hits

Små og store dilemma

Depression and good mood
Licensed from: yuriytsirkunov / yayimages.com

Man kan fort bli litt schizofren når man er i sorg og plutselig veksle fra det ene humøret til det andre. Skiftet i stemningsleie kommer ofte brått og uventet, og man har som regel liten eller ingen kontroll. Iallfall er det slik jeg har opplevd det etter å ha mistet barn. Denne gangen er jeg ikke like sjokkert som sist, for jeg har tross alt opplevd dette før, så jeg befinner meg ikke lenger i ukjent farvann. Grotesk nok er det noe jeg har begynt å venne meg til. Det er nesten blitt den nye normalen.

I dag har jeg hatt såkalt inntakssamtale på psykologisk poliklinikk. Jeg hadde egentlig fått med meg en skriftlig anmodning fra fødeavdelingen til øyeblikkelig hjelp, men fikk innkalling først i dag. Mulig det var fastlegens feil, men når ikke han forstår hvordan systemet virker, hvordan skal da jeg gjøre det? Okke som fikk jeg vite i går at jeg fremdeles ikke er blitt innvilget behandling - den første timen skulle kun brukes til å vurdere om jeg hadde behov for den hjelpen de kunne tilby.

Jeg følte meg plutselig helt matt. Bare det at jeg må bevise at jeg sliter etter å ha mistet tre barn er utmattende i seg selv. Det er ille nok at jeg må bite i gresset og be om hjelp, men så må jeg på toppen av det hele trygle i tillegg. Jeg har ikke konsentrasjon nok til å starte med lange utlegninger for å overbevise noen nå, og jeg har heller ikke fokus nok til å oppsummere alt på en ryddig og poengtert måte.

Ironien er at hjernetåke er et av symptomene som tyder på at jeg trenger hjelp, samtidig som hjernetåken er grunnen til at jeg ikke greier å være like overbevisende som jeg pleier. Jeg skriver kun her på bloggen når jeg har et sånn noenlunde klart øyeblikk, men jeg kan ikke velge når jeg skal snakke med folkene på poliklinikken, og i dag var jeg uvanlig surrete til meg å være.

Det gav ingen god følelse når behandleren virket utålmodig fordi jeg ikke greide å komme med presise svar på sparket. Og selv om jeg var veldig glad for at det virket som hun tok meg på alvor og gikk tilsynelatende grundig til verks, følte jeg meg litt som i et heftig intervju med en pågående journalist på 60 Minutes. Etterpå spant hjernen i flere timer, og da kom jeg selvfølgelig på hva jeg hadde glemt å si, eller hvordan jeg kunne ha ordlagt meg mye bedre.

Problemet er bare at om jeg hadde greid å ta meg såpass sammen at jeg klarte å dekke over forvirringen, kunne helt sikkert det også blitt brukt som argument for at jeg var altfor velfungerende til å trenge hjelp på et sånt sted. Det er ille nok at de ser CV-en min. Det er dessverre noe som heter for ressurssterk, særlig når det er kamp om midlene.

Jeg fikk til slutt avtalt en ny time. Tar det som et tegn på at jeg slapp gjennom det første nåløyet, men det kan også være hun ikke ble ferdig med utredningen. For da hun skulle begynne å kartlegge store deler av livet mitt i detalj, fant hun fort ut at det ikke lot seg oppsummere i en fei. Til det har jeg holdt på med altfor mange forskjellige ting. Man har da tross alt levd en stund.

Et av punktene jeg måtte krysse av for i et symptomkartleggingsskjema på forhånd, spurte om jeg hele tiden gikk rundt og følte at noe fælt kunne hende meg når som helst. Til det kunne jeg bare krysse av for ja, men hadde lyst å tilføye at det ikke kun var en følelse, men faktisk noe som hadde skjedd. Og ulykkene, ja, de bare fortsetter å strømme på.

I går fikk jeg nemlig vite at gynekologen fra seksukerskontrollen ikke ville overprøve sykehuslegen min ved å sende henvisning om indre cerclage, og ergo må jeg dra utenlands igjen og betale for det selv. Jeg har i mellomtiden funnet ut at den velrenommerte spesialisten jeg har vært i kontakt med i London, tar rundt 5500 og 6000 pund for operasjonen, inkludert tre netter på privatsykehus. Det er mye penger og et stort inngrep (blir som et keisersnitt). På Ullevål gjør de det med kikkhull istedet og skriver ut folk på dagen. 

Det føles litt for galt å skulle betale i dyre dommer for å påføre meg selv et stort operasjonsarr. Legen sa jeg kunne begynne å prøve allerede i neste syklus, men jeg har hørt folk si at det tok dem opptil tre måneder å komme seg etterpå. Og da er jeg ennå ikke blitt gravid en gang og må ha penger til nytt forsøk. Skrekken er å slippe opp for både tid og ressurser før jeg endelig lykkes igjen. På den annen side ville jeg da vært garantert et mye tryggere svangerskap.

For alternativet er ny russisk rulett med ytre cerclage istedet. Det er riktignok mye sikrere enn arabinpessar som jeg fikk denne gang, men gir likevel liten garanti. Spørsmålet er om jeg virkelig orker å utsette både meg selv og et nytt barn for den risikoen igjen. I tillegg har jeg hørt om et tilfelle der fosteret døde av narkosen som ble brukt under operasjonen. Snakk om forgjeves!

Ettersamtalen

hospital corridor
Licensed from: vilevi / yayimages.com

For en uke siden var jeg på ettersamtale på fødepoliklinikken med den legen som har fulgt meg opp i dette svangerskapet. På forhånd var jeg veldig i tvil om hvor ærlig jeg skulle være, men jeg hadde i det minste tenkt å stille et par kritiske spørsmål. For som en god venn av meg påpekte, skal en ettersamtale først og fremst handle om bearbeiding av den traumatiske hendelsen. 

Jeg var skikkelig oppbrakt da jeg satt og ventet i korridoren. Såpass mye at det kjentes som om jeg ville komme til å buse ut med alt uten å legge to fingre imellom.

Samtalen begynte forsåvidt godt. Istedenfor å svare at det gikk bra, som jeg har for vane å gjøre når folk spør meg om hvordan det går, sa jeg at det ikke gikk bra. Men da oppfølgingsspørsmålet kom - Hva syns du er mest vanskelig? - la det seg en tåkesky over meg, og jeg ble bare sittende som lammet, uten å være i stand til å si ett eneste ord. Det varte så lenge at legen til slutt spurte om hun heller skulle begynne å si noe, og til det måtte jeg bare svare ja.

Dermed sporet samtalen av, og tema var over på ny prøving. For hun hadde fått meldingen fra gynekologen jeg var på seksukerskontroll hos, og hadde vært ganske overrasket over at han hadde foreslått indre cerclage. For det var ikke noe hun hadde tenkt på. Og i og med at hun ikke hadde greie på det, kunne hun heller ikke stå inne for det, og ergo ville hun ikke sende noen henvisning. Det måtte gynekologen som hadde foreslått det, gjøre selv. Dermed ble mulighetene mine for å få dette gjennom ytterligere redusert om jeg skal tro på det den andre legen sa til meg på seksukerskontrollen.

Etterpå hadde jeg min første samtale med kontaktpersonen jeg har fått utdelt av LUB. Det var da jeg fikk snakket om det jeg burde ha tatt opp på ettersamtalen. Jeg syns både det er fortærende og like greit på en og samme tid. Fortærende fordi det er for ille at man ikke kan adressere problemene der de hører hjemme, men like greit fordi jeg innerst inne vet at sykehuspersonalet lever i sin egen verden, og at det vil være en forgjeves kamp å prøve å få dem til å forstå hva jeg har opplevd som vanskelig. Jeg har tross alt prøvd litt mens jeg har vært innlagt i flere omganger og opplevd å møte veggen i ni av ti tilfeller.

Jeg fortalte forresten moren min i går om at en av jordmødrene hadde sagt at jeg måtte tenke på henne som argument for at det var riktig å avslutte svangerskapet med gode marginer for risikoen jeg selv utsatte meg for. Hun ble skikkelig irritert over å ha blitt brukt som pant på den måten. Sannheten er at hun ble helt sjokkert over å høre at jeg ikke fikk bestemme selv. Dette handler om prinsippet, og både LUB og moren min forstår det.

Og nei, jeg har fortsatt ikke sovnet. Jeg kommer til å gå rundt i dag.

I dødsskyggens dal

Depression
Licensed from: CartoonResource / yayimages.com

I minnestunden til tvillingene for to år siden leste presten opp salme 23. I tenårene sang jeg en sang i et kor som omhandlet den salmen. Noen strofer derfra har brent seg fast for alltid:

"Selv når jeg går i mørket i dødsskyggens dal - frykten vil fange meg - trenger jeg ikke være redd for Du er alltid med meg."

Vel, de ordene føles ganske tomme og meningsløse nå. Det gjorde de etter at jeg mistet tvillingene også.

For tiden virker det som om verden har rottet seg sammen mot meg, for den ene katastrofen etter den andre har rammet meg og mine nærmeste etter at jeg mistet Lille mirakel. Tre av tingene er så alvorlige at bare en av dem ville være nok til å sette de fleste ut av spill i lengre tid. Andre er bare mer eller mindre irriterende, men oppleves som katastrofale fordi jeg ikke har noe mer å gå på.

Som da jeg fant et brev i postkassen fra Hafslund da jeg kom hjem fra urnenedsettelsen. Der stod det at siden de ikke hadde fått montert en automatisk strømmåler hos meg, ville jeg få et straffegebyr på 2000 kr (!) fra og med neste år. Sist jeg hørte fra dem, var i april. Da skrev de at de ville ta kontakt innen 1-3 måneder for å installere dette meteret, og siden har jeg ikke hørt noe mer før det nevnte trusselbrevet. Jeg hadde andre ting å bekymre meg for enn å purre på dem - det var tross alt ikke jeg som hadde hastverk med å få installert det hersens meteret. Da jeg leste trusselbrevet, toppet det seg helt for meg, godt bevitnet av de stakkarene som hadde vært med meg på graven. Jeg klikket rett og slett i vinkel.

De siste par ukene har det vært flere slike episoder. Frustrasjonsterskelen er blitt så lav at den er så å si ikke-eksisterende. Det er fælt å si det, men jeg har det verre nå enn noensinne etter fødselen, og jeg føler virkelig at mørket er i ferd med å fange meg. Det er ikke så viktig for meg om man kaller det sorg eller depresjon. Akkurat nå virker det som et definisjonsspørsmål som går ut på ett. Det høres bare mindre sykeliggjørende ut å være i sorg enn å være deprimert. Det er et mindre belastende ord, for vi vil jo alle gjerne føle oss normale. I min verden er det derimot normalt å bli deprimert av store tap. Jeg har ikke finlest disse diagnosene, men det er heller ikke viktig for meg. Det som betyr noe, er at jeg føler meg så langt nede som jeg aldri noen gang før har vært, og jeg lurer på om jeg ikke snart er i ferd med å nå bunnen. Den er tydeligvis enda lenger nede enn jeg har kunnet forestille meg. Den eneste magre trøsten er at jeg vet at andre kvinner som har mistet barn i 2. trimester, har det akkurat på samme måten. 

Life is a bitch, pleide en kanadisk venninne av meg å si når livet gikk oss imot i tenårene. Life is a washing machine, sa den engelske venninnen, it goes round and round. 

I natt har jeg ikke tatt noe å sove på, og resultatet er at jeg fortsatt er lys våken. Dagen startet med enda flere dårlige nyheter som gjorde at jeg ikke greide å spise før til kvelds.

Da jeg startet i terapi, ble jeg opplyst om at dersom jeg skulle føle meg suicidal, kunne jeg ringe legevakten. Jeg bare så på henne mens jeg tenkte at om jeg noen gang skulle komme dit, ville det siste jeg orket, være å måtte krangle med legevakten for å bli tatt seriøst. Man skal jo ha overskudd for å gå på legevakten. Jeg blir stresset bare jeg tenker på det. 

Siden jeg av flere grunner er blitt nødt til å ta en pause i barneprosjektet nå, uten sikre utsikter til å kunne prøve igjen, har jeg måttet føle på tanken å "gå videre" uten barn. Selve begrepet er helt misvisende, for i realiteten har livet stoppet opp. Uten mere prøving og håp finnes det ikke lenger noen buffer mellom meg og den avgrunnen som åpnet seg etter at jeg mistet den første tvillingen.

Som LUB-kontakten min har bekreftet, går det dessverre ikke så bra med dem som mister barn som ikke får barn igjen, og som heller ikke har barn fra før. For hovedmantraet blant dem som har mistet barn, er at det er det nye barnet og/eller de barna de har fra før, som har reddet dem fra å gå helt til grunne. Dessverre virker det som om dette er noe som bare folk som selv har mistet barn, eller som har spontanabortert, som forstår.

Når man mister noen kjære, blir man fratatt fortiden, men når man mister et barn, blir man fratatt framtiden. Det berører hele livet ditt på en mye mer omfattende måte. Jeg har mistet både fettere, onkler, tanter, besteforeldre, kolleger og venninner i et aldersspenn fra 11 til 90 år. Noen av disse dødsfallene har berørt meg dypt, og noen har gjort meg helt fra meg i en kortere periode, men ingen av dem har satt meg så ut at bare det å leve videre har vært en stor kamp hver eneste dag.

Lille Mirakel kommer «hjem» til englegraven

Her oppi ligger Lille Mirakel


I dag fikk endelig Lille Mirakel bli stedt til hvile i samme grav som søsknene sine. Jeg har ikke likt tanken på at han skulle ligge stuet bort alene på et eller annet oppbevaringslager mens vi har ventet på dato for urnenedsettelsen.

Det begynner å bli lenge siden vi la ham ned i den bittelille barnekisten og tok farvel ved minnestunden i sykehuskapellet, og det har føltes rart å se navnet hans inngravert på minnesteinen i urnelunden og vite at han fortsatt ikke var på plass, men det er han altså gudskjelov nå.

Jeg kastet selv et par spadetak jord oppå urnen før representanten for gravferdsetaten tok over. Etterpå tente vi et lys i kapellet for den lille, tapre englegutten min, akkurat som vi gjorde det for tvillingene. Same procedure as the year before last year, same procedure as every year to come ...

På to år og to måneder har jeg gravlagt tre elskede barn og kremert to dyrebare katter. Det er litt mye å bære for å si det forsiktig. Jeg kan ikke miste flere barn nå. Det er ikke plass til flere navn på gravsteinen. Det bør være et tegn på at det holder nå.

Morsdagen kommer heretter til å feires på graven. Det er det eneste naturlige stedet for meg å være på en sånn dag. Inntil jeg skulle være så heldig og endelig bli velsignet med et levende barn. 

Hvorfor var det aldri noen som advarte meg mot dette - ikke en gang da jeg var tvillinggravid??

Konisering fører til at liv går tapt

Inngrep øker risiko for tidlig fødsel

Inngrep i livmorhalsen før svangerskapet gir tre til fire ganger så stor risiko for at kvinner føder for tidlig. Flere opplever sen abort.

Universitetet i Bergen

REDAKTØR, PÅ HØYDEN

PUBLISHED 

   

 

 

Det viser en studie forskere ved Kvinneklinikken, Haukeland Universitetssykehus har gjort i samarbeid med Medisinsk Fødselsregister og Kreftregisteret.

Vi har funnet at kvinner som har fått utført inngrepet har tre til fire ganger så stor risiko for å føde for tidlig, sammenlignet med kvinner som ikke har hatt inngrepet eller har hatt inngrepet etter avsluttet svangerskap.

Det sier overlege Susanne Albrechtsen på Kvinneklinikken til Helse Bergen sine nettsider.Til daglig er hun seksjonsoverlege ved fødeseksjonen, og postdoc ved Institutt for klinisk medisin ved UiB.

Få vil utvikle kreft

Om lag 2500-3000 kvinner i Norge får årlig fjernet den ytterste delen av livmorhalsen på grunn av celleforandringer.

Det gynekologiske inngrepet utføres fordi noen typer av celleforandringer kan føre til utvikling av livmorhalskreft. Man vet at det kun er en liten andel av kvinnene som får utført inngrepet som reelt ville ha utviklet kreftsykdom.

Det er imidlertid en alvorlig sykdom og det norske samfunnet har et betydelig fokus på problemet via screeningprogrammet.

Det er anbefalt at kvinner i aldersgruppen 25-70 år får tatt celleprøver fra livmorhalsen hvert tredje år.

17 prosent føder før termin

Overlege Susanne Albrechtsen har utført undersøkelsen. (Foto: Linda Hilland, Helse Bergen)
Overlege Susanne Albrechtsen har utført undersøkelsen. (Foto: Linda Hilland, Helse Bergen)

I de senere tiårene er kvinner blitt eldre når de får sitt første barn.

Det betyr at flere kvinner enten fjerner den ytterste delen av livmorhalsen før de får det første barnet eller må gjennomføre inngrepet på et tidspunkt hvor de fortsatt ikke har fått det antall barn de ønsker.

17 prosent av kvinnene som har hatt inngrepet, føder før termin. Det vil si før 37 svangerskapsuke, forteller Albrechtsen.

Studien baserer seg på innsamlet materiale fra Kreftregisteret fra 1953, samt alle registrerte svangerskap i Norge fra 1967 til 2003. Der inngår i alt 2,1 millioner fødsler registrert i Medisinsk Fødselsregister.

Av disse har cirka 72 000 kvinner fjernet den ytterste delen av livmorhalsen. 15 108 kvinner hadde fått utført det gynekologiske inngrepet før svangerskap og fødsel.

Flere aborterer

Studien viser også at kvinnene har en større risiko for å føde før 28. og 32. svangerskapsuke, sammenlignet med andre norske kvinner. En større andel av disse kvinnene opplever en sen abort.

Det er et svangerskap som avsluttes i 16.-23. uke, på et tidspunkt hvor fosteret ikke kan overleve.

Svangerskap som resulterer i barn født mellom 24. og 32. svangerskapsuke er bekymringsfulle.

Disse barna har behov for en lang periode med intensivovervåkning i nyfødtperioden, men krever også spesialoppfølging gjennom barneårene.

I gruppen av barn som blir født før uke 37, er det gynekologiske inngrepet kun forklaringen til omtrent to prosent av kvinnene.

Kvinner som fjerner ytterste del av livmorhalsen bør informeres om at de kan føde for tidlig. Kvinnene bør også få informasjon om at dersom de mistenker at fødselen er i gang, bør de ta kontakt med en fødeavdeling for å bli undersøkt, anbefaler overlege Albrechtsen.

SE OGSÅ

Formiddagsstund har gull i munn

Helgemorgen

Morning Coffee
Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com

Jeg trives ikke grytidlig om morgenen, så lange hverdagsfrokoster i vintermørket før man skal på jobb, er ikke noe lystbetont for meg. Som barn var jeg alltid så kvalm på den tiden at jeg ikke greide å spise før storefri. Da var jeg til gjengjeld blitt veldig sulten. Det kom seg litt etter at jeg bikket tredve, men generelt er frokost bare noe jeg egentlig nyter når jeg har fri, og da snakker vi i realiteten om brunch. På hverdager ender jeg som regel opp med å stappe en banan i vesken som jeg spiser mens jeg er på vei til dagens gjøremål utenfor huset. Det holder meg mett fram til lunsj og sørger for at hjernen kommer i gang, og selv om banan visstnok skal inneholde mye fruktsukker, holder jeg blodsukkeret fint og stabilt på den dietten, faktisk bedre enn om jeg skulle spist en tallerken havregrøt før jeg gikk. For det har jeg nemlig også prøvd, og det funker dessverre ikke for meg når det er flere timer til neste måltid.

Men nå var det ikke hverdagsvanene mine jeg skulle skrive om her i dag. Jeg ville bare få fram hvor mye bedre jeg har det på morgener der jeg får våkne i mitt eget tempo og ikke trenger å stappe i meg frokost før kroppen har fått summet seg litt. Jeg begynner alltid med en stor kopp med varm drikke. De siste årene er det blitt stadig mer melkekaffe med unntak av når jeg har vært gravid, men ellers er det te av alle slag som har vært min store lidenskap i alle år. Jeg drikker gjerne både en og flere kopper over et par timer før jeg endelig kjenner at jeg er sulten. Akkurat nå er jeg på andre svære koppen og har vært våken i halvannen time, men rugbrødskiven med julesylte står fremdeles urørt på asjetten ved siden av meg på nattbordet. Vanligvis ville jeg fortsatt vært i nattklærne på denne tiden på en lørdag, men i dag var det så kaldt at jeg ble nødt til å kle på meg med en gang. Det er likevel koselig å holde seg under dyna, men det er nok bare et spørsmål om tid før jeg havner under et pledd på sofaen istedet. Der sitter jeg gjerne når jeg vil se på fjernsyn, men i dag nyter jeg bare stillheten.

Det eneste dumme med disse formiddagsvanene mine på lørdager som jeg anser som hellig tid for meg selv, er at jeg har en vennegjeng som liker å møtes til lunsj i sentrum kl. 12. Det lar seg ikke forene med morgenroen min, så da må jeg velge. Det hadde passet så mye bedre om den lunsjen kunne vært klokka to istedet. Nå som jeg ikke arbeider, er riktignok ikke helgene like viktige lenger, men jeg har likevel hatt en travel uke med mange avtaler jeg skulle rekke. Vel, travel og travel, fru Blom, men iallfall akkurat på kanten av hva jeg har hatt overskudd til.

Natt til i forgårs måtte jeg omsider krype til korset og ta en innsovningstablett. De hadde jeg ikke tatt siden jeg hadde det nest siste fryseforsøket i Riga i mars. Men jeg hadde da gått gjennom fem stormfulle døgn der kroppen var i konstant alarmberedskap og trengte desperat å få summet meg litt før ettersamtalen på fødepoliklinikken som jeg hadde gruet meg til så lenge. Jeg tok derfor en hel tablett - bruker vanligvis en halv - fordi jeg husket at det var så mye jeg minst hadde trengt etter at jeg mistet tvillingene. Jeg sovnet ganske greit, men etter to-tre timer var jeg våken igjen og måtte ta en ny. Under vanlige omstendigheter ville det ha dopet meg såpass ned at jeg ville ha fått en slags hukommelsessvikt av den typen folk i fylla får når de ikke husker hva som skjedde dagen etter. Men istedet våknet jeg sånn noenlunde utsovet uten å være sløv. I en stakket stund hadde jeg fått litt ro, selv om tankekjøret startet igjen med en gang jeg begynte å våkne til, men da hadde jeg iallfall sluppet å ha kverna gående hele natten i tillegg.

Natt til i går gjentok jeg det samme, men da jeg igjen oppdaget at jeg lå våken og urolig bare et par timer etter at jeg hadde sovnet, var det blitt for sent å ta tablett nummer to, for ellers ville for store deler av virkningen fortsatt sittet igjen i kroppen når jeg måtte stå opp neste dag. Det betydde at jeg nok en gang måtte gå gjennom dagen med stor manko på søvn, men heldigvis tok dagen en fin vending da jeg hadde den første oppfølgingssamtalen med sykehuspresten. Det fikk roet meg såpass ned at i natt holdt det med en tablett for å sove gjennom hele natten. Dagen i dag startet derfor endelig med en god følelse <3

To timer senere er jeg fortsatt rolig og lys til sinns - så lenge det varer for denne gangen. For jeg vet at stemningen fort kan snu igjen. Såpass har jeg lært om sorgreaksjoner nå. Men bare det å få en bitteliten smak av normalitet i en stakket stund mellom slagene, gjør at det steintunge sorgarbeidet blir hakket mindre uutholdelig.

Gammel blogg hentet frem fra støvet

blog
Licensed from: gunnar3000 / yayimages.com

I natt kom jeg plutselig på at jeg hadde skrevet i tre måneder på en annen blogg for fire år siden. Det var egentlig et privat skriveprosjekt som det ikke var meningen noen skulle lese, ihvertfall ikke før jeg følte at jeg hadde funnet stemmen min. Jeg fant aldri helt ut hva jeg ville med den, og dermed havnet den ganske fort i glemselens rekker.

Ikke før i kveld da jeg bestemte meg for å lese gjennom alle innleggene og fant ut at den ikke var sååå kjedelig som jeg opprinnelig hadde husket den, men hukommelsen min var utvilsomt preget av at jeg visste jeg med viten og vilje hadde prøvd å holde den litt grå og anonym for å unngå å erte på meg de beryktede nettrollene.

Siden vi nå er inne i førjulstiden enten vi vil det eller ei, kan det passe godt å hente den gamle bloggen frem igjen fra glemselens skygger. Mange av innleggene handler nettopp om juleforberedelser.

Den gamle bloggen er også fertilitetsfri sone da jeg på den tiden hadde tatt en lang tenkepause fra prøvingen på ubestemt tid og gjorde et realt forsøk på å gå videre uten barn og heller fokusere på andre ting som kattehold. Sistnevnte var nytt av året og noe jeg virkelig gikk inn for med liv og sjel. Man kan legge mye omsorg i en kattunge som trenger adskillig mer oppmerksomhet enn en voksen katt, og så lenge jeg hadde pelskledde babyer i hus, kunne jeg fortrenge det altoverskyggende ønsket om lite menneskebarn. På den tiden var jeg overhodet ikke aktiv i noen form for nettfellesskap med andre prøvere. 

Jeg har med vilje ikke delt så mange andre sider av meg selv i den nåværende bloggen siden det er en temablogg om fertilitetbehandling utenlands, men om dere mot for odning ikke skulle ha noe annet å gjøre på enn å bli litt bedre kjent med hvem jeg er som person bak all prøvingen, kan dere jo klikke dere inn på denne linken:

https://livsgrubleren.blogspot.com/search?updated-max=2014-11-22T13:40:00-08:00&max-results=7

Ha en fortsatt fin helgenatt!

Medisinsk etikk

Hvor går grensen?

Limit violations
Licensed from: 3DAgentur / yayimages.com

På lørdag var det flere av venninnene mine som stod i demonstrasjon foran Stortinget til forsvar for abortloven slik den er i dag. Som de liberale Oslo-borgerne mesteparten av bekjentskapskretsen min er, tok de det som en selvfølge at vi alle var enige. Jeg lot det forbigå i stillhet at om jeg hadde hatt krefter til å demonstrere for noe jeg brenner for akkurat nå, så er det retten til IKKE å ta abort. Men dette er et så stort tema for meg personlig for tiden at jeg må få komme tilbake til det.

Jeg syns uansett det ville vært vanskelig å demonstrere under parolen "Ikke rør abortloven", for det er mye ved den jeg faktisk ikke syns er greit. F.eks. syns jeg det er hårreisende at leppe- og ganespalte skal være et eget abortkriterium. Påfølgende operasjonsarr i ansiktet og potensielle talefeil som lesping kan umulig regnes som alvorlig utviklingshemming. Det fins mange verre ting man kan bli født med som ikke regnes som abortgrunnlag i dag.

Jeg syns heller ikke noe om at retten til selvbestemt tvillingabort er blitt snikinnført via et notat fra Justisdepartementet uten debatt i Stortinget. Siden selve aborten av medisinske årsaker må gjennomføres i 2. trimester, er jeg enig med fagfolkene i at det blir søkt å si at det kommer innunder 12-ukersregelen så lenge man bestemmer seg i 1. trimester. Det betyr ikke det samme som at man ikke skal ha adgang til tvillingabort, men at det bør bestemmes av en nemnd på lik linje med andre senaborter i 2. trimester. 

Så kommer vi til diskusjonen om man kan tvinge folk til å bære fram et sterkt pleietrengende barn, som er det de aller fleste som har mobilisert foran Stortinget har demonstrert imot. Det er jeg faktisk enig i at jeg ikke syns man kan. Men her syns jeg dagens lovverk er dobbeltmoralsk. For når man først godtar prinsippet om at alvorlig syke og/eller utviklingshemmede fostre kan aborteres, blir det helt absurd å nekte kvinner (tilstrekkelig) informasjon om dette i 1. trimester. Hensikten er at avgjørelsen ikke skal kunne tas før retten til selvbestemt abort er utløpt. Grunnen til det er å gjøre terskelen høyest mulig slik at færre vil orke å gjennomføre en slik abort. Så ja, man får omsider innvilget svangerskapsavbrudd på dette grunnlaget, men man skal jaggu ikke slippe så lettvint unna at man kan klare å få det utført innen utgangen av 1. trimester.

Så når jeg selv betaler for privat ultralyd her til lands, har ikke gynekologen lov til å opplyse meg om misdannelser vedkommende ev. finner dersom undersøkelsen utføres før uke 12. Og om jeg er så smart å bestille time til første dagen av uke 12, dvs. i uke 11+0, vil jeg ha frem til uke 11+6 å gjennomføre en selvbestemt abort på. Det vil nødvendigvis bli på sviktende grunnlag da det er så å si umulig å få en endelig diagnose etter en enkelt ultralyd. Dermed risikerer man også å fjerne et friskt foster.

Og når man gjør prøverørsforsøk og ender opp med x antall befruktede egg, må legene uansett ta en vurdering av hvilke som er gode nok til å settes inn, noe som lett kan ende opp i elle melle, for da er det altså ikke lov å teste dem for gen- eller kromosonfeil. Nei da, er man under 38 år (som man gjerne er ved et prøverørsforsøk - aldersgrensen ved Rikshospitalet er nylig satt ned fra 40 til 39), er det ikke meningen man skal oppdage at det er noe alvorlig galt med fosteret før man tropper opp på ordinær ultralyd nesten halvveis ut i 2. trimester. Først da kan man gå videre til annen fosterdiagnosikk for å få dette bekreftet, og vips, før man vet ordet av det, er man kommet faretruende nær grensen for når man setter inn livreddende tiltak for for tidlig fødte barn. Dette er helt grotesk i mine øyne og kynisk gambling med den gravides fysiske og psykiske helse.

For duotesten som tilbys gratis til alle over 38, har man ikke en gang lov til å betale for i Norge om man er yngre enn det, og alle de som tilbys duotesten, bikker over i 2. trimester før resultatet av testen er klart. Og selv da har man ikke noe sikkert svar. For å få det, må man gå videre med enda flere tester mens tiden går og fosteret vokser seg stadig større ...

Da diskusjonen om dagens abortlov gikk for fullt på 70-tallet, var et av argumentene for å avskaffe nemndene og heller overlate avgjørelsen til kvinnene selv innen utgangen av uke 12 å spare tid. For når man måtte vente på at nemndene skulle ta en avgjørelse først, var det mange som ikke fikk gjennomført aborten før i 2. trimester, og dette ble vurdert som en økt helserisiko som bl.a. kunne føre til barnløshet. Har man helt glemt dette da reglene for fosterdiagnostikk ble fastlagt?

Så nei, jeg kan ikke være med på en demonstrasjon mot å røre dagens abortlov, for der er det faktisk rom for forbedringer, men ja, med unntak av leppe- og ganespalte som eget kriterie syns jeg ikke man skal endre på paragraf 2c. En helt annen sak er at jeg er ekstremt opptatt av at ingen heller skal legges press på til å benytte seg av den paragrafen når de istedet ønsker å bære fram barnet. Det må ikke bli sånn at alle hjelpetiltakene fjernes fordi det er ens "egen feil" om man velger å beholde et potensielt sterkt pleietrengende barn. Da snakker vi for alvor om sorteringssamfunnet.

Selv har jeg bevisst unngått all fosterdiagnostikk utenom ultralyd fordi jeg har vært redd for at oppfølgingen i resten av svangerskapet kunne bli dårligere om det ble oppdaget at jeg bar på et barn som legene mente var "uforenlig med liv", og da kommer vi innpå retten til ikke å ta abort som jeg skal komme tilbake til senere. Abortloven skal riktignok være klar på dette punktet, dvs. at ingen skal utsettes for abortpress, men så var det hvordan dette praktiseres i virkeligheten da ...

For å illustrere dette, avslutter jeg med å legge ved et utdrag av en dansk avisartikkel fra 2013:

 

NÅR DET DANSKE samfund mener, at det bedste er at frasortere mennesker som Morten og Peter, så er argumentet i høj grad økonomisk.

Da Hovedstadens Sygehusfællesskab i 2003 indførte nakkefoldsscanninger som screeningstilbud, lød begrundelsen ifølge beslutningsreferatet: Der fødes årligt cirka 12 børn med Downs syndrom i Københavns og Frederiksberg Kommuner. Ved indførelse af nakkefoldsscanninger som screeningstilbud vil cirka ti af disse fødsler kunne undgås. Herved opnås en samfundsmæssig besparelse på minimum to millioner kroner årligt. Besparelsen vil være stigende over årene og vil efter 55 år (som er den gennemsnitlige levetid for en person med Downs syndrom) være betydeligt over 100 millioner kroner. (Citat efter Ole Hartling: Liv og død i menneskets hænder, DR 2008).

Jeg skylder at nævne, at Hovedstadens Sygehusfælleskab selv understreger, at hensigten med scanningerne ikke er at frasortere Downs syndrom, men alene at give forældrene det, der på nydansk hedder et informeret valg.

Men viser det ovenstående økonomiske regnestykke ikke, at sygehusfællesskabets åbne og humanistiske understregning er rent hykleri? Man forudser med sikker hånd, hvordan forældrene vil vælge. For naturligvis er det uansvarligt at sætte et barn med Downs syndrom i verden, hvor det kan forebygges. Og gud nåde de forældre, der ikke vil bidrage til, at samfundet kan spare 100 millioner kroner om 55 år.

Jeg skriver ikke dette for at spille Karl Smart over for forældre, der kastes ud i den store krise at få meddelelsen om, at de venter et handicappet barn. Som far til tre børn uden handicaps har jeg kun forestillinger om de tanker, følelser og praktiske spørgsmål, der skal konfronteres. De forældre skylder vi at møde med ydmyghed og give al den hjælp og det nærvær, som samfund og netværk kan præstere.

Men vi er nødt til at spørge, hvad det gør ved vores samfund og os som enkelte mennesker at frasortere de sårbare, skæve og ineffektive. Spørgsmålet ligger og lurer: Hvor meget skal man kunne præstere for at have ret til at leve i dette samfund?

Søvnløse netter og urolige dager

Headache and insomnia
Licensed from: Novic / yayimages.com

I det siste har jeg både sovet mye urolig og altfor lite. Natt til i går kvernet drømmene om indre cerclage og hva i all verden jeg skulle gjøre om det ikke ble innvilget. Det er utrolig mye som står på spill nå, og som bør landes på temmelig kort tid. Når jeg ikke sover godt nok, blir alt enda mere overveldende. Har prøvd å ta melatonin-tabletter (naturlig søvnhormon) siden lørdag, men det har mer eller mindre vært som å skvette vann på gåsa. Dessuten blir jeg fryktelig uttørket av dem, så jeg kan nesten våkne igjen bare av det.

I går fant jeg en stor konvolutt fra LUB (Landsforeningen for uventet barnedød) i postkassen. Der var det mange fine brosjyrer og medlemsblader. Det var også en del skremmende lesning som gjaldt økt hyppighet av både fysisk og psykisk sykdom, samt dødelighet blant mødre som hadde mistet barn, og det var ganske store forekomster også.

Det som imidlertid var enda mer forstemmende, var at det bare var seks prosent som forble barnløse. Og i denne gruppen var risikoen mangedoblet. Videre stod det at den normale responsen etter å ha mistet et barn, var å få et nytt, og at det å få barn igjen ville kunne lette sorgarbeidet og gi mindre risiko for depresjon. Man trenger ikke være professor i psykiatri for å forstå det.

I går var jeg på englegraven for å se hvordan steinen var blitt med Lille mirakels navn på. Den så heldigvis fin ut, men hele opplevelsen gjorde at jeg var satt ut resten av kvelden. Alt som minner meg om det grusomme, får meg ut av balanse for tiden. Det er nesten ikke til å bære. I morgen skulle jeg gått inn i uke 30. Han sparket alltid så fint, den lille gutten min <3 

Ellers har jeg gjenopptatt kontakten med fysioterapeuten jeg skulle begynt å gå til rundt den tiden jeg ble innlagt. Prøver å få til litt trening/evaluering så snart som mulig, så får vi se om han finner en tid til slutt. Det samme gjelder samtaler med sykehuspresten.

Syns for øvrig at magemusklene har kommet seg betraktelig i det siste, men er fremdeles ikke ferdig med renselsen, til tross for at gynekologen ikke så noen rester på ultralyd i forgårs. Jeg fikk ikke spurt ham noe om det, for den dagen jeg var på kontroll, så jeg bare såvidt litt beige misfarging i utfloden med det blotte øye og tenkte det sikkert var over, men i går kom det likevel ut ganske mye rustrødt slimgørr etter at jeg hadde kjent på litt murringer, så jeg må visst slite med dette en stund til. Det tok riktignok to måneder sist, men da var det bare gult som kom de siste par ukene. 

Seksukerskontroll

Berg-og-dalbane

Hope Despair Post-It Papers Show Longing And Desperation
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

Uroen steg jo nærmere jeg kom tidspunktet for legeavtalen i dag. Etterhvert sank motet stadig mer, og til slutt var jeg bare trist. Uendelig trist og en smule desperat. 

Bare det at jeg skulle på kontroll, betød nemlig at jeg måtte forholde meg til alt det grusomme. Forrige gang med tvillingene var i tillegg en fæl opplevelse. For istedet for å være trøstende, snurpet gynekologen munnen sammen da hun fikk høre hva som hadde skjedd (epikrisen fra sykehuset hadde aldri kommet fram) til den ble som en smal strek. Så tok hun på seg lærerinneminen og sa at nå måtte vi tenke på psyken min og sette en strek. Heldigvis hadde jeg allerede blitt oppmuntret av sykehuset til å fortsette; ellers hadde jeg blitt helt knekt. For det var ikke mye medlidenhet å spore hos den faste gynekologen min, til tross for at hun tilsynelatende var så opptatt av psyken min. Og da snakker jeg ikke en gang om at hun trenerte planene mine videre, til tross for at de var lagt av overlegen på fødeavdelingen.

Denne gangen skulle jeg til cerclage-eksperten som kun hadde rukket å følge meg på en hel og en sterkt amputert kontroll før fødeavdelingen overtok igjen. Og jeg kjente på meg at om han også skulle være negativ nå, ville det bli veldig vanskelig å takle. Så jeg hadde allerede tårer i øynene og lommetørkleet ute da han kalte meg inn til timen.

Heldigvis klarte han snart å snu fortvilelsen til håp. Han var til og med villig til å henvise meg til indre cerclage (!) Fram til nå hadde det visst gått bra med alle sammen som hadde fått det her <3 Men han mente det ville veie tyngre om henvisningen kom fra fødeavdelingen, så da vil alt avhenge av hva som kommer ut av ettersamtalen jeg skal ha med overlegen neste uke. Til syvende og sist kan det hele strande på alderen min, men legen mente at jeg ihvertfall ikke ville bli avvist fordi jeg ville bli gravid alene. Han mente også at det måtte skje temmelig kjapt, så han sendte noen ord opp til sykehuslegen som forhåpentligvis til senke vektskålen i min retning. Da blir det i så fall gratis kikkhullskirurgi som dagpasient i egen by istedenfor rådyr åpen kirurgi i et annet land. Ingen tvil om hva jeg foretrekker.

Ellers var det ingen rester igjen i livmoren, og urinprøven viste heller ingen tegn til infeksjon. Jeg glemte helt av å spørre om hemorriden som har plaget meg etter fødselen, men den er så å si borte nå, så den har i praksis forsvunnet av seg selv. Spurte om hva skumming av urinen kunne bety, og da sa han proteiner som man visstnok skilte ut mere av under graviditet. Men det hadde ingenting med diabetes å gjøre.

Jeg har ikke vært på vekten siden svangerskapskontrollen i uke 19, men klesmessig har jeg gått ned 1-2 størrelser, og kinnbeina har begynt å vise igjen. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, og om jeg skal prøve igjen, vil det lønne seg å være litt lettere, men jeg ville mye heller sett ut som Bolla Pinnsvin for evig og alltid om jeg fortsatt kunne hatt Lille Mirakel her.

 

Ferdig med barseltiden

Fortsatt lakenskrekk

Insomnia
Licensed from: kentoh / yayimages.com

Barseltiden er endelig over, og denne uken skal jeg på seksukerskontroll. Det betyr også at jeg må se å få lest epikrisen som jeg ikke har orket å se på enda. Det føles både skummelt og slitsomt på en gang. Er redd det skal bli opprivende og sette i gang tankekvernen igjen; dessuten krever det mye konsentrasjon. Men jeg vet jeg vil angre om jeg ikke gjør det før timen, i tilfelle jeg sitter igjen med spørsmål.

Søvnen er det så som så med. Har prøvd å ta melatonin de to siste nettene for å reversere døgnforskyvningen en smule, men det har bare vært som å skvette vann på gåsa. Det verste er at selv om jeg våkner tidlig en dag, får jeg heller ikke sove tilsvarende tidlig den påfølgende kvelden. Istedet er jeg så overtrøtt at jeg bare blir enda mere rastløs, og da greier jeg iallfall ikke å roe ned i tide til sivilisert leggetid.

Helgen har vært ganske traurig. Begynte forsåvidt godt ved at jeg følte meg hakket mindre sløv enn lørdagen før, men det skulle ikke mer til enn at noen skulle framføre voggesanger de hadde skrevet til sitt nyfødte barn på fjernsynsprogrammet jeg så på, før hele stemningen snudde brått og hele resten av dagen var ødelagt. Søndagen begynte forsiktig optimistisk før alle de vonde minnene kom over meg igjen og ikke gav seg før det nærmet seg leggetid igjen.

I dag har jeg våknet altfor tidlig, og da blir jeg alltid fysisk uvel. Er i tillegg løs i magen etter en fylt jalapenopepper som jeg spiste rett før jeg la meg. Likevel har jeg faktisk greid å være litt produktiv, men nå er der rett før rullegardinen går ned igjen. Det skjer fremdeles ofte at jeg bare sitter og stirrer ut i løse luften, selv når jeg tror at jeg holder på med noe, som å se på TV. 

Formen er heldigvis blitt litt bedre, dvs. at jeg føler meg sterkere i mage og rygg, men jeg er fortsatt stiv i nakken og har innimellom rare stikksmerter rundt overalt. Psykisk er det ikke mye endring å spore. Det sies at "normal" sorg varer i en måned. Om den fortsetter å sette en ut etter det, har man sannsynligvis utviklet noe man kaller for komplisert sorg. Jeg har først og fremst mange tegn til posttraumatisk stress.

Det var et innslag i magasinet i søndagsrevyen i går om posttraumatisk stresslidelse ifbm. minnemarkerngen av første verdenskrg. Det var nemlig i den krigen at fenomenet først ble kjent og opprinnelig kalt for granatsjokk. En mann forklarte at sansene til enkelte av soldatene ble så overstimulert av bomberegnet at de sluttet å reagere på noe som helst. Det er visst 55 000 i Norge som har denne lidelsen i dag. 

Jeg må snart inspisere graven og gi tilbakemelding til begravelsesagenten om hvilken dekorasjon jeg vil ha til urnenedsettelsen. Det er en stor belastning i seg selv, særlig når jeg leser gjennom forslagene til minnetekst på dekorasjonsbåndet. Alt minner om det forferdelige som ikke er til å tenke på en gang. Sov, du dyreste gutten min <3 Du var tydeligvis for god for denne verden. 

Det rusler og går (eller muddling through som de sier så fint over dammen)

Valget står mellom indre cerclage (Tac) og ytre cerclage (Shirodkar eller Mc Donald)


Siden jeg vurderer å få hjelp av en britisk ekspert på livmorhalssvikt, er jeg nylig blitt medlem av flere FB-grupper for kvinner som har fått operert inn indre cerclage. Noen har fått det gjort før de ble gravide (de aller fleste), andre etterpå. Mange har prøvd ytre cerclage først uten å lykkes. Der finner jeg haugevis av kvinner med samme skjebne som meg, og en av dem delte dette diktet i dag:

 💔 

Anyone that has lost a child is so so strong and nobody deserves to walk in those shoes.

I am wearing a pair of shoes.
They are ugly shoes.
Uncomfortable shoes.
I hate my shoes.

Each day I wear them, and each day I wish I had another pair.
Some days my shoes hurt so bad that I do not think I can take another step.
Yet, I continue to wear them.

I get funny looks wearing these shoes.
They are looks of sympathy.
I can tell in others eyes that they are glad they are my shoes and not theirs.
They never talk about my shoes.

To learn how awful my shoes are might make them uncomfortable.
To truly understand these shoes you must walk in them.
But, once you put them on, you can never take them off.
I now realize that I am not the only one who wears these shoes.
There are many pairs in this world.

Some women are like me and ache daily as they try and walk in them.
Some have learned how to walk in them so they don't hurt quite as much.
Some have worn the shoes so long that days will go by before they think about how much they hurt.

No woman deserves to wear these shoes.
Yet, because of these shoes I am a stronger woman.
These shoes have given me the strength to face anything.
They have made me who I am.
I will forever walk in the shoes of a woman who has lost a child 

- Author Unknown

Ellers gikk det heldigvis fint med pusemor hos dyrlegen i går. Jeg var helt fra meg da jeg holdt henne mens hun sovnet inn før narkosen, selv om jeg holdt meg rolig for hennes skyld, og tenkte at det kanskje var siste gang jeg så henne i live. Har ikke helseangst til vanlig - snarere tvert imot - men etter å ha mistet både barn og katt hhv. fem og to uker før, var nervene tynnslitte. Heldigvis gikk det over all forventning. Pus tålte både narkosen og slapp å trekke noen tenner. Kom hjem i morfinrus med Colgate-tenner etter tannrensen og kastet seg over maten etter den lange fasten.

Pustet lettet ut, men kjente at jeg var fryktelig sliten. Hadde vært svimmel og anspent hele dagen, og rett før leggetid kom plutselig kvalmen veltende over meg, fulgt av voldsom oppblåsthet og sterke magekramper. Hadde jeg ikke hatt kvalmestillende fra den gangen jeg måtte ta Cytotec etter MA-en i fjor høst, er jeg sikker på at jeg ville ha kastet opp opptil flere ganger. Fikk ikke sove før nærmere halv seks i dag morges. Enten var det et virus, eller så var det nervene som spilte meg et puss. Jeg tror mest det siste, for i dag er det borte. 

Begravelsesagenten ringte i går rett før jeg dro av gårde til dyrlegen. Minnesteinen var klar, og urnenedsettelsen kunne finne sted i slutten av måneden. Jeg ble litt overrasket over at gravferdsetaten hadde så god tid, for med tvillingene fant seremonien sted allerede dagen etter at steinen var ferdig i midten av november, og da hadde jeg inntrykk av at det var i siste liten før vinteren satte inn, men det varierer visst fra år til år, naturlig nok. Jeg har bare ikke hatt inntrykk av at det har vært spesielt mildt i høst sammenlignet med for to år siden, men hva vet vel jeg om jord og tele?

Siste uken av barseltiden

Relaxing Relax Means Rest Tranquil And Break
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

Hodepinen har vært helt borte etter at jeg fødte, men fredag kveld etter seminaret begynte den å yppe seg igjen, og det har den dessverre fortsatt med siden. Ikke sånn å forstå at jeg har vondt i hodet hele veien, men den bryter fram hver gang jeg anstrenger meg, og nakken er plutselig blitt stiv igjen.

Helgen ble tilbrakt i zombietilstand. I forgårs fikk jeg ikke gjort noen ting som helst, mens jeg i går ihvertfall greide å lage ordentlig middag - som for øvrig var kalkunstek med gresskarrisotto - og omsider vaske håret. Men da jeg ble spurt om å bli med ut og spise om kvelden, måtte jeg pent takke nei. Til gjengjeld har jeg vært på et koselig kafetreff i kveld, og selv om jeg måtte kjempe skikkelig med konsentrasjonen og kvele noen gjesp underveis, følte jeg meg bedre etterpå enn før jeg gikk, til tross for støle hofter da jeg kom hjem. Det er alltid et godt tegn, for etter seminaret på fredag følte jeg meg umiddelbart verre.

Jeg sovner altfor sent for tiden, mest fordi jeg nærmest må være i koma før jeg legger meg til å sove, for ellers begynner tankekverna med en gang, men fram til natt til i dag har jeg stort sett sovet godt når jeg først har sovnet. Slik var det dessverre ikke i natt. Da sov jeg urolig og våknet opp flere ganger av vonde drømmer. Slikt blir man engstelig av, så jeg er glad jeg fikk snudd det ved å møte en gammel venn i kveld.

Jeg blør fortsatt litt, så renselsen er fremdeles ikke over. Vi får se hva legen sier på seksukerskontrollen neste uke. 

I overimorgen skal katten til pers. Da står det tannrens og tannrøntgen i narkose på programmet og muligens trekking av tann. Forhåpentligvis vil forsikringen dekke deler av det, men først og fremst er jeg bekymret for hvilken diagnose vi ender opp med. Er tannkjøttet rundt ene tannen betent pga. tannstein, eller er pusefrøken i ferd med å utvikle den irreversible tannsykdommen FORL/TR? I verste fall kan det bety en dødsdom. Moren hennes var bare et hakvt år eldre da hun måtte avlives pga. dette. I beste fall betyr det at vi langsomt, men sikkert må trekke ut tann for tann etterhvert som de forvitrer, slik at katten skal slippe smerter. Noen annen behandling finnes foreløpig ikke. Heldigvis klarer de visst å spise uten tenner også, men det kan bli mange turer til dyrlegen framover om dette slår til.

Akkurat nå er jeg også bekymret for narkosen. Man hører jo om katter som aldri våkner opp fra den. Heldigvis har hun vært i narkose før og tålte det godt, men etter å ha mistet både barn og annen katt helt uventet de siste ukene, er jeg blitt rimelig på tuppa. Må også huske på å fjerne maten de siste åtte timene før - stakkars pus! Jeg gleder meg virkelig til vi er ferdige.

I morgen skal jeg lade opp til den store styrkeprøven, samt gjøre litt papirarbeid. Det har hatt en tendens til å bli utsatt i det uendelige den siste tiden, men nå må jeg bare. Kobler ellers ut til Mord i paradis på Nrk, men det er egentlig best å spare det til rett før jeg skal sove. Før det kan jeg heller se de to siste episodene av Le bureau som kommer i morgen. Innimellom ser jeg på Fascismen på 200 minutter med Bernt Hagtvedt, men det er ikke så lett å koble ut til det, så da må jeg først føle meg sånn noenlunde i vater.

Har ellers vært i kontakt med en britisk ekspert på livmorhalssvikt den siste uken, som jeg ble anbefalt av legen jeg har mailet med i Athen. Han anbefaler neg kort og godt å få operert inn en indre cerclage (tac) før jeg ev. blir gravid igjen. Det innebærer kikkhullsoperasjon. De har visst nylig begynt å gjøre operasjonen på Ullevål også, men jeg tviler på om jeg vil bli henvist dit grunnet alder og/eller status som enslig, så jeg prøver å finne ut hva det ev. ville ha kostet å få det gjort privat  av denne britiske eksperten istedet. Det er mest for å samle informasjon. Jeg hadde likt bedre å få den satt inn etter at jeg ev. ble gravid igjen, for tenk om jeg tar en slik dyr opeasjon til ingen nytte? Jeg orker ikke gå gjennom fem forsøk til før spiren endelig sitter. Operasjonen kan visst også gjøres rundt uke 10 (ikke i Norge), men da risikerer man i verste fall å forpurre hele graviditeten.

Alternativet er å legge en ytre cerclage her i uke 10; det er jeg allerede blitt lovt av sykehuslegen, men det spørs om det holder. To dager etter fødselen til Lille mirakel virket det iallfall som om legen selv hadde sine tvil om det. 

Men først og fremst må jeg få bearbeidet traumene i terapi. Er nemlig blitt advart om at en ny graviditet vanligvis vil trigge dem igjen, og de stresshormonene som kroppen da skiller ut, kan i verste fall føre til at det går galt igjen. Tiden arbeider ikke akkurat for meg, men her har jeg i praksis ikke noe valg.

Dagen derpå

Fem uker etter at Lille mirakel ble født

Woman with hangover
Licensed from: jeffbanke / yayimages.com

I går var jeg med på åpent sorgseminar i regi av Landsforeningen for uventet barnedød. Det varte i fire timer, så jeg hadde i utgangspunktet vært skeptisk til at jeg kunne klare det. Men det var to kjente sorgeksperter som skulle tale, og jeg ville så gjerne få med meg hva de hadde å si. Dessuten var det en gyllen anledning til å hilse på kontaktpersoner i LUB. 

Allerede noen timer før jeg skulle dra, begynte jeg å lure på om jeg hadde tatt meg vann over hodet. Det var nemlig en av de dagene der jeg følte meg sliten og tårene spratt av den minste ting. Trodde jeg hadde god tid da jeg begynte å gjøre meg klar, men jeg brøt stadig ut i gråt og var veldig distrahert, så det tok sin tid. Endte opp med å dukke opp i siste liten og fikk såvidt satt meg på plass rett før arrangementet begynte.

Kjente med en gang at dette ville bli krevende og tok fram papirlommetørkleet for sikkerhet skyld. Satt stiv som en stokk og konsentrerte meg om ikke å bryte sammen. Første timen fikk jeg likevel med meg mesteparten av det som ble sagt, men da jeg skulle hilse på den nye støttekontakten min i pausen, følte jeg meg helt på siden av meg selv og oppførte meg nærmest som en robot.

I den neste timen følte jeg meg stadig mer nummen og falt mer og mer ut av foredraget. Etterhvert begynte jeg å bli redd for å falle sammen og ende opp på gulvet i neste pause. Tenk om jeg ikke ville være i stand til å komme meg hjem på egen hånd? Det var en skremmende tanke. Heldigvis kom jeg meg opp allikevel, og etter å ha spist en banan, bestemte jeg meg for å prøve å bli værende tross alt. Men selv om jeg hadde veldig lyst på noe varmt å drikke, orket jeg ikke en gang tanken på å stå i kø, så det ble skrinlagt.

I løpet av den tredje økten var jeg muligens enda mindre fokusert og kjente at det velkjente, ubehagelige trykket i brystet var i ferd med å bygge seg opp. Vi snakker ikke om panikkangst her, men fysiske smerter uten pustebesvær. Bekkenet begynte også å krangle, så jeg vred meg stadig på stolen i forgjeves let etter en mer behagelig stilling. Den siste timen ble jeg bare sittende igjen på ren trass, men fikk så å si ingenting med meg mer av det som ble sagt. 

Konklusjonen ble at dette var et flott arrangement, men dessverre for tidlig for mitt vedkommende. Sett i ettertid tror jeg faktisk at det hadde vært bedre om jeg ikke hadde gått. Det er dessverre ikke alltid slik at når man bare får tatt seg sammen og kommet seg ut, blir alt så mye bedre. Kropp og sinn må være klar for det først. Men jeg er iallfall glad jeg fikk hilst på folk. Det var i grunnen det viktigste, men det hadde vært mye hyggeligere om jeg hadde vært mitt vanlige, sosiale selv.

Etterpå gikk jeg innom noen venner som satt på en pub i nærheten. Hadde håpet at det skulle være et sted å puste ut, men forstod snart at jeg var altfor sliten og ville bare hjem. De pratet om dustete politikere og urimelige arbeidsfohold, ting som jeg vanligvis ville engasjert meg i, men plutselig ble det også for mye for meg. Jeg klarer nesten ikke å høre om problemer lenger, blir bare opprørt av det. Har mer enn nok med å takle hverdagen og har ikke kapasitet til å gruble over samfunnsproblemer i tillegg. Så jeg falt ut av samtalen og ble sittende og surfe på telefonen istedet, noe jeg ellers aldri gjør i selskap med andre.

Da jeg endelig kom hjem, var jeg like utmattet som da jeg var gravid, men fikk ikke sove fordi det verket i beina og bekkenet. Dessuten trengte jeg å roe ned. Endte opp med å se diverse programmer på nrk.no og kastet meg til slutt over restene av Halloween-godteriet (bivirkning av å ha drukket øl når man egentlig er sulten) før jeg endelig sovnet.

I dag hadde jeg halvveis vurdert å bli med på ukentlig vennelunsj, men det kunne jeg ihvertfall bare glemme. Føles som om jeg har hangover, og det er ikke den ene kirsebærølens skyld, for å si det sånn. Er mer mørbanket i både kropp og sjel, og bekkenet er fremdeles vondt. Gråten sitter like under overflaten, men fireløpig har jeg klart å holde den i sjakk med dokumentar om dronning Elizabeth og melkekaffe, rugbrød med spekeskinke og banan til frokost.

Og hva fikk jeg så med meg av det rent faglige? Ikke så mye som jeg klarer å huske, er jeg redd, bortsett fra at det er forskjell på en traumereaksjon og en sorgreaksjon, men så fins det også noen ting som er felles. Jeg klarer ikke lenger å ramse opp alle punktene, men da jeg så dem, var det helt klart at jeg befant meg på traumesiden. Det har jeg forsåvidt mistenkt lenge, men det var greit å få det bekreftet.

Ellers var jeg ute på kafe med en venninne torsdag ettermiddag. Jeg hadde ennå ikke fått fortalt henne at det hadde gått galt denne gangen også. Hadde utsatt det lenge fordi jeg gruet meg. Den delen gikk egentlig fint, inkludert ulykken med katten, men så viste det seg at hun også hadde sin egen personlige krise å fortelle om: Kjæresten hadde fått kreft og skulle snart opereres. Deretter ventet ett år med cellegift. I tillegg hadde en god bekjent dødd, så hun hadde vært i begravelse dagen etter Lille mirakels. Og noen hun arbeidet med, hadde helt uventet fått et barn med Down's syndrom. De hadde trodd det var friskt helt fram til fødselen og var nå i sjokk.

Vi ble enige om at den siste måneden hadde vært en ulykkesmåned der alle universets krefter hadde rottet seg sammen mot noen og enhver av oss. Hadde jeg trodd på astrologi, ville jeg sagt det skyldtes konstellasjonene på stjernehimmelen. Livet altså! 

Sorgens mange bivirkninger

Angel Sculpture
Licensed from: gary steele / yayimages.com

Jeg er fryktelig ufokusert for tiden, og det er ikke alltid jeg skjønner det selv en gang. På sykehuset lette jeg etter ordene. Greide ikke finne akkurat det jeg ville si og måtte møysommelig lete fram synonymer istedet. Det skjedde stadig vekk og var fryktelig frustrerende. En enda skumlere ting er at ejg kan tenke på ett ord og så i neste øyeblikk tro at jeg sier det til noen, men så viser det seg at jeg har sagt noe annet. Jeg kan altså tenke katt idet jeg tror jeg sier katt, men så sier jeg av en eller annen ubegripelig grunn hund istedet. Jeg hadde aldri trodd det om jeg ikke hadde fått høre det av samtalepartner. Jeg kan også sitte og se på et tv-programmig tro at jeg følger med, helt til sidemann kommenterer noe i sendingen og jeg innser at jeg ikke aner hva vedkommende snakker om. På samme måten kan jeg falle ut av samtaler. Det er ikke en gang slik at jeg nødvendigvis begynner å tenke på noe annet. Jeg greier bare ikke å holde fokus.

Plutselig greide jeg heller ikke å betale en regning fordi jeg hadde glemt hvilken knapp jeg skulle trykke på. Jeg går også rundt med resept på ormekur til katten i vesken, men glemmer å gå innom apoteket hver gang jeg er i nærheten. Husker til og med at det er noe jeg skal huske, men greier ikke for mitt bare liv å komme på hva det er. Og for hver ting jeg må ordne som krever litt konsentrasjon, er jeg helt utmattet etterpå.

Hørte på toppen av det hele en allmennlege fortelle i en av sorgpodene til LUB (Landsforeningen for uventet barnedød) at de som har mistet barn, vanligvis ikke får tegnet livsforsikring fordi risikoen for å bli uføretrygdet visstnok er så stor. Der er virkelig en skremmende tanke. Jeg får nesten være glad da for at jeg ikke ble gravid før jeg overhodet hadde kommet ut i arbeidslivet. For så skjør som psyken min var i 20-årene, så ville dette garantert ha tatt helt knekken på meg. Nå har jeg tross alt litt mere ballast.

Purret på begravelsesbyrået i går og fikk beskjed om at steinhoggerne lå etter planen pga. sykdom. Det betyr at urnenedleggelsen blir forsinket. Får bare håpe at vi fremdeles rekker å gravlegge Lille mirakel før telen setter inn. Noe annet er egentlig ikke til å tenke på en gang, så det må bare gå.

Far sendte meg spørsmål om julegaveønsker i går. Der er det foreløpig helt blankt. Jeg har kun hatt fokus på at julegaven min i år skulle være Lille mirakel. Nå må jeg stille om hodet helt, men det er vanskelig før barseltiden og urnenedleggelsen er over. Har allerede bestemt meg for å dra langt bort i julen. Feiring hjemme med familien vil bare minne altfor mye om det manglende familiemedlemmet.

I det engstelige hjørnet

Anxious woman lying on sofa
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Etter at jeg mistet Lille mirakel tåler jeg ingenting fra media lenger. Det skal ingenting til før jeg syns at ulike programmer på fjernsyn blir veldig ubehagelige, og da må jeg bare skru av med en gang. Det gjør det sikkert ikke bedre at barselhormonene løper løpsk samtidig som underbevisstheten min arbeider for fullt med å bearbeide et stort traume. Det ble ikke akkurat bedre av at ene katten ble drept tre uker etterpå. Det siste ville vært tøft uansett, men når det kom i akkurat denne fasen, har det ført til at jeg ikke bare er blitt veldig trist, men også mye mer engstelig. Jeg hadde en lignende reaksjon etter den første spontanaborten i uke 12. Da tålte jeg heller ikke å se at noen var fæle med hverandre på TV, enten det var på film, dokumentar eller nyhetsprogrammer.

I dag har jeg hatt hakket mere overskudd enn i går, men bare hakket. Skulle gjerne hatt mere tid til overs til sløving, men var nødt til å få unna det mest nødvendige som bar blitt utsatt altfor lenge, og hver ting krevde uendelige mengder med tid, krefter og energi bare for å mobilisere til handling. Det går fint med småting, men idet jeg kjenner at engstelsen og uroen bygger seg opp på nytt, skjønner jeg at det er på tide å ta nok en hvilepause. Det skal veldig lite til for å komme ut av balanse, og det som går lekende lett i ene øyeblikket, blir plutselig helt uoverkommelig i det neste, og det er som regel vanskelig å forutse på forhånd. Noen ganger har jeg lyst til å snakke om Lille mirakel, og andre ganger er det helt klin umulig. Det samme med den nylig avdøde pusekatten.

I går snødde det utenfor stuevinduet. Store flak. Og i dag kjente jeg for første gang i høst behov for å ha på meg hansker og skjerf. Nå begynner den mørke og kalde årstiden igjen, og jeg er på ingen måte klar. Det er bare nok et signal på at sommeren med Lille mirakel er ubønnhørlig forbi. Jeg henger bare såvidt med fordi jeg ikke har noe annet valg. Konsentrerer meg om å sette den ene foten foran den andre. Håper at retningen vil stake seg ut etterhvert. Høstens kalender er allerede fylt opp med diverse helseavtaler på rekke og rad, og flere skal det bli. Avtaler som forhåpentligvis vil gi noen flere svar.

Sløvedag

Tired woman
Licensed from: amaxim / yayimages.com

 

I dag skjønte jeg med en gang jeg stod opp at dette ikke kom til å bli noen produktiv dag - og sånn har det fortsatt. Det eneste fornuftige jeg har gjort, er å gi katten våtfor, vann og fjerne et par floker i pelsen hennes. Ellers har energien gått med til å få i meg nok mat og drikke. Den planlagte hårvasken ble utsatt til i morgen. Dessuten skeiet jeg ut med sørafrikansk rødvin og firkløver i kveld, men det er tross alt lørdag. Har vært rastløs, men har klart å holde meg sånn noenlunde i sjakk med serier på Nrk. Har tatt en pause fra Netflix siden det plutselig ikke lenger er kompatibelt med den gamle iPaden min, og jeg syns det er mye mere klønete med laptop i sengen. 

Neste uke skal jeg ha en samtale med psykolog fra en klinikk i St. Petersburg. Jeg har slett ikke bestemt meg for om jeg vil gjøre forsøk hos dem enda, og koordinator var enig i at det var litt for tidlig å diskutere mulige behandlingsplaner med en av legene deres, så jeg setter stor pris på at de tilbyr meg en slik tjeneste uten omkostninger. Det er nemlig ikke så lett å få ta i en psykolog her som forstår hva jeg har vært igjennom de siste årene. På slutten av uken vurderer jeg også sterkt å bli med på et åpent seminar med Landsforeningen for uventet barnedød. Må bare finne ut når urnenedleggelsen skal være først så jeg ikke har familiebesøk da.

Legen i Athen som jeg har vært i kontakt med, sa at det vanskelig lot seg legitimere at jeg skulle betale for en ny infeksjonsprøve hos dem av den typen jeg sendte i posten i fjor, men når det var sagt, hadde de noen ganger sett at infeksjoner kunne komme og gå. Jeg må se an økonomien først. Kan uansett ikke gjøre det før tidligst på første menstruasjonsblødning. Hun så heller ikke noe behov for at jeg skulle ta noe nytt hysteroskopi. Får se om legen i St. Petersburg er enig i det. Om ikke annet, kan det jo ha skjedd noe nytt etter utskrapningen for fire uker siden, men det var den samme kirurgen som gjorde utskrapningen etter tvillingfødslene, og hun gjorde en flott jobb sist.

Kanskje ender jeg opp med å avslutte hele prosjektet, men det finner jeg ikke ut av før jeg har hørt med dem som virkelig kan dette. Akkurat nå må jeg ta det litt stykkevis og delt. Innimellom er jeg klar som dagen, mens andre ganger er jeg bare fylt med angst i kroppen eller tåke i hjernen, og da er jeg nødt til å ta meg en pause og tenke på andre ting. Jeg har ennå ikke lest epikrisen fra sykehuset, men har gitt meg selv frist til ettersamtalen i tilfelle det dukker opp noe jeg vil kommentere.

 

Sorgens fysiske side

retro theme coffee premium
Licensed from: supernovanastasia / yayimages.com

Jeg er blitt helt hektet på kaffe for tiden, eller strengt tatt varm melk med utvannet kaffe. Den kan like gjerne være koffeinfri for min del. Så om jeg ikke får sove midt på natten, lager jeg meg gjerne en stor kopp med koffeinfri melkekaffe. Varm melk er et kjent sovetriks, og både varme og melk virker beroligende og trøstende på meg akkurat nå. Mao blir det mye varm drikke i løpet av dagen, og når jeg er ute og spiser på kafe med venninner, må salatene vike til fordel for varmmat.

Spekemat ee en annen hit i alle varianter. Siste skrik er fenalår; vil nesten ikk ha noe annet på brødskiven. Etter fødselen forsvant søthungeren nokså snart, så selv frukt blir liggende urørt i flere dager på rad. Kjøpte kesam med jordbær her om dagen som jeg hadde store forventninger til, men det var såvidt jeg greide å stappe det i meg fordi det plutselig smakte altfor søtt.

Den plagsomme tissetrangern er også borte. Nå går jeg nokså sjelden, og når jeg først må, er det også mye som skal ut. Er bare litt bekymret for en ting, og det er at det alltidg skummer mye når jeg later vannet nå. Moren min som har vært plaget med kronisk blærebetennelse, sier at skum på urinen alltid har vært et tegn til infeksjon hos henne, aå jeg lurer litt på om jeg bør teste snart. Har ikke gjort det til nå fordi det alltid blir krøll med prøvene når jeg blør. Er fremdeles litt igjen fire uker etter fødselen, men den siste uken har merket etter ene veneflonen endleig begynt å forsvinne. Etterriene som ble trigget av bæringen min forrige lørdag, varte i flere dager, men har heldigvis begynt å roe seg såpass at det holder med litt magnesium innimellom.

Denne uken hadde jeg den første samtalen med Landsforeningen for uventet barnedød. Var riktignok helt ferdig etterpå, men alt i alt var det en positiv opplevelse. I natt hørte jeg på noen sorgpoder de hadde sendt meg link til. Kjente meg veldig igjen i beskrivelsen av fysiske utslag som sorg kan gi. Gårsdagen begynte svært hyggelig med venninnetreff på bakeri. Da følte jeg meg en stakket stund tilnærmet normal. Normal i den forstand at jeg kunne ta pause fra alt det vonde, men rent kognitivt henger jeg ikke helt med for tiden. Okke som var det flott for humøret og balsam for sjelen, men da jeg gikk hjem igjen, kjente jeg at kroppen var sliten. Kjøpte fire varer på matbutikken, dvs. to oster og to ferdigretter, og det var akkurat på kanten av hva jeg greide å bære. Da jeg rett etterpå kom på at det var på tide å bære ut søpla, skalv jeg som et aspeløv.

Deretter begynte jeg å kjenne på et voldsomt trykk i magen og brystet, og samme hve jeg fant på, greide jeg ikke å rømme fra det. Snarere tvert imot økte det bare på utover kvelden til demningen brast igjen. Men heldigvis klarte jeg til slutt å sovne langt utpå natten. Da jeg våknet i formiddag, følte jeg meg hakket bedre. Takk og pris at jeg ikke hadde våknet altfor tidlig igjen. Det har nemlig vært et problem etter at jeg fikk den fryktelige nyheten om den drepte katten denne uken. Det toppet seg litt da jeg et par dager etterpå fikk beskjed om at min egen katt muligens hadde en svært alvorlig sykdom som på sikt kan bety en dødsdom. Da følte jeg at skjebnen bare var ute etter meg, og at det ikke lenger fantes noen grenser for hva jeg kunne bli utsatt for. Jeg har aldri hatt klinisk angst, men da ble jeg veldig engstelig. Har ellers lest at angst generelt visstnok er en ganske vanlig reaksjon blant folk som har mistet barn.

Jeg føler ofte behov for å legge meg i fosterstilling for å døyve trykket i brystet, og i går svettet og frøs jeg om hverandre. Er nesten alltid tørr i munnen til tross for at jeg drikker mye. I begynnelsen tenkte jeg det kom av dehydrering, for da tisset jeg ikke så mye heller, men munntørrheten har fortsatt selv etter at vannlatingen ble normal igjen og forstoppelsen forsvant. I natt fikk jeg endelig svaret av den ene sorgpoden. Dette er visst et typisk tegn på den første sjokkfasen man er inne i ved tapet av et barn. Faktisk kan visst både betennelsesverdiene i kroppen øke og immunforsvaret påvirkes på sikt av ren sorg. Man kan til og med få forkortet levealder, og for de med dårlig hjerte, kan man i verste fall dø av det - så voldsom er belastningen på kroppen. 

Jeg syns det er vanskelig å vite hva som er bivirkninger av barseltiden og hva som er tegn på sorgreaksjoner. Strengt tatt har jeg aldri opplevd å være i barsel uten å være i dyp sorg, så for meg er de nært knyttet sammen.

 

Å miste et bittelite barn

Fra Sommerlandet av Eyvind Skeie

Grief Letterpress
Licensed from: Enterline Design Services / yayimages.com

 

SÅ STILLE VI GÅR, VI BÆRER VÅR SORG MENS HJERTET ER FULLT AV SPØRSMÅL OG SÅR.

VI MISTET VÅRT BARN, VI HAR IKKE ORD, VI SER ETTER TEGN, MEN MANGLER ET HÅP.

SÅ STILLE VI GÅR, SÅ STILLE VI GÅR 

 

ALDRI FIKK VI SE DITT ANSIKT, ALDRI RØRE VED DIN HUD.

I ET LUKKET ROM DU LEVDE, SKJULT FOR ALLE, SETT AV GUD.

ALDRI FIKK VI SE DITT ØYE SPEILE JORDENS SKJØNNHET, LYSETS PRAKT.
ALDRI FIKK DITT ØRE HØRE GODE ORD VI SKULLE SAGT.
HYRDE, SÅMANN ELLER JEGER, LILLESØSTER, LITEN BROR?

HVEM VET OM DE MULIGHETER SOM DU ALDRI FIKK PÅ JORD?

FANTES DET I MODERSKJØDET KJÆRLIGHET OG HÅP OG TRO?

FINNES DET ET HUS AV DRØMMER HVOR EN UFØDT SJEL KAN BO?

 

SÅ STILLE VI GÅR VI BÆRER VÅR SORG MENS HJERTET ER FULLT AV SPØRSMÅL OG SÅR.

VI MISTET VÅRT BARN VI HAR IKKE ORD VI SER ETTER TEGN MEN MANGLER ET HÅP.

SÅ STILLE DET BLE SÅ ENDELØST TOMT I ALLE DE ROM DER GLEDEN VAR FØR.
SÅ ENDELØST TOMT Å STÅ VED EN GRAV VI KAN IKKE MER VÅR GRÅT STILNER AV 

Den 15. oktober var det den internasjonale dagen for barn som døde før, under eller rett etter fødselen. Da skal man tenne et lys for disse små sjelene. Jeg tenkte på det etter fødselen av Lille mirakel, men klarte ikke å huske den nøyaktige datoen, og da jeg endelig fant det ut, var minnedagen over. Men jeg vil prøve å gjøre denne dagen til en markering hvert år framover, og da vil jeg ikke bare minnes de tre englene mine som har fått et navn og en grav, men alle de andre som jeg mistet i 1. trimester. Spirene som ennå ikke hadde fått noe tydelig ansikt, men likevel hadde en sjel og var gjenstand for så mye håp og drømmer om framtiden.

Sitatene er utdrag fra en kirkekonsert jeg ble invitert til av den lokale menigheten på allehelgensdag det året jeg hadde mistet tvillingene. Tårene trillet stille under hele konserten, og etterpå var jeg utslitt, men det var likevel veldig fint å få være med på. I ettertid har jeg fått vite at Landsforeningen for uventet barnedød har et helt spesielt forhold til denne konserten, og det er egentlig ikke så rart siden den først ble skrevet av en prest som ville trøste et foreldrepar som hadde mistet barnet sitt. Den fins også som bok og heter Sommerlandet. Tanken er at alle barna havner der når de forlater oss og blir godt passet på. Det er en fattig, men likevel fin trøst.

Ellers går formen og humøret opp og ned som en jojo for tiden. Her om dagen skulle jeg kose meg med julegavenyheter, men stemningen ble snart brutt da jeg så en bok som het "Lillebror i julegave". Da ble jeg nødt til å finne på noe annet. Sjelden har Mariah Carey hatt mer rett i teksten sin, All I Want for Christmas Is You. 

En ulykke kommer sjelden alene

dead cat
Licensed from: igorad / yayimages.com

Jeg hadde akkurat begynt å føle meg bittelitt bedre og kom sånn noenlunde munter tilbake fra kafebesøk med en nær venninne da jeg fikk den nådeløse beskjeden. Katten min var blitt funnet påkjørt og drept. Eller strengt tatt var det ikke min katt, men jeg hadde tatt meg av ham som om han var det. Og når man inderlig ønsker seg barn, øser man all den uforløste morskjærligheten utover katten istedet. Han var i praksis barnet mitt, og nå var også han død. Som om ikke det var nok, hadde han visst fått så hard medfart at jeg ble frarådet å se ham.

Jeg sluttet å spise etter at jeg fikk den beskjeden og ble sittende våken i sengen i nesten hele natt med øyne så store som tinntallerkener av sjokk. Vekslet mellom å være helt stiv av skrekk og skjelve som et aspeløv. Dette trengte jeg virkelig ikke nå. I løpet av de siste to årene har jeg mistet tre barn og to katter, og da regner jeg ikke en gang med de tre spirene jeg mistet i 1. trimester i fjor. En av jordmødrene på sykehuset rådet meg til å konsentrere meg om kjæledyr istedenfor barn. I og for seg ikke den dummeste tanken, men det hjelper lite når selv kjæledyrene blir tatt fra meg i tur og orden. Livet er rett og slett bare beksvart for tiden.

Jeg må bare prøve å sette den ene foten foran den andre og overleve fra minutt til minutt fram til dette her går over, for det må det bare.

 

Halvveis i barseltiden

Woman with depression
Licensed from: BDS / yayimages.com

 

I går var det tre uker siden Lille mirakel ble brutalt født og døde, og jeg tenkte at det kanskje var på tide at jeg tok meg en ordentlig handletur. Første uken kunne jeg nemlig knapt gå utenfor døren uten å skjelve så mye at jeg følte meg på nippet til å segne om. Andre uken hadde jeg mer enn nok med å stille opp i begravelsen samt to ganger hos fastlegen, og tredje uken har jeg følt meg såpass uggen - sannsynligvis en bivirkning av influensavaksinen - at alle ærender er blitt utsatt. Jeg følte meg ganske svimmel og litt skjelven i beina da jeg skulle gå ut døren, men hadde allerede testet ut gåformen i ukene før, så det var ingen åpenbar grunn til at det ikke skulle gå bra etter at blodprosenten var kommet på plass igjen. 

Vel, så feil kan man ta.

Jeg gjorde nemlig den fatale feilen at jeg endte opp med å lesse på såpass mye når jeg først var ute og handlet at jeg endte opp med en halvtung papirpose med bøker, samt  to fulle og relativt tunge bæreposer med dagligvarer. Tenkte nemlig et øyeblikk at jeg ikke lenger trengte å være redd for å bære tungt siden jeg ikke var gravid, og glemte helt av det jeg hadde lest om å unngå å bære tungt i barseltiden for bekkenbunnens skyld.

Det ble en dyr lærepenge.

Jeg hadde ikke gått mange metrene før jeg hadde vondt overalt, og da jeg kom hjem, gikk det et par timer før jeg kunne løfte kaffekruset uten å skjelve kraftig i hendene. Deretter begynte jeg å blø. Rødt, friskt blod. Eller kanskje det var sårvæske? Det virket iallfall som om jeg hadde rippet opp i såret som grodde i livmoren, for de siste par dagene hadde jeg hatt minimalt med renselse, og det lille som kom ut, var helt hvitt. Senere på kvelden begynte det å dunke skikkelig i underlivet, av den typen som gir en skikkelig tyngdefølelse og gir en lyst til å legge ispose på de nedre ekstremitetene. Måtte ta Ibux for å greie å slappe av.

Som om ikke det var nok, begynte jeg å få skikkelig vonde tak i lysken med ilinger nedover beina for et par timer siden, og de har fremdeles ikke gitt seg til tross for cocktail av Ibux og Paracet. Minner definitivt om etterrier, selv om jeg trodde det skulle være slutt på det nå. Og det til tross for at blødningen gav seg i natt. 

Det er helt tydelig at det ikke bare er psyken min som er skjør for tiden.

Ellers har jeg strevd litt med hemorrider etter fødselen. Jeg har aldri hatt det før, så vet i grunnen ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Så lenge det ikke er fryktelig plagsomt, har jeg i grunnen bestemt meg for å vente til seksukerskontrollen og heller ta det opp da. Men jeg leste et sted at hemorrider en en god grunn i seg selv til å unngå å løfte tungt. Faktisk skulle man til og med unngå å stå altfor lenge. Nå tror jeg ikke at jeg kan være blant de verste tilfellene, men jeg vil jo ikke gjøre noe som kan forringe tilstanden heller.

For en uke siden ble jeg også kjent med et annet barselfenomen, nemlig akutt forstoppelse. Det var jeg ikke forberedt på siden det ikke skjedde forrige gang. Men plutselig hadde det samlet seg opp så mye at det nesten så ut som om jeg skulle presse ut et barn igjen. Tror også jeg må ha vært litt dehydrert, til tross for at jeg drikker mer enn de fleste og ikke ammer. Men jeg har i grunnen følt meg dehydrert siden fødselen, og selv om jeg drikker mye, tisser jeg mye mindre enn vanlig, og det som til slutt kommer ut, er mye mørkere enn ellers.

Forrige uke fikk jeg også stifte bekjentskap med et annet festlig fenomen i barseltiden, nemlig stinkende renselse. Jeg stusset forrige gang da jeg leste at mange syntes renselsen luktet ekkelt, for jeg syntes det var helt greit den gangen. Luktet ikke akkurat parfyme, men ikke slik at jeg rygget bakover heller. Men i begynnelsen av forrige uke da renselen gikk over fra å være blodrød til rustrød blandet med gult, stinket det plutselig råtten fisk. Da husket jeg plutselig at en gynekolog en gang hadde spurt meg om det luktet fisk en gang hun skulle finne ut om jeg hadde vaginose, og begynte å lure på om jeg kunne ha fått en infeksjon. Ble ikke akkurat bedre av at jeg akkurat hadde tatt influensavaksinen og hadde fått beskjed om at jeg kunne føle meg litt uggen av den grunn, så da var det umulig å vite om det ev. kom av en infeksjon i livmoren istedet. Hadde ikke spesielt lyst til å dra opp på fødeavdelingen, så jeg googlet istedet. Der fikk jeg ganske sprikende svar. Alt fra at det var normalt at renselen luktet død og fordervelse, til at det ikke var det. Men så stoppet den plutselig opp rett før helgen, samtidig som uggenhetsfølelsen forsvant, og dermed var probelmet forhåpentligvis løst. Det friske blodet som kom etter handleturen i går, luktet ikke vondt.

Jeg vet at jeg er priviligert som kan ringe fødeavdelingen direkte og slipper å gå via primærhelsetjenesten, og det er jeg evig takknemlig for. Men da jeg ble lagt inn drøyt to uker etter at jeg ble utskrevet i forfjor pga. mistanke om ny blodforgiftning, holdt jeg på å freake ut fullstendig da jeg havnet på det gamle rommet mitt. Heldigvis varte det bare en halv dag da det viste seg å være en uskyldig høstforkjølelse, men jeg var så nedkjørt fra før at det var nok til å gjøre meg så svak og svimmel at jeg holdt på å gå i bakken da jeg møtte opp i resepsjonen, og det føltes som et fryktelig nederlag.

For to uker tidligere hadde jeg mobilisert alt jeg hadde av krefter for å forlate avdelingen med stil. Dvs. gående på egne bein og sånn noenlunde striglet. Jeg tiltet derfor nesten helt av å skulle være hjelpeløs igjen på et sted der alle de vonde minnene satt i veggene. De hadde riktignok sagt velkommen snart igjen da jeg dro, men det var underforstått at neste gang skulle jeg føde et levende barn. Og jeg var mest av alt redd for at om jeg framstod som svak, ville jeg bli frarådet å prøve igjen. Det bekymret meg mye mer enn at jeg kanskje kunne være alvorliig syk. For fødeavdelingen var ikke primært et sted der jeg kunne bli tatt vare på, men et sted der jeg måtte prestere og gjøre et godt inntrykk. Samtidig var jeg selvsagt livredd for at noe kunne være eller bli ødelagt for godt inni livmoren, for da ville det ikke være noe håp igjen. Og håpet var det eneste jeg hadde å klamre meg til, for nåtiden var bekmørk. 

Denne gangen var det ingen som ønsket meg tilbake igjen da jeg dro, og jeg vet ikke lenger om jeg har noen grunn til å ta vare på meg selv. Jeg prøver så godt jeg kan fordi jeg vet det er lurt, men om jeg ikke skal prøve igjen, er hovedmotivasjonen borte. Forrige gang  følte jeg at det var helt meningsløst at jeg skulle leve videre når de viktigste skattene mine lå i graven, men tankn på at jeg kunne skaffe dem et levende søsken, gjorde at jeg greide å undertrykke den impulsen og likevel holde det gående. Istedet har jeg skaffet dem en lekekamerat i det hinsidige. Hvor meningsløst er vel ikke det? Og samtidig er det umulig å angre på at man har båret fram et perfekt barn. Man kjenner bare på et fryktelig savn og den totale avmakt.

Jeg bruker mye tid og krefter på å verge meg mot de vonde tankene og følelsene. De siste nettene har jeg sovnet altfor sent fordi det har strømmet på med påtrengende minner hver gang jeg har lagt meg til for å sove. For å slippe å grave meg ned i hengemyren, har jeg da ril slutt tatt fram en serie på nrk.no helt til jeg har prøvd å sovne igjen. Og slik har det fortsatt noen runder til jeg endelig har sloknet.  

Når jeg googler barseltid, kommer det mange treff om utslitte mødre med skrikende barn og manglende søvn pga. for mye å gjøre. Det eneste vi har til felles er at man visstnok blir sliten av alle hormonendringene i seg selv. Men sorg kan visstnok gjøre en vel så utslitt som et krevende barn, og det kan også føre til en vel så tåkete hjerne som den berømte ammetåken. I tillegg mangler man alle endorfinene som man skal få rett etter fødsel. Selv om det virker jo ikke helt som om alle barselkvinner med levende barn får dem heller. Bare spør dem med fødselsdepresjon.

Det står imidlertid kun om mødre med fødselsdepresjon som har fått levende barn når man googler, og alt hjelpeapparatet som står klart, mobiliserer først og fremst for å hjelpe henne i rollen som mor. Ergo står ikke det samme apparatet klart til å hjelpe mødre med barseldepresjon uten barn, og det til tross at det må ligge i sakens natur at alle barselkvinner uten barn nødvendigvis må være mer eller mindre deprimerte. Men av det lille jeg har funnet ut, fins det ingen systemer som står klare for å hjelpe etter en dødfødsel, så det er veldig tilfeldig hvilken hjelp man får, og uansett må man finne ut av det meste selv på et tidspunkt i livet der evnen til å hjelpe seg selv er på bånn. Eneste fordelen med å miste flere ganger, er at man vet litt mer om hvordan ting fungerer og ikke minst om hvordan de ikke fungerer. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, er en hul trøst nå.

En uke etter begravelsen

Lyskjeglen der vi tente et lys for Lille mirakel før jeg forlot sykehuset


Det har blitt mange tårer og mye verking i mage og bryst den siste uken. Den fysiske formen har vært en del bedre enn den første uken jeg var hjemme fra sykehuset, men psykisk er det blitt desto verre. Jeg kjenner at jeg syns det blir stadig vanskeligere å snakke om det som har skjedd. Istedet ligger det som en stor verkebyll inni meg. Har søkt hjelp og skal ha min første terapitime om to uker. Håper jeg ikke er blitt helt lukket som en østers innen da.

Jeg veksler mellom å være distansert og fullstendig knust. Følelsene kommer over meg uten forvarsel, og stemningsskiftet kan skje på bare noen sekunder, Jeg blir stadig bombardert med gjenopplevelser og inntrykk som skal fordøyes fra ulike vinkler. Følelser og fornuft går dessuten i utakt. Hodet prøver forgjeves å temme instinktet. Rasjonalitet og underbevissthet spiller ikke på lag.

På sykehuset var det de av personalet som gjorde ting bedre og de som gjorde det verre, alle i beste mening. Sannsynligvis fins det ingen fasit på hvordan man skal forholde seg til noen som har født et barn som døde ved fødselen, så jeg har ingen problemer med å forstå utfordringen i en hektisk arbeidshverdag, men noen er likevel mer lydhøre enn andre.

For meg personlig har de mest belastende kommentarene vært av typen:

- Livet kan være fint uten barn også - det er på tide å innstille seg på et liv uten barn (mindre enn ett døgn etter fødselen og fremdeles full av dop)

- Vi kan ikke rå over naturen (nei, men livmorhalsen min sviktet etter alle soletegn pga. senskade etter en operasjon - hvor naturlig er det? - og dere har ikke villet gi meg alle hjelpemidlene som stod til rådighet for å kompensere for dette pga. et stivbeint regelverk og manglende dømmekraft)

- Hvor har du vondt hen? Kvinner som har født vaginalt skal ikke ha vondt (Og hvem har bestemt det?! Holder det ikke at jeg våkner av smerter og etterrier - må jeg rettferdiggjøre meg selv på toppen av det hele for å få smertestillende? Holder det ikke at jeg faktisk har greid meg uten sovepiller denne gangen?)

Det hører med til historien at de to første kommentarene kom uten at jeg hadde sagt noe som helst eller gitt uttrykk for at jeg var klar til å starte noen diskusjon. Den siste kommentaren kom da jeg ba om mer smertestillende. Da to jordmødre på rad hadde kranglet om hver minste paracet, begynte jeg til slutt å gråte av oppgitthet og ren og skjær utmattelse. Kommentarene i parentes sa jeg selvfølgelig aldri høyt. Det lønner seg sjelden å komme på kant med folk man er helt avhengig av, så jeg brukte alt jeg hadde igjen av krefter på å beherske meg.

Man kommer langt med å ta hensyn til andres følelser og behov, men på et eller annet punkt kan denne sympatiseringen likevel føre til at man ender opp med å overkjøre seg selv istedet. Det er vondt å brenne inne med legitim harme av angst for represalier. Dette opplevde jeg for første gang i møte med helsevesenet ifbm. mitt aller første svangerskap. Det ble et så stort traume at det tok mange år før jeg klarte å snakke om det. Om ikke lenge klarer jeg forhåpentligvis å skrive et innlegg om det.

Til minne om Lille mirakel

Små føtter setter ekstra dype spor

They say memories are golden

well maybe that is true.

I never wanted memories,

I only wanted you.

A million times I needed you,

a million times I cried.

If love alone could have saved you

you never would have died.

In life I loved you dearly,

In death I love you still.

In my heart you hold a place

no one could ever fill.

If tears could build a stairway

and heartache make a lane,

I'd walk the path to heaven

and bring you back again.

Our family chain is broken,

and nothing seems the same.

But as God calls us one by one,

the chain will link again.

Er det noen som husker igjen dette smykket?

Lille mirakels talisman


Dette smykket fikk jeg av moren min like før innsett av Lille mirakel, og jeg bestemte meg der og da for at det skulle være hans, og at jeg ikke skulle ta det av meg før svangerskapet var fullført.

Da Lille mirakels tragiske skjebne var et ugjenkallelig faktum, lurte jeg derfor et øyeblikk på om jeg skulle legge det med i kisten til hans siste reise, men jeg bestemte meg istedet for å beholde det som et evig minne om ham. Det hang selvsagt rundt halsen min under seremonien i sykehuskapellet i forgårs, og det kommer like selvfølgelig til å være med på urnenedleggelsen om ca. tre uker.

Engleøredobbene jeg fikk av presten etter at den svarte bilen hadde kjørt av gårde med tvillingene mine, fikk ligge i fred blant gravferdsminnene deres. Dem hadde jeg også hatt på meg ved urnenedsettelsen for snart to år siden, men det føltes litt feil å bruke dem til et annet barn. Og hva var da mer naturlig enn å bruke det smykket som hele tiden hadde vært hans?

Kroppen min ser for øvrig ut som en ballong som det plutselig er gått hull i, og jeg skrumper stadig mer inn for hver dag som går.   Plutselig så jeg en linje langs ene munnviken som jeg aldri hadde sett før. Forløpig har rynkene mine begrenset seg til øynene og pannen, men det er det tydeligvis slutt på nå. Jeg passer også inn i klærne jeg gikk i før hormonkiloene og -oppblåstheten begynte å bygge seg opp i løpet av alle forsøkene jeg gjennomgikk etter at jeg mistet tvillingene. Og som en følge av det merker jeg heller ikke like mye til spiserørsbrokken lenger. 

Siden jeg fødte så altfor tidlig, har jeg sluppet unna både strekkmerker og rifter, men om man mister etter uke 20, er det visst fare for at melkeproduksjonen kan sette i gang. Derfor fikk jeg noen tabletter som skulle hindre det dagen etter fødselen, men jeg ble likevel advart ved utskrivelsen fra sykehuset om at det fortsatt kunne skje, og at jeg i så fall burde binde opp brystene med noe stramt. Jeg ble også forklart at om jeg stimulerte brystene, ville jeg mest sannsynlig få melk i dem, men det var selvsagt ikke aktuelt. Nå er de blitt påfallende myke sammenlignet med før fødselen, og forsåvidt også før jeg ble gravid.

Siden jeg ikke lenger er gravid og hverken må tenke på barnets helse eller takle svangerskapsplager som oppblåsthet, kvalme, sure oppstøt eller halsbrann mer, har jeg prøvd å nyte alle bordets gleder som jeg har måttet forsake akk så lenge nå. Det er derfor blitt en del vin, musserende, brie, blåmuggost, spekepølse, sashimi, fet fisk og krydret mat siden jeg kom hjem fra sykehuset. I motsetning til da jeg ble utskrevet etter dødfødslene til tvillingene, smaker faktisk vinen veldig godt nå. Tror rett og slett at jeg fortsatt var for nedkjørt forrige gang til å ha noen glede av den. Denne gangen har jeg tross alt ikke hatt blodforgiftning.

Men innimellom dunker det fortsatt i underlivet, og jeg blør fremdeles såpass mye at det ikke holder med truseinnlegg, så det er likevel umulig å glemme at jeg faktisk har født for mindre enn to uker siden. Hele brystpartiet er dessuten fryktelig ømt og spent, noe jeg innbiller meg må være psykisk. I tillegg skjelver jeg fortsatt ofte i buk og hender, både ved fysiske anstrengelser og psykiske belastninger.

Må innimellom minne meg selv om at det fortsatt er over fire uker igjen av barseltiden. Da vikarlegen tok pulsen i går, lå den på 80, som har vært typisk for meg gjennom hele dette svangerskapet, og da fastlegen sjekket buken min en uke før der igjen, var den fortsatt hoven og lettere øm slik man tydeligvis kan forvente mindre enn en uke etter fødselen. Men på blodprøven som ble tatt nå på mandag, hadde stoffskifteverdiene allerede begynt å normalisere seg litt, selv om hcg fortsatt ikke kan være ute av kroppen. Fastlegen tippet at jeg kunne hatt et nivå på rundt 100 000 før jeg fødte, og så skal visst verdiene halvere seg annenhver dag.

Hos vikarlegen

Merker etter veneflonen som ble satt rett før fødselen og tatt ut på operasjonsbordet samme natt, 9 dager senere


I dag måtte jeg ringe fastlegekontoret for hastetime igjen for å få sjekket infeksjonsstatus. Fastlegen viste seg å være på ferie, men jeg fikk time sent på dagen hos vikaren hans istedet. Jeg kjente ikke denne vikaren og har ikke hatt spesielt gode erfaringer med de tidligere vikarene hans, så jeg var litt spent.

Da jeg kom inn på venteværlset, skjønte jeg fort av legesekretærene at det var litt dramatikk på gang. Først måtte de flytte en pasient som hadde sterke smerter inn på et annet rom. Deretter skulle de ta ekg, men det varte ikke lenge før de ville ringe ambulanse. Da tok det heller ikke lenge før ambulansepersonell strømmet inn døra, og først en lang stund etterpå ble pasienten geleidet ut av ambulansefolket. Under disse omstendighetene kom det ikke akkurat som noen bombe at legen var kraftig forsinket.

Og mens jeg satt og ventet, kom det inn to mødre med småbarn, ett av dem i barnevogn. Tårene spratt med en gang da synet av barnet umiddelbart fikk meg til å tenke på min egen stakkars engel som var blitt sendt av gårde med likbilen dagen før.

Heldigvis viste vikarlegen seg å være en hyggelig overraskelse når jeg endelig slapp inn til ham. Han hadde tatt seg bryet med å lese epikrisen fra sykehuset først og var fullt oppdatert. At crp og leukocyttene hadde gått litt opp igjen var visst ikke så overraskende så lenge jeg hadde et sår i livmoren som fremdeles holdt på å gro, men han tok for sikkerhets skyld nye prøver som heldigvis fortsatt lå rundt samme nivå. Jeg reagerte også på at tromobocyttnivået hadde mer enn doblet seg siden utskrivelsen fra sykehuset, men det var visst veldig vanlig i kjølvannet av en infeksjon.

Ellers ble vi enige om at det kunne være fornuftig for meg å ta influensavaksinen, så jeg ble satt opp til vaksinering over helgen. Hentet ut selve vaksinen på apoteket på vei hjem, slik at jeg ikke skulle risikere å måtte gå i skytteltrafikk mellom apotekene samme dag som vaksinen skal settes. 

Etterpå var jeg skrubbsulten. Hadde nemlig ikke hatt noe særlig matlyst før jeg dro til legen. Var derfor veldig glad da jeg så en foodtruck med take away-thaimat på hjemveien. Nå som jeg ikke lenger er gravid, tåler jeg nemlig thaimat igjen. Aldri så galt at det ikke er godt for ihvertfall noe ...

I barsel og begravelse

Lille mirakel blir lagt i kisten


I dag ble den vesle gutten min på 450 gram og 28 cm lagt ned i den bittelille barnekisten, jordfestet, velsignet og minnet av sykehuspresten og sendt av gårde i en stor, svart bil med hvitt kors, for så å kremeres og legges i en hvit barneurne med bamse på. Der skal han vente til steinhuggerne har fått inngravert navnet hans på tvillingsteinen, før han endelig kan senkes ned i graven til søsknene sine om 3-4 uker. 

Det ble et sterkt gjensyn med Lille mirakel i dag like før minnestunden startet. Trekkene hans hadde blitt spissere siden sist. Det gjorde ham litt mer til en dukke enn et barn. Jeg rygget instinktivt bakover da jeg så ham og stivnet til, som om jeg hadde sett et gjenferd. Det hadde jeg jo på sett og vis også. Jeg ble stående som frosset fast og se på mens han fikk påsatt den lille luen han hadde fått av sykehuset, og deretter ble tullet inn i det gule babyteppet som mor hadde strikket til ham.

Tårene silte stille, og nesen dryppet nesten uavbrutt gjennom hele den surrealistiske seansen. Jeg var helt på siden av meg selv og greide ikke å gjengjelde omfavnelsene som folk ga meg underveis. 

Etterpå var jeg innom fødeavdelingen for å hente epikrisen som avtalt, men jeg har ennå ikke orket å se på den. Forrige gang hadde jeg ikke nerver til å lese den før jeg måtte ta meg sammen for å være forberedt til ettersamtalen to måneder etterpå. Det var som å se dødens dokument som jeg ikke kunne gjemme fort nok bort igjen. Det trigget altfor mange skremmende følelser og vonde minner.

Etterpå dro mor og jeg og spiste på en fin restaurant på Majorstua som hadde åpent til lunsj, mens far måtte dra rett til flyplassen for å rekke et fly som var bestilt lenge før vi visste at Lille mirakel ikke lenger skulle få leve mer.

Før forsamlingen ble oppløst, avtalte jeg også med presten å ta kontakt om en drøy måned. Håper at det kan hjelpe meg litt videre på den tunge veien som ligger foran meg nå.

Ellers har jeg allerede vært i kontakt med Landsforeningen for uventet barnedød (LUB) for å finne ut hva de har å tilby, og de har lovt å ta kontakt igjen etter begravelsen, så får vi se. Jeg er usikker på hva slags hjelp som finnes der ute. Den er iallfall ikke på sykehuset der jeg har født, eller den helsestasjonen jeg hører til. Forrige gang var jeg altfor satt ut til å oppsøke hjelp, men denne gangen skal jeg ihvertfall prøve.

For øvrig ble jeg litt betuttet da jeg fikk blodprøvesvarene fra fastlegen i går ettermiddag, for de viste at infeksjonsverdiene hadde begynt å stige litt igjen. Riktignok ikke mye, men dog, og særlig tatt i betraktning at jeg våknet av frostrier i natt og ble liggende lenge og skjelve i sengen før jeg fikk varmen tilbake. I dag morges viste attpåtil tempen bare 35,4, og det var den høyeste verdien etter at jeg hadde prøvd flere ganger. Dvs. at den egentlig kun viste 34,9, men så har sykehsuet lært meg at man skal legge til 0,5 ved måling i armhulene. Under normale omstendigheter ville jeg ha ringt til føden og hørt for sikkerhets skyld, men jeg orket bare ikke å styre med min egen helse på Lille mirakels store avskjedsdag.

Jeg har begravd barnet mitt i dag. Finnes det noe mer absurd å si enn det? Begravelsesagenten sa det var vondt å se. Presten sa det var naturstridig. Far sa det var uvirkelig. Mor sa hun manglet ord.

Postpartum

På intensivavdelingen

Nurse connecting an intravenous drip
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Jeg våknet opp etter utskrapningen av morkaken allerede på operasjonssalen mens teamet holdt på å rydde opp. Det har faktisk aldri hendt meg før. De registrerte at jeg var våken, sannsynligvis fordi de så det av overvåkingsapparatene. Jeg greide bare såvidt å grynte til svar og gikk ut og inn av bevisstheten. Det ble som et slags flimmer på film, der man blir bombardert av mange korte og avbrutte bilder. I flere timer etterpå så jeg dobbelt på intensivavdelingen når jeg ikke konsentrerte meg. 

Det var likevel noe trygt og godt ved å være på intensiven. Slik opplevde jeg det da jeg mistet tvillingene også, til tross for at jeg lå der alvorlig syk med blodforgiftning. For når man er veldig dårlig, har man ikke overskudd til å forholde seg til noe mer enn å bli frisk, og dermed kunne jeg en stakket stund blokkere den grusomme virkeligheten ute. Helt til jeg fikk en visitt av en av legene som hadde vært på vakt da avgjørelsen om å sette meg i gang ble tatt. Hun la ansiktet i medlidende folder og sa: "Og så i uke 23!" Blikket mitt stivnet til mens jeg kjempet for å holde masken og sa inni meg selv: "Vær så snill, må du virkelig pirke borti dette nå?!" Deretter så jeg bare tomt tilbake på henne og lot være å svare. Heldigvis gikk hun sin vei rett etterpå.

Ellers kom det stadig folk inn som enten skulle snakke med meg eller intensivsykepleieren som overvåket meg, eller ta blodprøver av meg. Det siste var ganske problematisk siden de ikke kunne ta dem rett fra veneflonene siden jeg tydeligvis hadde konket den ene under fødselen, og den nye, improvisoriske som ble lagt under operasjonen ikke dugde. Den andre ble brukt til intravenøs behandling og kunne heller ikke tas blodprøver fra. En endte opp med å prikke meg i fingertuppen, klemme ut og skrape bort dråpe for dråpe til hun trodde hun hadde nok, men noen timer etter kom labfolkene tilbake fordi prøven ikke overraskende hadde vært forurenset. De føeste blodårene mine var allerede blitt ødelagt ved innleggelsen da to personer gjorde fire feilstikkinger til sammen før tredjemann endelig klarte å legge en veneflon på femte forsøk. Til slutt var det bare de aller flinkeste som fikk lov å stikke meg, men da var det allerede blitt gjort så mye skade at jobben var temmelig håpløs. For øvrig sljlnte jeg etterhvert at en del av legene som kom inn for å snakke med meg, egentlig var ute etter å observere meg, så jeg var tydeligvis under nøye overvåking.

Selv kunne jeg godt ha spart meg for all oppmerksomheten, for det var utrolig slitsomt å prate med folk, og det var uansett så mange kokker med i bildet at det ikke var noen som kunne svare meg ordentlig på det jeg lurte på. Alle refererte hele tiden til andre, og når de andre endelig kom, hadde jeg glemt hva jeg skulle spørre om. Omsider fikk jeg også mat rundt kl. 12 som ble kjørt ned fra fødeavdelingen, for på intensiven pleide pasientene å være for syke til å spise, så der hadde de ikke noe særlig mat. Det smakte godt med brunch, men jeg hadde ikke før satt meg opp i sengen før tårene automatisk begynte å trille helt ukontrollert. Slik var det å bli bedre - med en gang de fysiske problemene forsvant, kom de psykiske desto hardere tilbake.

Men så ble jeg endelig erklært for frisk til å være lenger på intensiven, og da kom jordmoren som hadde satt meg i gang kvelden før, og hentet meg. Idet hun trillet meg inn på det gamle rommet mitt, spratt tårene helt ukontrollert. Da kunne jeg ikke lenger rømme fra den grusomme virkeligheten. Dessuten var jeg fortsatt ganske utmattet mens jordmor tok ut kateteret og maste på at jeg måtte komme meg på badet og dusje så jeg unngikk blodpropp, for det var man visst særlig utsatt for i barseltiden. På intensiven var det ingen som hadde stilt noen krav til meg, men hvor lenge var Adam i paradis? 

Det eneste fine med å være tilbake på føden var at jeg endelig fikk se nærmere på Lille mirakel før han ble sendt av gårde til obduksjon. 

Neste dag var det på tide å ta tak i alt det praktiske, enten jeg ville eller ei, så det ble samtaler med både sykehusprest, sosionom og leger. Det ble heldigvis mindre tungt enn jeg hadde fryktet, men jeg hadde aldri orket å ta de samtalene samme dag som jeg kom tilbake fra intensiven. Ellers fortsatte folk å komme inn på rommet i ett sett, som enten skulle ta blodprøver av meg, måle infeksjonsparametre som temp, puls, respirasjonsfrekvens, oksygenmetning og blodtrykk, eller gi meg tabletter eller intravenøs behandling. Den ene veneflonen ble til slutt så dårlig at penicillinen sev ut i vevet istedenfor i blodåren, så hånden min svulmet opp til det ugjenkjennelige. Da måtte vi bite i det sure eplet og legge en ny, men for en gangs skyld kom det en ekspert som fikk det til på første forsøk.

Til slutt var infeksjonsverdiene mine så fine at jeg kunne slippe mere antibiotika, men til gjengjeld hadde blodprosenten min fortsatt å synke og var nå helt nede i 8,1 til tross for at jeg hadde begynt å ta høydosejern. Da ble det besluttet å gi meg nesten en liter med blodoverføring før jeg fikk dra hjem. Til tross for at det hadde gått ganske greit å gå på badet, ble jeg overrasket over hvor skjelven jeg var da jeg skulle gå ut av sykehuset, så jeg endte opp med å bli trillet ut i rullestol. Jeg fikk med meg utskrift av de fleste  blodprøvesvarene mine, men bakterieprøven som ble tatt av morkaken mens jeg lå i narkose, hadde det ennå ikke kommet noe svar på, så epikrisen var ikke ferdig da jeg dro. Før jeg forlot sykehuset, var jeg innom kirkerommet en tur og tente et lys for Lille mirakel. Da jeg endelig kom hjem, var det allerede blitt kveld.

Det er det nå seks dager siden, og jeg vet ikke hvor dagene er blitt av. For alt jeg skal gjøre nå, tar så fryktelig lang tid at dagen er omme før jeg vet ordet av det. Det meste av kreftene har gått med til å forberede begravelsen til Lille mirakel, men jeg har også vært hos fastlegen. Infeksjonsverdiene mine har heldogvis fortsatt å synke etter at keg avsluttet antibiotikabehandlingen, men jeg har fortsatt vært blek om nebbet fram til nå. Inntil i går blødde jeg fremdeles blodrødt, og da det økteå så det lå en dam oppå bindet, ble jeg litt engstelig. Heldigvis har det mørknet bittelitt etter det, så nå har jeg senket skuldrene igjen. Det er visst vanlig å blø litt lenger enn vanlig npr man har hatt en stor blødning ifbm. fødselen. Sist varte renselsen i nesten to måneder.

Jeg har ikke lenger feber, selv om temperaturen steg raskt rett etter blodoverføringen, men jeg er fuktigere i huden enn jeg pleier. Ikke godt å si om det like godt kan skyldes hormoner. Etter at jeg mistet tvillingene, våknet jeg med søkkvåte hender hver morgen, så dette er i grunnen ingenting i sammenligning. Det største problemet er at jeg begynner å skjelve i hele kroppen etter å ha stått oppreist i ti minutter, så 50-årsdagen jeg skulle vært i på lørdag, kunne jeg bare glemme. Jeg ble lovet rask bedring av sykehuset etter blodoverføringen, så forhåpentligvis slår det snart til, men først må jeg komme meg gjennom begravelsen.

Og så ble Lille mirakel født

En av de tre verste dagene i mitt liv

Aaaagh the pain - woman in hospital
Licensed from: lovleah / yayimages.com

Det burde kanskje ikke forundre noen at jeg forbinder fødeavdelingen med død. Jeg ble attpåtil trillet inn på akkurat samme rommet som sist da jeg skulle føde Lille mirakel for en uke siden. Det første rommet hadde gitt litt håp, for der hang det et bilde på veggen som et foreldrepar hadde donert til fødeavdelingen som takk for at de hadde reddet gutten deres som tilfeldigvis hadde samme navn som jeg hadde bestemt meg for å kalle Lille mirakel. Jeg hadde håpet i det lengste at det var et godt tegn, men det håpet brast da jeg ble trillet inn på dødsrommet istedet lørdag kveld.

Jordmoren begynte med å sette fire stikkpiller med Cytotec som skulle framprovosere dødfødselen. Såvidt jeg vet, kalles det her til lands for prematur fødsel når barnet er minst 22 uker gammelt, mens det før den tid blir definert som senabort. Lille mirakel var 22 uker og 1 dag gammel og bikket akkurat den grensen, mens tvillingene akkurat ikke gjorde det. Jeg har imidlertid lest at man i andre land setter den grensen ved 20 uker, så det er et definisjonsspørsmål. Jeg ble uansett regnet som flergangsfødende, og jordmor sa at kroppen pleide å huske, så derfor kunne det gå fort.

Jeg ble i den sammenhengen sterkt rådet til å legge et pussbekken i doskolen hver gang jeg skulle på do, slik at jeg ikke risikerte at Lille mirakel plutselig styrtet ned i toalettskålen. Bare tanken fikk meg til å grøsse, så da jordmor like etterpå sa at det kunne være de ville sende meg ut på toalettet med et bekken for å få fart på fødselen ved hjelp av tyngdekraften, trodde jeg nesten ikke mine egne ører. For var det noe jeg var blitt forsikret om tidligere, så var det at jeg skulle få slippe en ny skrekkopplevelse som da tvilling 1 plutselig styrtet ut i fødselskanalen mens jeg prøvde å tømme blæren på toalettet på gangen til fødepoliklinikken. Det historien gikk det nemlig fremdeles gjetord om på avdelingen. Men istedenfor å si hva jeg virkelig tenkte, nemlig hva med verdigheten til mor og barn oppi det hele, påpekte jeg bare at jeg ikke hadde hastverk med å få Lille mirakel ut og heller ville ta den tiden det trengte. Tanken var å kunne ta farvel i mitt eget tempo mens han fremdeles var i live. For i det øyeblikket han ble født, ville det være ubønnhørlig slutt.

Da jeg hadde en MA for ett år siden og endte opp med å måtte ta Cytotec hjemme fordi ingenting hadde kommet ut av seg selv da jeg sluttet med hormontilskuddene til tross for stor blødning, fikk jeg bare to stikkpiller, og det var jammen meg mer enn krutt nok, så jeg ble litt skeptisk da jeg måtte sette dobbelt så mange denne gangen. Særlig med tanke på at livmorhalsen allerde var åpen og jeg hadde kjent opptakten til rier bare jeg oppholdt meg litt lenge på toalettet eller hadde sittet oppreist i sengen, men jeg tenkte at det helt sikkert vanligvis skulle mer lut til for å få ut et foster på over 22 uker enn et som bare var 6-8 uker gammelt og tidde stille. Jordmor klagde dessuten over at det var nokså tørt der inne siden fostervannet hadde gått, og at noen av pillene derfor hang igjen på fingeren hennes, men hun håpet at ihvertfall noe ble liggende igjen. Klokken var da blitt kvart over seks om kvelden, og personalet var forberedt på at fødselen kanskje ikke ville komme i gang før dagen etter. Det var nemlig normalen, men når har jeg noen gang født normalt?

I de neste tre timene merket jeg ikke så mye, annet enn de vanlige murringene man ofte kjenner dagen før man får mensen. Selve situasjonen var så umenneskelig at jeg var helt på siden av meg selv og pratet som om dette var helt dagligdags. Jeg visste at jeg måtte spare på kreftene til det som skulle komme og hadde dessuten blitt lovt full pakke med smertelindring, inkludert epidural om det skulle bli nødvendig. De startet med å gi meg en Oxynorm-tablett sammen med de første abortpillene. Det var nok også litt av hrunnen til at det tok en stund før jeg fikk vondt. Et sted mellom kvart over ni og halv ti måtte jeg imidlertid fort ha påfyll av smertestillende, og etterpå startet det et kappløp der smertene hele tiden var i forkant av de nye smertestillende som ble gitt. Mao hadde jeg ikke før fått sterkere saker innabords, inkludert morfinsprøyte rett i låret, før smertene ble enda verre. Riene gikk i ett, med halvannet minutt på og et halvt minutt med lavere topp, men de gav seg aldri helt før de startet igjen. Da jordmor så snakket om at jeg egentlig skulle ha fått nye tabletter for en halvtime siden, trodde jeg det var mer smertestillnde hun mente, men istedet dukket hun opp med to nye Cytotec-tabletter som jeg skulle ta oralt. Jeg protesterte svakt og spurte om dette virkelig var nødvendig, men fikk bare til svar at det var det som var rutinen. Klokka var da kvart over elleve. 

Det gikk ikke mer enn fem minutter før jeg var på et helt annet smertenivå, som jeg aldri hadde opplevd før, og sendte jordmor av sted for å skaffe epidural. Men mens hun var ute, skjønte jeg at jeg måtte ha kommet i utdrivningsfasen, for nå var det vondt selv når riene dabbet litt av. Hele underlivet stod i spenn, og hver minste bevelgelse eller berøring gjorde alt bare mye verre. Jordmor måtte derfor avbestille anestesilegen og gjøre seg klar til å ta imot Lille mirakel. Jeg fikk overtalt henne til i det minste å hi meg lokalbedøvelse som hun såvidt rakk å sprøyte inn (en slags gele i åpningen av fødseleskanalen) før Lille mirakel ble født. Jeg hadde i mellomtiden gjort noen hakvhjertede forsøk på å presse, men for det første følte jeg at jeg ikke fikk noe særlig tak, og for det andre gjorde det mere vondt enn å la være. Så den uimotsåelige trykketrangen som alle snakker om, er bare bullshit, spør man meg. Og det er iallfall ikke sant at utdrivningsfasen er bedre enn åpningsfasen.Kroppen min jobbet imidlertid godt for meeg, så en gang da Lille mirakel hadde sklidd et godt stykke framover i et rykk før jeg hadde fått summet meg til å gjøre noe som helst, fikk jeg stor skryt av jordmor fordi jeg var så flink til å presse, kremt. Klokka fem på tolv var det hele over, og Lille mirakel ble født med stumpen først, akkurat som de to andre englene mine.

Jeg ble bare liggende helt apatisk og hørte at jordmor nummer to tok seg av Lille mirakel, mens jordmor nummer en fikk det travelt med å få ut morkaken. Jeg blødde nemlig mye og fortsatte å blø ukontrollert i minuttene som fulgte. Lille mirakel ble svøpt i et teppe og lagt oppå brystet mitt, men jeg greide ikke å løfte opp hodet for å se på ham mens de to jordmødrene arbeidet for harde livet med å få morkaken ut. Istedet kom det mere blod i svære klumper. Til slutt ble fødselslegen tilkalt og var med på å trykke, fremdeles til ingen nytte, og innen tre kvarter etter fødselen ble jeg trillet inn i full fart på operasjonsstuen. På det tidspunktet hadde jeg begynt å skjelve ukontrollert og hakket tenner til jeg ble lagt i narkose. Jeg hadde fått lagt to nye venefloner som skulle brukes til det formålet rett før fødselen ble satt i gang, men pga. de hftige riene hadde jeg ikke greid å skåne den ene mens jeg kastet meg rundt i smerte, så den ble fjernet på operasjonsbordet og erstattet med en ny. 

Da jeg våknet av narkosen ca. en time senere, hakket jeg fremdeles tenner og følte at jeg ikke fikk nok oksygen når jeg pustet. Det var en skikkelig ekkel følelse, selv om personalet bedyret at de kunne se av apparatene at jeg fikk nok luft. Og om jeg skulle slutte å puste, noe jeg kunne gjøre pga. alt smertstillende og diverse jeg hadde fått, ville de merke det med en gang, så jeg måtte bare slappe av ... Jeg fikk dessuten vite at jeg hadde mistet 1,2 liter blod til sammen. De første blodprøvene biste at jeg lå lavt på blodprosent, kalsium, magnesium og natrium, hadde samme crp som sist og drastisk stigende hvite blodlegemer. Dessuten var blodtrykket faretruende lavt. Fikk ikke med meg en brøkdel av alle målingene, men den ene gangen lå det ihvertfall på 70/46. Da jeg i tillegg begynte å fryse kraftig etter morgenstellet, kom alle alarmklokkene på for fullt pga. mistanke om ny blodforgiftning. Jordmor som kom for å hente meg tilbake til fødeavdelingen, ble derfor sendt i retur med uforettet sak av intensivlegene. Det viste seg heldigvis å vær falsk alarm, og intensivsykepleieren sa at skjelvingene mest sannsynlig kom av det store blodtapet. Jeg rakk aldri å være redd. Til det var jeg altfor apatisk. 

De siste timene av Lille mirakels liv og opptakten til fødselen

birth
Licensed from: gunnar3000 / yayimages.com

Jeg ble som tidligere nevnt lagt inn med rier grytidlig torsdag morgen forrige uke. Etter flere timer ble det omsider bestemt at jeg skulle få riehemmende midler og forebyggende antibiotika likevel, selv om det var imot all protokoll så tidlig i svangerskapet, dvs. en hel uke for tidlig. Det var nok pga. forhistorien min at de endelig forbarmet seg over meg og satte sitt eget ry og rykte på spill ved å gi meg et unntak fra den akk så strenge regelen, noe jeg for alltid vil være dem evig takknemlig for. Når man er blitt vant til å bli avvist og overlatt til sin egen skjebne, føles det som å komme til himmelen når man til slutt får hjelp.

På det tidspunktet hadde jeg ingen påviselig infeksjon i kroppen, men legen som hadde hatt ansvaret for meg så langt i svangerskapet, ville være føre var denne gangen. De riehemmende midlene derimot var høyst nødvendige og greide å stanse riene mot slutten av formiddagen. Jeg fikk imidlertid beskjed om at dersom det virkelig hadde vært fødsel på gang, ville ikke det ha vært nok. Men da legen foretok en ultralydundersøkelse mens  jeg lå i sykehussengen, kunne hun se at Lille mirakel lå i sete høyt oppe og ante fred og ingen fare, så det var ihvertfall ikke han som hadde initiert riene. Siden jeg hadde fått murringer etter gårsdagens kontroll på sykehuset som langsomt hadde bygget seg opp og gått over til rier i løpet av natten, virket det sannsynlig at for mye bevegelse hadde trigget det hele, akkurat slik det nesten hadde gjort da jeg anstrengte meg for mye hjemme søndagen før - bare at denne gangen hadde ikke progesteronsprøytene vært nok til å snu det.

Problemet var bare at neste dag begynte infeksjonsverdiene mine langsomt å stige utover dagen, etter fortsatt å ha vært normale om morgenen. Den første antibiotikaen ble da byttet ut med to andre typer om kvelden, og da jeg våknet midt på natten noen timer etter den første dosen, følte jeg meg betydelig bedre. Problemet var bare at infeksjonsverdiene mine kun hadde stagnert neste morgen og ikke gått tilbake slik vi hadde håpet på, og senere utover lørdagen fortsatte de istedet å stige enda mer. I tillegg kom vaginalprøvene som var blitt tatt og sendt til dyrking på onsdagen, tilbake negative, så de ante ikke hvilken bakterie jeg hadde, noe som gjorde det mye vanskeligere å finne adekvat behandling.

Både jeg og den faste sykehuslegen min hadde mistenkt fostervannslekkasje allerede på poliklinikkontrollen pga. litt mer vann i utfloden enn det som er vanlig, men fordi jeg allerede hadde hatt innvendig ultralyd, kunne vi ikke ta en prøve for å sjekke det. Jeg fortsatte å mistenke dette etter at jeg hadde begynt å blø få timer etter innleggelsen dagen etter. Både fordi jeg syntes det var litt vel rennende til kun å være blod, selv om det også lan være slik i begynnelsen av en menstruasjon, men først og fremst fordi jeg syntes det luktet så rart. Prøvde å si det til jordmor, men hun bare feide det bort. Da jeg så plutselig lekket nedover beina lørdag formiddag, var jeg ikke i tvil om at det var fostervannslukten jeg hadde kjent hele tiden og reagert på.

Jeg håpet likevel at det kun var den ytterste fostervannssekken som lakk, slik som med tvillingene to år tidligere, og at Lille mirakel fortstt hadde alt vannet han trengte. Jeg var derfor ikke særlig samarbeidsvillig da legen ville fjerne pessaert pga. fare for infeksjon. Ved innleggelsen hadde det nemlig blitt konstatert at fostersekken bulet ut gjennom åpningen i midten av pessaret, der den stod i spreng som en hard kule, og jeg var livredd for at de skulle rive i stykker hele sekken ved å ta ut pessaret. Jeg visste også at klinikken i Riga hadde mere is i magen mht. dette og ikke bare ville fjernet pessaret som ren rutine uten nærmere undersøkelser, som å se hvor mye av vannet som fortsatt var igjen. Ba dem derfor om å vente til svaret på de siste infeksjonsverdiene kom og sendte en sms til Riga imens. Dessverre fikk jeg ikke noe umiddelbart svar siden koordinator måtte høre med legen som var utenlands i helgen, og mens jeg fortvilet over det, gikk plutselig resten av vannet. Da var det ikke så mye mer å lure på - pessaret måtte ut.

Legen advarte meg om at det kunne ha dannet seg et vakum der, slik at det ville bli vondt å få det ut. Jeg stålsatte meg, men så viste det seg at det allerede hadde kantrert seg, så legen kunne bare fiske det ut. Som tidligere nevnt, mistenker jeg at det kan ha skjedd da trykket lettet omtrent samtidig med at riene hadde gitt seg to dager før. Det føltes nemlig tidligere som om pessaret stod og kjempet mot fostervannsblæren som presset seg på. Blødningen kom også fra livmorhalsen og ikke fra livmoren, og jeg mistenker at livmorhalsen må ha kommet i klem mellom pessaret og fostervannssekken da det stod på som verst. I mellomtiden hadde jeg fått tranexamsyre på sykehuset da jeg ba om det, og blødningen hadde akkurat stoppet da vannet gikk. Jeg trodde at jeg fortsatt blødde fordi det var en rødlig farge på fostervannet, men fikk beskjed om at det var helt vanlig. Det viktigste var at det ikke var grønt, for det kunne ha tydet på en infeksjon.

Dessverre fortsatte infeksjonsverdiene mine å stige, til tross for at jeg nesten ikke hadde feber. De regnet 37,5 som feber, og jeg lå og vekslet mellom 37,2 og 37,6. Følte meg ofte varm utover kveldene, men det hadde jeg gjort av progesterontilskudd tidligere i svangerskapet også, og selv om jeg følte meg litt trøtt, følte jeg meg ikke direkte syk. Og de hvite blodlegemene som gav en pekepinn på hvilken vei det gikk, både steg og sank om hverandre i takt med at formen min gikk opp og ned slik den hadde gjort i hele graviditeten. Men crp-verdien steg til slutt over 100, og da ville legene for alvor ha Lille mirakel ut så fort som mulig. Jeg spurte da om det ikke fantes noen annen type antibiotika de kunne gi meg og fikk til svar at jeg allerede hadde fått det sterkeste de hadde. 

De gikk likevel med på å gi meg en siste ultralydundersøkelse for å se om det var noe fostervann igjen, selv om de først hadde ment at det ikke var nødvendig. Men for meg hadde det alt å si om Lille mirakel fortsatt var uberørt av vannavgangen slik tvillingene hadde vært. Det viste seg dessverre at livmoren var helt tørr, og da var slaget i realiteten tapt. Jeg spurte for sikkerhets skyld om ikke fostersekken kunne fykkes opp igjen siden fostervann blir kontinuerlig produsert på nytt, men fikk til svar at jeg lekket såpass mye at det bare ville lekke rett ut igjen. Jeg valgte å tro på dem og tenkte at jeg ikke hadde noe å vinne på å trekke dette mer i langdrag dersom det betydde at Lille mirakel ville lide seg mot en sikker død. 

Tilliten ble imidlertid snart brutt igjen da jordmor plutselig dukket opp med en ny type kruttsterk antibiotoka kun et kvarter etter at hun hatt satt fire Cytotec vaginalt på meg. Da begynte jeg også å lure på om jeg kunne stole på det de hadde sagt om at fostersekken ikke kunne fylles opp igjen, eller om jeg hadde blitt manipulert. For det var ingen tvil om at legene hadde villet sette meg i gang uansett hva ultralyden hadde vist på det tidspunktet - det ble sagt i klartekst mange ganger. Utfordringen var bare å få meg til å gå med på det uten å fysisk tvinge meg.

Klokka var da rundt kvart over seks lørdagskvelden for en uke siden. Resten av fødselshistorien kommer i et eget innlegg.

Og så var endelig dagen her som vi har ventet på så lenge

Seks dager for sent

Ultrasound with Baby Foot
Licensed from: karensuki / yayimages.com

I dag er den store dagen her som jeg har ventet på i spenning og lengsel gjennom hele svangerskapet. Dagen der Lille mirakel ville vært gammel nok til å reddes hadde jeg bare greid å holde ham inni meg i seks dager til. Seks skjebnesvangre dager som legene ikke var villige til å gi meg da de så at den ukjente infeksjonen steg.

I dag er det også ett år siden den lille pusekatten ble brått og brutalt revet fra meg i en trafikkulykke rett etter at jeg hadde fått beskjed om at den lille spiren jeg da bar på, hadde sluttet å leve. Siden denne sørgelige minnedagen tilfeldigvis falt på 23-ukersdagen til Lille mirakel, hadde jeg håpet på at sorgen skulle snus til glede i dag. Men det var dessverre for godt til å være sant.

Istedet er jeg begynt å bli plaget av påtrengende, vonde og overveldende minner etterhvert som det går mer og mer opp for meg hva som faktisk har skjedd. Jeg sliter også med å finne ord, ikke bare for å beskrive alt det grusomme, men for helt dagligdagse og ufarlige ting. Det stopper stadig helt opp i hodet mitt, midt i samtaler. Siden jeg vanligvis ikke har problemer med å ordlegge meg, merker kanskje ikke fremmede så godt at jeg sliter med å uttrykke meg for tiden, men de som kjenner meg godt, ser det, og jeg bruker så utrolig mye energi på å greie å uttrykke meg at jeg kan bli helt utmattet av en helt enkel replikkveksling. Det var utrolig frustrerende mens jeg fremdeles lå på sykehuset der det stadig var folk innom som ville snakke med meg om alt og ingenting. 

En setning som stadig surrer rundt i hodet mitt nå er det sykehuslegen som har fulgt meg i dette svangeskapet, sa i første samtalen vår etter fødselen: "Han sparket så fint på ultralyden (den morgenen jeg kom inn med rier) - det var hjerteskjærende!" Hun gjentok flere ganger den dagen jeg ble innlagt at hun virkelig ikke hadde trodd det skulle bli sånn denne gangen, og hvor fortvilende det var at det skulle skje så nære målstreken. Hun var også redd for at hun kunne ha trigget riene med undersøkelsen på poliklinikken dagen før og vegret seg først for å undersøke meg noe mer, men etter å ha summet seg litt, kom hun tilbake og gjorde det likevel. Da fikk jeg plutselig både forebyggende intravenøs antibiotika og riehemmende midler, til tross for at hun hadde gjentatt at det var helt uaktuelt så sent som dagen før. Der og da betydde det alt.

Jeg hadde på det tidspunktet ingen tegn til infeksjon, så da riene endelig begynte å dabbe av, øynet jeg et bittelite håp igjen. Det ble fort knust da jeg fikk en stigende infeksjon som selv bytte av antibiotika ikke så ut til å kunne stanse. Da så vannet gikk, selv om det ikke var så mye til å begynne med, var legene over meg som hauker med en gang og ville fjerne det fremmedlegemet de mente forårsaket infeksjonen, nemlig Lille mirakel.

Siden jeg hadde fått blodforgiftning da de lot meg beholde tvilling 2 en stund etter at tvilling 1 bare hadde sklidd rett ut under en kontroll på poliklinikken for to år siden, var de ikke villige til å ta den risikoen igjen, og jeg som mor hadde absolutt ingenting jeg skulle ha sagt. Det hører med til historien at etter fødselen av tvilling 1, nektet legene å gi meg intravenøs antibiotika fordi jeg ennå ikke hadde kommer til uke 23+0, så eneste løsningen jeg ble gitt, var å kvitte meg med barnet som var igjen om jeg ville unngå infeksjon. Jeg mente derfor at risikoen ikke var like stor denne gangen siden jeg tross alt hadde fått antibiotika allerede, noe de ikke virket uenige i i og for seg, men i lys av hvordan det hadde endt sist, ville de for alt i verden ikke risikere å komme i den situasjonen igjen.

Hvordan kan man be en mor om å kvitte seg med barnet sitt for å redde seg selv? For meg er dette naturstridig, og scenene som utspant seg rundt dette, kommer stadig oftere tilbake og forfølger meg nå. Det er den totale maktesløsheten og det verste jeg har opplevd som mor. Det føltes så mye befre da jeg fikk lov til å sette livet på spill for tvilling 2s skyld. Da visste jeg ihvertfall at jeg hadde gjort alt. Så lenge legene ikke en gang så det som noe dilemma, men tok det som en selvfølge at mitt liv var mere verdt enn Lille mirakels, gir det liten trøst når de sier at det ikke var noe annet å gjøre. For i den situasjonen var den eneste forsvareren Lille mirakel hadde igjen, meg. Og jeg var ennå ikke blitt alvorlig syk.

Faktisk så ble jeg aldri det, for situasjonen snudde med en gang jeg fikk den nye typen antibiotika (som jeg fikk da de satte i gang fødselen til tross for at de en hakvtime tidligere hadde blånektet for at de hadde noe mer i bakhånd å gi meg). Legene var bare redde for at den ikke ville virke om ikke Lille mirakel ble drvet ut så fort som mulig og nektet å la meg vente og se bare litt til ...

De tror de har gjort meg en tjeneste ved å ta denne avgjørelsen for meg, men helt ærlig tror jeg at dette handler mest om dem selv. Det ser nemlig mye bedre ut på deres merittliste å ha mistet et barn som ennå ikke var levedyktig, enn å ha mistet en mor i fødsel. Og dessuten tror jeg de fleste av dem har problemer med å tro at jeg virkelig har forstått alvoret i situasjonen forrige gang, så de ser det som sin oppgave å beskytte meg mot min egen uvitenhet. Men om tvillingene hadde fått leve den gangen på min bekostning, hadde jeg faktisk syntes det var verdt det, selv om jeg ikke liker tanken på at de hadde måttet vokse opp uten min omsorg og kjærlighet. ajeg har ikke noe ønske om å dø i seg selv, og til vanlig driver jeg aldri med risikosport fordi jeg syns det er unødvendig, men det blir helt annerldes når livet til ens eget barn står på spill. 

Les mer i arkivet » Desember 2018 » November 2018 » Oktober 2018