekvensen 124, men da legen istedet tok ultralyd på magen, var den plutselig økt til 172(!) Jeg fikk høre hjertelyden for første gang i dag <3 Det var heller ingen problemer med nakkefold, ryggmargsbrokk eller noen av de andre organene, og det var mye liv i lille Mirakel, så legen var godt fornøyd og jeg veldig lettet.

Morkaken lå dessuten på bakre vegg, så jeg kom til å kjenne sparkene godt, mente gynekologen. Det gjorde de også med tvillingene, men til tross for at jeg kom halvveis ut i uke 22, kjente jeg aldri noen tydelige spark, selv om det var masse liv i dem på ultralyd. Tidligere i dette svangerskapet har fosterhulen ligget godt oppe i livmoren, men nå lå morkaken helt nede ved mormunnen. Riktignok ikke over den, men jeg ble litt urolig siden det kan forårsake blødninger om morkaken kommer for nære. Legen beroliget meg med at det visstnok var ganske vanlig på dette stadiet, og at den mest sannsynlig ville trekke seg lenger opp igjen senere i svangerskapet. Hvis ikke kan det bli keisersnitt, enten jeg vil eller ei. Ellers lå fosteret nå midt i livmoren (rett under navlen), mens tvillingene naturlig nok lå på hver sin side. Deres morkaker lå hele tiden høyt oppe, særlig den til tvilling to, som nesten lå på toppen av livmoren. Det skal visst være aller tryggest.

Det var heldigvis ingen utslag på urinprøven, så da må den hypernervøse blæren min rett og slett skyldes graviditet allikevel. Siden progesteron er muskelavslappende, greier den ikke å holde på så mye urin som vanlig, så jeg løper ofte på do med bare halvfull blære. I det siste har jeg imidlertid vært noen bomturer på toalettet der det bare har kommet noen dråper ut, så derfor begynte jeg å mistenke blærekatarr, men det kommer antagelig bare av nerver og lite søvn i varmen. Det var egentlig et lite under at jeg klarte å sove såpass lenge sammenhengende i natt at jeg fikk samlet opp konsentret urin i morges, men det skyldtes nok at utetemperaturen har gått såpass ned. 

Det eneste skjæret i sjøen er at senkningen var gått dramatisk opp siden sist. Den går gjerne opp når man er gravid, men jeg var gravid på forrige måling også, og da lå den bare rett over normalverdien. Det som har skjedd siden sist, er at jeg har sluttet på kortison, noe jeg kjenner godt på småvondt i knær og håndledd. Skal jo til revmatolog neste måned, og da får jeg forhåpentligvis noen gode svar til tross for at det er vanskelig å utrede den slags når man er gravid. Det eneste som bekymrer meg, er om det på noen måte kan gå utover graviditeten. 

Men nå runder jeg iallfall 1. trimester i kveld, og det er en stor milepæl i seg selv. Den første vanskelige etappen er endelig et tilbakelagt stadium!

Snart ferdig med 1. trimester

Portrait of a relieved businesswoman
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Ifølge klinikken er jeg endelig ferdig med 1. trimester i morgen kveld, dvs. at jeg lå et sted midt i mellom 11+5 og 11+6 i dag morges. Men da jeg var på kontroll nå i ettermiddag, målte legen lille Mirakel til 4,7 cm, som visstnok tilsvarer 11+4. På forrige måling for 14 dager siden lå spiren også litt bak. Tvillingene fulgte alltid boka på en prikk, og på den ordinære ultralyden lå de plutselig en dag foran skjema, men fordi jeg hadde ivf-termin, ble ikke termindatoen justert.

Ellers var visst hjertefrekvensen akkurat som den skulle være, og lille Mirakel lå og vinket med både armer og bein. Dessverre var ikke fosterdiagnostikerne interessert i å ta en ultralyd for å se om fosteret var friskt, så lenge hovedhensikten ikke var å se etter trisomier med tanke på mulig svangerskapsavbrudd, så det får jeg heller ta privat.

Det eneste som gjorde meg litt urolig, var at legen ikke fikk livmorhalsen til å være mer enn 2,7 cm. Mest sannsynlig var det fordi den har fått en annen vinkel med pessaret, så dermed ble det vanskelig å lokalisere og måle den, men likevel. Hovedpoenget med hyppige kontroller har jo vært å følge med på livmorhalsen. Forhåpentligvis klarer den private gynekologen å se litt bedre med nyere utstyr, men livmorhalsen så og kjentes iallfall fin ut på den gynekologiske undersøkelsen.

Det ble tatt nye vaginalprøver som ikke er rutine, men for å berolige meg siden jeg fikk en alvorlig infeksjon med tvillingene. Kunne dra innom med urinprøve til jordmødrene en dag det passet, men jeg får se om det ikke heller lønner seg å ta en hjemmetest for å spare meg selv for den ekstraturen til sykehuset. Hadde dessverre ikke med morgenurin i dag siden det ikke har vært snakk om det de andre gangene. Fikk også resept på Dalacin som jeg kan ta forebyggende i tre dager om en stund. Det var visst en del snakk om det før å gi gravide Dalacin i uke 12-14, men nå behandler de stort sett bare ved påvist infeksjon.

Det siste er vel og bra så lenge man faktisk sjekkes regelmessig for infeksjoner, både i urin og vaginalt. Ble også litt betenkt av et innlegg hos Lommelegen der vedkommende lege hevdet at gravide godt kan ha infeksjoner selv om dyrkningsprøvene er negative fordi det kan være vanskelig å "få napp" på dem. For at urinprøver skal være pålitelige, bør dessuten urinen ha ligget i 2-4 timer i blæren først, dvs. at man ikke har tømt blæren i 2-4 timer før prøven blir tatt. Det er vanskelig nok for meg å få til for tiden med morgenurin og betyr i praksis at alle urinprøver jeg har tatt direkte hos legen, har vært temmelig verdiløse.

Ellers har begge naturterapeutene mine ferie denne uken. Den ene har riktignok utnevnt en vikar som kan ta unna litt, men jeg har vært så dårlig at jeg ikke har hatt overskudd til å ta kontakt før i dag. Regner med å få en time til neste uke.

Var innom sykehusapoteket når jeg først var på sykehuset og fikk kjøpt litt flere sprøyter som jeg manglet til de siste ampullene jeg har igjen med progesteron. Dessverre har de visst ikke sprøyter med nål her til lands, så jeg måtte kjøpe sprøyter og nåler hver for seg. Mer styr med monteringen - hvorfor må de gjøre alt så tungvint?

I natt måtte jeg gi tapt og ta min første paracet for hodepine, og det samme gjentok seg i formiddag. Må få ordnet nakken hos kiropraktor snart, men tør ikke helt ennå. Er fortsatt mye smådårlig, og i går hjalp det ikke en gang å spise før om kvelden. Har sittet ute de par siste kveldene, og det har vært kjølig og godt, men tidlig på dagen er det rene badstuen foran huset, så da er det best å holde seg inne bak lystette gardiner.

Neste fredag vil jeg være helt ferdig med Progynova (østrogentabletter), og dagen etter begynner jeg sannsynligvis med nedtrappingen av progesteron. På det tidspunktet vil jeg ikke ha flere sprøyteampuller igjen, så da er det kun Utrogestan. Med mindre legen ombestemmer seg, skal jeg riktgnok bare halvvere dosen i første omgang og ikke trappe helt ned før det nærmer seg fødsel. Jeg prøver å ta flest mulig vaginalt siden jeg blir så utslått av å svelge dem, men siden opptaket er bedre oralt, får jeg fremdeles litt murringer om jeg tar alle som stikkpiller. Tidligere har det fungert fint som sovemedisin å ta dem oralt om kvelden, men nå har jeg bare blitt uvel av det, så det har dessverre virket mot sin hensikt.

Gleder meg virkelig til 2. trimester og snart hormontilskuddfri, iallfall nesten. Med tvillingene ble jeg veldig mye bedre med en gang de siste hormonpillene var en saga blott. Denne gangen blir jeg riktignok aldri helt fri progesteronpillene, og med tanke på at man ellers på sykehuset bare pleier å ta 100 mg, føles 400 mg fremdeles ganske heftig, men det er iallfall adskillig bedre enn 800 mg.

Avventende

I 12. uke

Front view of sceptical woman looking at camera
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Jeg vet ikke helt hva det er som har stukket meg den siste uken, men jeg har i praksis vært satt ut av spill. Rent fysisk har jeg følt meg konstant dårlig, og psykisk har jeg vært helt nummen.

I motsetning til da jeg var gravid i august/september i fjor, har jeg overhodet ikke sett på babyting enda. Det gjør fremdeles vondt å tenke på hvor optimistisk jeg var den gangen, til tross for at den positive graviditetstesten sammenfalt med dødsdagen til tvilling 1. Jeg trodde virkelig på at lykken endelig hadde snudd, selv om jeg etterhvert ble bekymret for blødninger og ekstreme murringer. En drøy måned senere satt jeg istedet med en død baby i magen og en påkjørt ungkatt som døde på vei til dyrlegen.

Katten hadde vært den største trøsten min etter at jeg fikk vite at fosteret hadde dødd. Det var akkurat som om høyere makter hadde bestemt at alt som var meg kjært, skulle tas fra meg. Hvor mye kan et menneske egentlig tåle?

Redselen for å miste igjen har gjort at jeg mer eller mindre ubevisst har unngått å knytte meg til dette barnet, ihvertfall foreløpig. Den engstelsen ble reaktivert da jeg fikk abortlignende smerter i dagevis etter innsett av arabinpessaret. Man kan virkelig bli nervevrak av mindre.

Det er ikke blitt bedre av at hver gang jeg bruker mat som medisin for å døyve kvalme og uopplagthet, må jeg vurdere om det virkelig er nødvendig, eller om jeg kan lide litt til før jeg bruker mer av kalorikvoten for den dagen. Den gode nyheten er at blodsukkeret ser ut til å ha sluttet å svinge etter at jeg sluttet med Prednisolon. Det er iallfall lenge siden jeg har begynt å skjelve av blodsukkerfall, og det er en stor lettelse. Det gjør det også mye lettere å holde vekten, som kunne vært en dans på roser nå om det ikke hadde vært for kvalmen som gir meg avsky for det meste av sunn mat og lyst på alt mulig annet. Men jeg er i det minste evig takknemlig for at jeg slipper å kaste opp.

Ellers har brystene begynt å bli skikkelig ømme for alvor. Innimellom kan jeg kjenne at det stikker i dem, selv uten berøring. Tidligere har jeg hatt det slik helt fra begynnelsen av, men ikke etter at jeg fødte tvillingene. De har vært permanent forstørret etter det, så jeg har lurt på om det har vært grunnen til at jeg har sluppet unna voksesmertene i starten av de påfølgende svangerskapene. Om jeg har forstått det riktig, utvikler man kjertelvev første gang man er gravid som aldri siden går bort.

Da jeg var på kontroll forrige uke for å sjekke om pessaret hadde kommet ut av stilling, var det ingen som sa noe om hvordan det stod til med den lille siden det var livmorhalsen som stod i fokus på ultralydundersøkelsen etterpå, men jeg regner jo med at de likevel registrerte at det fremdeles var liv der inne.

Smertene er heldigvis så å si borte nå, men i stedet for at pessaret ligger kant i kant med skjeden nedover, krøller det seg for det meste innover mot midten og blokkerer store deler av åpningen. Man skal i teorien kunne ha samleie med et slikt pessar, men det ville vært umulig nå. Ikke at jeg hadde turt uansett siden sex kan være risikabelt ved fare for livmorhalssvikt.

Et mye mer umiddelbart problem er at det er ganske vanskelig å sette inn stikkpiller for tiden. Jeg har nesten ingen sprøyteampuller igjen, så jeg er nødt til å gå gradvis tilbake til progesteronpillene, men når jeg tar dem oralt, blir jeg slått ut på en forferdelig ekkel måte, omtrent som når jeg tar reisesyketabletter. Samtidig får jeg fryktelig ubehagelige kramper i leggene av dem som gjør det ganske vanskelig å sove. Men slik som det er nå, blir opptaket for dårlig om jeg hovedsaklig tar dem som stikkpiller, noe jeg godt merker på økte murringer.

I går ettermiddag kom jeg meg endelig ut av huleboertilværelsen og fikk vært litt sosial igjen. Det gjorde godt for både kropp og sjel. Det hjalp veldig at jeg fikk tatt igjen en god del søvn i løpet av helgen etter at det ble en del kjøligere. Jeg er ikke desperat overopphetet slik at man nærmest brenner seg ved å ta på meg, slik jeg var med tvillingene, men jeg blir likevel veldig uvel når temperaturen går over et visst nivå, og da blir det også vanskelig å finne ro nok til å sove.

Jeg har forresten funnet ut at jeg drikker mye mer om jeg får vann med kullsyre. Springvannet har en vond bismak for tiden (les: ifølge graviditetssmaksløkene mine) som gjør at jeg ikke drikker mer av det enn jeg må, og det blir gjerne for lite når man er gravid. Te smaker heller ikke så godt som ellers pga. varmen, og den elskede melken gir meg lett kvalmefornemmelser. Fruktjuice prøver jeg stort sett å unngå pga. det konsentrerte fruktsukkeret, og tomatjuice må jeg være forsiktig med pga. syreinnholdet, ref. spiserørsbrokken og økt fare for halsbrann under graviditet. Appelsinjuice bør jeg unngå av begge grunner. Alt med kunstig søtning gir meg fullstendig avsmak, og ikke tror jeg det er spesielt heldig heller, og brus med sukker er kun lov i virkelig krise. Alkoholfritt øl er også ut pga. maltsukkeret. Da sitter jeg igjen med Farris eller Bris, men det er mye å dra på fra butikken, så nå blir det heller hjemmelaget boblevann framover (har tatt fram den gamle maskinen). Det løser ikke helt problemet med bismaken på springvannet, men kullsyren maskerer likevel det verste. Dessuten er det noe med bobler som gir meg energi. Foretrekker helt klart champagne, prosecco og cava når jeg skal drikke alkohol. De holder meg lengst våken og i godt humør.

Ellers har jeg et ganske ambivalent forhold til sommeren i år. På den ene siden vil jeg helst holde den igjen lengst mulig, men på den andre gjør graviditeten det vanskelig å nyte den fullt ut. Dessuten vil jeg jo være kommet lenger i svangerskapet når den er over, og jeg vil helst at tiden som gravid skal gå fortest mulig slik at jeg snart kan bli ferdig med å gå rundt i uvisse. Jeg tør ennå ikke glede meg til barnet blir født av redsel for alt som fremdeles kan gå galt underveis, men til helgen skal jeg feire at jeg endelig er kommet over i 2. trimester. Fram til da holder jeg stadig pusten.

Når jeg hører om folk som driver med prøving for tiden, føler jeg umiddelbart på at jeg ikke orker tanken på å begynne på nytt etter dette, så denne gangen må det bare gå bra. Det er grenser for hvor mange ganger man klarer å klatre opp samme lange oppoverbakken, om og om og om igjen. Til slutt blir man for utslitt, selv om det venter både Kvikklunsj, kakao og appelsiner der oppe. Akkurat nå biter jeg bare tennene sammen og karrer meg møysommelig videre oppover mens jeg inderlig håper at jeg for en gangs skyld skal slippe å skli nedover igjen til start.

 

Uvel

Sick dog
Licensed from: Ivonne Wierink / yayimages.com

I går ble en kjip dag fra ende til annen. 

Var for det første altfor trøtt etter flere våkenetter med murringer, ditto bekymringer og hyppige dobesøk, men fikk ikke sove pga. varmen. Dernest var jeg småkvalm hele dagen, samme hva jeg spiste. Strengt tatt orket jeg nesten ikke å spise noe, helt til jeg fant en bortgjemt daimsjokolade. Da lettet det litt, men det varte dessverre ikke lenge før effekten var borte igjen. Hodet kronglet også og var tydelig misfornøyd med både varmen og søvnmangelen.

Det eneste positive var at pessaret endelig så ut til å komme på plass, og at murringene avtok betraktelig, så jeg var glad jeg ikke hadde fått tatt det ut dagen før allikevel.

Til vanlig er jeg ganske altetende, og jeg kan godt spise noe jeg har mindre lyst på en dag av praktiske grunner, som at det ellers ville gått ut på dato. Som gravid endrer spillereglene seg helt, og jeg blir fullstendig ute av stand til å tvinge i meg noe som helst. Jeg kan åpne en sardinboks den ene dagen fordi jeg har så forferdelig lyst på sardiner, mens i dagene etter byr det meg plutselig helt imot, og den perioden varer gjerne så lenge at resten av innholdet i boksen rekker å bli dårlig og må kastes.

Jeg hater å kaste mat, både av økonomiske og ikke minst etiske grunner, men jeg er likevel helt ute av stand til å gjøre noe med det for tiden. Alternativet kunne vært å spise opp alt med en gang, men overspising er heller ikke tingen når man er gravid da det lett kan føre til både kvalme og halsbrann. Katten vil heller ikke ha restemat siden jeg har vent den til kun å spise kattemat pga. for høyt saltinnhold i menneskemat (fører lett til nyresvikt hos katter). Fungerende fryseboks har jeg heller ikke, men det står øverst på prioriteringslisten om dette barnet overlever svangerskapet. Sammen med oppvaskmaskin!

Jeg har heldigvis sovet bedre i natt, sannsynligvis fordi det ble litt kjøligere sent i går kveld, men jeg måtte stå opp altfor tidlig pga. medisinene (dvs. først og fremst hormonene som alltid må tas på samme tid), så har ikke fått sovet ut allikevel. Nå i formiddag har det vært for varmt til å sovne igjen, til tross for at værmeldingen hadde lovt adskillig lavere temperatur. Innbiller meg likevel at det er hakket bedre enn i går.

Hadde iallfall fått matlysten tilbake i dag morges og spiste først jordbær og deretter ertesuppe til frokost. Husmannskost er virkelig tingen for meg når jeg er gravid, sannsynligvis fordi den inneholder så lite krydder og andre sterke ting som kan forårsake halsbrann. I går kveld skulle jeg gitt alt for fiskegrateng, men det hadde jeg dessverre ikke i hus. Den blir som regel spist opp med en gang jeg kommer hjem fra butikken, og i går kom jeg meg egentlig aldri ut av sengen, så jeg måtte nøye meg med det jeg allerede hadde liggende. Planen hadde vært å lage indisk av kyllingrester i kjøleskapet, men indisk var virkelig det siste jeg hadde lyst på i går, så det ble aldri noe av. Ikke hadde jeg overskudd til å henge over grytene heller.

Jeg begynner å bli lei av å være smådårlig nesten hele tiden, men samtidig er jeg overlykkelig over å nærme meg slutten av 1. trimester. Allerede til neste helg vil jeg endelig være over i det lovede land. Selv om det er da problemene med livmorhalssvikt starter, er det uansett en viktig milepæl. Det er bare en drøy måned siden jeg var på første ultralyd og fikk bekreftet at det fremdeles var liv i embryoet. Siden har det blitt et lite foster, og jeg har sluttet helt med både Prednisolon og blodfortynnende, men det føles likevel som om tiden nesten har stått stille. Tiden går alltid mye langsommere når man selv er gravid.

Valgets kvaler

Choices, Choices, Choices,
Licensed from: CartoonResource / yayimages.com

Etter at jeg opplevde å miste to barn pga. livmorhalssvikt, dvs. at livmorhalsen flatet ut og åpnet seg altfor tidlig uten rier, måtte jeg gjøre meg kjent med hva som kunne gjøres for å forebygge at dette skulle skje flere ganger.

Jeg fant da fort ut at det tradisjonelt mest brukte remediet var noe som ble kalt for cerclage. Det betyr kort fortalt at man legges i narkose i begynnelsen av 2. trimester og får livmorhalsen regelrett sydd igjen med nål og tråd. Dette skal være en ganske holdbar metode i ordets egentlige forstand, men første problemet er at selve operasjonen kan trigge umiddelbar abort. Dernest gjør cerclagen den gravide mer utsatt for infeksjoner som igjen kan forårsake for tidlig fødsel. Min østeuropeiske gynekolog foreslo å bruke antbiotika forebyggende, men det er ikke særlig populært her på berget, og iallfall ikke i så lang tid som det her er snakk om. Sist, men ikke minst, kan man risikere at livmorhalsen revner om man plutselig går i fødsel før cerclagen er blitt fjernet.

For meg var det infeksjonsfaren som ble tungen på vektskålen denne gangen, i og med at det var en alvorlig infeksjon som til slutt gav tvillingene den endelige dødsdommen.

Klinikken min i Riga foreslo derfor en mer moderne metode som er blitt veldig populær i Latvia, nemlig å sette inn et pessar. Det er en ring laget av silikon som omslutter livmorhalsen. Den settes inn under en vanlig gynekologisk undersøkelse og skal hverken kunne trigge abort eller høyne risikoen for infeksjon. Dessuten kan den lett tas ut igjen. Aberet er at den ikke gir like godt hold som cerclage, og metoden er ikke like velprøvd. Dessuten gir den - som jeg nylig har oppdaget - ubehagelige murringer og økt utflod. Jeg syns likevel at den gir mer trygghet enn ikke å ha noen ting som holder livmorhalsen på plass.

En annen metode er å fortsette å bruke progesteron i 2.- og 3. trimester, noe jeg også kommer til å gjøre i dette svangerskapet.

En siste, tradisjonell metode er sengeleie fra og med 2. trimester. Jeg er blitt anbefalt såkalt aktivt sengeleie (versus strengt sengeleie), som innebærer at jeg bl.a. har lov å rusle rolig rundt hjemme og dra til kontroller, men bør unngå fysiske anstrengelser som i praksis betyr det meste av husarbeid. Her om dagen redde jeg f.eks. opp sengen, og da kjente jeg det i magen lenge etterpå. Sannsynligvis får jeg også lov til å møte folk på kafe, men løping er strengt forbudt. Og jeg bør tilbringe noen timer per dag i horisontalen, enten det er i sengen eller på sofaen. Grunnen til at man er imot strengt sengeleie er faren for blodpropp og muskelsvinn, men man kan også sette blodfortynnende sprøyter for å motvirke det første. Jeg har heldigvis en del på lager om det skulle bli nødvendig.

I tillegg har naturterapeuten min et ess i ermet, nemlig homeøpatmedisinen (sukkerpiller) Sepia. Hun har nemlig opplevd at klienter har fått forlenget livmorhalsen med det, men jeg skal ikke bruke det før livmorhalsen blir kortere enn 3 cm.

Jo kortere livmorhalsen er i utgangspunktet, desto større er visst risikoen for livmorhalssvikt. Ifølge noen studier jeg har lest, setter man gjerne inn tiltak om livmorhalsen i ikke gravid tilstand ligger under den øvre prosjektilen på 25%, dvs. at den er 3,8 cm eller kortere. Mens man er gravid har jeg forstått det slik at alt mellom 3-4 cm er ok, men man vil gjerne ha litt å gå på. Det er visstnok vanlig at livmorhalsen blir litt kortere etterhvert uti svangerskapet, men ikke allerede i 1. trimester om jeg har forstått det riktig. Skjønt dette vet jeg i grunnen fremdeles altfor lite om.

Det som imidlertid også har en del å si, er styrken på livmorhalsen, dvs. hvor mye hold det er i den. For den er visst en muskel, og det er den funksjonen akupunktøren min prøver å styrke med nålene sine. Om man er konisert, dvs. operert på livmorhalsen pga. celleforandringer, kan livmorhalsen både ha blitt forkortet og i verste fall svekket. Tidligere var kvinner stort sett ferdige med å få barn når de ble operert, men det er ikke lenger tilfelle, og noen får da problemer med livmorhalssvikt. Dette blir det ikke opplyst særlig mye om, noe som ble kritisert i en studie jeg nylig leste fra Oslo universitetssykehus.

Konklusjonen min har blitt at jeg sier ja takk til alle deler, unntatt cerclage. Sannsynligvs ville jeg også ha fått avslag siden livmorhalssvikt i tvillingsvangerskap ikke nødvendigvis trenger å bety problemer med livmorhalssvikt i enlingesvangerskap, men jeg tar ingen sjanser på at det ikke er tilfelle. Og da kommer vi til det siste tiltaket, nemlig hyppige kontroller slik at jeg kan roe nervene, sjekke at pessaret sitter som det skal og justere kursen underveis.

Jeg regner også med at legene vil være ekstra obs. på mulig infeksjon, siden det også kan få livmorhalsen til åpne seg for tidlig. Nå hadde jeg riktignok ingen påvist infeksjon før livmorhalsen åpnet seg forrige gang, men det skal ikke mere til enn en ubehandlet urinveisinfeksjon, så det er skremmende fort gjort. Av en eller annen grunn er det visst vanskeligere for gravide selv å kjenne at de har uvi enn ellers, så da blir det desto viktigere å få urinen sjekket ofte.

Jeg skulle ønske at jeg bare kunne være lykkelig gravid som slapp å bekymre seg for alle disse tingene, men nå som dette en gang er blitt min verden, gir det meg likevel en slags trygghet å ta kontroll. Det er slett ikke sikkert alt virker, men noen ganger har det virket på noen gravide, og det er mer enn godt nok for meg. Er iallfall mye bedre enn ikke å gjøre noe og overlate alt til skjebnen. Jeg er ingen tilhenger av å legge til rette for selvoppfyllende profetier, så fatalistiske laissez-faire-holdninger er ikke noe for meg, med mindre man virkelig har prøvd alt.

En god venninne sa nylig til meg at jeg var sterk som klarte å stå i alt dette. Det er i så fall en sannhet med store modifikasjoner som handler like mye om å være målrettet, standhaftig og prioritere beinhardt. For noen ganger blir jeg alvorlig svekket når det røyner på, så usårbar er jeg iallfall ikke. Men jeg har lært kunsten å reise meg igjen fra nederlag - noen ganger tar det bare lenger tid enn andre.

Komplikasjoner

Complication concept.
Licensed from: 72soul / yayimages.com

Det gikk nærmest som fot i hose å få satt inn cervikalt pessar sist fredag, men fortsettelsen var dessverre ikke fullt så enkel. Jeg hadde knapt fått gått ut av sykehuset og inn på trikken før murringene startet. 

De fortsatte hele helgen, og nå snakker vi om menstruasjonslignende smerter som har vært adskillig sterkere enn de jeg kjente kvelden før det ble oppdaget at jeg hadde åpning med tvillingene. Ble derfor skikkelig nervøs for at pessaret kunne ha trigget noe som i verste fall kunne føre til spontanabort.

Da det fremdeles var like ille søndag kveld, bestemte jeg meg for å ringe legen som hadde satt det inn, neste morgen dersom det ikke hadde blitt betraktelig bedre da. Mandag morgen føltes det imidlertid som om det hadde lettet litt, så jeg lot det likevel bero. Helt til jeg skulle sette progesteronstikkpiller samme kveld og ikke kom til fordi pessaret stakk ut gjennom åpningen (!)

Overbevist om at hele pessaret hadde forflyttet seg og kommet ut av stilling, ringte jeg derfor i morges og fikk beskjed om å komme opp i ett-tiden. I mellomtiden kom det masse gul utflod ut. Jeg fikk et øyeblikk helt hetta og lurte på om det var slimproppen som hadde gått ... Men under over alle under, så satt pessaret på plass igjen der det skulle da jeg ble undersøkt, og livmorhalsen var fremdeles lang og lukket. Legen sa det kunne se ut som om det lå litt og vippet. men at det satt fint rundt livmorhalsen.

I mellomtiden hadde jeg vært i kontakt med klinikken som skrev at det var vanlig å ha kramper de første 7-10 dagene. Etter at legen hadde forsikret meg om at det helt sikkert ikke kunne trigge noen spontanabort, bestemte jeg meg derfor for å prøve litt til. Et annet alternativ ville vært å ta pessaret ut nå og sette det inn igjen litt senere. Vi får se hvordan det utvikler seg framover.

I mellomtiden knasker jeg magnesium som aldri før. Det lindrer iallfall litt i et par timer før jeg får vondt igjen. Jeg var på kino med en venninne på lørdag, men filmen ble delvis ødelagt av at jeg satt og kjente på tiltakende murringer. Da vi småløp etter trikken etterpå, ble smertene akutt verre de neste 10 minuttene, så det gjør jeg aldri mer. Det skal neimen ikke være lett!

På sykehuset

Take Action Sign Shows Inspirational Encouragement
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

Etter andre natten på rad med altfor lite søvn, våknet jeg nokså omtåket i morges og gjorde meg klar til den store dagen på sykehuset. Jeg var blitt advart på forhånd om at det kunne bli en del venting, og det ble det også. Om ikke stolene hadde vært så vonde å sitte i, hadde jeg glatt sovnet igjen.

Da jeg endelig ble tatt inn, hadde den andre legen måttet løpe for å assistere ved et keisersnitt, så jeg fikk valget mellom å vente enda lenger eller å ta sjansen på at den første legen fikk det til alene. Vi ble enige om at vi heller fikk vente om hun ikke fikk det til, men at det var verdt et forsøk iallfall.

Jeg fikk først litt bakoversveis da jeg fikk se pessaret, for det var mye større enn det jeg hadde forstått ut fra bildene jeg hadde sett på nettet tidligere. Legen syntes også at det så litt stort ut, men det var den eneste størrelsen de hadde, og hun visste ikke om det fantes mindre.

Det var ikke annet å gjøre enn å la det stå til. Med det samme føltes det som om dette aldri i livet ville gå, men plutselig satt det på plass allikevel, og da kjente jeg det nesten ikke en gang. Ble derfor veldig positivt overrasket.

Men etter en stund føltes det som om det var en menstruasjon på gang, så jeg måtte ta magnesium for å roe ned murringene, og sånn har det fortsatt resten av dagen. Håper at kroppen snart venner seg til det.

Så snart jeg var ferdig på sykehuset, hastet jeg av gårde til forsinket avtale hos fertilitetsakupunktøren og ba henne sette nåler som kunne få meg til å sovne. Enten var det nålene eller lettelsen over at det nå var over som gjorde det, men da jeg kom hjem, fikk jeg meg endelig en sårt tiltrengt ettermiddagslur.

Deretter bar det videre til uteservering med to gamle venninner. Da vi gjorde avtalen, visste jeg ikke at jeg skulle sette inn arabinpessar samme dag. I så fall hadde jeg nok heller funnet en annen dag, men vi hadde ikke sett hverandre på så lenge at jeg ikke hadde lyst til å avlyse heller. Så jeg slepte meg av gårde mens jeg lengtet tilbake etter sengen, men så fort jeg kom fram, var det heldigvis fort glemt.

I morgen skal jeg starte nedtrappingen av Progynova og tenkte jeg skulle begynne å gjøre det samme med progesteronsprøytene, men pga. arabinpessaret tror jeg at jeg først skal la kroppen få lov til å roe seg litt ned. Jeg har akkurat rundet uke 10, dvs. at jeg nå starter på uke 11, så nå er det heldigvis ikke lenge til morkaken har tatt over progesteronproduksjonen. Tror det skal skje en gang mellom uke 10 og 12. 

Legen skulle også prøve å henvise meg til diagnostisk ultralyd i uke 12-13. Jeg har sagt at jeg ikke vil ta duotesten, dvs. selve blodprøven, men at jeg gjerne vil ta den ultralyden som man tar rett etterpå. Hun trodde det kunne la seg gjøre, så krysser fingrene.

En av grunnene til at jeg ikke vil ta duotesten, er at den ikke gir noe klart svar. Man får bare vite at fosteret sannsynligvis har så og så stor risiko for å ha kromosonfeil. Det syns jeg vil være mer stressende å vite enn å kutte ut hele testen. Dersom sykehuset mener at risikoen for kromosonfeil er stor nok, vil de henvise videre til fostervanns- eller morkaketest, men pga. litt forhøyet abortrisiko etter de testene, er det uansett helt uaktuelt for mitt vedkommende.

En som har opplevd dødfødsel som følge av fostervannslekkasje, tar ikke frivillig en test som i verste fall kan føre til nettopp fostervannslekkasje. Det nytter ikke å si at risikoen er forsvinnende liten, for jeg har allerede gjennomgått mye som bare skjer med en liten prosentandel.

Dessuten er jeg mer opptatt av å få vite at barnet ikke har f.eks. ryggmargsbrokk, leppe- og ganespalte eller hjertefeil. Det er ting de vil prøve å gjøre noe med ved f.eks. å ha et spesialistteam klart ved fødsel, mens kromosontestingen egentlig bare har ett formål, og det er å gi meg et valg om jeg likevel vil beholde fosteret.

Det er en problemstilling jeg aller helst vil slippe å bli stilt overfor. Som motstander av aktiv dødshjelp generelt klarer jeg ikke å se for meg at jeg under noen omstendighet skulle klare å velge bort mitt eget barn, uansett hvor sykt det måtte være, og jeg er redd for at om jeg tar alle disse testene, kan jeg ende opp med å bli satt under massivt press til å gjøre akkurat det. Selvbestemt abort kan fort fortone seg som frivillig tvungen abort.

Uansett ville det forsure resten av svangerskapet og i verste fall føre til dårligere oppfølging (det gjelder særlig de tilstandene som legene noe forenklet kaller "uforenlig med liv"), og det vil jeg ikke risikere. Samtidig vil jeg ikke gå glipp av verdifull informasjon om tilstander som legene kanskje til og med kan utbedre mens jeg ennå er gravid, og derfor har jeg takket ja til ultralyddelen, så får vi se hva det blir til.

Om livmorhalssvikt

illustration of vagina
Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Like etter at jeg hadde mistet tvillingene, kom jeg over denne gamle bloggen som jeg nileste den første tiden: http://mittrisikosvangerskap.blogspot.com/2010/03/cervix-insufficiens-og-cerclage.html

Jeg hadde inntrykk av at livmorhalssvikt var en såpass sjelden tilstand at det var vanskelig å finne utfyllende informasjon om det. Da var det en lettelse å snuble over en sjelesøster som hadde gått gjennom noe lignende, og gjort seg mange av de samme tankene som jeg balet med. Selv om historien hennes var hjerteskjærende, kom hun takket være iherdig egeninnsats i mål til slutt, men for meg var det betegnende at hun måtte ta grep selv. Bloggen inneholder også mye god faktainformasjon, og jeg sugde til meg alt jeg kunne. Det har lønnet seg i møte med legene senere.

Jeg kom også over dette innlegget som viste at det faktisk fantes sykehus i dette landet som satte på nødcerclage midtveis i svangerskapet (i motsetning til retninslinjene ved mitt): http://christinebirkemo.blogg.no/1430942017_mitt_risikosvangerska.html

Ergo kunne ikke dette være et medisinsk ubestridt fakta som stod skrevet i stein. 

På sykehuset mitt fikk jeg ellers beskjed om at nyere forskning hadde vist at sengeleie ikke hadde noen klar effekt, men da jeg gikk inn på nettsidene til Universitetssykehuset i Stavanger, var dette likevel noe de anbefalte. Ved den russiske fertilitetsklinikken Ava Peter anbefaler de strengt sengeleie ved den minste blødning, og de ligger i tet i fagmiljøet. Kona til en god venn av meg i Spania opplevde også livmorhalssvikt og fikk beskjed om å legge seg mest mulig ned. Spania ligger mye lenger fremme i fertilitetsforskningen enn Norge. Jeg vet ikke hva det er som gjør at man her på berget alltid tror at man vet aller best, men jeg tror mangel på mangfold i fagmiljøet er en helt avgjørende faktor. Det blir for mange konger på haugen rundt omkring som styrer hver sin tue. Sånn blir det gjerne i et lite land som vårt.

Til syvende og sist stoler jeg mest på magefølelsen og egen erfaring, for den viste seg å slå til hver bidige gang mens jeg var gravid med tvillingene. Så om noe føles galt, er det sannsynligvis det. Da er det kroppen min som bestemmer hva jeg skal gjøre, og ikke A4-skjemaet. Kartet må tilpasses terrenget og ikke omvendt. Jeg har ikke råd til å tvile på det flere ganger.

Det hjelper heldigvis mye å ha fertilitetsklinikken i ryggen. Deres klare anbefaling ble tungen på vektskålen i dag da det ble bestemt at jeg skulle få satt på cervikalt pessar. Jeg gruer meg litt til i morgen fordi jeg tror det i beste fall vil være ubehagelig og i verste fall vondt å få satt det inn, men samtidig syns jeg det er ganske spennende på en god måte også. Håper bare at jeg venner meg fort til å gå rundt med det. Kan ikke tenke meg noe annet enn at det må kjennes litt. Leste på et utenlandsk forum for en tid tilbake at det kunne være litt ubehagelig med det samme, men at det gikk over. Husker bare ikke om det var snakk om timer eller dager. Håper selvsagt på det første.

 

Lettelse

Elated jubilant young blond woman
Licensed from: Instudio68 / yayimages.com

Jeg var veldig spent før første timen på fødepoliklinikken i dag og sovnet ikke i natt før fuglene hadde begynt å synge igjen. Var derfor rimelig groggy da jeg stod opp, og hadde mild hodepine idet jeg dro hjemmefra, men motstod fristelsen til å ta en Paracet. Det ble heldigvis litt bedre da jeg kom ut i frisk luft.

Vel fremme kjente jeg plutselig gråten i halsen, for der var det veldig mye som trigget vonde minner: Sykehuskapellet der vi holdt minnestund for tvillingene og jordfestet dem og uteområdet der jeg hadde prøvd å gå tur på skjelvende føtter etter dødfødslene. Jeg så også benken der mor var blitt sittende alene etter minnestunden fordi hun ikke orket å bli med meg opp på fødeavdelingen igjen for å hente epikrisen.

Sist jeg var på poliklinikken, var på ettersamtale med overlegen. Da hadde vi ennå ikke rukket å få satt opp gravsteinen eller hatt urnenedsettelse på kirkegården, så jeg følte meg fremdeles i krise, selv om jeg gjorde gode miner til slett spill og fokuserte på det praktiske i samtalen.

Forut for denne timen var jeg livredd for at Lille mirakel kunne ha takket for seg siden jeg hadde sluttet med Prednisolon, men det viste seg heldigvis å være helt ubegrunnet: Han eller hun måler nå et sted mellom 2,7 og 2,9 cm, alt etter vinkelen på bildene. Begynner så smått å ligne på en ordentlig baby og lå og sprellet rolig inni forsterhulen under hele seansen. Legen var også fornøyd med hjerterytmen. Livmorhalsen måler fortsatt 3,4 cm og er godt lukket.

Det tok ikke lang tid før vi landet på å sette inn arabinpessar. Overlegen hadde riktignok aldri gjort det før, men de hadde ett liggende på fødeavdelingen, så jeg skulle komme tilbake dit i morgen formiddag. Da ville det være en lege fra et annet sykehus der også som hadde mer erfaring med dette, som kunne bistå. De skulle dessuten ta vaginalprøver samtidig for å sjekke for infeksjon.

Jeg skal altså få hjelp av hele to leger i morgen, og deretter skal jeg komme tilbake på kontroll om fjorten dager. Jeg teller litt på knappene om jeg skal ta meg bryet med å gå en gang privat innimellom. Om alt føles ok med pessaret og jeg ikke har noen flere kramper, nedpress eller blødninger, er det egentlig ingen stor grunn til det, men jeg må se an psyken. Om jeg får det for meg at livmorhalsen er i ferd med å forkorte seg eller blir redd for at fosteret kan ha dødd, er det nok best med den lille forsikringen allikevel. Alt for sjelefreden!

Før timen lurte jeg på om jeg måtte bestille billetter til Riga i løpet av helgen, i tilfelle det skulle vise seg umulig å få satt på arabinpessar her (enten fordi de ikke ville eller ikke kunne det), så nå er jeg bare så utrolig glad og lettet over at det hele løste seg så lett uten noe mere om og men. En stor bør er falt av skuldrene, for denne samtalen har jeg gruet meg til lenge. 

Bare må ha eller tåler ikke en gang lukten av

salty pregnancy craving
Licensed from: FtLaudGirl / yayimages.com

Et tema som ofte kommer opp når man er gravid, er ulike former for mer eller mindre rare matlyster og hva man bare "må" ha. 

Da jeg var gravid med tvillingene, var jeg såpass kvalm hele tiden at det mest handlet om hva som bød meg minst imot enn hva jeg hadde lyst på, ihvertfall de første femten ukene. Sjokolade tålte jeg f.eks. ikke synet av, men etterhvert fikk jeg stadig mer sansen for iskrem. Fet fisk som laks og ørret bød meg imot, mens jeg var hekta på hvit fisk og skalldyr. Fiskekaker (som jeg vanligvis spiser mye av) ble for sterk kost pga. fett, løk, hvitløk og krydder, mens fiskeboller i hvit saus og fiskegrateng skled godt ned. En stund var crabsticks og lobnobs nesten det eneste jeg klarte å spise, men en dag syntes jeg plutselig at de var kvalmende søte (spør meg ikke hvorfor i all verden produsenten tilsetter sukker i dem), og da var det helt slutt. Syrlig frukt gikk det mye i, særlig nektariner, klementiner og Pink Lady-epler, samt kirsebær og moreller som jeg liker godt til vanlig også. Eller var det ufiltrert eplemost som var den store hitten, enten ufortynnet eller blandet med mineralvann, mens appelsinjuice gav meg for mye magesyre. Poteter (bakte eller kokte) ble også min store venn som hjalp meg med å roe ned magen. For ikke å snakke om melk som var den store redningen når jeg ikke fikk sove pga. halsbrann. Rå gulrøtter gikk ned i bøtter og spann, og på de dagene der jeg ikke greide å få ned noe, var ingefærøl og -te en sann velsignelse. Etterhvert fikk jeg også lyst på salt lakris, men der turte jeg ikke å slå meg løs pga. alle advarslene mot lakris. Veldig synd siden jeg slet med lavt blodtrykk, og det kunne kanskje ha hjulpet litt. Potetgull som jeg ellers nærmest er avhengig av (kan derfor ikke ha det i hus), bød meg forresten fullstendig imot pga. alt fettet. Jeg hadde også aversjon mot kaffe og hadde lyst på peppermyntete. Sistnevnte drakk jeg en del av, særlig på turen til Riga for å hente medisiner, helt til jeg fant ut at det visstnok ikke skulle være så bra for gravide likevel. Sannsynligvis fordi det kan trigge halsbann. Luktesansen min var dessuten fenomenal, og jeg kunne lukte sigarettrøyk på lang lei og bli skikkelig dårlig av den.

Denne gangen syns jeg at det varierer veldig, men innimellom får jeg f.eks. sterkt behov for brunost eller prim, noe jeg ellers aldri har i kjøleskapet. Jeg har også begynt å få avsky for fett, så både avocado og mandelmelk er ute for tiden. Av vanlig melk greier jeg bare den ekstra lette varianten. Flate, hvite ferskener har vært en hit, men det er de til vanlig også, og dessuten har jeg satt ekstra stor pris på jordbær i år. Lysten på mager sjømat er den samme som i tvillingsvangerskapet. Ellers drikker jeg mest vann, enten fra springen eller mineralvann. Lysten på te forsvant med varmen. Iskrem har smakt skuffende søtt i dette svangerskapet, så det har ikke vært noen suksess så langt. Holder meg ellers unna sjokolade, men ikke fordi jeg ikke har lyst på det denne gangen. Har ellers fryktelig lyst på gelefrukter, men har foreløpig klart å holde meg unna. Og innimellom har jeg falt for søte bakevarer som jeg ellers fort får nok av. Den siste store slageren har for øvrig vært smelteost på tube fra Kavli (fortrinnsvis med skinke eller bacon) og Wasa havreknekkebrød. Syltede rødbeter frister også mesteparten av tiden. Kvalmen har ellers vært mye lettere i denne graviditeten, så har nesten ikke hatt behov for ingefær. Da jeg var tvillinggravid, begynte jeg å brekke meg hver gang jeg stakk tannbørsten inn i munnen, men det slipper jeg heldigvis nå. Jeg har heller ikke problemer med å stå oppreist i dusjen denne gangen. Men jeg våkner om morgenen av at jeg er kvalm, og da er det bare mat som hjelper, og spiser jeg for mye om gangen, blir jeg fort kvalm da også. Har lett forhøyet luktesans denne gangen også, men det kan overhodet ikke sammenlignes med tvillinggraviditeten.

Den gangen jeg var naturlig gravid og spontanaborterte en uke før slutten av 1. trimester, merket jeg i grunnen bare at jeg var gravid på morgenkvalme, svimmelhet, utmattelse og generelt økt matlyst. Dessuten kastet jeg opp etter en stor middag en gang. Etterhvert ble jeg også kvalm av lukten av øl, og det fortsatte en liten stund etter at jeg hadde abortert også. Det var forsåvidt det samme med tvillingene: Da jeg skulle ta meg et lenge etterlengtet glass rosevin første kvelden etter at jeg endelig var kommet hjem fra sykehuset, tok jeg bare en slurk som smakte så pyton at jeg måtte spytte den rett ut igjen, he, he. Hcg sitter lenger igjen i kroppen enn man gjerne tenker over.

 

Slaraffenliv

Outdoor restaurant
Licensed from: f/2sumicron / yayimages.com

I dag våknet jeg av full blære og kvalme igjen. Faktisk har begge deler holdt meg våken en god stund i natt. Jeg tror nok at kvalmen er blitt mere fremtredende nå pga. fraværet av Prednisolon. I tillegg er jeg blitt strengere på hva og ikke minst hvor mye jeg putter i meg, og da blir jeg dessverre mer utsatt for kvalme enn før.

I går sov jeg bort mesteparten av dagen og var generelt bare veldig trøtt. men klarte å lage hirsegrøt til lunsj. Spiste den med kanel og granateple. Har aldri prøvd den med granateple før, men det kan virkelig anbefales. Granateple skal dessuten være utmerket fertilitetsmat.

Etter at jeg hadde tatt morgendosen med medisiner i halvsøvne i dag morges, la jeg meg til å sove igjen. Sløvet helt til det var en time til jeg måtte gå før jeg gikk i dusjen og vasket håret. Det er en stor fordel med varmt sommervær ute at man slipper å tenke på at håret må bli tørt før man går. 

Akupunktøren sa at pulsen var mye bedre siden sist, noe som betydde at livmoren nå var oppe av bekkenet og hadde dratt livmorhalsen med seg. Vi får håpe det med livmorhalsen stemmer, men jeg har iallfall ikke hatt noe særlig mer murringer siden lørdag. Så en mikroskopisk rest av gammelt blod en gang i går, men heldigvis ingenting mer.

Jeg fikk også streng beskjed om å la være å massere innsiden av leggene og begge sider av hælene, for det var visst abortpunkter som kunne sette i gang for tidlig fødsel. Det er nettopp på innsiden av leggene at jeg ofte har hatt kramper, så det har instinktivt vært der jeg har massert meg selv. Så lenge jeg har holdt betennelsen rundt senefestet av kneet unna, har jeg ikke følt behov for det, men etter seponeringen av Prednisolon har det kommet litt tilbake igjen, så veldig kjekt å vite at jeg må holde fingrene unna!

Koordinator svarte i dag at de ville vente til jeg hadde fullgått uke 10 med nedtrapping av Progynova. Legen var fornøyd med livmorhalsmålingene, men sa at jeg godt kunne sette på cervikalt pessar med en gang, selv om man vanligvis ventet til uke 13 med det. Får høre hva de sier på sykehuset nå på torsdag, og om de er i stand til å kaste seg rundt på kort varsel.

Etter akupunktørtimen har jeg tilbrakt resten av ettermiddagen på uteservering med en god venninne. Hun har flyttet ut av byen for en stund siden, så vi hadde mye å ta igjen. Det var veldig hyggelig og tiden gikk fort, men nå kjenner jeg at jeg har vondt i hodet, så det var nok på tide å vende nesen hjem. Endte med å ta siste retten med som doggybag da porsjonene var adskillig større enn det vi var blitt forespeilet, og akkurat nå er det helt uaktuelt å overspise av flere grunner.

Murmeldyr

Sleeping
Licensed from: Ikostudio / yayimages.com

I dag våknet jeg av kvalme og murringer, i tillegg til den sedvanlige fulle blæren. Jeg løp en rask tur på do før det var på tide å sette progesteronsprøyten. Der oppdaget jeg blek ferskenfarget utflod på toalettpapiret, mao. svakt blodspor. Alle planer om å begynne på nedtrappingen av sprøytene ble kastet ut vinduet på et blunk, og istedet tok fant jeg fram esken med Traneksamsyre igjen.

Jeg har heldigvis ikke sett noe mer til blod i dag, men dagen er stort sett blitt tilbrakt med å ta igjen sårt tiltrengt søvn i to lange økter. Innimellom sovingen har jeg sløvet meg gjennom timene. Har skumlest blogginnlegg, men ikke orket å skrive noen selv, og ellers sett på Netflix. Selv det føltes litt for krevende, og det sier vel i grunnen det meste.

Jeg var så trøtt at selv matlysten forsvant mesteparten av dagen, men innimellom måtte jeg spise når kvalmen meldte seg. Til vanlig liker jeg å være våken i flere timer før jeg spiser - blir sjelden sulten før 10 om formiddagen, så foretrekker å begynne dagen med drikke istedet - men som gravid må jeg ha frokost med en gang for å bli kvitt morgenkvalmen.

Hadde fått beskjed av koordinator om å avlegge rapport i dag om tingenes tilstand, slik at hun kunne vurdere når jeg skulle starte med nedtrapping av østrogentablettene, men har ikke hørt noe mer, så regner med jeg må vente til mandag med å få svar. Hun arbeider bare på lørdager når timingen av innsett ikke lar seg utsette, dvs. ved enkelte ferskforsøk. Jeg hadde f.eks. innsett med tvillingene på en lørdag, men fryseforsøk blir alltid planlagt til ukedager. Ved kriser svarer hun på sms i helgene også, men dette var ikke noe som hastet, så jeg sendte bare en e-post. Tviler på at de vil jeg skal trappe ned allerede i helgen med nylig spor av blødning.

Nå har jeg tatt min siste kortisontablett i dette svangerskapet og er spent på hvordan formen vil være i dagene framover. Håper jo virkelig at graviditeten er i ferd med å undertrykke immunforsvaret på egenhånd, men lurer litt på om det har vært så lurt å kutte drastisk ned på Cetirizin samtidig. Sprayen hjelper jo lokalt mot bihuleplagene, mens det er de systemiske tablettene som bekjemper den generelle autoimmune responsen i kroppen, som i verste fall kan ha noe å si for fosteret.

Håper uansett at jeg vil være mer i form til å nyte livet i morgen, til tross for manglende drahjelp av kortison. En god venninne av meg har meldt at hun er i byen, og jeg vil absolutt møte henne før hun drar igjen.

Ni uker på vei

9+0

pregnant woman
Licensed from: Yellowj / yayimages.com

I kveld har jeg akkurat rundet ni uker. Murringene har vært helt fraværende i dag, så jeg har ikke måttet ta en eneste magnesiumtablett. Jeg merket det ikke en gang når det var på tide å sette ny progesteronsprøyte. Forhåpentligvis betyr det at livmoren har roet seg og graviditeten fått bedre fotfeste. Da kan jeg snart gjøre et nytt forsøk på å trappe ned sprøytene.

Jeg har sløvet i hele dag og syntes det var hakket for varmt til det plutselig ble litt kjøligere i ettermiddag. Har likevel ikke fått sove siden morgendosene med medisiner ble inntatt, så er fortsatt ganske groggy og småuggen i kroppen. Blir alltid lett irritabel når jeg har sovet altfor lite, så det er bra jeg har vært alene. Har hatt mobilen på stille og lagt den ute av syne i hele dag.

De siste dagene har jeg hatt kronisk stivt bekken, og i går våknet jeg til ubehagelig stiv nakke og skulder på ene siden også. Jeg er sikker på at det skyldes nedtrappingen av kortisontablettene. Apropos kortison, er jeg veldig fornøyd med den nye kombisprayen min. På mindre enn ett døgn er jeg allerede blitt kvitt neseblodet - i motsetning til den gamle nesesprayen som gav meg neseblod og gjorde plagene verre.

Har ellers vært litt plaget av ising i tennene i det siste. Jeg vet at det ikke er pga. hull da jeg nylig fikk det sjekket av tannlegen. Men han trodde det kom av blotting av tannhalsene som visstnok uunngåelig begynner når man kommer i en viss alder. Jeg ble rådet til å skylle med fluor og unngå tannkrem med polerende effekt, dvs. dem for hvite tenner. Etter at jeg ble gravid, sluttet jeg med fluorskyllingen fordi jeg var litt usikker på om det kunne skade fosteret, men nå er isingen blitt verre, så jeg må nok bare begynne igjen. Kan ev. prøve med Sensodyne tannkrem som har virket ganske godt før, men den jeg akkurat hadde kjøpt to for en av, var selvfølgelig den varianten som skulle gi meg hvitere tenner. Jeg har i grunnen ikke brukt stort annet i hele mitt voksne liv pga. dedikert tedrikking og er også blitt anbefalt det av tannpleier, så det var helt nytt for meg at det faktisk kunne skade blottlagte tannhalser.

I dag lagde jeg brokkolisuppe til lunsj basert på samme prinsipp som blomkålsuppen i går. Blomkålsuppen fikk for øvrig fart på magen, men i det siste har den vært uvanlig treg, så for en gangs skyld var det velkommen. Graviditeten endrer på det meste.

Mesteparten av dagen har vært tilbrakt halvt liggende og halvt sittende i sengen foran House of Cards på Netflix, etter anbefaling av en god venn av meg. Kun avbrutt av små turer til kjøkken og bad. Katten har vært opptatt med sitt og har såvidt hilst på meg en gang på vei ut av soveromsvinduet.

På kanten av stupet

Fortsettelse av innlegget "Hos akupunktøren"

Hanging On
Licensed from: ayzek / yayimages.com

Vel hjemme fra sykehuset prøvde mor og jeg å gjøre det beste ut av limbotilværelsen vår. Vi bestemte oss for å tro at dette skulle gå bra til det motsatte var bevist. Det var den eneste måten å holde motet oppe på. Jeg var 20 uker og 6 dager på vei. Om jeg bare kunne holde stand i to uker og en dag til, ville sykehuset sette alle kluter til for å prøve å hjelpe meg. Inntil da var vi alene.

Jeg tilbrakte dagene liggende på sofaen eller sengen. Jeg satt og spiste, men jeg kunne ikke sitte lenge i oppreist stilling før murringene begynte. Jeg måtte også sitte på en plaststol i dusjen. Med en gang jeg stod oppreist, kjente jeg på et voldsomt nedpress. så det måtte unngås så mye som overhodet mulig. Imidlertid kunne jeg ikke unngå å gå relativt hyppig på do, særlig siden en av jordmødrene på sykehuset hadde tipset meg om at dersom blæren ble for full, kunne det irritere livmoren og trigge rier. 

Jeg hadde fått beskjed om å ta både pulsen og temperaturen morgen og kveld. Pulsen lå hele tiden på 90-tallet, men det var visst ikke så uvanlig for gravide. Crp var også forhøyet på målingene som ble gjort på sykehuset, men ikke mer enn at det kunne (bort-)forklares med graviditet. De hvite blodlegemene lå i grenseland, men var akkurat innenfor normalen. Vaginal- og urinprøvene som ble tatt da jeg først kom inn med fostervannslekkasje, var dessuten negative. Dermed kunne vi utelukke at det var en infeksjon som hadde fått livmorhalsen til å åpne seg. Det er visst særlig en bakterie som heter streptokokk B som kan forårsake dette, men den hadde jeg heldigvis ikke.

Hver morgen våknet jeg til søkkvått truseinnlegg fylt med kaldt fostervann. Jeg lekket jevnt og trutt, men trøstet meg med at de indre fostersekkene fremdeles var intakte, så barna hadde det fint. Jeg blødde også jevnt og trutt, og det var tydelig at jordmødrene på sykehuset forbandt det med tegningsblødning før fødsel. Ikke like mye som under full menstruasjon, men mer enn spottblødning.

Uken gikk ganske fredelig for seg, til tross for at vi satt på en tikkende bombe. Mor planla et egenkomponert babyteppe hun ville strikke i rosa og lyseblått, og jeg viste henne alle de søte klærne jeg hadde kjøpt til de to små. Jeg hadde lagt mye arbeid i å finne matchende antrekk til dem i riktige størrelser i forhold til årstiden. Det nytter jo lite å kjøpe en vinterjakke som kun er passelig om sommeren.

Jeg begynte ikke å handle klær før det var tid for ordinær ultralyd, men da var jeg sikker på kjønn og endelig i form nok til å ta små turer ut. Riktignok hadde jeg ikke vært lenge på føttene før jeg kjente på murringer, og hver gang jeg satte meg på huk for å se på de nederste klesstativene, svimlet det for meg, men jeg tenkte at jeg gjorde en god ting ved å bevege litt på meg. Alle svangerskapssider oppfordret jo til lett mosjon ...

Jeg stusset imidlertid litt da jeg en dag oppdaget at trusen var søkkvåt da jeg kom hjem igjen, men tenkte at det var svette pga. sommervarmen, kombinert med økt utflod som alle gravide får på et tidspunkt. Dette fortsatte i noen få dager til, men en sen ettermiddag da jeg akkurat var kommet hjem og hadde tatt på ny, tørr truse, oppdaget jeg en våt flekk i sengen der jeg hadde sittet. Jeg trodde først jeg måtte ha tisset på meg, noe man har lettere for å gjøre som gravid som en naturlig følge av slappere muskulatur, men senere kom det mer når jeg var helt sikker på at jeg ikke hadde hatt noen flere uhell. Det var såpass mye at jeg var veldig i tvil om det kunne tilskrives utflod lenger, men jeg slo meg likevel til ro med det. Helt til jeg begynte å få stadig økende murringer rundt leggetid mens jeg satt helt i ro.

Da begynte jeg for alvor å bli redd og begynte å google fostervannslekkasje. Der var det mange som anbefalte å lukte på væsken for å finne ut om det var fostervann, men jeg syntes ikke noe stemte med beskrivelsene. Jeg lurte et øyeblikk på om jeg burde ringe fødeavdelingen, men det var nesten midnatt, og jeg hadde bare vage symptomer som lett kunne bortforklares med normal graviditet. Likevel var det en stemme inni meg som gjorde at jeg plutselig forstod at nå var det noe alvorlig på ferde.

Neste morgen våknet jeg til at det rant fostervann nedover beina da jeg stod opp, så da var det ikke lenger noe å stusse på. Det var den dagen jeg fikk vite at livmorhalsen hadde åpnet seg. Jordmoren som tok imot meg på fødeavdelingen, bekreftet også at jeg ville blitt avvist om jeg hadde ringt inn kvelden før med de symptomene jeg hadde da. Ikke at det ville hatt så mye å si fra eller til uansett. Det er mye mulig at livmorhalsen åpnet seg den natten, og at de økende murringene var et tegn på at noe var i ferd med å skje (jordmor skrev "noe rieaktivitet i journalen"), men så lenge som sykehuset ikke hadde noen prosedyrer for å gripe inn og hindre åpning på det tidspunktet i svangerskapet, kunne jeg like gjerne ligge i egen seng som på sykehuset.

Det ble diskutert om jeg skulle legges inn den dagen, men siden sykehuset ikke kunne (eller rettere sagt ikke ville - jeg skulle gjerne likt og visst hvem det var som hadde lagd de prosedyrene) gjøre noe for å hjelpe meg rent medisinsk, hadde de konkludert med at det ikke ville være særlig gunstig for meg å være på sykehus når jeg til enhver pris måtte unngå infeksjon. Jeg skjønner tankegangen, men det kan neppe ha lønnet seg å sende to ambulanser med åtte mann for å hente meg i hui og hast allerede dagen etter, og de visste jo at jeg kom til å være alene hjemme. Jeg hadde forklart at alle de nærmeste venninnene mine var på ferie. En av dem kom riktignok kort innom med melk og toalettpapir rett før hun dro, slik at jeg skulle klare meg en stund uten å måtte gå ut av huset. Jeg hadde jo fått eksplisitt forbud mot flere handleturer. 

Dette var på en fredag. Jeg ble hentet med ambulanse på en lørdag og skrevet ut igjen av sykehuset på en mandag. Mor kom på besøk på sykehuset på søndagen og flyttet inn hos meg samme dag for å ta seg av den stakkars vettskremte katten. Da jeg kom hjem igjen, skulle jeg ikke tilbake til sykehuset på ny kontroll før på fredagen, altså en uke etter at det hele begynte. Jeg skulle først på sykehuslaboratoriet for å ta blodprøver slik at infeksjonssvarene skulle foreligge før ultralydundersøkelsen på fødepoliklinikken, men overlegen sa til meg at dersom jeg ikke var i form, kunne jeg hoppe over blodprøvene. Og dersom tilstanden min var stabil, ville det kanskje være gunstigst å hoppe over undersøkelsen også.

Legene var generelt redde for at hver minste lille ting de gjorde, kunne trigge rier, særlig gynekologiske undersøkelser, og hver gang jeg var i bevegelse, utgjorde en risiko i seg selv. Derfor avlyste vi kontrollen jeg skulle hatt hos min vanlige gynekolog den onsdagen. Jeg visste at disse kontrollene kun var til for min helses skyld, dvs. at dersom legene fant ut at infeksjonsverdiene hadde steget, kunne de bestemme seg for å sette i gang fødsel om de mente at livet mitt stod i fare. Tvillingene hadde mao. ingenting å tjene på dem før jeg hadde fullført uke 23.

Imens puslet mor rundt hjemme og sørget for at jeg fikk i meg god og næringsrik, hjemmelaget mat, og vi hadde mange fine samtaler. Det er slett ikke alltid vi er i synk, men når det gjaldt hele den forderdelige situasjonen vi da befant oss i, var vi enige på alle punkt. Jeg var veldig glad og takknemlig for at jeg hadde en mor som støttet og ikke motarbeidet meg, og at hun hadde evnen til å holde seg rolig når det virkelig gjaldt.

Luften er ute av ballongen

I do not like Mondays
Licensed from: hemeroskopion / yayimages.com

Denne uken har vært ekstra hektisk til meg å være for tiden, og plutselig sa det bare stopp. Jeg skulle egentlig på ny uteservering med familien i ettermiddag, men istedet måtte jeg innse at slaget var tapt etter at jeg kom hjem fra tre timer på farten, inkludert 40 minutters legekonsultasjon, blodprøve- og urintaking, uthenting av resept på apotek og akupunktur, samt altfor mye spasering i den vindstille solsteiken fordi fastlegekontoret ligger et stykke unna nærmeste holdeplass.

Kroppen var så trøtt at den formelig skrek etter søvn, men var samtidig så overtrøtt at det var helt umulig å sovne. Det eneste jeg bare måtte gjøre med en gang etter å ha meldt avbud, var å koble ut mobilen. Har ikke orket å forholde meg mer til utenomverden resten av dagen, så får vi heller se hvordan det blir i morgen. Noen ganger føles det bare som om hodet mitt går over i overdrive, og da er det på høy tid å ta en pause.

Samtidig er jeg glad og lettet over at det verste er over, og at jeg nå har hele tre dager foran meg uten andre planer enn å spise ekstra sunt (og ikke minst lett ....)  I kveld har jeg endelig fått summet meg til å lage mors hjemmelagde blomkålsuppe, og den var akkurat like god som jeg husket den fra barndommen, noe jeg var særdeles fornøyd med og ikke minst positivt overrasket over. Målet framover er å øke grønnsakkvoten betraktelig. Utfordringen blir å finne fram til dem som magen tåler. Bønnestuingen jeg spiste for et par dager siden, var dessverre ingen vinner i så måte. Jada, jeg vet at bønner strengt tatt er belgfrukter, men i praksis havner de i samme grønne kategorien.

Fastlegen uttrykte bekymring for at jeg tok så mye Cetirizin, for selv om den er godkjent for gravide, var han rimelig sikker på at man bare hadde testet ut å ta en tablett til dagen. Jeg fikk derfor skrevet ut en ny nesespray som inneholder både antihistaminer og kortison for å holde luftveiene åpne lokalt. Den kan tas to ganger daglig, og foreløpig er jeg veldig godt fornøyd med den, men jeg er likevel betydelig tettere i kveld enn det jeg pleier å være med flere Cetirizin innabords. Nå har jeg ikke tatt noen flere tabletter siden den første i morges, og det piper i nesen og presser på i bihulene. Der måtte jeg jammen nyse også. Vi får se hvor lenge jeg holder ut. Grensen går på full bihulebetennelse med feber, for det kan umulig være bra for fosteret. Har ellers blødd mye neseblod i det siste og tror det kommer av en kombinasjon av graviditet og allergisk reaksjon.

For øvrig har jeg vært flink til å unngå medisiner (utenom de som inngår i behandlingsplanen) i dette svangerskapet. Har foreløpig ikke tatt en eneste paracet etter innsett, selv om klinikken har sagt det er lov. Har heller ikke tatt de kvalmestillende tablettene jeg har fått av fastlegen. Men migreneanfall utløst av tette bihuler ville vært krise nå fordi jeg ikke kan ta de vanlige tablettene mine mens jeg er gravid, og derfor er det så om og gjøre å holde bihulene åpne.

I morgen kveld runder jeg ni uker. Har ikke tatt blodfortynnende sprøyter siden forrige onsdag og ikke blødd noe mer siden søndag, og i overimorgen skal jeg ta min siste Prednisolon. Da skal jeg også melde fra til koordinator som skal ta en vurdering av om jeg endelig kan begynne med nedtrappingen av Progynova, men det er mulig jeg må gå på full dose i en uke til.

Hos fastlegen

Time Pressure for Doctor and Patient
Licensed from: Bambara / yayimages.com

Mine besøk hos fastlegen pleier å være preget av at vi må være veldig raske for å klare å komme gjennom alle de aktuelle punktene. Noen ganger greier vi det med et nødskrik, og andre ganger må jeg bestille ny time for å fullføre lista, alt etter hvor forsinket legen er og når legesekretærene skal ta lunsjpausen (jeg må som regel ta blodprøver, og da er det dumt å vente en hel time på at de skal åpne laboratoriet igjen.) 

I dag var han bare fem minutter forsinket og til en forandring så han ut til å ha all verdens tid, så vi fikk god anledning til å belyse de ulike sidene av svangerskapet og oppfølgingen videre. Sist jeg var hos ham, hadde jeg bare såvidt testet positivt, så det var fint å gi ham en oppdatering. Han har i grunnen vært veldig lite involvert i svangerskapene mine siden gynekologene har tatt seg av det meste, så jeg måtte gi ham en oppsummering av de tidligere graviditetene også. 

Han har tydeligvis mye erfaring i å følge opp normale svangerskap, men risikosvangerskap med livmorhalssvikt er helt klart ikke hans bord, så der er jeg bedre orientert enn ham. Han hadde imidlertid et nyttig innspill, og det var at det ville være litt vågalt å være prøvekanin dersom sykehuset ikke hadde fått testet ut cervikalt pessar siden sist. Den private gynekologen sa noe lignende om cerclage, dvs. at det ville være viktig å få noen med erfaring til å ta operasjonen, og dem er det kanskje ikke så mange av, i og med at det nesten ikke gjøres lenger. Det gjør det med ett mer fristende heller å få det gjort i Riga, men så var det det med den reisingen jeg helst burde unngå da.

Vi fikk også ordnet med Helsekort for gravide og avtalt time til fastlegen er tilbake fra ferie i begynnelsen av august for å få tatt de obligatoriske blodprøvene som skal tas mellom uke 12 og 16. I mellomtiden fikk jeg sjekket urinen og tatt noen blodprøver som ikke kunne vente så lenge, bl.a. jernlager og stoffskiftet. Langtidsblodsukkeret (HbA1c) hadde indremedisineren på sykehuset allerede tatt da jeg var der som nygravid i slutten av mai, så dermed slapp jeg det.

Det eneste negative med hele besøket var den uunngåelige turen på vekta. Jeg har ikke veid meg siden et kvarter før jeg gikk i fødsel med tvilling 1 i uke 22, og nålen viste hele 5 kg mer enn da (!) Det kan jeg nok takke de jevnlige kurene med kortison, østrogen, progesteron og nedreguleringssprøyter for. Mao er jeg bare nødt til å passe vekten nøye framover. Forhåpentligvis går det mye lettere når jeg endelig er ferdig for godt med Prednisolon-tablettene om et par dager. De har også fått blodsukkeret til å nærme seg grenseland, så fastlegen mente nokså bestemt at de ikke var bra for meg. Slik det ser ut nå, vil jeg ta det som en positiv overraskelse om jeg IKKE får svangerskapsdiabetes.

Apropos svangerskapsdiabetes så ble det fortalt en historie under kaffebesøket i går om ei som nylig hadde vært gravid over 40. Hun hadde først tatt glukosebelastningstesten hos fastlegen i uke 24 og fått beskjed om at alt var ok. Det hører med til historien at helsesekretærene hadde nektet å gi henne time før kl. 16, så hun hadde måttet faste mesteparten av dagen først og holdt på å krepere. Deretter tenkte hun ikke mer på det før under en sykehuskontroll to uker før fødsel. Da spurte jordmor på sykehuset om glukosetesten, for fastlegen hadde visst glemt å sende inn resultatene, så hun dro til fastlegekontoret igjen for å hente dem. Da jordmor så resultatene, holdt hun på å gå i taket, for de verdiene viste tydelig at damen hadde svangerskapsdiabetes som da ikke hadde vært fulgt opp. Det var for sent for sykehuset å gjøre noe mer, men barnet ble behandlet som diabetesbarn etter fødselen og fikk bl.a. tatt noen ekstra blodprøver. Heldigvis gikk det fint, men det var iallfall ikke fastlegens fortjeneste.

Jeg får bare bekreftet gang på gang at man må følge med selv også; ellers kan det gå fryktelig galt ...

 

Som å være i Syden

Helt utslått i varmen

hot text with sun
Licensed from: get4net / yayimages.com

I dag hadde jeg avtalt å møte noen halv tre på uteservering i nærheten for å spise lunsj. Alle ambisjoner om ting jeg skulle gjøre før jeg dro hjemmefra, forsvant ut vinduet med varmen. Istedet ble jeg liggende som et slakt på sengen hele dagen til det var en drøy time til jeg måtte gå. Da fikk jeg i det minste vasket håret, men mest fordi det ville vært helt uutholdelig ikke å gjøre det.

På uteserveringen var det bare ett bord igjen som stod sånn noenlunde i skyggen. Alle de andre var opptatt. Vanligvis pleier det å være omvendt her i byen, så det sa i grunnen sitt. Etter en stund kom også solen krypende innunder parasollen vår, så jeg er redd jeg kan ha blitt solbrent på ene armen. Jeg hadde bare smurt meg med solfaktor i ansiktet. Flasken med mineralvann rakk å bli like varm som et innendørs badebasseng før jeg fikk drukket den opp. Jeg innvilget meg derfor en iskaffe til dessert som hadde såpass mye melk og knuste isbiter i at jeg nesten ikke merket noe til kaffen. 

Da vi dro videre for å besøke felles kjente, følte jeg meg plutselig kvalm av maten jeg hadde spist, selv om jeg hadde brukt lang tid på måltidet og ikke hadde hatt noen følelse av å overspise. Kroppen syntes tydeligvis at den hadde inneholdt for mye fett. Men da det var tid for eplete og bakevarer et par timer senere, var jeg plutselig umettelig og spiste litt av alt, noe jeg ellers aldri greier med kaker og boller, men alt sukkeret gav meg tydeligvis sårt tiltrengt energi i varmen.

Turen hjem tok en time, og jeg var kvalm på hele reisen. Da jeg endelig kom innenfor døren, var jeg regelrett segneferdig. Det var jeg forsåvidt også etter turen mellom lunsjrestauranten og kaffebesøket. Vi kom fram litt tidlig og satte oss på en benk utenfor. Da varte det ikke lenge før jeg bare måtte legge meg nedpå, midt i all folkemengden. Ikke akkurat noe jeg gjør til vanlig, for å si det sånn, og en smule pinlig var det jo, men alternativet var å ha vondt i magen. Det bekreftet bare at det er en god grunn til at jeg har vært såpass asosial de siste ukene.

I dag oppdaget jeg også at jeg var blitt hoven rundt ene øyet igjen. Jeg har hatt det av og på i hele vinter og mistenkt en eller annen form for autoimmun respons, og da er det ganske påfallende at det kommer nå som jeg nesten er ferdig nedrappet på Prednisolon. Får ta det opp med revmatologen når jeg har time i august, men syns for øvrig det er litt rart at jeg alltid får hevelsen bare på ene siden og hver gang på samme.

Godt nytt på morgenkvisten

Good news
Licensed from: unikpix / yayimages.com

Jeg var på ny ultralyd grytidlig i dag. Lille mirakel er nå 1,8 cm og minnet om en skilpadde eller pingvin på bildene. Legen var fornøyd med at plommesekken fortsatt var godt synlig, siden det er næringskilden til fosteret. Han poengterte også at det var viktig at jeg tok det rolig i denne kritiske fasen og unngikk reising. Den aller beste nyheten var at livmorhalsen hadde vokst litt ut igjen og nå var 3,3-3,4 cm. Den viste heller ingen tegn til åpning, så da kan jeg senke skuldrene litt iallfall.

I går var jeg hos akupunktøren igjen. Det er alltid veldig hyggelig, men jeg holdt på å svime av på veien dit pga. varmen. Var derfor glad jeg kunne gjøre unna legebesøket i dag før solen begynte å varme skikkelig, selv om jeg egentlig er langt fra noen morgenfulgl. Men jeg har heldigvis ingen andre avtaler resten av dagen og kan sove så mye jeg vil. Har bare noe papirarbeid jeg må få ordnet, men det er fort gjort.

Jeg sliter en del med hodepine om kveldene for tiden og tror det kommer av at pollenallergien er blitt mer fremtredende etter at jeg begynte med nedtrappingen av Prednisolon. Den gir seg nemlig som regel når jeg tar mer Cetirizin, men ofte monner det ikke før jeg har tatt dobbel dose. Jeg er forsåvidt vant til å måtte fylle på med flere tabletter i løpet av dagen, men at jeg må ta to på en gang, er helt nytt.

Jeg har begynt å få litt kriblinger i leggene like før leggetid. Mistenker at det også har en sammenheng med nedtrappingen av Prednisolon siden jeg tidligere har merket at jeg har mye mere kriblinger når betennelsesnivåene er høyere, særlig i senefestet på innsiden av knærne. Samtidig kan det komme av graviditeten også, og dette er foreløpig ingenting sammenlignet med hvordan jeg hadde det i tvillingsvangerskapet.

Akkurat nå er jeg så trøtt at jeg fryser og er for varm om hverandre. Kjenner også at mangelen på søvn har trigget både hodepine, kvalme og halsbrann, så nå er det snart på tide å ta seg en lur og fortsette der jeg slapp for tre timer siden. 

Nedtrapping

Medication
Licensed from: devulderj / yayimages.com

 

Jeg er nå kommet halvveis i nedtrappingen av Prednisolon og merker det godt på kroppen allerede. Da jeg gikk ned fra 20 mg til 15 mg, ble jeg først og fremst slappere og mindre sulten. Ble også mere andpusten nærmest over natten. Men da jeg gikk ned tll 10 mg, begynte også bihulene å tetne til, og med det kom spenningshodepinen sigende. Har derfor måttet trappe opp på antihistaminene for å hindre full bihulebetennelse. I tillegg har jeg begynt å få utslett i ansiktet. Det får jeg alltid når jeg slutter med kortison.

Jeg tok ikke kortisontabletter da jeg var gravid med tvillingene, og likevel trengte jeg bare å ta en brøkdel av den vanlige allergimedisinen, så graviditeten undertrykket helt klart immunforsvaret selv. Da hadde jeg nok mye mer graviditetshormoner innabords enn nå, siden det var to der inne. Dessuten har pollenallergisesongen i år vært uvanlig heftig. Jeg er likevel redd for at immunforsvaret mitt skal løpe løpsk når jeg slutter helt med kortison om en uke og ikke bare gi meg allergiske reaksjoner, men i verste fall støte fra seg fosteret.

Den gode nyheten er at jeg ikke har blødd i dag. Progesteronsprøytene ser ut til å gjøre meg godt, så nå tør jeg ikke prøve å trappe ned på dem igjen med det aller første. Syns likevel det er litt rart at progesteronpillene ikke er nok, siden de fungerte helt fint under tvillinggraviditeten, men kanskje jeg rett og slett har fått lavere progesteronnivåer i kroppen generelt siden da? Det er tross alt to år siden sist.

Leste noen snutter om progesteron her om dagen fra litt forskjellige kilder, og der stod det bl.a. at progsteron kan undertrykke naturlige dreperceller og aktiverte lymfocytter, som jeg har litt for mye av, så kanskje den høye dosen progesteron jeg får gjennom sprøytene, gjør litt av den samme jobben som kortisontablettene? I så fall bør jeg iallfall ikke trappe ned på begge deler samtidig. Ultralyden viste riktignok mye morkakevev, men så lenge morkaken ikke er ferdig dannet, trenger kroppen drahjelp utenifra, og i mitt tilfelle vil den også trenge det senere, bare med lavere dose.

Klarte såvidt å gå innom apoteket etter akupunkturen i går og hente ut mer antihistaminer. De går som varmt hvetebrød for tiden, så jeg må huske å be fastlegen om å skrive ut ny resept. Var heldig og kom over kosttilskudd til gravide med 40% avslag i samme slengen. Kommer snart til å gå tilbake til dem da de brusetablettene jeg bl.a. tar istedet nå, gjør meg kvalm og gir meg halsbrann. Kunstig søtningsstoff byr meg ennå mer imot nå enn til vanlig; dessuten tror jeg de må inneholde en eller annen form for syre.

Var også innom bakeren og konstaterte at det meste av søthungeren var blitt borte igjen, så skolebollene fikk ligge i fred. Har ikke kjøpt det før heller, men hadde egentlig bestemt meg for å gjøre det neste gang om jeg fortsatt hadde like lyst på dem. Det ble grov surdeigsbaguette med gulost og skinke istedet. Kan jo hverken spise roastbiff eller salami og brie som var på de andre baguettene, mens jeg er gravid, sukk. Hadde egentlig tenkt å prøve ut en fjerde variant med tunfisk, vel å merke etter å ha forsikret meg om at tunfisken kom fra boks og ikke var fersk, men den hadde de ikke inne akkurat da. Kanskje like greitt siden den var blandet med majones, for da går vinningen litt opp i spinningen for meg.

I dag har jeg sovet som et murmeldyr hele formiddagen og holdt egentlig på å sovne igjen etterpå også, men har holdt meg våken med et nødskrik. Innbiller meg at det er bedre for søvnrytmen, men akkurat nå har jeg stadig økende hodepine, så kanskje jeg har fått sovet for lite likevel? Har for en gangs skyld klart å få unna litt av papirarbeidet som har hopet seg opp den siste tiden, men med en gang jeg gjorde litt, ble jeg kvalm og uvel igjen, så jeg måtte ta det i små etapper. Speaking of which, så er det på tide å legge fra seg dette blogginnlegget nå.

 

Hos akupunktøren

Tiltak for livmorhalsen

female reproductive system
Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Jeg måtte nærmest slepe meg til akupunktøren i dag, men vi fikk en nyttig samtale.

Hun kommer til å arbeide enda mer med å styrke livmorhalsen ved hjelp av nålene. Livmorhalsen er visst en muskel, og målet er å bedre holdefunksjonen. Den kan også forlenges, så en forkorting kan reverseres så lenge den ikke har åpnet seg.

Hun sa jeg måtte begynne å legge meg ned allerede nå og hvile mye. Ligging var visstnok mye mer effektivt enn sitting.

Det gav meg et deja vu til da jeg var hos den private gynekologen og målte livmorhalsen til rundt 1,5 cm i uke 20+4, dagen etter at jeg hadde fått den katastrofale beskjeden på sykehuset om at den hadde flatet ut og allerede var åpen.

Da sa den private gynekologen til meg at jeg fremdeles kunne klare det med et nødskrik, vel og merke forutsatt at jeg ikke fikk noen infeksjon. Men jeg måtte ligge så mye som mulig og helst med beina opp. "Dette er ren tyngdekraft," forklarte hun. Da jeg spurte om jeg fremdeles kunne gå i dusjen, svarte hun nølende ja, men da jeg spurte videre om jeg også kunne lage mat, kom det kontant: "Helst ikke."

Jeg skjønte tegningen. Det var ikke så vanskelig, for nedpresset var til å ta og føle på hver gang jeg reiste meg opp. Jeg hadde tatt drosje til legekontoret, men hadde store problemer med de få metrene jeg likevel var nødt tll å gå, og jeg klarte ikke å sitte rett opp og ned på venteværelset.

Da jeg kom hjem, satte jeg på vannkokeren for å lage te og et vannbad med ferdigmiddag fra Fjordland, og satte meg deretter ned på kjøkkengulvet for å vente mens jeg matet og koste med katten. Da alt var ferdig, tok jeg det med meg til soverommet og spiste og drakk på sengen. 

Ikke så lenge etterpå måtte jeg på do, og mens jeg satt der og såvidt hadde begynt å trykke, kjente jeg plutselig at noe rusjet nedover skjeden. Jeg kjente forsiktig med hånden nedenfor og oppdaget en "såpeboble" som stakk ut. Jeg skjønte med en gang at det var fostersekken til tvilling 1 og ble skikkelig redd. Nærmest krøp tilbake til sengen og la meg med baken over en hodepute og beina opp mens jeg ringte til fødeavdelingen.

De sa de skulle sende en ambulanse med en gang. Jeg måtte da forklare at jeg var alene hjemme, og at ytterdøren var låst. Siden jeg ikke kunne røre meg, ble vi enige om at ambulansepersonalet skulle komme inn gjennom soveromsvinduet fra hagen som heldigvis stod åpent.

Det tok bare ti minutter før de kom. I mellomtiden hadde såpeboblen sklidd innenfor åpningen igjen, men jeg kunne kjenne at fostersekken fremdeles hang langt nede i skjeden. Siden det var fare for tvillingfødsel, hadde vakthavende jordmor for sikkerhets skyld sendt to ambulanser, men da anestesilegen så at jeg ikke hadde rier, sendte han den andre tilbake. 

Jeg ble båret ut av fire personer i påsyn av alle naboene og kjørt til sykehuset. Det var en kort tur, men i løpet av den sank blodtrykket hele veien, uten at jeg selv merket så mye til det. Jeg ble plassert i en seng på observasjonsposten og fikk først bekken så jeg skulle slippe å gå på toalettet. Deretter ble jeg trillet inn på nabokontoret for ultralyd.

Der ble det nok en gang konstatert at tvillingene hadde det fint og ikke virket stresset. Legen tok for sikkerhets skyld en gjennomstrømningstest av navlestrengene som også var helt fin. Jeg ble så lagt inn på såkalt sosial indikasjon, dvs. at jeg var alene hjemme, men fikk beskjed om at jeg heretter kunne gå på do selv. Dette var i helgen.

Jeg trenger vel ikke forklare hvorfor jeg satt med hjertet i halsen hver gang jeg skulle gjøre mitt forbødne etter det. Jeg turte ikke lenger presse på for å tømme blæren helt, men slappet i stedet av på lukkemuskelen og lot urinen sildre langsomt og ukontrollert ut. Heldigvis hadde jeg ganske løs mage, for ellers hadde jeg ikke turt å gjøre nummer to i det hele tatt mer. Jeg fant også ut at om jeg lente meg framover mens jeg satt på doskåla, ble nedpresset betraktelig mindre.

En annen ting som lettet på trykket, var å stille sengen inn slik at jeg lå i slak nedoverbakke, dvs. med hodet ned og føttene opp. Jeg hadde mindre murringer da, og dessuten fikk det blodtrykket tilbake til normalen, så det slo to fluer i en smekk. Dessverre hadde de ikke magnesium på sykehuset, så jeg måtte innimellom ta litt Paracet.

Ellers hadde jeg med meg progesteron i håndvesken. Klinikken hadde nemlig bedt meg om å begynne å ta det igjen, til tross for at jeg egentlig hadde sluttet helt over tre uker tidligere. Problemet var bare at jeg ikke hadde så mange piller igjen siden koordonator hadde regnet nøye etter hvor mange jeg ville trenge da jeg kjøpte dem på klinikken, og da hadde hun ikke tenkt på å ha noen i reserve i tilfelle nødtilfelle. Sykehuslegen som undersøkte meg ved innleggelsen, bare blåste det vekk og sa at det var for sent å begynne med progesteron nå, så nok en gang følte jeg meg overlatt til meg selv.

Da helgen var over, ble jeg kalt inn til overlegen. Hun hadde tydeligvis fått med seg at klinikken min hadde anbefalt progesteron og var faktisk enig med dem (!) Hun sa at så lenge fostersekken hang halvveis ned i skjeden, kunne det trigge prostaglandin, som igjen kunne sette i gang fødsel. Stikkpiller med progesteron kunne motvirke det. Jeg spurte om det var verdt infeksjonsfaren å sette stikkpiller når livmorhalsen var åpen, men det hadde hun ingen motforestillinger mot. Tvert imot sa hun at forskning viste at det var mest virkningsfullt å sette pillene lokalt da jeg foreslo at jeg kanskje heller kunne ta dem oralt.

Deretter fikk jeg tilbud om å reise hjem igjen, noe jeg takket ja til siden moren min hadde kommet på besøk. Det som ble utslagsgivende, var at jeg samme morgen hadde fått beskjed om at jeg heretter skulle "aktiviseres" - tilsynelatende for å unngå blodpropp - og bl.a. hente matbrettene mine selv. Det føltes altfor tungt å bære på dem, og veien til rommet altfor lang, så jeg tenkte det da var bedre å være hjemme og bli passet på av mor.

Det var egentlig meningen jeg skulle til den faste gynekologen min to dager etter for å ta nye infeksjonsprøver, men overlegen sa at det ikke var verdt risikoen med mindre jeg følte meg dårlig. Hun sa også at i mitt tilfelle var følelsen av nedpress helt reell og noe jeg måtte ta på alvor, i motsetning til hva de vanligvis sa til pasientene sine.

Jeg tok derfor drosje hjem med mor den dagen, etter at vi hadde vært innom sykehusapoteket først og tatt ut resept på rådyre progesteronstikkpiller. Der ventet det en forskremt pus som tydeligvis hadde fått seg en alvorlig støkk da matmor plutselig var blitt hentet av vilt fremmede og båret ut. Moren min hadde flyttet inn dagen etter, men da hadde den gjemt seg, stakkars liten.

Brev i postkassen

Letter boxes
Licensed from: cherezoff / yayimages.com

I dag dukket endelig innkallingen til sykehuset opp, så jeg slapp å ringe og purre likevel. Det viste seg at brevet var datert allerede dagen etter at henvisningen var sendt, men ikke postlagt før seks dager senere, så man kan jo lure på de interne postrutinene ved sykehuset. 

Jeg har fått time om to uker, dvs. helt på tampen av uke 10. Det får holde, men jeg kommer til å be om ny målig av livmorhalsen hos privat gynekolog neste uke. Snakket med fertilitetsterapeuten i dag, og hun sa at om den gikk ytterligere ned til 3 cm, burde vi begynne å sette inn tiltak.

Sykehuset bekreftet at jeg hadde fått fødeplass og gitt meg time til ordinær ultralyd til høsten i samme slengen, selv om jeg vet at legen som henviste meg, ikke hadde bedt om det. En bekymring mindre i den store papirmølla, så da gjenstår bare helsekortet for gravide. Tror jeg like gjerne kan spørre fastlegen når jeg likevel har time hos ham rett før ferien. Sist gang var det en kollega til gynekologspesialisten som tok seg av alt det formelle, inkludert blodprøvene, men foreløpig har jeg ikke fått time der før dagen etter oul.

I går kveld gjorde jeg et nytt forsøk på å trappe ned på progestersonsprøyten og gå langsomt tilbake til vaginalkapsler istedet. Det gikk helt fint til jeg la meg, men allerede i morges skjønte jeg at det hadde vært en tabbe og gikk tilbake til full dose igjen. Våknet nemlig til kraftige murringer, samt litt stivhet og ømhet i bekkenområdet som plutselig hadde dukket opp over natten. Har måttet ta maksdose magnesium i dag for å holde murringene i sjakk, og i kveld så jeg små friske, blodrøde dråper på dopapiret.

Så nå er det kroken på døra for blodfortynnende i denne omgang, og jeg har begynt å ta traneksamsyretabletter og K-vitamin igjen, men det er mulig jeg vil få bruk for det senere i svangerskapet. Det kan både forebygge svangerskapsforgiftning, infarkt i morkaken og blodpropp hos meg. Sistnevnte vil jeg være mere utsatt for om jeg ender opp med strengt sengeleie.

 

Fortsatt liv

Jeg har vært på ny ultralyd i dag.

Wet pregnant belly
Licensed from: Gajus / yayimages.com

Dagen startet dårlig med katastrofetanker over en lav sko, så istedenfor å få en sårt tiltrengt formiddagslur etter å ha tatt alle morgenmedisinene, ble jeg liggende og gruble. Bare tanken på at den lille kunne ha takket for seg siden sist, var ikke til å holde ut. Jeg prøvde å berolige meg selv med at den eneste fosterdøden jeg noen gang har opplevd i mors liv, var før hjertet hadde kommet ordentlig i gang med å slå, og jeg hadde allerede vært forbi det stadiet på forrige ultralyd. Men djevelens advokat i meg sa noe annet, nemlig at historien tilsa at det var meningen jeg skulle gjennomgå hver eneste variant på menyen av avbrutte svangerskap.

Ultralyden viste heldigvis at Lille mirakel hadde vokst til hele 1,5 cm siden sist og hadde stor og tydelig plommesekk. Det var også i ferd med å danne seg morkakevev på bakre veggen i livmoren, så mest sannsynlig vil plasseringen av morkaken bli der, selv om det var for tidlig å si helt sikkert enda.

Det eneste jeg ikke likte særlig godt, var lengden på livmorhalsen. Legen kom fram til 3,2 cm, og jeg er bare i uke 7+5. Den eneste gangen jeg ble målt i tvillingsvangerskapet før det gikk galt (av samme private gynekolog fordi jeg ba ekstra om det ved et rent innfall - det var ikke han som hadde hovedansvaret for svangerskapsoppfølgingen), var i uke 13+1, og da var livmorhalsen 3,8 cm. Den gangen sa han til meg at 3-4 cm var fint, men senere har jeg funnet ut at de fleste ligger på 4-5 cm såpass tidlig i svangerskapet.

Den gode nyheten er at den var lukket og fin, så jeg har ikke panikk, men jeg tar det som et tegn på at jeg ikke lenger kan vente til 2. trimester med å roe ned. Så fra nå av tar jeg alltid trikken, selv om jeg bare skal ett stopp, og selv om det er lenge til neste trikk.

Jeg får bare være glad for at jeg har fått en advarsel før det er for sent å gjøre noe med det. Jeg tok nemlig en spasertur til postkontoret i dag for å hente en pakke. Syntes først det gikk strålende og var veldig fornøyd med at jeg ikke svimlet på veien som dagen før (kommer tilbake til det senere i innlegget). Men på veien tilbake sjanglet jeg til slutt, og på toppen av det hele måtte jeg ut igjen etter bare en halvtime hjemme for å rekke gynekologen. Det skal ikke gjenta seg.

Legen kunne også se stedet jeg hadde blødd fra, og det lå utenfor fosterhulen, så Lille mirakel har ikke merket noe til det. Opplevde akkurat det samme med tvillingene rundt denne tiden av svangerskapet. Jeg hadde heldigvis ingen blødninger i går, så tok endelig sjansen på å sette ny Fragmin-sprøyte i dag. Foreløpig har det gått bra, så krysser fingrene. 

I går fikk jeg sovet i to timer om formiddagen, og etter det var jeg pigg nok til å komme meg av gårde til fertilitetsakupunktøren. Turen dit føltes imidlertid som rene maratonløpet. Jeg var plutselig blitt både svimmel og andpusten, og ene hoften verket og strittet imot. Da jeg kom fram, ble jeg lagt i stabilt sideleie på en av benkene istedenfor å sitte på venteværelset til det var min tur, og jeg sloknet nesten helt.

Jeg fikk ligge ekstra lenge og følte meg nokså uthvilt etterpå. Hadde planer om å gå på apoteket på hjørnet og ta ut mer Cetirizin mot pollenallergi når jeg først var der, men da jeg så hvor langt bak jeg var i køen, la jeg bare fra meg kølappen og gikk ut igjen. Man kan trygt si at tålmodigheten var like redusert som utholdenheten, he, he. Det hjalp heller ikke at jeg kjente på masse murringer med en gang jeg reiste meg opp fra akupunkturbenken, så jeg hadde det travelt med å komme meg trygt hjem igjen. 

Fikk også akupunktøren til å måle blodtrykket siden jeg hadde vært så svimmel på veien dit. Det var lavere enn sist, men fremdeles innenfor normalen. Da jeg var gravid med tvillingene, slet jeg veldig med lavt blodtrykk. Legene er som regel strålende fornøyde med det siden det ikke er farlig rent medisinsk sett, men det er ikke noe særlig når man ikke en gang greier å stå oppreist i dusjen.

I løpet av årene utenlands har jeg fått en del gode kjerringråd av helsepersonell fra ulike deler av verden mot lavt blodtrykk. For i motsetning til norske leger som bare trekker på skuldrene og sier at dette ikke er noe de behandler,  ser de utenlandske legene faktisk på det som et helseproblem når pasienten har så lavt blodtrykk at det blir et problem å fungere i hverdagen. Sent i tenårene og i mesteparten av tjueårene var jeg nemlig såpass plaget at jeg innimellom besvimte flere ganger og ikke en gang kunne gå ut alene.

At ukontrollerte fall ikke regnes som et helseproblem her til lands, er det ingen utlendinger som forstår, men jeg lurer litt på om det kan ha noe med saken å gjøre at det stort sett er unge jenter som er plaget av dette. Høyt blodtrykk derimot er noe man kan dø av og som dessuten tradisjonelt har rammet middelaldrende menn med desto mere makt, noe som gir ditto status i legeverden. Trenger jeg si noe mer?

Samme kan det være, for takket være utenlandsoppholdene er jeg nå i stand til å hjelpe meg selv med ulike triks i hverdagen, til tross for at jeg ikke får noen medisin av legene her til lands. Bl.a. var det en nevrolog på et velrenommert sykehus på kontinentet som rådet meg til å bruke noe han kalte vekselbad, som visstnok var en gammel og velutprøvd metode fra kursteder. Den går kort og godt ut på å ta varme og kalde bad om hverandre i rask rekkefølge. Et annet triks som en sykepleier i Mellom-Europa tipset meg om, var å legge kalde omslag på pulsårene. Et tredje råd som jeg fikk av en asiastisk lege, var å drikke mye generelt for å forebygge og drikke noe søtt når jeg kollapset. En lege fra Middelhavet gav meg vitamin- og mineralsprøyter for å få meg på beina igjen etter en episode med blodtrykksfall, en lege fra Midtøsten anbefalte B-vitaminsprøyter og en lege i Paris rådet meg til alltid å ha druesukkertabletter i veska etter at jeg hadde falt om på gata. Sistnevnte gav meg dessuten en form for vidundermedisin som virket som en drøm, men jeg ble litt betenkt da jeg oppdaget at det stod med liten skrift at tablettene kunne gi utslag på dopingprøver ... uups! Ellers var alle samstemte i at det gjaldt å legge hodet lavt og føttene høyt i kriser, og at jeg gjerne måtte drikke mere kaffe, te og rødvin og ikke være så redd for salt. Dessuten fikk jeg bekreftet at jeg var mere utsatt i varmt vær og rett etter at jeg hadde spist middag.

I går fikk jeg også innkalling til gynekologspesialisten, men ikke før i september, dvs. i slutten av uke 19, eller nærmere bestemt i uke 18+6. Det er bare ti dager før det ble oppdaget at livmorhalsen hadde ugjenkallelig åpnet seg sist. For det jeg vet, kan den ha vært faretruende forkortet allerede da. Jeg var faktisk på ordinær ulralyd i uke 18+6 med tvillingene, men jordmoren som utførte undersøkelsen, bare avfeide meg med at det ville legene se på senere da jeg ba henne om å sjekke livmorhalsen. Den timen var ikke planlagt før et par uker etter at jeg hadde født ...

Vi ble enige om at den private legen skulle be kollegaen om å ta meg inn tidligere, og at jeg skulle ringe sykehuset og purre på overlegen så ikke henvisningen min forsvant i papirbunkene på poliklinikken. Forhåpentligvis er hun ikke på ferie eller har studiepermisjon. Legen forsikret meg også om at han skulle passe på som en smed så det ikke skulle oppstå noen infeksjoner underveis. Som allerede nevnt, kan vi ikke overlate noe til tilfeldighetene denne gangen.

 

Slapp ukestart

I dag kom jeg meg i grunnen aldri opp av sengen.

Sick woman lying in bed
Licensed from: yellowpaul / yayimages.com

Startet friskt i dag med å spise rester av hjemmelagd hirse- og havregrøt fra i går kveld til frokost. Dermed fikk jeg også tatt kortisontablettene forholdsvis tidlig. Men istedenfor å våkne av det, ble jeg bare kvalm, så det eneste fornuftige å gjøre, var å gå tilbake til sengen. Sov meg gjennom mesteparten av formiddagen, men selv det fikk meg ikke til å føle meg nevneverdig mere opplagt. Det hjalp heller ikke at jeg oppdaget brune spottblødninger hver jeg gang jeg var på toalettet. Til slutt måtte jeg bare innse at kroppen var i streikemodus og fikk utsatt akupunkturtimen til i morgen.

Det kom heller ikke noe innkallingsbrev i posten i dag, hverken fra sykehuset eller gynekologspesialisten, så jeg tok til slutt kontakt med den private gynekologen som hadde sendt henvisningene, og ba om en ny kontroll hos ham denne uken. Har fått time på onsdag og er rimelig nervøs for den, men innser at jeg trenger disse forsikringene underveis for å beholde både troen og roen. Dessuten ble jeg anbefalt å ta en sjekk hver uke av overlegen på fødeavdelingen etter at jeg mistet tvillingene. Denne gangen skal jeg huske å be om måling av livmorhalsen.

Jeg regner med at jeg er så slapp fordi jeg holder på å trappe ned på Prednisolon som virker oppkvikkende, og ellers maskerer mange av de typiske svangerskapsplagene som utmattelse, kvalme og manglende matlyst. Det blir helt sikkert ikke bedre av at symptomene gjerne blir verre i denne fasen av svangerskapet uansett, så det kan bli en stor utfordring å fungere de neste par ukene, men jeg får bare gjøre det beste ut av det. Har iallfall ingen andre barn jeg må ta meg av, men om jeg hadde hatt det, ville jeg nok heller ikke ha gjennomgått dette igjen, så det er vanskelig å si at jeg er heldig av den grunn, men, men. Tingene er nå en gang som de er, og om dette går bra, vil jeg se på meg selv som verdens heldigste tross alt.

Regntung søndag

Window to a garden on a rainy day
Licensed from: Sportactive / yayimages.com

I dag er en perfekt dag til å gjøre ingenting. Foreløpig har jeg bare sett på Netflix, pusset tennene og spist rester. Godt innpakket i to dyner og ullstrikkejakke, for jeg blir kvalm og uvel om jeg ikke har vinduet på vidt gap. Mangler iallfall ikke frisk luft.

Hadde egentlig tenkt å gjøre et siste forsøk med blodfortynnende sprøyte i morges. Var nemlig så heldig at jeg endelig hadde hatt en helt blødningsfri dag i går, den første siden forrige torsdag. Men så oppdaget jeg en svart bloddråpe på størrelse med et knappenålshode under morgentoalettet, og dermed gikk det i vasken.

Fikk ikke gjort så mye fornuftig i går heller, men da lagde jeg i det minste både lunsj og middag fra bunnen av, og spiste fisk til begge måltidene. Hadde et økende søtsug hele dagen som bare ble verre utover kvelden og natten, men greide å stå imot og heller spise mer fisk og grønnsaker istedet. Det hjalp også litt å spise galiamelon som mellommåltid. Fikk endelig skåret opp den jeg hadde hatt liggende i kjøleskapet i to uker, og den var heldigvis like frisk og fin.

Lurer på hvor søtsuget kommer fra, for vanligvis pleier sukkerholdige næringsmidler å by meg imot. Og da mener jeg ikke i hodet fordi jeg har lært at det ikke er sunt, men med selve kroppen som fort blir umiddelbart dårlig av for mye sukker, så det begrenser seg i grunnen stort sett selv. Den mekanismen er plutselig blitt helt borte, og det er ganske ubeleilig siden jeg nå må passe meg for ikke å utvikle svangerskapsdiabetes. Siden jeg kommer til å gå over to måneder på kortisontabletter til sammen, er jeg nemlig ekstra utsatt for å utvikle høyt blodsukker. Tok en langstidssukkerblodprøve som allerede var 0,3 desimaler høyere enn den pleier å være, etter en måned på Prednisolon. Fremdeles innenfor grensen, men jeg vil helst ha en del å gå på, og med de nye grenseverdiene for gravide nærmer det seg mer enn jeg setter pris på.

Håper litt på at sukkertrangen skal forsvinne når jeg slutter med Prednisolon, men husker samtidig at jeg også hadde økt sukkerlyst mens jeg var kvalm med tvillingene, så er redd det like mye kan være et utslag av 1. trimesters endring av smakssanser som kortisontablettene. Tenk bare på vaffelkicket. Det er virkelig mye verre å stå imot når det faktisk får meg til å føle meg vel, både mens jeg spiser og vel så mye etterpå, så kroppens signaler forvirrer meg for tiden. Kjenner den ikke helt igjen. Er blitt så vant til at jeg angrer halvveis i kakemåltidet fordi jeg føler meg fysisk elendig, så dette er nytt.

Føler på mange måter at jeg går i barndommen når jeg er gravid og lengter etter mors hjemmelagde boller og mormors råmelkspudding. Ting jeg så å si aldri kjøper mer. Lurer litt på om det er urinstinktet som slår inn. Laksen vender tross alt tilbake til sin barndoms elv når den skal gyte. Det er noe trygt og godt med det.

I natt ble jeg liggende våken og gruble. Ble plutselig urolig for at legen kunne ha glemt å ha med riktig ordlyd i henvisningen til sykehuset. Fikk nemlig instruks av overlegen under ettersamtalen at henvisningen skulle be om en vurdering av å sette på cerclage eller arabinpessar. Dette skjer vanligvis i uke 12-13, men legen i Riga mente man burde se på meg i uke 8 og vurdere å sette noe på livmorhalsen allerede i uke 10, så det er viktig at jeg kommer raskt inn i systemet før det er for sent.

Det er vanskelig å lene seg tilbake og slappe av når jeg hele tiden føler at jeg må ha en hånd med på rattet. Hadde egentlig tenkt å be legen om å måle livmorhalsen under forrige ultralydundersøkelsen, slik at jeg kunne ha et utgangspunkt i dette svangerskapet, men det forsvant i det store gledessjokket over at det endelig var et levende vesen der inne. Den økende svangerskapståken gjør det også mye mere krevende å være på hele tiden. Det er en stor del av meg som bare har lyst til å gi opp og overlate alt til legene, men i tre hele svangerskap tidligere har det fått skjebnesvangre konsekvenser, så jeg vet at jeg er nødt til å stå imot den trangen og ta grep. Ihvertfall til jeg kan være sikker på at jeg har et betryggende apparat rundt meg.

 

Det går framover

moving forward
Licensed from: Sohel_Parvez_Haque / yayimages.com

Akkurat nå i kveld er jeg nokså nøyaktig 7 fullgåtte uker på vei.

Fikk en e-post fra klinikken i dag om at jeg skal begynne å trappe ned på Prednisolon i morgen. Det føles både godt og nifst på en gang. Godt fordi det betyr at jeg allerede er forbi den mest kritiske fasen, men mest nifst fordi jeg er usikker på hvordan immunforsvaret mitt vil oppføre seg når det ikke lenger blir dempet av kortison. Planen til klinikksjefen er at den gravide kroppen skal klare biffen selv framover, så fra og med juli er det helt slutt på drahjelpen.

Den gode nyheten er at Prednisolon høyner både blodsukker og appetitt, så slik sett skal det bli fint å trappe ned, men det betyr også at jeg helt sikkert vil bli enda slappere framover siden det har hatt en markant oppkvikkende effekt på meg.

I dag var det bare såvidt jeg kunne se en anelse misfarging på toalettpapiret, så jeg tok sjansen på en tur til akupunktøren. Hun holder heldigvis ikke til like langt unna som fertilitetsterapeuten, noe som gjør dørstokkmila adskillig kortere. Hun var fortsatt godt fornøyd med graviditetspulsen min, og jeg fikk meg en passe lang hvil.

Etterpå dro jeg innom bakeren på vei hjem, men droppet de andre ærendene. Var nemlig en anelse svimmel og kvalm, så orket ikke mer, men det hjalp litt å få i seg nistematen jeg hade vært åndsnærværende nok å ta med. Skulle først og fremst ha brød hos bakeren, men innvilget meg også et påsmurt vaffelhjerte med brunost. Spiser det nesten aldri til vanlig, men mens jeg var på det kvalmeste med tvillingene, var det omtrent det eneste som skled ned, så nå forbinder jeg vafler med graviditet. Hjelper også godt mot halsbrann.

Nå syns jeg det er fryktelig lenge siden jeg var på ultralyd og må minne meg selv om at det tross alt bare var i begynnelsen av denne uken. Men om jeg ikke blir innkalt til spesialistene i løpet av neste uke, blir det nok en ny tur til privat gynekolog for å sjekke at det fortsatt er liv. Hele dette siste gravideventyret føles fortsatt for godt til å være sant ...

Fortsatt indisponert

Young woman resting on a bed
Licensed from: phovoir / yayimages.com

Jeg tok meg sammen i går kveld og fikk endelig vasket håret, slik at jeg skulle slippe å tenke på det før jeg dro til fertilitetsterapeuten i dag. Dessverre oppdaget jeg en ny liten stripe rødt på papiret under første toalettbesøket i morges, og dermed røk hele planen likevel. Siden det krever litt fysisk anstrengelse å komme seg til terapeuten, turte jeg ikke å ta sjansen og meldte avbud. 

Hun var søt og ringte meg tilbake noen timer senere og ba meg om å begynne å ta homeøpatmedisinen Arnica Montana i form av bittesmå sukkerpiller som man får kjøpt på apoteket. Jeg hadde tidligere fått den for en forstuet fot og hadde heldigvis en del igjen, men nå skulle jeg altså ta den i de neste tre dagene mot blødningene. Det gav forsåvidt mening i og med at Arnicasalve ofte har vært brukt til sårheling.

Jeg får ellers stadig sterkere svangerskapssymptomer, så alt tyder på at den lille spiren har det bra der inne. Terapeuten mumlet noe om at hun trodde blødningene handlet om noe annet, uten å forklare nærmere hva hun mente med det, og jeg var for trøtt og sløv til å spørre, stikk i strid med min vane tro. Får heller ta det opp når jeg greier å karre meg tilbake til benken hennes igjen.

I går kveld hadde jeg mye vondt i øvre del av magen oppunder ribbeina. Har derfor bestemt meg for at jeg må bli enda flinkere til å spise lite og ofte framover og være mer konsekvent i å unngå syreholdig mat. Nå snakker jeg ikke om syre-base-dietten, for den logikken gjelder ikke når man har spiserørsbrokk. Jeg mener rett og slett mat som smaker syrlig, og som jeg vanligvis setter stor pris på, særlig nå som jeg er kvalm og gravid. I dag har det bl.a. gått i små porsjoner tortellini med ricotta og spinat annenhver time. Med grønn pesto og ikke tomatsaus. Tomater er dessverre fy.

Katten er ikke videre imponert over ruskeværet ute og holder seg sammenkrøllet i ene enden av badekaret i dag. Badet er som kjent husets luneste sted, og det blir ekstra trygt og godt med klær hengende på klesstativet over. Jeg må bli mye flinkere til å slappe av som en katt. Ikke bare med kroppen, men også i hodet. De kan virkelig kunsten å leve i nuet.

 

Fra to nye liv til to døde barnesjeler

Hvordan livet ble snudd fra lykkelig gravid i ukomplisert tvillingsvangerskap til dødsdømt svangerskap med truende abort over natten

woman mourns the death of her husband
Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Jeg hadde akkurat feiret at jeg var kommet halvveis i svangerskapet med vel overstått ordinær ultralyd trygt tilbakelagt, og tenkte at fra nå av ville det endelig være plankekjøring, etter en tøff start med mange blødninger, total utmattelse og mye fysisk ubehag. Jeg kunne ikke tatt mer feil om jeg hadde prøvd.

Kort fortalt våknet jeg av at fasttelefonen ringte, og idet jeg stod opp og tok telefonen, kjente jeg at det sildret kaldt fostervann nedover beina. Da jeg etterpå gikk på toalettet, oppdaget jeg friskt blod. Allerede kvelden før hadde jeg kjent på tiltagende murringer som ikke føltes riktig, og da jeg kom tilbake fra en kort handletur noen timer tidligere, hadde jeg vært uvanlig segneferdig på veien hjem. Den siste, slake oppoverbakken hadde plutselig føltes nesten helt uoverkommelig lang.

Jeg fant fram nummeret til fødepoliklinikken og fikk beskjed av vakthavende jordmor om å komme opp med en gang, så jeg turte ikke annet enn å ringe en drosje. På veien dit ringte jordmoren meg opp igjen og ba meg om å droppe poliklinikken og dra rett opp på fødeavdelingen istedet. Der måtte jeg sitte og vente i 20-30 minutter før jeg endelig ble tatt inn av en annen jordmor.

Hun tok en vaginalprøve for å teste om jeg lekket fostervann. Den var svakt positiv. Hun forklarte at blod kunne gi falsk positivt utslag, så vi kunne ikke si noe sikkert før legen kom. Hun ville heller ikke lytte på magen etter hjerteslag  siden det var to der inne. Ny venting på gangen før endelig legen kom.

Det startet med godt nytt: Begge tvillingene hadde rikelig med fostervann og så ut til å trives. Legen konkluderte da med at det sannsynligvis bare var den ytre, felles fostersekken som hadde begynt å lekke, mens de to indre, separate fostersekkene fremdeles var intakte. Jeg pustet et øyeblikk lettet ut og var i ferd med å senke skuldrene da legen ville ta en rask gynekologisk undersøkelse til slutt.

Stemningen i rommet snudde i løpet av brøkdelen av ett sekund da legen ba jordmoren om å kikke inn i det aller helligste for å bekrefte at hun hadde sett det samme som ham før han sa noe mer til meg. Hun nikket alvorlig til ham og ble helt taus. Livmorhalsen min hadde allerede begynt å åpne seg, og man kunne se den bulende fostersekken til tvillingjenta mi stikke såvidt ut.

Jeg fikk klinkende klar beskjed om at det som hadde åpnet seg, ikke kunne lukkes igjen, og at jeg nå stod i fare for å få bakterier inn i den sterile livmoren. Prognosene var mao elendige. Samtidig tilsa de fastlåste prosedyrene at sykehuset bare ville stå passivt og se på så lenge jeg ikke hadde fullført uke 23. Mao ingen forebyggende intravenøs antibiotikabehandling, ingen riehemmende drypp, ingen lungemodningssprøyter eller livreddende behandling av de to små. Jeg var kort og brutalt overlatt til meg selv, med mindre jeg ville ha hjelp til provosert senabort for å få det hele overstått. Det var selvsagt ikke aktuelt.

Etterpå ble jeg sendt hjem med beskjed om "å leve som vanlig, men ikke dra på handletur". Bortsett fra at jeg måtte gå til den faste gynekologen min annenhver dag for å ta blodprøver og sjekke om jeg var i ferd med å få en infeksjon. Det ble i tillegg tatt bakterieprøver fra både skjede og urin som skulle sendes til dyrking, mens jeg fremdeles var på sykehuset. De viste seg noen dager senere å være negative, og dermed kunne man utelukke at det var en infeksjon som hadde fått livmorhalsen til å åpne seg.

Jeg sendte melding til klinikken i Riga som først ba meg om å få bekreftet hvor lang livmorhalsen var, for den hadde sykehuslegen ikke villet måle siden en innvendig ultralydundersøkelse ville være høyst risikabelt i den tilstanden jeg befant meg i. Jeg tok derfor ny drosje til den private gynekologen min som alltid har tid til nødtime, og fikk den målt til knapt 1,5 cm med utvendig ultralyd (som ikke var like nøyaktig som innvendig ultralyd.)

Klinikksjefen foreslo da at sykehuset kunne sette på en cerclage eller et arabinpessar på livmorhalsen for å lukke den igjen og hindre infeksjon. Jeg kunne bare gi ham den nedslående tilbakemeldigen at de prinsipielt aldri bandt sammen livmorhalsen om det ikke allerede var blitt gjort rundt slutten av 1. trimester. Google var fullt av historier fra kvinner i utlandet som hadde vært i samme situasjon og greid å berge barna med et nødskrik med disse hjelpemidlene og strengt sengeleie. Hadde jeg vært i stand til  fly til Riga på det tidpunktet for å la klinikken overta, ville jeg ikke nølt ett sekund, men risikoen for fødsel på flyet var dessverre altfor stor.

Istedet var jeg dømt til å gå rundt som en tikkende bombe mens de norske sykehuslegene la armene i kors. Jeg kunne ikke en gang ta opp kampen med dem så lenge rutinene var skrevet i stein. Jeg kjempet for livet til barna mine og kom absolutt ingen vei med de eneste som kunne ha hjulpet meg. Samtidig måtte jeg holde meg så rolig som overhodet mulig og tenke klart. Det sier seg selv at jeg fikk en reaksjon i etterkant. Det var som å stå helt alene i krigen, og ennå hadde ikke det verste skjedd.

 

Fra fertilitetsturist til englemor til risikosvangerskap

Dette innlegget ble påbegynt 31. januar 2017. Det var i samme måned som jeg hadde markert engletvillingenes termindato, samtidig som at kroppen hadde vært i ferd med å kvitte seg med den døde helsøskenspiren deres. Mao trippel sorg. Jeg greide bare å skrive tre linjer før jeg måtte gi meg. Sårene var fremdeles altfor åpne til at jeg kunne skrive om det, hodet virket ikke og ordene satte seg fast i halsen.

Jeg skulle bare ta en tur til utlandet for å befruktes av mangel på passende tilgjengelige sædceller her hjemme. Før jeg visste ordet av det, hadde det utenkelige skjedd, og jeg var blitt englemor til to. Jeg hadde strengt tatt to englebarn fra før også, men de har ikke fått en grav - ei heller står de oppført i folkerergisteret under mitt navn.

Atter en dag i horisontalen

Håper blødningene går over snart!

Recovery Sign Means Get Back 3d Illustration
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

I går formiddag oppdaget jeg litt rosa på papiret, noe som tydet på frisk blødning. Det var ikke mye, men nok til at jeg trappet opp til full dose Tranexamiumsyre igjen. Det er mye mulig at den kan ha blitt trigget av ultralydundersøkelsen dagen før. Innvendig ultralyd kan dessverre noen ganger ha den bieffekten.

Uansett tok jeg det som et klart signal på at det fremdeles var for tidlig å trappe opp tempoet og tilbrakte resten av dagen i sengen og kvelden i sofaen, bare avbrutt av en kort dusj. Matlagingen ble redusert til et minimum, men klarte å trylle fram en stor salatbolle som jeg spiste rett av hele dagen for å spare oppvask. Den bestod av kyllingfilet, salatblader, kalamataolivener, hermetiserte artisjokker, marinerte bønner, soltørkede tomater samt agurk og holdt blodsukkeret mitt fint og stabilt. Om kvelden kokte jeg vaktelegg for første gang, noe som var gjort på ett blunk. 

I dag orker jeg ikke en gang å fikse papirarbeid fra sengen og har skjøvet unna alt som ikke absolutt umiddelbart må gjøres. Verden overlever nok uten meg i noen dager til, selv om det var litt trist å avlyse kinoavtalen i går kveld. Det har vært flere venner som plutselig har meldt seg i det siste og villet finne på ting, men jeg er bare nødt til å rasjonere på kreftene med hard hånd, så jeg ikke risikerer å angre bittert siden.

Hadde egentlig planer om å lage wok av svineindrefilet og friske grønnsaker til lunsj, men orket ikke å skjære opp noe som helst og endte istedet opp med hel filet innpakket i havrelefse. Hadde satt stor pris på grønnsaker til og vurderte et øyeblikk å koke asparges, men fikset bare ikke å henge lenger over komfyren enn jeg absolutt måtte.

Syns i grunnen at det er største utfordringen med å spise sunt. Når jeg får ting ferdig servert ute, bestiller jeg det mer enn gjerne, men hjemme er problemet at det er så mye mer lettvint å spise ferdiglaget høykarbo uten hverken proteiner, frukt eller grønt. Har både en hel ananas og melon liggende i kjøleskapet som jeg ikke har sett syn på å skrelle og skjære opp enda. Det tar ikke bare mye tid, men genererer desto mer oppvask som altfor lett hoper seg opp når man er indisponert i noen dager. Og så må man selvsagt ikke glemme å kildesortere alt avfallet etterpå som seg hør og bør ...

I går måtte jeg ta en runde oppvask sittende på en spisestol for å få plass på kjøkkenbenken til å lage salaten. Oppvaskmaskin står utvilsomt øverst på ønskelista før jeg ev. er så heldig å gå inn i barseltiden. Vil jo helst ikke at mini skal vokse opp på bare ferdig barnemat heller. Elsker egentlig å kokkelere og prøve ut nye ting, så det er ikke lysten det står på. Målet er å få et barn som ikke er overmåte kresent, men om jeg forer det med ensidig kost uten særlig smak, er det iallfall det prosjektet dømt til å mislykkes.

Dagen derpå

Det begynner endelig å gå opp for meg at jeg faktisk er gravid på ordentlig denne gangen.

Happy balls
Licensed from: Ivonne Wierink / yayimages.com

Det siste døgnet har gått med til å la gårsdagens store nyhet synke inn. Så langt har jeg ikke kommet i noen av de tre svangerskapene mine etter at jeg mistet tvillingene. Den gode følelsen som jeg og de to naturterapeutene mine har hatt rundt dette forsøket, har tydeligvis slått til. Samtidig er jeg redd for å jinxe hele greia ved å si det høyt ...

Kvalmen har ihvertfall kommet for alvor nå. Jeg er heldigvis ikke spyferdig, så kan likevel ikke sammenlignes med tvillingsvangerskapet, men er såpass uvel at jeg har problemer med å slappe av. Våknet til og med av det grytidlig i morges og fikk ikke sove igjen. I begynnelsen hadde jeg det bare sånn av og til, men nå har det begynt å bli mer eller mindre hele tiden. Sannsynligvis bli det bare verre de neste par ukene, men jeg er klar for det meste.

Jeg hadde ikke før gått gledesstrålende ut av legekontoret i går, før jeg fikk trang til å løpe tilbake for enda en sjekk. For tenk om spiren hadde dødd i mellomtiden? Man blir jo helt tussete av å holde på med dette en stund, og det blir ikke bedre av at man hører andres tragiske historier i tillegg. Begrepet MA (Missed Abortion) var helt ukjent for meg før. Det er når fosteret har dødd, men kroppen (enda) ikke har skjønt det og fortsetter å oppføre seg som gravid istedenfor å iverksette en spontanabort. Mao alle gravides store skrekk siden det gjør at man ikke kan stole på de signalene kroppen gir.

Etter den tidlige morgenturen med hele kroppen i høyspenning, duppet jeg uunngåelig av etter at jeg hadde fått roet meg litt ned igjen hjemme. Våknet med et rykk av alarmen, akkurat idet jeg hadde begynt å sove på det dypeste; ihvertfall føltes det sånn. Det var på tide å skynde seg til fertilitetsakupunktøren. Hele meg føltes som lim, og alle lemmer strittet imot, men jeg kom meg nå av gårde likevel og rakk det akkurat i tide. 

Nå skal jeg ha behandlingsfri i hele to dager, og det er en lettelse. Det er ingenting jeg absolutt må gjøre de neste par dagene, annet enn å komme meg en tur til postkontoret. Passer meg veldig godt nå som jeg egentlig skal holde meg mest mulig i ro.

Så bittelitt spor av blødning i dag morges også, men det var så lite og svakt at det var såvidt det var synlig, så dette ser ut til å gå rette veien. Halvverte derfor dosen med Tranexamicumsyre i dag, men tør ikke sette ny Fragminsprøyte igjen før tidligst i morgen. Progesteronsprøytene tør jeg uansett ikke trappe ned på med det aller første.

Er faktisk usikker på om blødningene har kommet av for mye blodfortynnende eller for lite progesteron, eller en kombinasjon av begge deler, men siden jeg merker det så godt med en gang effekten av progesteronsprøytene begynner å gå ut, er det nærliggende å tro at progesteronnivået iallfall har hatt noe å si. Får alltid mer eller mindre ubehagelige kramper i mageregionen når det nærmer seg tid for påfyll, og det ene døgnet der jeg halvverte sprøytedosene og erstattet dem med stikkpillene, gikk ubehaget aldri helt bort og jeg begynte å blø igjen. Jeg hadde da satt den blodfortynnende sprøyten et halvt døgn før jeg trappet ned på progesteronsprøytene og hadde ikke merket noen bivirkninger før det.

Søndag ettermiddag endte jeg på nytt opp i hagen med venninneskravling og bobler. Dvs. at de drakk ekte saker, mens jeg måtte nøye meg med ikke fullt så gode, alkoholfrie bobler, men jeg var godt fornøyd, selv om de ikke var særlig imponert da de smakte på drikken min. Vi spiste vegetarisk fingermat som var veldig god, men etterpå slo magen seg litt vrang, så det må ha vært for mye Fodmap i den. Egentlig visste jeg jo også det, men gav litt blaffen.

Det var godt å slippe å gå rundt og grue seg til ultralyden dagen etter. Tiden gikk fort i hyggelig selskap, men jeg fikk dessverre et par store myggstikk på ene foten som har hovnet opp og klødd så fryktelig at de har plaget meg helt til skrivende stund. Jeg fikk aldri sånne allergiske reaksjoner før, så enten har myggen forandret seg, eller så har jeg det, men heldigvis er det ikke så mye mygg her til vanlig, for da hadde jeg blitt regelrett sprø. Hadde aldri kunnet bo i innlandet.

Nå har jeg snart lest ferdig "Omgitt av idioter" av Thomas Erikson der han deler menneskeheten inn i fire grunnleggende personligheter: Rød, gul, grønn og blå. De røde er ledere, de gule innovative, de grønne medfølgere og det sosiale limet som binder samfunnet sammen, og de blå detaljorienterte praktikere. Uten å ha tatt noen test, ville jeg tippet at jeg selv var en slags blanding av rødt, gult og blått, men at jeg har vært omgitt av grønne mennesker hele livet og strevd med å tilpasse meg dem. De skal visst også være i flertall i samfunnet.

Man kan uansett ikke dele hele menneskeheten inn i fire kategorier og tro at man har svaret på alt, men det har vært et morsomt tankeeksperiment. Boken er også lettlest og egner seg for høytlesing i lystig lag om man har venner som er mer enn gjennomsnittlig opptatt av psykologi og ikke altfor selvhøytidelige.

 

Les mer i arkivet » Juli 2018 » Juni 2018 » Mai 2018