hits

07.12.2017

Gorgeous female on party
Licensed from: Anna Om / yayimages.com

Har vært hos fastlegen siden sist og fått penicillin mot bihulebetennelse. Senkningen hadde heldigvis sunket med to tredjedeler, så da har jeg nok bare fått noe som går. Er visst flere som har hatt tette bihuler kombinert med muskelverk og utmattelse i høst.

Om en uke skal jeg sette meg på flyet til Riga med en venninne, men det spøker for hysteroskopien. Om jeg skal ta det i den delen av syklus som klinikken anbefaler, må jeg få mensen senest i morgen, og det spørs. Så da får det bli julemarked med gløgg og champagne istedet. Får uansett tatt de viktige blodprøvene, og hjemme venter alltids saltvannsultralyden.

Målte hcg også da jeg først var hos fastlegen forrige uke, og den var endelig nede i under 5, hurra!

 

Skal det aldri ta slutt?

Pretty, young woman sitting on bed looking unhappy, depressed
Licensed from: Viktor Cap / yayimages.com

Jeg begynner å bli litt oppgitt nå. Var på ultralyd på tirsdag og fikk dårlig nytt. Det var litt slimrester igjen i livmor, og dermed kunne vi ikke foreta en saltvannsultralydundersøkelse likevel. Det forklarer jo de mørkebrune småblødningene siste uken. Heldigvis mente legen at de ville gå ut av seg selv med meste menstruasjonsblødning; noe annet er ikke en gang til å tenke på! Han trodde at neste menstruasjon ville komme om fjorten dager, men jeg har mine tvil. Selv om eggstokkene var synlige denne gang, kunne han ikke se noe særlig aktivitet i dem, og endometriet var bare 5,5 mm enda. Fikk også tre stikkpiller med Dalacin som jeg skulle ta mot den infeksjonen klinikken i Athen mistenkte at jeg hadde, så det er jeg i full gang med nå. Blir mere melkesyrebakterier etterpå.

Da jeg kom hjem, skrev jeg et nytt innegg med en gang, men fikk tekniske problemer og endte opp med å slette det.

Men det verste var i grunnen dagen før da jeg fikk vite at senkningen min var så høy at legene ble litt fåmælte. Dette var noe som legen i Athen ahdde nedt meg om å sjekke, men som ble utelatt ved en feiltagelse da jeg fikk tatt en hel haug med blodprøver noen uker tidligere.

Har jo følt meg uggen siden jeg begynte å abortere, og særlig de par siste ukene, men har hele tiden trodd det kom av hormonfallet. Å måtte forholde seg til annen sykdom midt oppi prøvingen, blir litt vel mye å takle akkurat nå. Håper fremdeles på at det er noe forbigående som mykoplasmalungebetennelsen i sommer, men trenger å få det bekreftet snart. Crp er også forhøyet, men ikke på det nivået. 

Normalt tenker jeg bare på paralgin forte etter underlivsoperasjoner, under spontanabort eller etter trekking av visdomstenner, men nå har jeg tatt det hver kveld for å få sove. Om kveldene begynner det å verke i hele kroppen, litt som i det første døgnet før feberen bryter ut. Og så er jeg hakket mer allergisk enn jeg har vært på lenge. Bihulene tetter seg med en gang jeg kutter ut Cetirizin, og øyelokkene klør og blir såre. 

Blir håpløst å planlegge hysteroskopi nå som jeg ikke får tatt saltvannsultralyd før mot slutten av neste menstruasjon, så må bare planlegge å ta blodprøvene før jul nå og satse på at jeg ikke trenger noen operasjon i Riga.

 

Hcg-resultatet er klart

Etter seks dagers venting fikk jeg endelig svar på hcg-prøven jeg tok forrige fredag: Den lå på 17.  Mao fortsatt ikke under 5; er det virkelig mulig?!

Som om ikke det var nok, har jeg begynt å småblø litt igjen. Tror jeg klikker i vinkel snart. Nå som jeg omsider hadde begynt å venne meg til at jeg trygt kunne gå uten truseinnlegg igjen. Gudene må vite hvor lenge det har vært siden sist. Det blir jo mye søl av disse progesteronstikkpillene også, og de har jeg gått på siden fire døgn før innsett og fram til MA var et ufravikelig faktum. Deretter startet abortblødningen ...

Men nå har jeg iallfall fått avtalt time til saltvannsultralyd neste uke. Avtalen med klinikken i Riga er at vi skal vurdere en hysteroskopiundersøkelse hos dem etterpå dersom ultralydundersøkelsen her viser noe muffens. Når man bruker saltvann som kontrastvæske, ser man mye bedre enn ved vanlig ultralyd. I motsetning til skylling av egglederne gjør ikke dette noe vondt.

Jeg vil ikke planlegge neste tur til Riga for å få tatt blodprøver før jeg vet om det blir noen hysteroskopioperasjon i tillegg eller ei. For når man skal ta hysteroskopi, må det foregå i løpet av 2. uken av syklus, så da kan jeg ikke spikre noen dato før jeg vet mer om når jeg kan forvente neste menstruasjon. Forhåpentligvis vil jeg være litt klokere etter ultralydundersøkelsen.

Vanligvis ønsker jeg julestemningen velkommen, men nå blir jeg bare stresset. Stresset fordi det er så mange ting jeg må få på plass før jeg kan tenke på jul, og nå nærmer den seg i faretruende tempo. For tenk om det blir ytterligere forsinkelser og komplikasjoner nå som gjør at jeg kanskje ender opp med å måtte ta hysteroskopien i romjulen? Heldigvis vet foreldrene mine om prøvingen selv om de ikke har alle detaljene, så derfor har de ikke mast på meg ennå om planene for julen, men jeg vet at de verker etter å få ting på plass, og bare det i seg selv er en stor ekstrabelastning akkurat nå.

Det fins nok av trengende barn og katter i verden

Jeg fikk ikke svar på hcg-prøven min i dag likevel. Kanskje ikke så rart siden det var flere ting som skulle analyseres samtidig, og de tar gjerne lenger tid, så det er bare å smøre seg med tålmodighet nok en gang.

Dette skal være en blogg om det å måtte dra til utlandet for å motta fertilitetsbehandling. Derfor har jeg heller ikke skrevet om så mye annet. Men de av dere som har fulgt litt med, vil ha registrert at katten står mitt hjerte nær. Siden det ikke skjer så mye på fertilitetsfronten for tiden, har jeg derfor lyst til å skrive et innlegg om kattehold som jeg skulle ha skrevet for mange år siden. Grunnen til at jeg har latt være, er at jeg ikke har villet komme i diskusjon med fanatikere som lirer av seg utenatlærte lekser på autopilot.  Jeg får like mye fnatt av disse som jeg gjør av folk som som sier til oss barnløse: Kan dere ikke bare adoptere da? (Nei, som singel er jeg faktisk i praksis diskvalifisert, og det er det mange par som også er!)

Samme problem møter man når man vil skaffe seg en en helt alminnelig huskatt. For da er det mange som påstår at alle som tilbyr eller skaffer seg kattunger privat, ødelegger for alle de hjemløse kattene som venter på omplassering hos Dyrebeskyttelsen og andre ideelle aktører. Ja, de går til og med så langt at de kaller dem for uansvarlige katteeiere og medansvarlige for at det fins så mange vanskjøttede katter rundt omkring. Det blir som å si at et norsk par som får sine egne barn, er ansvarlige for at det fins barn på gata i Colombia.

Men la oss nå gå ut i fra at en ansvarlig katteelsker gjerne vil gjøre "det rette" og skaffe seg en slik omplasseringskatt. Hvor lett er egentlig det? Jeg kan bare snakke ut i fra situasjonen her i hovedstaden. Vet ikke nok om hvordan det foregår andre steder i landet, men jeg skal nå fortelle en sann historie fra et par år tilbake, og jeg kjenner personlig flere seriøse katteeiere som har hatt lignende opplevelser.

Anne har fått en kattunge av gamle venner som savner lekekamerat. Hun bor i et villastrøk sentralt i Oslo som blir omtalt som katteparadis av naboene. Har dessuten egen hage og femten års erfaring som dedikert katteeier. Føler seg derfor sikker på at hun vil bli tatt imot med åpne armer, men den gang ei.

Ser på hjemmesidene til Kattehuset i Mosseveien at de har mange kattunger den sommeren og tenker at det vil være best for kattungen hennes å få en jevnaldrende å leke med. Hun skriver en e-post til Dyrebeskyttelsen i Oslo der hun presenterer seg selv og spør om når det kunne passe at hun kommer innom. Til sin store overraskelse og skuffelse blir hun blankt avvist - DOB godtar ikke det området hun bor i som trygt for utekatter. Hun spør da om det kunne være aktuelt å få en innekatt istedet, men får til svar at de ikke omplasserer innekatter. Ferdig snakka.

Klok av skade bestemmer hun seg for å komme på uanmeldt besøk ved FOD-gården, den eneste andre organisasjonen i området som omplasserer hjemløse katter. Her får hun god kontakt med flere av de voksne kattene, men de fleste av dem blir ikke anbefalt til noen som har katt fra før. Resten skal omplasseres to og to. De tre kattungene de har, bor i fosterhjem. I den påfølgende adopsjonssamtalen er representanten enig i at en kattunge ville være best egnet i hennes tilfelle. Hun kan i så fall besøke den hos fosterfamilien om hun blir godkjent for adopsjon. Hun spør om det er mulig å få den med hjem i noen dager på prøve først for å se om den kommer overens med kattungen hun har fra før, men det fins det ikke rom for.

De har kun en ledig kattunge igjen, som ble funnet ute. Ergo skal den omplasseres som utekatt fordi den vil mistrives inne etter å ha fått smaken på utelivet. Men den får ikke lov til å gå ut før den er ett år "fordi kattunger ikke har stedssans". Den får heller ikke lov til å gå ut i sele "fordi den kan slite seg løs", og "fordi katter nekter å gå i bånd - enten river de seg løs eller legger seg flatt ned på bakken og nekter å gå." Anne prøver å si litt forsiktig at hun selv har gode erfaringer med å gå tur med katt i sele, men blir ikke hørt, så hun lar det ligge. Hun tør derfor heller ikke å opplyse om at katteetologer sier at katten riktignok ikke har fullt utviklet stedssans før de er halvannet år gamle, men at en katt som blir holdt inne i ett år, heller ikke får utviklet den, så dermed er man fram og tilbake og like langt. Hun lurer også på hvor godt en kattunge som er definert som utekatt, vil trives med å være innesperret helt til den er ett år.

Representanten krever i tillegg at hun ikke skal være borte fra kattungen i mer enn maks. fire timer per dag. Hun arbeider fulltid, men har mulighet for hjemmekontor, så det løser den saken, men hun tenker i sitt stille sinn at det i praksis utelukker de fleste yrkesaktive. Småbarnsforeldre på sin side er per definisjon ekskludert siden organisasjonen nekter å omplassere kattunger til familier med barn i førskolealder. Og selvfølgelig blir hun pålagt å kastrere katten så snart dyrlegen går med på det.

Hun finner seg i alle disse føringene som går langt utover det Dyrevelferdsloven krever, og sitter som en lydig skolepike gjennom hele intervjuet og lar seg belære av den myndige representanten uten å mukke. Selv om det provoserer henne at hun ikke selv skal få lov til å ta vanskelige avgjørelser for sitt eget dyr.

Det ser ut til at hun har klart å overbevise om at hun er en egnet katteeier, helt til det fatale spørsmålet om bostedsadresse kommer. Hun ser entusiasmen dale hos representanten, men er forberedt på dette og viser fram bilder av uteområdet der hun bor. Representanten kommer henne i møte, men sier at hun må ta det opp med styret siden de har fattet et prinsipielt vedtak om ikke å omplassere utekatter i bynære strøk. Anne skal få en e-post i neste uke med den endelige beslutningen. Ukene går, og det kommer aldri noen e-post. Hun var visst ikke en gang verdiget et svar. Slik sluttet drømmen om å adoptere en trengende katt.

Anne går til Finn.no og finner en katteelsker som har huskatter til salgs. Kattungene er blitt behørig ormekuret og har vokst opp på tørrfor fra dyrlegen. De er dessuten blitt grundig sosialisert etter alle kunstens regler. Anne får dermed en harmonisk og velstelt kattunge, og historien får en lykkelig slutt. Men ifølge enkelte var både hun og selger medvirkende til dyremishandling, forstå det den som kan.

Utsettelse og venting is the name of the game

Avtalen med koordinator ved fertilitetsklinikken min har hele tiden vært at jeg skulle få en menstruasjon etter aborten, og deretter kunne jeg starte med østrogenstimuleringen til neste fryseforsøk. Nå har aborten vart i hele sju uker, så jeg har i praksis abortert lenger enn jeg har vært gravid. Dermed har neste forsøk også blitt skjøvet stadig lenger fram i tid.

Forhåpentligvis vil den nye blodprøven jeg skal ta i overimorgen, endelig vise at graviditetshormonet hcg er nede i normalen, dvs. under 5. For da kan eggproduksjonen min ta seg opp igjen. Uten modning av eggposer, skjer det ingen eggløsning, og uten eggløsning kommer det heller ingen menstruasjon. Og normalt sett begynner ikke kroppen å modne nye egg så lenge hcg er forhøyet, for da tror den at den fortsatt er gravid.  

Ut i fra denne tidsregningen kan jeg vente neste menstruasjon om ca. 3,5 - 4 uker. Deretter må jeg legge på rundt 3 uker for stimulering før innsett. Da snakker vi fort om jul.

Men så fikk jeg helt uventet en e-post fra koordinator i forgårs ettermiddag om at hun hadde snakket med legen, og han hadde bestemt at det ville være best for meg å vente i to sykluser før stimulering for å la kroppen hvile. Jeg måtte skrive tilbake og spørre om jeg virkelig hadde lest rett, og fikk det bekreftet i går morges. Så nå blir det altså ikke før i januar.

I mellomtiden må jeg sannsynligvis på en ekstratur til Riga for å ta noen immunologiske og genetiske prøver som ikke kan tas her. Dvs. at de fins, men ikke er tilgjengelige for sånne som meg. Er blitt fortalt at prisen vil komme på 150-155 euro til sammen, og det er ikke så ille, men så kommer fly og hotell i tillegg. Må regne med ihvertfall en overnatting, ellers blir det altfor stress og gjerne også dyrere billetter, så da går vinningen opp i spinningen. Har lekt med tanken på heller å komme tidligere når jeg skal ha innsett, men det kan fort bli et langt opphold, og det vet jeg ikke om jeg vil ha anledning til når den tid kommer pga. forpliktelser på hjemmebane. Så da virker det litt mer gjennomførbart å ta en førjulstur istedet. Om jeg er heldig, får jeg kanskje til og med tatt en tur innom julemarkedet.

06.11.2017

Det ble heldigvis ikke noe mer drama etter den kvelden med fire Cytotec, men jeg følte meg mørbanket hele resten av helgen og gikk rundt og svimlet i gatene. 

Var på etterkontroll hos gyn nå før helgen og fikk den gledelige beskjeden at jeg ikke trengte noe mere oppfølging. Kroppen er i ferd med å nullstille seg, men hcg er fremdeles forhøyet, så må få den sjekket igjen. Gyn lo forresten godt da han hørte om Cosylanen som reddet meg på Cytotec-kvelden, så den var tydeligvis ny.

Ellers var underlivsprøvene jeg hadde tatt der uken før, negative og konkluderte med "normal slimhinneflora". Ikke så lett å bli klok på, dette her, men etter litt diskusjon fram og tilbake, ble legen i Athen enig med gyn her hjemme og klinikksjefen i Riga: Framover blir det kun forebyggende behandling med vagitorier med ph-reduserende effekt og melkesyrebakterier. Afhen hadde nemlig opprinnelig foreslått 20 dagers antibiotikabehandling før innsett, som tydeligvis er standard hos dem i lignende tilfeller. Litt unorsk for å si det forsiktig, men for noen er det tydeligvis det som skal til. Jeg ville også ha gjort det om prøvene jeg tok her hjemme etterpå, hadde påvist noen av de endetarmsbakteriene som analysesvaret fra Athen antydet.

Det store spørsmålet nå er når jeg kan sette i gang med neste forsøk. Spør dere meg, så spør jeg dere. Fortsettelse følger ...

Etterkontroll hos gynekolog

Etter å ha blødd i 17 hele dager med flere svære klumper, troppet jeg forventningsfullt opp hos gynekologen forrige fredag. Til min store skuffelse var alt av fosteranlegg, fostersekk, morkake og plommesekk fremdeles igjen. Til sammenligning var det bare noen få rester igjen etter en knapp uke med blødning da jeg aborterte i vår. Så da var det ingenting annet å gjøre enn å sette de fryktede abortpillene om kvelden. De store klumpene hadde tydeligvis bare vært størknet blod.

Men først fikk jeg gyn til å ta vaginale prøver for å se om vi kunne finne ut noe mer om de bakteriene som Athen mente jeg kunne ha. Svaret skulle ta litt over en uke, så jeg venter fremdeles i spenning.

Cytotec-kuren ble like smertefull som fryktet og vel så det, men heldigvis hadde jeg vært smart nok til å samle sammen mye sterkere krutt av smertestillende enn det legen hadde ment skulle være nok. Det gjorde det sånn noenlunde levelig, men smertene bygget seg så fort og kraftig opp at det var vanskelig å holde tritt med doseringen. Til slutt hadde jeg så vondt at det minnet faretruende om fødsel i siste stadium av åpningsfasen og begynte å bli desperat fordi jeg allerede hadde brukt opp dagsdosen av diclofenac og bare hadde en liten rest igjen å gå på av Pinex forte. Da kom jeg heldigvis på hva sykehuset hadde gjort da dagsdosen av paracet var brukt opp: De satte morfinsprøyte som var det eneste som virkelig monnet. Dessverre hadde jeg ikke noe sånt liggende i huset og så for meg at jeg ringte føde-gyn på sykehuset i ren deperasjon uten å få gehør. Det var da den lysende ideen dukket opp som skulle redde meg fra smertehelvetet: Cosylan! Jeg hadde en rest igjen av hostesaft med codein og tok en durabelig slurk av den. Nød lærer virkelig naken kvinne å spinne!

You've got mail

Nana Mouskouri fikk hvite roser fra Athen. Jeg har fått prøveresultat. Det kom faktisk for over en uke siden, så litt tidligere enn forventet. 

Jeg ble heldigvis frikjent for alle uhumske basselusker som chlamydia, ureaplasma, mycoplasma osv. Jeg hadde heller ikke de to bakteriene som vanligvis forårsaker vaginose, men jeg hadde noe overraskende for lite melkesyrebakterier i den vaginale floraen. Konklusjonen var derfor at de mistenker at jeg har en eller annen vanlig utbredt endetarmsbakterie som de ikke har testet for:

  1. RESULTS

    In the tested sample the microorganisms Gardnerella vaginalis and Atopobium vaginae were not detected. The quantity of Lactobacilli was found to be reduced in comparison to the total quantity of bacteria. This change in vaginal flora composition is indicative of a vaginal infection. However, the infection is due to another unknown prevalent bacterial microorganisms (E.coli, Proteus, etc.) and not the tested ones.

    Comments

    1. The specific reagents detects: Gardnerella vaginalis, Atopobium vaginae, Lactobacillus spp, and total bacterial quantity.

    2. The final result is an assessment of the ratio between the different groups of conditionally pathogenic microorganism and the normal flora.

    3. The total quantity of bacteria serves as an indicator of infection level in the vaginal environment.

E-post fra Athen og spørsmål om overaktivt immunforsvar

Sent i ettermiddag dumpet det en e-post i innboksen min fra Serum-klinikken i Athen. De ville bare bekrefte at prøveglasset mitt hadde kommet vel fram. Da var det bare å ordne med betaling, så setter de i gang med analysene i morgen tidlig. Skulle ta rundt fem virkedager, fikk jeg beskjed om. Det er sjelden jeg har vært så spent på noe testresultat før!

Det må i så fall ha vært da jeg tok de immunologiske blodprøvene i Riga i sommer, men dem klarte dessverre laben å klusse til, så nå er jeg fram og tilbake og like langt. Spurte hva de het i tilfelle jeg kunne ta dem her til lands, og fikk til svar "activated lymfocytes and natural killer cells", men da jeg gikk videre med det i Oslo, møtte jeg som forventet fort veggen. De prøvene tok man bare på Rikshospitalet og i svært spesielle tilfeller som tydeligvis ikke inkluderer undertegnede. Det betyr at det fremdeles er et spørsmål om elle-melle for om jeg skal gå på immundempende behandling ved neste forsøk eller ei. Tok kortisontabletter ved dette forsøket, men syns det er en altfor sterk medisin til å skulle ta bare fordi det kan være kjekt å ha sånn i alle tilfelle .... Det hadde vært så mye bedre om jeg kunne fått visst hvordan det faktisk lå an. Foretrekker definitivt fakta framfor spekulering.

Ellers har dagen vært preget av at en ung pusekatt jeg har tilbrakt veldig mye tid sammen med mens jeg har vært ute av drift, gikk fra spill levende til drept i trafikken på morgenturen sin, så dagen startet med forgjeves tur til dyrlegen i hui og hast og masse tårer. Føler meg helt mørbanket langt inni sjelen. Hvorfor skal alt liv ebbe ut rundt meg? Det begynner å bli mange sjeler oppe i barnehimmelen etterhvert. Jeg hadde i sin tid gledet meg til at pusekatten skulle få møte tvillingene, men hadde aldri i verden forestilt meg at det skulle skje i engleform. I dag ble det tent et nytt lys i stuen. Det står allerede to der fra før.

Av alle ting jeg aldri hadde trodd jeg noen gang skulle finne på å gjøre

I dag har jeg gjort det utenkelige: Jeg har sendt av gårde noen dråper blod fra underlivet med pakke i posten til en klinikk i Athen. Det har tatt meg rundt halvannet år fra jeg først hørte om dette til faktisk å gjøre det fordi det virket så absurd. Her er greia:

Denne klinikken tester for infeksjoner som f.eks. chlamydia. Jeg hører til blant dem som rutinemessig alltid har testet for dette ved bytte av partner og har derfor følt meg trygg. Nå viser det seg imidlertid at man likevel kan ha en infeksjon inni livmoren, selv om vaginalprøven er negativ, derav testing av blod som kommer derfra. Dette er kontroversielt, men det fins flere eksempler på par som har vært uforklarlig barnløse i årevis som tester positivt på disse prøvene i Athen, og etter å ha tatt en skikkelig hestekur med antibiotika, får de plutselig likevel barn uten problemer. Disse infeksjonene kan visst både føre til at man ikke blir gravid og at man mister. Siden jeg nå hører til i katergorien av dem som stadig mister, føles det på tide å vende denne steinen også, selv om jeg strengt tatt ikke tror de finner noe om jeg skulle gjettet, men man vet jo aldri ...

Ellers blødde jeg litt mer da jeg kom hjem fra posten i ettermiddag, og i kveld har jeg vært direkte svimmel, kvalm og mo i knærne, så det har blitt tidlig kveld på meg.

Det er jo bare en kvinnegreie

For to døgn siden så jeg det første blodsporet, og i går ettermiddag kom de første mørke klumpene. Foreløpig foregår alt veldig pent og pyntelig, så jeg vil tippe at dette bare er forspillet, men om jeg har forstått gynekologene rett, liker de å se klumper i denne sammenhengen ... Da jeg aborterte i påskeferien, kom det mest friskt, tynt blod, og da var det masse rester igjen som til slutt måtte fjernes med utskrapning. Det håper jeg virkelig på å unngå denne gangen.

Selv om jeg nå har Cytotec i bakhånd, fungerer selv det bare i 85% - 90% av tilfellene. Resten må likevel ty til utskrapning til slutt. Man kan jo da spørre seg om det ikke kan være like greitt å ty til utskrapning med en gang og bli ferdig med det, men siden abortpillen kom på markedet, ser det norske helsevesenet ut til å ha omfavnet den stadig mer. Først kunne man kun ta den på sykehuset, men så ble det tydeligvis stadig mere vanlig at man heller ble sendt hjem. Jeg regner nesten med at sistnevnte praksis har utviklet seg i takt med stadig større kamp om sengeplassene. 

De argumenterer med at det skal være mere skånsomt for kroppen med såkalt medsisinsk abort enn kirurgisk abort. For klinikken min i Riga er dette en helt fremmed tankegang. For dem er den ene metoden vel så god som den andre med tanke på videre fertilitetsbehandling. Når man får innvilget selvbestemt abort, heter det i forskriftene at man har rett til å velge mellom kirurgisk og medisinsk abort. Jeg kan derfor aldri tenke meg at de av oss som ufrivillig avslutter svangerskap, skal ha mindre rettigheter i valg av metode, men en del sykehus ser ut til å la være å opplyse om dette, så mange får inntrykk av at Cytotec er eneste muligheten. Jeg tar forbehold om at jeg ikke har drevet systematisk forskning på dette, men dette er det bildet jeg personlig sitter igjen med etter å ha hørt diverse historier fra kvinnene det gjelder. 

Et eksempel er da Ønskemamma i bloggen onskemamma.no hadde hatt en MA (når fosteret dør uten at kroppen selv har satt i gang en spontanabort) og troppet opp på Asker og Bærum sykehus for å få satt i gang aborten. Om jeg husker riktig, var hun i grenseland for å ha kommet langt nok i graviditeten for innleggelse. Hun tok likevel som en selvfølge at hun skulle få være der siden hun bodde alene. Forskriftene sier nemlig uttrykkelig at man ikke må være alene hjemme. Sykepleieren som møtte henne, var likevel så oppsatt på å få henne ut av veien at hun på ramme alvor mente at hun jo kunne få den ukjente nabokjerringa til å se til seg under hele seansen (!) Say no more. Hun greide heldigvis å krangle seg til en seng allikevel, men det er ikke det man skulle måtte trenge å bruke kreftene på i en slik allerede fortvilende situasjon. På toppen av det hele nektet de å gi henne mere smertestillende enn paracet og ibux, selv om hun hadde veldig vondt. Dere kan lese mer om det i bloggen hennes (litt lenger bak i tid.) 

Hva er det egentlig som gjør at så mange avfeier underlivssmerter som noe man bare må leve med, og at tilsynelatende de aller fleste kvinner finner seg i det som noe nærmest gudegitt? Dette er ikke tull en gang, selv om jeg skulle ønske at det var det, men på enkelte av landets fødeavdelinger lever fremdeles den gamle myten videre om at "Du skal føde ditt barn i smerte" i aller beste velgående. Jeg har dette fra sikre kilder. Det forundrer meg slett ikke, men gjør meg temmelig opprørt. Heldigvis ser det ut til at stadig flere i den yngre garden er i ferd med å gjøre opprør. You go girls! Fordi dere faktisk fortjener det; det skulle bare mangle.

Mens jeg venter på det uunngåelige

De siste fem dagene har jeg levd i spenning, en spenning jeg godt kunne vært foruten. Når kommer kroppen til å forstå at dette ikke er liv laga? Jeg må allerede ta smerte- og krampestillende midler innimellom, særlig om kveldene, men så langt har jeg ennå ikke sett en eneste dråpe blod.

I mellomtiden har jeg allerede utmeislet en plan for neste forsøk i samarbeid med klinikken, men det er umulig å utforme noe tidsskjema før vi kan sette en endelig sluttstrek for dette svangerskapet. Jeg kunne ha satt abortpillene med en gang for å få fortgang på det hele, men jeg er skeptisk til å kjøre kroppen for hardt og vil heller spille på lag med den enn mot den. Har stor tro på at det lønner seg i lengden. Dessuten syns jeg det er på grensen til uforsvarlig å skulle sette Cytotec hjemme. Sykehusene har satt en grense på 9 ukers svangerskapslengde for å få lov til å gjøre det der, og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at dette først og fremst handler om penger. Uansett skal man ikke gjøre det alene, og da må jeg likevel vente til helgen så jeg kan ha noen hos meg.

Forhåpentligvis vil kroppen ha skjønt tegningen innen den tid. Klinikken sa jeg måtte regne med 5-10 dager etter hormonpillestopp. I dag har det gått fem dager, og på lørdag vil det ha gått ti ... I mellomtiden er jeg redd for å gå ut av huset og er stadig på jakt etter symptomer for å komme smertene og blodet i forkjøpet. Jeg har vært med på dette før, og vet at jeg kan vente meg alt fra et smertehelvete på lik linje med fødsel (bare uten tilgang til den smertelindringen som fins på sykehus ...) til en kraftig menstruasjon. Kanskje vil jeg bare se blod og klumper, og kanskje vil jeg ende opp med fosteret i hånden. I mitt tilfelle har virkeligheten allerede overgått fantasien ved langt flere anledninger enn jeg setter pris på. Men sjansen for at det vil bli en voldsom opplevelse øker kraftig om jeg tar i bruk riestimulerende midler. Så inntil videre sier jeg: "Cytotec, vik fra meg!"

Siste ord er ennå ikke sagt

Jeg har sovet dårlig i natt. Kortisontablettene jeg er blitt satt på i dette svangerskapet som ledd i den immundempende behandlingen, gjør at jeg må stå opp for å tisse flere ganger om natten. Som om ikke det å være mer tissetrengt som gravid i seg selv var nok. Og siden jeg nå har sluttet med progesterontablettene, får jeg ikke lenger den søvndyssende effekten av dem. Prøvde å kompensere med melatonintabletter istedet, og de tvang meg riktignok i søvn til å begynne med, men så våknet jeg desto tidligere av en voldsom tørst. Jeg hadde glemt hvor mye de tørker ut slimhinnene, og nå kom den i tillegg til den økte tørsten jeg forbinder med svangerskap. Har begynt å trappe ned på kortisontablettene fra og med i dag, men kan dessverre ikke slutte tvert siden jeg har gått på dem så lenge allerede.

Akkurat nå er det stille før stormen mens jeg går og venter på det som uunngåelig må komme. Jeg gruer meg til hormonfallet og de fysiske og psykiske smertene som følger med, samtidig som jeg prøver å la være å tenke på det. Men jeg tør ikke planlegge noe mer enn lunsj med en venninne i ettermiddag. Etter det kan alt skje, så jeg må være forberedt og holde meg nær hjemmet for rask retrett. Det gjør det i praksis umulig å være sammen med folk som ikke er informert.

Ellers har jeg allerede begynt å se framover og kommet med forslag til koordinator for hvordan vi skal legge opp løpet videre, så får vi se hva klinikksjefen sier til det. Det er ikke over så lenge det fremdeles er fertilitet og penger igjen hos meg. Gynekologen smilte lett hoderystende av undertegnede i går over at jeg virkelig orket å fortsette, men jeg påpekte like muntert tilbake at jeg ihvertfall ikke kunne gi opp så lenge det var spirer igjen som ventet. Den tok han faktisk, og jeg syntes jeg til og med kunne se et glimt av anerkjennelse, men jeg savnet den lille ekstra oppmuntringen man gjerne får med på kjøpet i det private. Jeg er kjent for ikke å gi meg så lett, og selv om ståpåvilje slett ikke gir noen garanti i denne lunefulle bransjen, er det en kjensgjerning at gjentatte forsøk øker oddsene for å lykkes til slutt. Det er lite jeg er villig til å la stå uprøvd før jeg ev. kaster inn håndkleet for godt. Den dagen nok er nok, gjenstår fortsatt å se. Enn så lenge lever jeg i håpet.

Så var det på'n igjen

I dag tidlig fikk jeg endelig resultatet av de siste hcg-målingene: Lørdag 57 000 og mandag 56 000. Mao visste jeg allerede at fosteret var ugjenkallelig dødt da jeg troppet opp på ultralyd i formiddag. Alt så ut som sist, bare at fostersekken hadde begynt å se bulkete ut istedenfor rund og fin. Det tydet på at den var i ferd med å falle sammen, ifølge gynekologen.

Den synkende hcg-verdien betyr nok at kroppen har skjønt tegningen, men i tilfelle jeg ikke skulle begynne å blø innen ti dager, fikk jeg med meg et lite abortkit, som bl.a. inneholdt en brosjyre med et muntert forsidebilde med gule tulipaner på (WTF!) I tillegg fulgte det med 4 stk Cytotec til å trigge rier (er de samme som fødeklare kvinner får når de går over termin ...), samt 1 stk Paralgin Major og 2 stk Voltaren til smertestillende. Stapp Cytotec inn i skjeden, Paralgin Major opp endetarmen og Voltaren i munnen, så er du klar liksom ... NOT! I brosjyren står det nemlig at man i tillegg kan bruke Pinex Forte 3-4 ganger daglig mot smerter samt 1-2 stikkpiller Afipran mot kvalme som legen lett og elegant har latt være å gi meg resept på. Istedet avspiste han meg med det vanlige tåkepratet om "vanligvis ikke verre enn menstruasjonssmerter" og at det "fint holder å blande Ibux og Paracet" - yeah right! Heldigvis har jeg vært ute en vinternatt før og har fremdeles litt igjen av det lageret jeg fikk mast meg til da aborten var et faktum på Ullevål i vår, men kvalmestillende har jeg ikke. Får be fastlegen om det når jeg skal til ham i begynnelsen av neste uke. Det er gudskjelov før det ev. blir aktuelt å sette Cytotec, og om aborten setter i gang av seg selv før den tid, pleier jeg takk og pris ikke å bli kvalm. Skulle det likevel bli et problem, får jeg heller ty til ingefærkapslene jeg har brukt mot svangerskapskvalme.

Ingen hjerteaktivitet

Jeg kunne ikke dy meg og dro til privat gynekolog i dag i håp om å få en nærmere avklaring. Det fikk jeg forsåvidt, men det var ikke det svaret jeg hadde ønsket meg.

Vi begynte konsultasjonen med å konstatere at forrige hcg-måling på 22 000 i uke 5+5  var veldig bra og bekreftet at jeg i dag var enten 7+1 eller 7+2 på vei, alt etter hvilken terminkalender man følger.

Deretter brukte hun ikke lang tid før hun utbrøt: "Jeg ser ikke noe foster som tilsvarer denne svangerskapslengden." Og så kom den fatale dommen: "Jeg finner ingen hjerteaktivitet."

Det gikk veldig fort, men jeg så bare en livløs liten reke liggende inntil veggen av fostervannshulen. Gynekologen sa at embryoet så ut til å være litt over 6 uker gammelt, men jeg glemte å spørre om eksakte mål i det følelsesmessige kaoset som oppstod.

Dette stemmer forsåvidt overens med at jeg hadde masse vonde murringer og brun utflod forrige helg ... Kanskje fikk jeg et hormonfall fordi spiren hadde begynt å takke for seg? Legen trodde iallfall ikke noe på teorien om sen festing, så da må det ha vært siste krampetrekning vi så på ultralyd i forgårs.

"Vi må ta hcg-prøve både i dag og i overimorgen," avsluttet den kiltkledde, før hun konkluderte: "Vi må være helt sikre." Jeg fikk henne til å slenge på en tsh-måling med det samme, men var for åndsfraværende til å ta med blodsukkeret. Det er vanskelig å være helt tilstede når man er i sjokk. Jeg greidde attpåtil å rive ned litt av forhenget i forvirringen da jeg skulle kle på meg igjen, men legen tok det heldigvis pent.

Siden dagens blodprøve ikke blir sendt til laboratoriet for analyse før på mandag, får jeg ikke svar fra legekontoret før tidligst onsdag. Mandagens prøve vil jeg ta direkte hos Furst, så den vil jeg få tilsendt på sms når den er klar. Mao vil jeg sannsynligvis vite resultatet av den siste prøven først. Det viktigste er at begge svarene foreligger når jeg skal på ny ultralyd hos den vanlige gynekologen min onsdag ettermiddag.

Inntil videre fortsetter jeg å leve som gravid og tar pliktoppfyllende alle pillene mine frem til den endelige dommen er avsagt: Jeg har nå opplevd min første MA (Missed Abortion). Det er ikke en klubb jeg har hatt spesielt lyst å bli med i. På den positive siden har jeg med dette faktisk oppnådd å krysse av for hele menyen av ulike former for misting, så nå kan det vel ikke skje noe mer? I hodet er jeg allerede i gang med å planlegge neste forsøk. Så lenge det er små spirer igjen i fryseboksen, er det fortsatt håp <3

Fortsatt uavklart

Ultralydundersøkelsen i dag brakte både gode og dårlige nyheter.

Vi så både fostersekk og plommesekk med en gang. Etter litt leting fant vi også fosteret som tydelig bevegde på seg. Det var imidlertid både mindre enn det skulle ha vært og hadde svakere hjerteslag. Alt tydet derfor på at jeg var 6+0 istedenfor 6+6 på vei.

Gyn sa at dette skjedde hele veien og mente det kunne være at embryoet hadde festet seg senere enn forventet. La oss inderlig håpe det ... Men jeg vet også ar det like gjerne kan bety at utviklingen har stoppet opp, og at det går mot en såkalt Missed Abortion (MA). Jeg må tilbake neste onsdag før vi kan trekke noen sikker konklusjon. Det vil bli seks ulidelig lange dager.

I morgen er det tidlig ultralyd

Jeg ser fram til morgendagen med skrekk og gru. Stålsetter meg for det som måtte komme. Kommer legen til å finne en tom fostersekk denne gangen også? Hcg-stigningen i dette svangerskapet har riktignok vært over all forventning og mye bedre enn i forrige. Selv om sistnevnte også var innenfor normalen fram til første ultralydundersøkelsen. Først da begynte den å flate kraftig ut. De høye hcg-tallene så langt har beroliget meg litt denne gangen, men jeg tar ingenting for gitt lenger. Naturen er lunefull.

Samtidig som jeg gruer meg til i morgen, vet jeg at det er på høy tid med en avklaring, for jeg klarer ikke å gå slik i uvisse stort lenger. Det tar alt fokus og gjør meg til en vandrende nervebunt.  Tanken på at kroppen kan ha lurt meg nok en gang er nesten ikke til å holde ut. Det virker som en hel evighet siden innsett for fire uker siden. Fire uker der det meste har handlet om å få i seg fullverdig mat og drikke og ta alle tablettene på riktig tidspunkt. Fire uker med angst for å trigge murringer som kulminerer i blødninger. Og de tolv siste dagene med brun utflod av og på, tidvis vonde kramper og opptrapping av hormonregimet.

Dette er det sjette svangerskapet mitt, og jeg har ennå aldri opplevd ikke å småblø, så slik sett ville det vært mer forunderlig om det ikke kom noe. Men samtidig tilsier også erfaringen at opptrapping av aktivitet fører til eskalering av blødningene, så hvert lille tegn på blod legger automatisk en stor demper på virketrangen. Verst var det nå i helgen da jeg ikke en gang kunne lage meg en kopp te uten å trigge vonde murringer. Har trappet opp magnesiuminnntaket til et maksimum, men det har dessverre ikke tatt brodden av alt. Noe murringer skal det jo også være når livmoren utvider seg, men det skjer noe i hodet når de følges av gammelt blod ...

Samtidig blåste magen seg opp til full størrelse allerede to dager etter innsett, så det er vanskelig å skjule graviditeten ute blant folk. Jeg ser ut som jeg er et godt stykke på vei ut i 2. trimester. Før venner og bekjente begynner å spørre, hadde det vært en stor fordel å vite om det faktisk er liv laga der inne. Wish me luck! Jeg trenger det mer nå enn noen gang før.

I nattens mulm og mørke

Tankene surrer nesten alltid rundt i hodet etter leggetid. Jeg har mye å fordøye for tiden. Fetteren min døde av kreft i går. Faren hans døde av det samme bare to år før. Rettferdighetsfølelsen i meg sier at det må være nok med ett kreftdødsfall per familie.

Livet er skjørt. Tanken kan både få meg til å verdsette det mer og få meg til å tenke at alt er helt meningsløst. Vil jeg virkelig sette er barn til verden som er dømt til å gå gjennom all denne elendigheten? Men de to som døde, var livsglade mennesker som levde livet til fulle og aldri ville gått glipp av en eneste dag. Jeg syns jeg hører dem rope til meg i kor: Grip dagen mens du ennå kan!

Ja, så får jeg vel bare gjøre det da.

Prosjektet mitt denne sommeren er å lade opp til neste forsøk. Det gjør jeg best ved å slappe av og prøve å nyte livet. Det er dessverre en del skjær i sjøen for tiden som jeg ikke skal kjede dere med her, men jeg prøver å leve i nuet så godt jeg kan.

"Bekymre dere ikke for morgendagen, men la morgendagen bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage."

 

 

Mine to fryseforsøk

Som allerede nevnt i forrige innlegg, har jeg hatt to helsøskenforsøk til englebarna.

Det første var sent i desember. Jeg fikk tint opp tre egg. Alle tre overlevde opptiningen og var fortsatt med neste dag. Men da jeg troppet opp for innsetting, var det kun ett som hadde nådd blastocyststadiet, og det ble selvsagt satt inn. Av de to øvrige hadde ett sluttet å utvikle seg, mens det andre stoppet opp dagen etter. Ergo var det ingen av dem som kunne fryses ned igjen.

Jeg ble værende i Riga i to netter før jeg dro hjem igjen for å feire jul. Ruget hele juleferien og testet svakt positivt på lille nyttårsaften. Blodprøven viste at hcg var 36. Ergo var jeg gravid, men koordinator ba meg om å ta en ny blodprøve 2. nyttårsdag for å sjekke stigning. Testet svakt positivt både nyttårsaften og 1. nyttårsdag. 

Nyttårsaften falt jeg helt sammen rent fysisk sett etter en tur på englegraven og en siste hektisk handlerunde, så det ble en temmelig amputert feiring. 1. nyttårsdag forsvant derimot noen av symptomene, og jeg følte meg i uvanlig god form. 2. nyttårsdag var urintesten negativ, og blodprøven viste at hcg hadde sunket til 7. Da var det ikke annet å gjøre enn å slutte med hormonbehandlingen og vente på blødning. Den kom den dagen jeg skulle ha fullgått fem uker.

Det sies at om hcg er under 5, er man ikke gravid. Er hcg mellom 5 og 25, er man kanskje gravid, og er det over 25, er man helt sikkert gravid. Jeg hadde med andre ord vært gravid og deretter abortert. Imidlertid kaller ekspertene det for en kjemisk graviditet om man mister før man er fem uker på vei. I den naturlige verden vil mange ikke en gang ha visst at de var gravide, med mindre de er aktive prøvere og følger nøye med. Som ivf- er er jeg på den andre enden av skalaen, men når sant skal sies, merket jeg det allerede da jeg var en dag på overtid de to gangene jeg ble uplanlagt gravid også. 

Blødningen var større en en vanlig menstruasjonsblødning, men var ellers helt uproblematisk. Det jeg imidlertid ikke hadde regnet med, var at nedreguleringssprøyten jeg hadde tatt i det forberedende stadiet av forsøket, fremdeles satt igjen i kroppen, så da jeg sluttet å ta østrogen og progesteron, produserte kroppen fremdeles ingen av disse hormonene selv (er faktisk litt usikker her på om det kanskje bare gjelder østrogen), og jeg kom midlertidig i overgangsalderen og fikk et desto hardere hormonsjokk enn det man allerede opplever når en graviditet brått opphører. Det stod i bruksanvisningen at sprøyten i utgangspunktet kun skulle ha effekt i en måned, men hos meg varte den i to, og jeg leste på nettet at noen også hadde opplevd tre. Den psykiske bivirkningen av dette anbefales virkelig ikke!

Neste fryseforsøk fant sted i begynnelsen av mars. Da hadde jeg bønnfalt klinikken om å få slippe den forhatte nedreguleringssprøyten. De gikk med på å øke østrogendosen istedet, for å hindre eggløsning. Denne gangen ble de siste fire eggene tint opp, og nok en gang var det bare ett som nådde blastocyststadiet. Et annet var i ferd med å bli til blastocyst, og jeg fikk faktisk tilbud om å sette inn det i tillegg til blastocysten, men siden jeg hadde lovt Riksen dyrt og hellig å holde meg til ett embryo pga. overhengende fare for ny livmorhalssvikt om jeg ble gravid med tvillinger igjen, takket jeg pent nei. Dessverre stoppet det også å utvikle seg neste dag, og dermed hadde jeg ingen flere fryseegg igjen i reserve til senere forsøk.

Jeg ble værende i Riga i hele fire netter etter innsett denne gangen for å maksimere sjansene for festing. Hormonene ble tatt mer slavisk på minuttet enn noen gang før. Nok en gang testet jeg positivt, og denne gangen var det ingenting å si på hcg-stigningen. Likevel hadde jeg en økende fornemmelse av at noe var galt, og da jeg kom på første ultralydundersøkelsen i uke 6+5, kunne vi bare se en tom fostersekk på skjermen. To undersøkelser og ni dager senere gav legene opp alt håp om at en liten etternøler mirakuløst skulle dukke opp, og jeg fikk diagnosen Blighted Ovum eller ev. en veldig tidlig Missed Abortion (før fullgått uke 5). Ved Blighted Ovum går egget dukken like etter at det har festet seg, men fordi morkaken produserer hcg, fortsetter kroppen likevel å tro at den er gravid.

Da vi gikk inn i påskeuka, hadde jeg akkurat sluttet med hormonbehandlingen og ventet på den uunngåelige blødningen. Denne gangen ble det temmelig heftig, og jeg måtte holde meg i ro hjemme fra og med skjærtorsdag til og med 2. påskedag. Etter to uker stoppet den opp, og legene konstaterte at aborten var fullført uten ekstra hjelpemidler. To uker senere startet den imidlertid på nytt, og etter nok en uke ble jeg henvist for utskrapning. Etterpå drøyde det enda to uker med vedvarende blødning pga. ventetid, altså sju uker etter at aborten hadde startet. Livmoren var fortsatt forstørret i hele denne perioden, og hcg sank ikke til under fem igjen før det hadde gått rundt fem uker. Mao både så jeg gravid ut og følte meg gravid fram til 17. mai. 

Det hele ble derfor en mye større fysisk påkjenning enn forventet, i tillegg til den psykiske nedturen som jeg hele tiden hadde visst ville komme den dagen eggene i fryseboksen tok slutt og jeg fortsatt ikke var gravid. Mer om det i foregående innlegg.

 

Når alt går i stå

Det har vært stille her lenge. Ordene forsvant for meg i utvelgelsen av gravstein og urnenedsettelse for de to englebarna mine. Deretter gikk alt fokus med til to nye forsøk med fryseegg som var helsøsken til de to jeg hadde mistet. Det endte dessverre med to nye avbrutte svangerskap i 1. trimester, og nå er det ikke flere egg igjen i fryseboksen. Det betyr nytt ferskforsøk og ditto større utgift. Er blitt tilbudt hjelp av moren min, men klarer meg foreløpig selv. Får bare håpe at det klaffer snart, for dette tærer minst like mye på kreftene som det gjør på økonomien. 

Jeg har hele tiden vært klar på at jeg skulle holde koken til alle fryseeggene var brukt opp, og deretter måtte jeg gjøre opp ny status. Fram til da skjøv jeg sorgen over englebarna bort. Skulle jeg tatt den innover meg med en gang i all sin gru, ville jeg aldri ha klart å gjennomføre nye forsøk. Samtidig ble forsøkene et plaster på sorgen. Et midlertidig plaster som rev såret opp igjen for hvert nye forsøk som ikke førte fram. Da eggene var brukt opp, måtte jeg kjenne på følelsen av at det ikke ble noen helsøsken til englebarna, og kanskje ville det ikke bli noe barn i det hele tatt om ikke kreftene mine strakk til lenger. Det førte til kaos i hodet mitt som var umulig å sette ord på der og da, og følelsesmessig var jeg helt ferdig. Så jeg ble nødt til å økonomisere med kreftene og konsentrere meg om å sette den ene foten foran den andre. First things først. Først utelukke et nytt svangerskap utenfor livmoren. Deretter komme meg gjennom de første smertefulle dagene med voldsom abortblødning. Jeg måtte melde meg helt ut av Facebook, inklusive fertilitetsgruppa og kommunikasjon på messenger. Det samme gjaldt familiebesøk i påsken. Orket ikke måtte forklare gang på gang hva som skjedde. Det holdt lenge med litt uforpliktende innlegg på Ønskebarns forum når jeg innimellom fikk ordene tilbake og selv kunne velge hva jeg ville dele. Vennlig interesse føltes plutselig bare som mas. 

Da jeg endelig kom litt ovenpå igjen, kunne jeg begynne å tenke over om jeg i det hele tatt orket å fortsette. Det var slett ingen selvfølge. Både kropp og sjel var utmattet. Nyhetens interesse var borte; hele prosessen var bare slitsom. I løpet av det siste året følte jeg at jeg hadde fått endevendt hver eneste stein for hva som skulle til for å lykkes, og jeg hadde gått tom for nye ideer. Alt var gammelt nytt. Det ble heller ikke bedre av å vite at når de fleste andre vel kunne puste lettet ut etter fullgått uke 12, var da den virkelige bøygen ville begynne for meg, så i praksis ville jeg ikke kunne begynne med å slappe av før fosteret var så gammelt at det kunne overleve en fødsel. Til slutt kom jeg likevel til den konklusjonen at belastningen ved å gi opp ville være større enn belastningen ved å fortsette. Uten følelsen av nytt håp ble livet bare helt meningsløst. Da var det ikke lenger noen buffer mellom meg og tvillinggraven.

Dato for innsett er ennå ikke satt. Først må jeg komme meg etter utskrapning for ti dager siden. Må fremdeles ty til smertestillende innimellom. Blir av og til nervøs for at det er noe galt, men er forsåvidt vant til at jeg har mere vondt enn det legene regner som vanlig etter inngrep i underlivet. Det viktigste er at blødningen endelig har stoppet opp. Tror dette må ha vært tidenes lengste abort. Har holdt på helt siden påske, og det ble ikke akkurat bedre av at sykehuset hadde fjorten dagers ventetid på utskrapning. Utskrapningen kombinert med vedvarende abortblødning har også forstyrret syklusen min, noe som medfører ekstra ventetid til neste forsøk. Men jeg har nok bare godt av det, så prøver ikke å la meg stresse av forsinkelsen og uvissheten det medfører. Det klarer jeg best ved å skjerme meg for spørsmål fra interessenter som gjerne vil vite nettopp når neste forsøk vil bli. Når jeg går inn i min egen boble, klarer jeg å leve i nuet og ikke tenke så mye, men det betinger at jeg begrenser kontakten med utenverdenen til noen få mennesker i korte perioder. Mennesker som er så innforstått med hvor jeg står at jeg ikke trenger å forklare mer enn jeg til enhver tid føler for.

Det inkluderer også skjerming fra situasjoner der jeg må komme med bortforklaringer til de som ikke vet hva jeg har holdt på med det siste året. Opplever innimellom å bli helt stum når folk spør om hvilke planer jeg har for ferien eller hva jeg har gjort siden sist. Man skal ha litt overskudd for å greie å vri seg unna på en troverdig måte. Det er heller ikke aktuelt å innvie enda flere i prosessen, for ved de siste forsøkene har heiagjengen opplevdes som en stadig større belastning og ekstra stressfaktor, i stedet for støtte og hjelp, så jeg har bestemt meg for at jeg må få tilbake roen, og det klarer jeg best ved å gjennomføre neste forsøk uten tilskuere mens det står på som verst. Det er for all del fantastisk å vite om alle som ønsker at jeg skal lykkes, og jeg gleder meg til å fortelle dem om det når jeg vel er i havn, men inntil videre blir det dessverre altfor lett til at det bare fører til en følelse av ekstra forventningspress og at tiden løper fra meg. Dertil kommer at når folk engasjerer seg, blir man mer eller mindre forpliktet til å holde dem oppdatert, men ofte trenger jeg tid for meg selv til å sortere tankene før jeg er klar til å dele, og da blir jeg bare stresset over å tenke på alle som forventer et umiddelbart svar.

 

 

 

Mine tre avbrutte svangerskap

Kort fortalt har jeg vært gravid tre ganger. Første gang var det ved et ufrivillig arbeidsuhell, andre gang var det spontant og uplanlagt og siste gang var det veldig etterlengtet. Alle tre er blitt avbrutt, men ingen av svangerskapsavbruddene har skjedd frivillig, og de har kostet meg mye, særlig psykisk.

Første gangen satte fosteret seg fast i egglederen og måtte opereres ut under stor dramatikk i uke 10. Det gjorde at jeg ble livredd for å bli gravid igjen og gjorde alt jeg kunne for å unngå det i flere år etterpå.

Andre gangen spontanaborterte jeg i uke 11, kort tid etter arbeidsrelatert flytur jorden rundt. Etter det bestemte jeg meg omsider for å bli en aktiv prøver. Siden jeg da manglet en mann, betydde det at jeg måtte bite i det sure eplet og ty til assistert befruktning. 

Tredje gangen sviktet livmorhalsen i uke 20 ....

Siste gangen var per definisjon et risikosvangerskap fordi jeg ventet tvillinger. Men siden alt annet utenom alder var på stell, havnet jeg likevel i kategorien ukomplisert tvillingsvangerskap. Med andre ord fikk jeg mer oppfølging enn vanlig, men minst mulig til tvillinggravid å være. Dermed fikk livmorhalsen min anledning til å åpne seg under den økende tyngden hele fire uker før noen overhodet hadde tenkt å sjekke den. Naiv som jeg var, hadde jeg hele tiden gått ut fra at det ble holdt et øye med den under alle undersøkelsene, selv om den ikke eksplisitt ble målt, men så feil kan man altså ta.

Om det blir noen neste gang, vil jeg for alvor havne i kategorien risikosvangerskap siden jeg fødte førstemann helt uten rier og det ikke var noen opprinnelig infeksjon som hadde gjort at livmorhalsen til slutt sviktet. Da vil ingenting bli overlatt til tilfeldighetene; det skal jeg sørge for!

 

Det var slett ikke slik det skulle gå



Det har vært taust her inne mens jeg har gjennomgått mitt livs verste mareritt. De to englene mine fløy plutselig ut av livet mitt like raskt som de var kommet. De prøvde å klore seg fast så lenge de bare kunne, men livmorhalsen min tålte etterhvert ikke lenger tyngden av dem. Dessverre ble ikke dette oppdaget før det var for sent å sette inn tiltak. Hyppige kontroller i forkant hadde hjulpet fint lite så lenge som livmorhalsen ikke ble sjekket ... Man kan altså ikke belage seg på at helsepersonell automatisk følger med på slikt :-( Denne unnfallenheten i den lokale svangerskapsomsorgen har nå kostet meg to sunne, friske og høyst etterlengtede barn, og de i sin tur har måttet bøte med livet. Føres det egentlig noen statistikk på hvor mange dokumentert friske fostre her til lands som mister livet mot mødrenes vilje? Og hvor mange ufødte barn må miste livet så fullstendig meningsløst før noen endelig sier at nok er nok? 

Englebarna mine var halvannen uke for små til å overleve turen gjennom fødselskanalen. Nå ligger de sammen i en urne på begravelsesbyrået og venter på at moren deres skal få samlet sammen krefter nok til å velge ut en passende gravsten til dem.

13.07.2016

Det har gått en evighet siden sist jeg var her inne, men i dag har jeg virkelig nådd en milepæl i graviditetens forunderlige verden: Jeg er akkurat 15 uker på vei og har for første gang på 10 uker pusset tennene uten å brekke meg, hurra!

De forhatte progesteronpillene må jeg imidlertid fortsatt ta. For det var dessverre ikke slik at jeg kunne slutte tvert ved fullgått uke 12. Nei da, det var da nedtrappingen begynte. Så jeg må fortsatt holde ut i fjorten dager til, men nå ser jeg ihvertfall lyset i den andre enden. Bare minn meg om at dersom det noensinne skulle bli aktuelt med et nytt forsøk, vil jeg gjøre det i naturlig syklus ...

Jeg har vært litt usikker på hvilken vinkling jeg skal gripe temaet fertilitetsturisme an fra, men de spesielle utfordringene for single er uten tvil en avgjørende del av det hele ut i fra mitt ståsted, så får andre heller fortelle sin historie. Dette er tross alt ikke en doktoravhandling, men min egen selvopplevde fortelling, som selvsagt handler minst like mye om følelser som logikk iblant. Og følelser skal man slett ikke kimse av; det er tross alt de som har vært selve drivkraften bak hele prosjektet mitt. Uten følelser tror jeg faktisk ikke det ville vært mange igjen av oss som hadde orket å bidra til reproduksjonen av verdens befolkning.

Som barn lekte jeg med dukker. Ikke Barbie eller Sindy, men babydukker. Jeg fikk kyndig hjelp av moren min til å håndtere disse "spedbarna" etter alle kunstens regler. Etter mye øving ble jeg bl.a. ekspert på å vikle dem inn i gammeldagse tøybleier med plastsnipp utenpå som hverken var knyttet for stramt eller slapt. Lite ante jeg da at bleieverden skulle gjennomgå en hel revolusjon innen jeg selv ble mor, men jeg ville nok blitt ganske skuffet over at jeg aldri skulle få ordentlig bruk for de nye ferdighetene mine.

Jeg har senere forstått at andre kvinner har tilbrakt store deler av barndommen med å fantasere om drømmebryllupet sitt. Jeg gjorde meg riktignok opp noen klare formeninger om hvilke av slektningene mine som hadde penest kjole på brudebildene (prinsessevarianten var helt klart å foretrekke), men alle de andre detaljene tenkte jeg overhodet ikke over før jeg plutselig måtte planlegge mitt eget. 

Det jeg imidlertid brukte store deler av barndommen min til å drømme om, var hvor mange barn jeg skulle ha, hva de skulle hete, hva slags barnevogn og vugge jeg skulle ha, hvordan barnerommet skulle innredes, yndlingsgardiner, yndlingstapet, yndlingssengetøy og yndlingsfarger, for ikke å snakke om hva slags klær jeg skulle kle spedbarna og smårollingene mine i. Senere ble jeg mer opptatt av alle mulighetene de skulle få, men det er en litt annen historie.

Det viktigste her er at jeg alltid har sett på meg selv som potensiell mor. Det var bare et spørsmål om tid før jeg kunne innta rollen. Som en god engelsk venninne sa til meg en gang som tenåring: "You'll be wasted if you don't have kids!" For henne var jeg nemlig selve reinkarnasjonen av morsfigur.

Jeg har senere skjønt at slett ikke alle mine jevnaldrende har hatt det slik. Snarere tvert om så har mange kommet i en slags eksistensiell krise når de er blitt mødre i 30-årene. Ikke bare pga. alt strevet i seg selv, men fordi det har kommet i konflikt med deres egen selvforståelse. De har rett og slett ikke følt seg komfortable med selve morsrollen og har hatt problemer med å identifisere seg som mor før det har gått en god stund. 

Det er mye mulig at jeg slik sett ligner mest på kvinnene i mors generasjon, selv om jeg aldri har hatt planer om å bli husmor. For husarbeid var jeg like lite interessert i den gang som nå! Med unntak av matlaging da ;-)

Tid for ruging

Våknet grytidlig igjen - må få se til å få montert de lystette gardinene snart. Det er ille nok å måtte springe på do hele natten, om man ikke skal bli liggende våken etterpå i tillegg pga. det skarpe sollyset som trenger seg gjennom overalt. Jada, jeg vet det - hele Norge jubler over sommerværet, men jeg er gravid, og da har jeg lov til å mislike varmen.

Riga er en veldig koselig by i mine øyne, akkurat passe stor og veldig pittoresk med sine mange historiske bygninger i Jugendstil. Men jeg var jo ikke der for pleasure, men business, så hotellet gav meg heldigvis et stille rom vendt mot bakgården. Kvelden før innsett bestilte jeg en lokal ølcocktail i hotellbaren og drakk et stille gravøl for min siste kveld som fri og frank.

Morgenen etter ble jeg hentet av drosje rett etter frokost og kjørt til klinikken. Der ventet det meg en akupunktør som skulle forberede meg på innsett. Hun viste seg å være kinesolog i tillegg og kunne tydeligvis sine saker, for økt blodgjennomstrømming i livmoren ble det iallfall.

Godt avslappet i kroppen ble jeg deretter sendt inn til behandlende lege og klinikksjefen selv. Han fortalte meg at alt så fint ut, og vi ble enige om å sette inn to embryoer med embryo glue. Det var litt ubehagelig akkurat med det samme, men det gikk heldigvis fort over. Jeg var imidlertid glad for at jeg hadde jukset litt og tatt to paracet på forhånd. Man lærer seg et par triks etterhvert i denne bransjen.

Deretter ble jeg lagt inn på hvilerommet en stund, før det bar rett tilbake til hotellet i drosje. Jeg ble forsåvidt oppmuntret til å spasere rolig tilbake, men med menstruasjonslignende ubehag og nedtrykk i underlivet, fristet det ikke noe særlig. Dessuten orket jeg ikke å stresse med å finne veien akkurat da. Følte meg deilig sløv og foretrakk å slippe å tenke.

Jeg hadde i utgangspunktet en slags plan om å ta en liten spasertur rundt i nabostrøket etterpå, men jeg endte opp med romservice og Netflix i stedet. Kom meg ikke ut av hotellrommet før til frokost neste morgen. I mellomtiden hadde jeg rukket å bli veldig oppblåst og kvalm og måtte ha på kvalmebånd på flyturen hjem den ettermiddagen.

Da kvelden kom etter hjemkomsten, begynte jeg plutselig å fryse og verke i alle ledd, og like sikkert som amen i kirken, våknet jeg opp neste morgen med full bihulebetennelse, jippi! Deretter ble det ruging hjemme i ordets egentlige forstand mens jeg pleiet forkjølelsen med alle naturremediene jeg kunne komme på. Noe må jeg ha gjort riktig, for positiv test ble det ihvertfall elleve dager senere.

Veien til fertilitetsmekka - de gode hjelperne

Det er mange som har hjulpet meg videre i den beslutningsprosessen som til slutt fikk meg til å sette meg på flyet til Latvias hovedstad en vakker vårdag i april. I den anledning har jeg lyst til å framheve særlig tre: De to danske bloggerne bak Selvvalgt singlemor til donorbarn og de norske bloggerne bak hhv. Mitt storkebarn og IVF etter 40. Det har vært utrolig befriende å kunne innhente informasjon fra Nettet på denne personlige måten. Man får nemlig ikke vite så mye om den menneskelige siden på fertilitetsklinikkenes faktabaserte nettsider, og det er tross alt det menneskelige aspektet som er det aller viktigste her.

Hovedspørsmålet mitt var ihvertfall hvordan det ville føles og oppleves å kaste meg utpå denne galeien. Jeg satt lenge i tenkeboksen, og det var dessverre mange skjær i sjøen underveis. Da hjelper det utrolig mye å lese om hvordan andre har taklet de samme utfordringene.

Jeg er av den typen som vanligvis tenker først og handler etterpå. Om jeg tilsynelatende kaster meg hodestups uti ting, har jeg som regel tenkt meg grundig om på forhånd og veid ettertrykkelig for og imot. Selv om jeg er åpen til sinns, liker jeg å ha kontroll på ting i så stor grad som overhodet mulig, og da tar man ikke slike livsavgjørende beslutninger som å bli mor på sparket.

Her er en realitetsorientering fra Selvvalgt singlemor til donorbarn om hvordan det faktisk er å være gravid som singel: http://www.selvvalgtsinglemor.dk/2016/05/11/singlegravid-i-kvalmehelvede-er-der-dog-ikke-en-der-kan-give-mig-en-lille-bitte-kammerjunk/

Tanker rundt midnatt

Det er atter en gang midnatt og tid for å ta min siste tilmålte mengde hormoner før jeg sovner. Hormonene som skal hindre meg i å spontanabortere, og som derfor er akk så nødvendige, men som jeg begynner å bli mektig lei av. Særlig progesteronpillene som gjør meg døsig og sløv, som om ikke dobbel hcg-produksjon som uvegerlig følger med en tvillinggraviditet, skulle være mer enn nok fra før! Resultatet er at jeg har problemer med å holde meg våken store deler av døgnet, men nå begynner det heldigvis å gå mot slutten. Har bare halvannen uke igjen av første trimesteret, og med det kommer de forhatte pillene til å bli en saga blott.

Det er nå akkurat en måned siden jeg oppdaget at min aller største drøm i livet hadde gått i oppfyllelse: Jeg bærer ikke bare ett barn under hjertet, men to! Jeg har alltid vært fascinert av tvillinger, helt fra barnsben av, men jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang skulle være så heldig å få lov til å bli tvillingmor selv. Vi har nemlig ingen tvillinger i min familie, så uten den gode fertilitetslegens hjelp hadde jeg like stor sjanse til å få tvillinger som å bli lottomillionær. Og selv med Dr. Storks hjelp var utsiktene til å få tvillinger forsvinnende små. Jeg måtte bare takke min gode Gud og Skaper for at jeg i det hele tatt hadde kommet i lykkelige omstendigheter etter første forsøk. 

Jeg må fremdeles klype meg i armen for å tro at jeg virkelig har vært så heldig. Så etter å ha fått den utrolig gledelige nyheten, begynte jeg straks å bekymre meg for fenomenet Vanishing Twin. Men faren for det skal visst stort sett være over nå, og det gjør at jeg har begynt å senke skuldrene litt. Kanskje det snart er lov til bare å glede seg?

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017 » Oktober 2017