hits

En ulykke kommer sjelden alene

dead cat
Licensed from: igorad / yayimages.com

Jeg hadde akkurat begynt å føle meg bittelitt bedre og kom sånn noenlunde munter tilbake fra kafebesøk med en nær venninne da jeg fikk den nådeløse beskjeden. Katten min var blitt funnet påkjørt og drept. Eller strengt tatt var det ikke min katt, men jeg hadde tatt meg av ham som om han var det. Og når man inderlig ønsker seg barn, øser man all den uforløste morskjærligheten utover katten istedet. Han var i praksis barnet mitt, og nå var også han død. Som om ikke det var nok, hadde han visst fått så hard medfart at jeg ble frarådet å se ham.

Jeg sluttet å spise etter at jeg fikk den beskjeden og ble sittende våken i sengen i nesten hele natt med øyne så store som tinntallerkener av sjokk. Vekslet mellom å være helt stiv av skrekk og skjelve som et aspeløv. Dette trengte jeg virkelig ikke nå. I løpet av de siste to årene har jeg mistet tre barn og to katter, og da regner jeg ikke en gang med de tre spirene jeg mistet i 1. trimester i fjor. En av jordmødrene på sykehuset rådet meg til å konsentrere meg om kjæledyr istedenfor barn. I og for seg ikke den dummeste tanken, men det hjelper lite når selv kjæledyrene blir tatt fra meg i tur og orden. Livet er rett og slett bare beksvart for tiden.

Jeg må bare prøve å sette den ene foten foran den andre og overleve fra minutt til minutt fram til dette her går over, for det må det bare.

 

Halvveis i barseltiden

Woman with depression
Licensed from: BDS / yayimages.com

 

I går var det tre uker siden Lille mirakel ble brutalt født og døde, og jeg tenkte at det kanskje var på tide at jeg tok meg en ordentlig handletur. Første uken kunne jeg nemlig knapt gå utenfor døren uten å skjelve så mye at jeg følte meg på nippet til å segne om. Andre uken hadde jeg mer enn nok med å stille opp i begravelsen samt to ganger hos fastlegen, og tredje uken har jeg følt meg såpass uggen - sannsynligvis en bivirkning av influensavaksinen - at alle ærender er blitt utsatt. Jeg følte meg ganske svimmel og litt skjelven i beina da jeg skulle gå ut døren, men hadde allerede testet ut gåformen i ukene før, så det var ingen åpenbar grunn til at det ikke skulle gå bra etter at blodprosenten var kommet på plass igjen. 

Vel, så feil kan man ta.

Jeg gjorde nemlig den fatale feilen at jeg endte opp med å lesse på såpass mye når jeg først var ute og handlet at jeg endte opp med en halvtung papirpose med bøker, samt  to fulle og relativt tunge bæreposer med dagligvarer. Tenkte nemlig et øyeblikk at jeg ikke lenger trengte å være redd for å bære tungt siden jeg ikke var gravid, og glemte helt av det jeg hadde lest om å unngå å bære tungt i barseltiden for bekkenbunnens skyld.

Det ble en dyr lærepenge.

Jeg hadde ikke gått mange metrene før jeg hadde vondt overalt, og da jeg kom hjem, gikk det et par timer før jeg kunne løfte kaffekruset uten å skjelve kraftig i hendene. Deretter begynte jeg å blø. Rødt, friskt blod. Eller kanskje det var sårvæske? Det virket iallfall som om jeg hadde rippet opp i såret som grodde i livmoren, for de siste par dagene hadde jeg hatt minimalt med renselse, og det lille som kom ut, var helt hvitt. Senere på kvelden begynte det å dunke skikkelig i underlivet, av den typen som gir en skikkelig tyngdefølelse og gir en lyst til å legge ispose på de nedre ekstremitetene. Måtte ta Ibux for å greie å slappe av.

Som om ikke det var nok, begynte jeg å få skikkelig vonde tak i lysken med ilinger nedover beina for et par timer siden, og de har fremdeles ikke gitt seg til tross for cocktail av Ibux og Paracet. Minner definitivt om etterrier, selv om jeg trodde det skulle være slutt på det nå. Og det til tross for at blødningen gav seg i natt. 

Det er helt tydelig at det ikke bare er psyken min som er skjør for tiden.

Ellers har jeg strevd litt med hemorrider etter fødselen. Jeg har aldri hatt det før, så vet i grunnen ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Så lenge det ikke er fryktelig plagsomt, har jeg i grunnen bestemt meg for å vente til seksukerskontrollen og heller ta det opp da. Men jeg leste et sted at hemorrider en en god grunn i seg selv til å unngå å løfte tungt. Faktisk skulle man til og med unngå å stå altfor lenge. Nå tror jeg ikke at jeg kan være blant de verste tilfellene, men jeg vil jo ikke gjøre noe som kan forringe tilstanden heller.

For en uke siden ble jeg også kjent med et annet barselfenomen, nemlig akutt forstoppelse. Det var jeg ikke forberedt på siden det ikke skjedde forrige gang. Men plutselig hadde det samlet seg opp så mye at det nesten så ut som om jeg skulle presse ut et barn igjen. Tror også jeg må ha vært litt dehydrert, til tross for at jeg drikker mer enn de fleste og ikke ammer. Men jeg har i grunnen følt meg dehydrert siden fødselen, og selv om jeg drikker mye, tisser jeg mye mindre enn vanlig, og det som til slutt kommer ut, er mye mørkere enn ellers.

Forrige uke fikk jeg også stifte bekjentskap med et annet festlig fenomen i barseltiden, nemlig stinkende renselse. Jeg stusset forrige gang da jeg leste at mange syntes renselsen luktet ekkelt, for jeg syntes det var helt greit den gangen. Luktet ikke akkurat parfyme, men ikke slik at jeg rygget bakover heller. Men i begynnelsen av forrige uke da renselen gikk over fra å være blodrød til rustrød blandet med gult, stinket det plutselig råtten fisk. Da husket jeg plutselig at en gynekolog en gang hadde spurt meg om det luktet fisk en gang hun skulle finne ut om jeg hadde vaginose, og begynte å lure på om jeg kunne ha fått en infeksjon. Ble ikke akkurat bedre av at jeg akkurat hadde tatt influensavaksinen og hadde fått beskjed om at jeg kunne føle meg litt uggen av den grunn, så da var det umulig å vite om det ev. kom av en infeksjon i livmoren istedet. Hadde ikke spesielt lyst til å dra opp på fødeavdelingen, så jeg googlet istedet. Der fikk jeg ganske sprikende svar. Alt fra at det var normalt at renselen luktet død og fordervelse, til at det ikke var det. Men så stoppet den plutselig opp rett før helgen, samtidig som uggenhetsfølelsen forsvant, og dermed var probelmet forhåpentligvis løst. Det friske blodet som kom etter handleturen i går, luktet ikke vondt.

Jeg vet at jeg er priviligert som kan ringe fødeavdelingen direkte og slipper å gå via primærhelsetjenesten, og det er jeg evig takknemlig for. Men da jeg ble lagt inn drøyt to uker etter at jeg ble utskrevet i forfjor pga. mistanke om ny blodforgiftning, holdt jeg på å freake ut fullstendig da jeg havnet på det gamle rommet mitt. Heldigvis varte det bare en halv dag da det viste seg å være en uskyldig høstforkjølelse, men jeg var så nedkjørt fra før at det var nok til å gjøre meg så svak og svimmel at jeg holdt på å gå i bakken da jeg møtte opp i resepsjonen, og det føltes som et fryktelig nederlag.

For to uker tidligere hadde jeg mobilisert alt jeg hadde av krefter for å forlate avdelingen med stil. Dvs. gående på egne bein og sånn noenlunde striglet. Jeg tiltet derfor nesten helt av å skulle være hjelpeløs igjen på et sted der alle de vonde minnene satt i veggene. De hadde riktignok sagt velkommen snart igjen da jeg dro, men det var underforstått at neste gang skulle jeg føde et levende barn. Og jeg var mest av alt redd for at om jeg framstod som svak, ville jeg bli frarådet å prøve igjen. Det bekymret meg mye mer enn at jeg kanskje kunne være alvorliig syk. For fødeavdelingen var ikke primært et sted der jeg kunne bli tatt vare på, men et sted der jeg måtte prestere og gjøre et godt inntrykk. Samtidig var jeg selvsagt livredd for at noe kunne være eller bli ødelagt for godt inni livmoren, for da ville det ikke være noe håp igjen. Og håpet var det eneste jeg hadde å klamre meg til, for nåtiden var bekmørk. 

Denne gangen var det ingen som ønsket meg tilbake igjen da jeg dro, og jeg vet ikke lenger om jeg har noen grunn til å ta vare på meg selv. Jeg prøver så godt jeg kan fordi jeg vet det er lurt, men om jeg ikke skal prøve igjen, er hovedmotivasjonen borte. Forrige gang  følte jeg at det var helt meningsløst at jeg skulle leve videre når de viktigste skattene mine lå i graven, men tankn på at jeg kunne skaffe dem et levende søsken, gjorde at jeg greide å undertrykke den impulsen og likevel holde det gående. Istedet har jeg skaffet dem en lekekamerat i det hinsidige. Hvor meningsløst er vel ikke det? Og samtidig er det umulig å angre på at man har båret fram et perfekt barn. Man kjenner bare på et fryktelig savn og den totale avmakt.

Jeg bruker mye tid og krefter på å verge meg mot de vonde tankene og følelsene. De siste nettene har jeg sovnet altfor sent fordi det har strømmet på med påtrengende minner hver gang jeg har lagt meg til for å sove. For å slippe å grave meg ned i hengemyren, har jeg da ril slutt tatt fram en serie på nrk.no helt til jeg har prøvd å sovne igjen. Og slik har det fortsatt noen runder til jeg endelig har sloknet.  

Når jeg googler barseltid, kommer det mange treff om utslitte mødre med skrikende barn og manglende søvn pga. for mye å gjøre. Det eneste vi har til felles er at man visstnok blir sliten av alle hormonendringene i seg selv. Men sorg kan visstnok gjøre en vel så utslitt som et krevende barn, og det kan også føre til en vel så tåkete hjerne som den berømte ammetåken. I tillegg mangler man alle endorfinene som man skal få rett etter fødsel. Selv om det virker jo ikke helt som om alle barselkvinner med levende barn får dem heller. Bare spør dem med fødselsdepresjon.

Det står imidlertid kun om mødre med fødselsdepresjon som har fått levende barn når man googler, og alt hjelpeapparatet som står klart, mobiliserer først og fremst for å hjelpe henne i rollen som mor. Ergo står ikke det samme apparatet klart til å hjelpe mødre med barseldepresjon uten barn, og det til tross at det må ligge i sakens natur at alle barselkvinner uten barn nødvendigvis må være mer eller mindre deprimerte. Men av det lille jeg har funnet ut, fins det ingen systemer som står klare for å hjelpe etter en dødfødsel, så det er veldig tilfeldig hvilken hjelp man får, og uansett må man finne ut av det meste selv på et tidspunkt i livet der evnen til å hjelpe seg selv er på bånn. Eneste fordelen med å miste flere ganger, er at man vet litt mer om hvordan ting fungerer og ikke minst om hvordan de ikke fungerer. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, er en hul trøst nå.

En uke etter begravelsen

Lyskjeglen der vi tente et lys for Lille mirakel før jeg forlot sykehuset


Det har blitt mange tårer og mye verking i mage og bryst den siste uken. Den fysiske formen har vært en del bedre enn den første uken jeg var hjemme fra sykehuset, men psykisk er det blitt desto verre. Jeg kjenner at jeg syns det blir stadig vanskeligere å snakke om det som har skjedd. Istedet ligger det som en stor verkebyll inni meg. Har søkt hjelp og skal ha min første terapitime om to uker. Håper jeg ikke er blitt helt lukket som en østers innen da.

Jeg veksler mellom å være distansert og fullstendig knust. Følelsene kommer over meg uten forvarsel, og stemningsskiftet kan skje på bare noen sekunder, Jeg blir stadig bombardert med gjenopplevelser og inntrykk som skal fordøyes fra ulike vinkler. Følelser og fornuft går dessuten i utakt. Hodet prøver forgjeves å temme instinktet. Rasjonalitet og underbevissthet spiller ikke på lag.

På sykehuset var det de av personalet som gjorde ting bedre og de som gjorde det verre, alle i beste mening. Sannsynligvis fins det ingen fasit på hvordan man skal forholde seg til noen som har født et barn som døde ved fødselen, så jeg har ingen problemer med å forstå utfordringen i en hektisk arbeidshverdag, men noen er likevel mer lydhøre enn andre.

For meg personlig har de mest belastende kommentarene vært av typen:

- Livet kan være fint uten barn også - det er på tide å innstille seg på et liv uten barn (mindre enn ett døgn etter fødselen og fremdeles full av dop)

- Vi kan ikke rå over naturen (nei, men livmorhalsen min sviktet etter alle soletegn pga. senskade etter en operasjon - hvor naturlig er det? - og dere har ikke villet gi meg alle hjelpemidlene som stod til rådighet for å kompensere for dette pga. et stivbeint regelverk og manglende dømmekraft)

- Hvor har du vondt hen? Kvinner som har født vaginalt skal ikke ha vondt (Og hvem har bestemt det?! Holder det ikke at jeg våkner av smerter og etterrier - må jeg rettferdiggjøre meg selv på toppen av det hele for å få smertestillende? Holder det ikke at jeg faktisk har greid meg uten sovepiller denne gangen?)

Det hører med til historien at de to første kommentarene kom uten at jeg hadde sagt noe som helst eller gitt uttrykk for at jeg var klar til å starte noen diskusjon. Den siste kommentaren kom da jeg ba om mer smertestillende. Da to jordmødre på rad hadde kranglet om hver minste paracet, begynte jeg til slutt å gråte av oppgitthet og ren og skjær utmattelse. Kommentarene i parentes sa jeg selvfølgelig aldri høyt. Det lønner seg sjelden å komme på kant med folk man er helt avhengig av, så jeg brukte alt jeg hadde igjen av krefter på å beherske meg.

Man kommer langt med å ta hensyn til andres følelser og behov, men på et eller annet punkt kan denne sympatiseringen likevel føre til at man ender opp med å overkjøre seg selv istedet. Det er vondt å brenne inne med legitim harme av angst for represalier. Dette opplevde jeg for første gang i møte med helsevesenet ifbm. mitt aller første svangerskap. Det ble et så stort traume at det tok mange år før jeg klarte å snakke om det. Om ikke lenge klarer jeg forhåpentligvis å skrive et innlegg om det.

Til minne om Lille mirakel

Små føtter setter ekstra dype spor

They say memories are golden

well maybe that is true.

I never wanted memories,

I only wanted you.

A million times I needed you,

a million times I cried.

If love alone could have saved you

you never would have died.

In life I loved you dearly,

In death I love you still.

In my heart you hold a place

no one could ever fill.

If tears could build a stairway

and heartache make a lane,

I'd walk the path to heaven

and bring you back again.

Our family chain is broken,

and nothing seems the same.

But as God calls us one by one,

the chain will link again.

Er det noen som husker igjen dette smykket?

Lille mirakels talisman


Dette smykket fikk jeg av moren min like før innsett av Lille mirakel, og jeg bestemte meg der og da for at det skulle være hans, og at jeg ikke skulle ta det av meg før svangerskapet var fullført.

Da Lille mirakels tragiske skjebne var et ugjenkallelig faktum, lurte jeg derfor et øyeblikk på om jeg skulle legge det med i kisten til hans siste reise, men jeg bestemte meg istedet for å beholde det som et evig minne om ham. Det hang selvsagt rundt halsen min under seremonien i sykehuskapellet i forgårs, og det kommer like selvfølgelig til å være med på urnenedleggelsen om ca. tre uker.

Engleøredobbene jeg fikk av presten etter at den svarte bilen hadde kjørt av gårde med tvillingene mine, fikk ligge i fred blant gravferdsminnene deres. Dem hadde jeg også hatt på meg ved urnenedsettelsen for snart to år siden, men det føltes litt feil å bruke dem til et annet barn. Og hva var da mer naturlig enn å bruke det smykket som hele tiden hadde vært hans?

Kroppen min ser for øvrig ut som en ballong som det plutselig er gått hull i, og jeg skrumper stadig mer inn for hver dag som går.   Plutselig så jeg en linje langs ene munnviken som jeg aldri hadde sett før. Forløpig har rynkene mine begrenset seg til øynene og pannen, men det er det tydeligvis slutt på nå. Jeg passer også inn i klærne jeg gikk i før hormonkiloene og -oppblåstheten begynte å bygge seg opp i løpet av alle forsøkene jeg gjennomgikk etter at jeg mistet tvillingene. Og som en følge av det merker jeg heller ikke like mye til spiserørsbrokken lenger. 

Siden jeg fødte så altfor tidlig, har jeg sluppet unna både strekkmerker og rifter, men om man mister etter uke 20, er det visst fare for at melkeproduksjonen kan sette i gang. Derfor fikk jeg noen tabletter som skulle hindre det dagen etter fødselen, men jeg ble likevel advart ved utskrivelsen fra sykehuset om at det fortsatt kunne skje, og at jeg i så fall burde binde opp brystene med noe stramt. Jeg ble også forklart at om jeg stimulerte brystene, ville jeg mest sannsynlig få melk i dem, men det var selvsagt ikke aktuelt. Nå er de blitt påfallende myke sammenlignet med før fødselen, og forsåvidt også før jeg ble gravid.

Siden jeg ikke lenger er gravid og hverken må tenke på barnets helse eller takle svangerskapsplager som oppblåsthet, kvalme, sure oppstøt eller halsbrann mer, har jeg prøvd å nyte alle bordets gleder som jeg har måttet forsake akk så lenge nå. Det er derfor blitt en del vin, musserende, brie, blåmuggost, spekepølse, sashimi, fet fisk og krydret mat siden jeg kom hjem fra sykehuset. I motsetning til da jeg ble utskrevet etter dødfødslene til tvillingene, smaker faktisk vinen veldig godt nå. Tror rett og slett at jeg fortsatt var for nedkjørt forrige gang til å ha noen glede av den. Denne gangen har jeg tross alt ikke hatt blodforgiftning.

Men innimellom dunker det fortsatt i underlivet, og jeg blør fremdeles såpass mye at det ikke holder med truseinnlegg, så det er likevel umulig å glemme at jeg faktisk har født for mindre enn to uker siden. Hele brystpartiet er dessuten fryktelig ømt og spent, noe jeg innbiller meg må være psykisk. I tillegg skjelver jeg fortsatt ofte i buk og hender, både ved fysiske anstrengelser og psykiske belastninger.

Må innimellom minne meg selv om at det fortsatt er over fire uker igjen av barseltiden. Da vikarlegen tok pulsen i går, lå den på 80, som har vært typisk for meg gjennom hele dette svangerskapet, og da fastlegen sjekket buken min en uke før der igjen, var den fortsatt hoven og lettere øm slik man tydeligvis kan forvente mindre enn en uke etter fødselen. Men på blodprøven som ble tatt nå på mandag, hadde stoffskifteverdiene allerede begynt å normalisere seg litt, selv om hcg fortsatt ikke kan være ute av kroppen. Fastlegen tippet at jeg kunne hatt et nivå på rundt 100 000 før jeg fødte, og så skal visst verdiene halvere seg annenhver dag.

Hos vikarlegen

Merker etter veneflonen som ble satt rett før fødselen og tatt ut på operasjonsbordet samme natt, 9 dager senere


I dag måtte jeg ringe fastlegekontoret for hastetime igjen for å få sjekket infeksjonsstatus. Fastlegen viste seg å være på ferie, men jeg fikk time sent på dagen hos vikaren hans istedet. Jeg kjente ikke denne vikaren og har ikke hatt spesielt gode erfaringer med de tidligere vikarene hans, så jeg var litt spent.

Da jeg kom inn på venteværlset, skjønte jeg fort av legesekretærene at det var litt dramatikk på gang. Først måtte de flytte en pasient som hadde sterke smerter inn på et annet rom. Deretter skulle de ta ekg, men det varte ikke lenge før de ville ringe ambulanse. Da tok det heller ikke lenge før ambulansepersonell strømmet inn døra, og først en lang stund etterpå ble pasienten geleidet ut av ambulansefolket. Under disse omstendighetene kom det ikke akkurat som noen bombe at legen var kraftig forsinket.

Og mens jeg satt og ventet, kom det inn to mødre med småbarn, ett av dem i barnevogn. Tårene spratt med en gang da synet av barnet umiddelbart fikk meg til å tenke på min egen stakkars engel som var blitt sendt av gårde med likbilen dagen før.

Heldigvis viste vikarlegen seg å være en hyggelig overraskelse når jeg endelig slapp inn til ham. Han hadde tatt seg bryet med å lese epikrisen fra sykehuset først og var fullt oppdatert. At crp og leukocyttene hadde gått litt opp igjen var visst ikke så overraskende så lenge jeg hadde et sår i livmoren som fremdeles holdt på å gro, men han tok for sikkerhets skyld nye prøver som heldigvis fortsatt lå rundt samme nivå. Jeg reagerte også på at tromobocyttnivået hadde mer enn doblet seg siden utskrivelsen fra sykehuset, men det var visst veldig vanlig i kjølvannet av en infeksjon.

Ellers ble vi enige om at det kunne være fornuftig for meg å ta influensavaksinen, så jeg ble satt opp til vaksinering over helgen. Hentet ut selve vaksinen på apoteket på vei hjem, slik at jeg ikke skulle risikere å måtte gå i skytteltrafikk mellom apotekene samme dag som vaksinen skal settes. 

Etterpå var jeg skrubbsulten. Hadde nemlig ikke hatt noe særlig matlyst før jeg dro til legen. Var derfor veldig glad da jeg så en foodtruck med take away-thaimat på hjemveien. Nå som jeg ikke lenger er gravid, tåler jeg nemlig thaimat igjen. Aldri så galt at det ikke er godt for ihvertfall noe ...

I barsel og begravelse

Lille mirakel blir lagt i kisten


I dag ble den vesle gutten min på 450 gram og 28 cm lagt ned i den bittelille barnekisten, jordfestet, velsignet og minnet av sykehuspresten og sendt av gårde i en stor, svart bil med hvitt kors, for så å kremeres og legges i en hvit barneurne med bamse på. Der skal han vente til steinhuggerne har fått inngravert navnet hans på tvillingsteinen, før han endelig kan senkes ned i graven til søsknene sine om 3-4 uker. 

Det ble et sterkt gjensyn med Lille mirakel i dag like før minnestunden startet. Trekkene hans hadde blitt spissere siden sist. Det gjorde ham litt mer til en dukke enn et barn. Jeg rygget instinktivt bakover da jeg så ham og stivnet til, som om jeg hadde sett et gjenferd. Det hadde jeg jo på sett og vis også. Jeg ble stående som frosset fast og se på mens han fikk påsatt den lille luen han hadde fått av sykehuset, og deretter ble tullet inn i det gule babyteppet som mor hadde strikket til ham.

Tårene silte stille, og nesen dryppet nesten uavbrutt gjennom hele den surrealistiske seansen. Jeg var helt på siden av meg selv og greide ikke å gjengjelde omfavnelsene som folk ga meg underveis. 

Etterpå var jeg innom fødeavdelingen for å hente epikrisen som avtalt, men jeg har ennå ikke orket å se på den. Forrige gang hadde jeg ikke nerver til å lese den før jeg måtte ta meg sammen for å være forberedt til ettersamtalen to måneder etterpå. Det var som å se dødens dokument som jeg ikke kunne gjemme fort nok bort igjen. Det trigget altfor mange skremmende følelser og vonde minner.

Etterpå dro mor og jeg og spiste på en fin restaurant på Majorstua som hadde åpent til lunsj, mens far måtte dra rett til flyplassen for å rekke et fly som var bestilt lenge før vi visste at Lille mirakel ikke lenger skulle få leve mer.

Før forsamlingen ble oppløst, avtalte jeg også med presten å ta kontakt om en drøy måned. Håper at det kan hjelpe meg litt videre på den tunge veien som ligger foran meg nå.

Ellers har jeg allerede vært i kontakt med Landsforeningen for uventet barnedød (LUB) for å finne ut hva de har å tilby, og de har lovt å ta kontakt igjen etter begravelsen, så får vi se. Jeg er usikker på hva slags hjelp som finnes der ute. Den er iallfall ikke på sykehuset der jeg har født, eller den helsestasjonen jeg hører til. Forrige gang var jeg altfor satt ut til å oppsøke hjelp, men denne gangen skal jeg ihvertfall prøve.

For øvrig ble jeg litt betuttet da jeg fikk blodprøvesvarene fra fastlegen i går ettermiddag, for de viste at infeksjonsverdiene hadde begynt å stige litt igjen. Riktignok ikke mye, men dog, og særlig tatt i betraktning at jeg våknet av frostrier i natt og ble liggende lenge og skjelve i sengen før jeg fikk varmen tilbake. I dag morges viste attpåtil tempen bare 35,4, og det var den høyeste verdien etter at jeg hadde prøvd flere ganger. Dvs. at den egentlig kun viste 34,9, men så har sykehsuet lært meg at man skal legge til 0,5 ved måling i armhulene. Under normale omstendigheter ville jeg ha ringt til føden og hørt for sikkerhets skyld, men jeg orket bare ikke å styre med min egen helse på Lille mirakels store avskjedsdag.

Jeg har begravd barnet mitt i dag. Finnes det noe mer absurd å si enn det? Begravelsesagenten sa det var vondt å se. Presten sa det var naturstridig. Far sa det var uvirkelig. Mor sa hun manglet ord.

Postpartum

På intensivavdelingen

Nurse connecting an intravenous drip
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Jeg våknet opp etter utskrapningen av morkaken allerede på operasjonssalen mens teamet holdt på å rydde opp. Det har faktisk aldri hendt meg før. De registrerte at jeg var våken, sannsynligvis fordi de så det av overvåkingsapparatene. Jeg greide bare såvidt å grynte til svar og gikk ut og inn av bevisstheten. Det ble som et slags flimmer på film, der man blir bombardert av mange korte og avbrutte bilder. I flere timer etterpå så jeg dobbelt på intensivavdelingen når jeg ikke konsentrerte meg. 

Det var likevel noe trygt og godt ved å være på intensiven. Slik opplevde jeg det da jeg mistet tvillingene også, til tross for at jeg lå der alvorlig syk med blodforgiftning. For når man er veldig dårlig, har man ikke overskudd til å forholde seg til noe mer enn å bli frisk, og dermed kunne jeg en stakket stund blokkere den grusomme virkeligheten ute. Helt til jeg fikk en visitt av en av legene som hadde vært på vakt da avgjørelsen om å sette meg i gang ble tatt. Hun la ansiktet i medlidende folder og sa: "Og så i uke 23!" Blikket mitt stivnet til mens jeg kjempet for å holde masken og sa inni meg selv: "Vær så snill, må du virkelig pirke borti dette nå?!" Deretter så jeg bare tomt tilbake på henne og lot være å svare. Heldigvis gikk hun sin vei rett etterpå.

Ellers kom det stadig folk inn som enten skulle snakke med meg eller intensivsykepleieren som overvåket meg, eller ta blodprøver av meg. Det siste var ganske problematisk siden de ikke kunne ta dem rett fra veneflonene siden jeg tydeligvis hadde konket den ene under fødselen, og den nye, improvisoriske som ble lagt under operasjonen ikke dugde. Den andre ble brukt til intravenøs behandling og kunne heller ikke tas blodprøver fra. En endte opp med å prikke meg i fingertuppen, klemme ut og skrape bort dråpe for dråpe til hun trodde hun hadde nok, men noen timer etter kom labfolkene tilbake fordi prøven ikke overraskende hadde vært forurenset. De føeste blodårene mine var allerede blitt ødelagt ved innleggelsen da to personer gjorde fire feilstikkinger til sammen før tredjemann endelig klarte å legge en veneflon på femte forsøk. Til slutt var det bare de aller flinkeste som fikk lov å stikke meg, men da var det allerede blitt gjort så mye skade at jobben var temmelig håpløs. For øvrig sljlnte jeg etterhvert at en del av legene som kom inn for å snakke med meg, egentlig var ute etter å observere meg, så jeg var tydeligvis under nøye overvåking.

Selv kunne jeg godt ha spart meg for all oppmerksomheten, for det var utrolig slitsomt å prate med folk, og det var uansett så mange kokker med i bildet at det ikke var noen som kunne svare meg ordentlig på det jeg lurte på. Alle refererte hele tiden til andre, og når de andre endelig kom, hadde jeg glemt hva jeg skulle spørre om. Omsider fikk jeg også mat rundt kl. 12 som ble kjørt ned fra fødeavdelingen, for på intensiven pleide pasientene å være for syke til å spise, så der hadde de ikke noe særlig mat. Det smakte godt med brunch, men jeg hadde ikke før satt meg opp i sengen før tårene automatisk begynte å trille helt ukontrollert. Slik var det å bli bedre - med en gang de fysiske problemene forsvant, kom de psykiske desto hardere tilbake.

Men så ble jeg endelig erklært for frisk til å være lenger på intensiven, og da kom jordmoren som hadde satt meg i gang kvelden før, og hentet meg. Idet hun trillet meg inn på det gamle rommet mitt, spratt tårene helt ukontrollert. Da kunne jeg ikke lenger rømme fra den grusomme virkeligheten. Dessuten var jeg fortsatt ganske utmattet mens jordmor tok ut kateteret og maste på at jeg måtte komme meg på badet og dusje så jeg unngikk blodpropp, for det var man visst særlig utsatt for i barseltiden. På intensiven var det ingen som hadde stilt noen krav til meg, men hvor lenge var Adam i paradis? 

Det eneste fine med å være tilbake på føden var at jeg endelig fikk se nærmere på Lille mirakel før han ble sendt av gårde til obduksjon. 

Neste dag var det på tide å ta tak i alt det praktiske, enten jeg ville eller ei, så det ble samtaler med både sykehusprest, sosionom og leger. Det ble heldigvis mindre tungt enn jeg hadde fryktet, men jeg hadde aldri orket å ta de samtalene samme dag som jeg kom tilbake fra intensiven. Ellers fortsatte folk å komme inn på rommet i ett sett, som enten skulle ta blodprøver av meg, måle infeksjonsparametre som temp, puls, respirasjonsfrekvens, oksygenmetning og blodtrykk, eller gi meg tabletter eller intravenøs behandling. Den ene veneflonen ble til slutt så dårlig at penicillinen sev ut i vevet istedenfor i blodåren, så hånden min svulmet opp til det ugjenkjennelige. Da måtte vi bite i det sure eplet og legge en ny, men for en gangs skyld kom det en ekspert som fikk det til på første forsøk.

Til slutt var infeksjonsverdiene mine så fine at jeg kunne slippe mere antibiotika, men til gjengjeld hadde blodprosenten min fortsatt å synke og var nå helt nede i 8,1 til tross for at jeg hadde begynt å ta høydosejern. Da ble det besluttet å gi meg nesten en liter med blodoverføring før jeg fikk dra hjem. Til tross for at det hadde gått ganske greit å gå på badet, ble jeg overrasket over hvor skjelven jeg var da jeg skulle gå ut av sykehuset, så jeg endte opp med å bli trillet ut i rullestol. Jeg fikk med meg utskrift av de fleste  blodprøvesvarene mine, men bakterieprøven som ble tatt av morkaken mens jeg lå i narkose, hadde det ennå ikke kommet noe svar på, så epikrisen var ikke ferdig da jeg dro. Før jeg forlot sykehuset, var jeg innom kirkerommet en tur og tente et lys for Lille mirakel. Da jeg endelig kom hjem, var det allerede blitt kveld.

Det er det nå seks dager siden, og jeg vet ikke hvor dagene er blitt av. For alt jeg skal gjøre nå, tar så fryktelig lang tid at dagen er omme før jeg vet ordet av det. Det meste av kreftene har gått med til å forberede begravelsen til Lille mirakel, men jeg har også vært hos fastlegen. Infeksjonsverdiene mine har heldogvis fortsatt å synke etter at keg avsluttet antibiotikabehandlingen, men jeg har fortsatt vært blek om nebbet fram til nå. Inntil i går blødde jeg fremdeles blodrødt, og da det økteå så det lå en dam oppå bindet, ble jeg litt engstelig. Heldigvis har det mørknet bittelitt etter det, så nå har jeg senket skuldrene igjen. Det er visst vanlig å blø litt lenger enn vanlig npr man har hatt en stor blødning ifbm. fødselen. Sist varte renselsen i nesten to måneder.

Jeg har ikke lenger feber, selv om temperaturen steg raskt rett etter blodoverføringen, men jeg er fuktigere i huden enn jeg pleier. Ikke godt å si om det like godt kan skyldes hormoner. Etter at jeg mistet tvillingene, våknet jeg med søkkvåte hender hver morgen, så dette er i grunnen ingenting i sammenligning. Det største problemet er at jeg begynner å skjelve i hele kroppen etter å ha stått oppreist i ti minutter, så 50-årsdagen jeg skulle vært i på lørdag, kunne jeg bare glemme. Jeg ble lovet rask bedring av sykehuset etter blodoverføringen, så forhåpentligvis slår det snart til, men først må jeg komme meg gjennom begravelsen.

Og så ble Lille mirakel født

En av de tre verste dagene i mitt liv

Aaaagh the pain - woman in hospital
Licensed from: lovleah / yayimages.com

Det burde kanskje ikke forundre noen at jeg forbinder fødeavdelingen med død. Jeg ble attpåtil trillet inn på akkurat samme rommet som sist da jeg skulle føde Lille mirakel for en uke siden. Det første rommet hadde gitt litt håp, for der hang det et bilde på veggen som et foreldrepar hadde donert til fødeavdelingen som takk for at de hadde reddet gutten deres som tilfeldigvis hadde samme navn som jeg hadde bestemt meg for å kalle Lille mirakel. Jeg hadde håpet i det lengste at det var et godt tegn, men det håpet brast da jeg ble trillet inn på dødsrommet istedet lørdag kveld.

Jordmoren begynte med å sette fire stikkpiller med Cytotec som skulle framprovosere dødfødselen. Såvidt jeg vet, kalles det her til lands for prematur fødsel når barnet er minst 22 uker gammelt, mens det før den tid blir definert som senabort. Lille mirakel var 22 uker og 1 dag gammel og bikket akkurat den grensen, mens tvillingene akkurat ikke gjorde det. Jeg har imidlertid lest at man i andre land setter den grensen ved 20 uker, så det er et definisjonsspørsmål. Jeg ble uansett regnet som flergangsfødende, og jordmor sa at kroppen pleide å huske, så derfor kunne det gå fort.

Jeg ble i den sammenhengen sterkt rådet til å legge et pussbekken i doskolen hver gang jeg skulle på do, slik at jeg ikke risikerte at Lille mirakel plutselig styrtet ned i toalettskålen. Bare tanken fikk meg til å grøsse, så da jordmor like etterpå sa at det kunne være de ville sende meg ut på toalettet med et bekken for å få fart på fødselen ved hjelp av tyngdekraften, trodde jeg nesten ikke mine egne ører. For var det noe jeg var blitt forsikret om tidligere, så var det at jeg skulle få slippe en ny skrekkopplevelse som da tvilling 1 plutselig styrtet ut i fødselskanalen mens jeg prøvde å tømme blæren på toalettet på gangen til fødepoliklinikken. Det historien gikk det nemlig fremdeles gjetord om på avdelingen. Men istedenfor å si hva jeg virkelig tenkte, nemlig hva med verdigheten til mor og barn oppi det hele, påpekte jeg bare at jeg ikke hadde hastverk med å få Lille mirakel ut og heller ville ta den tiden det trengte. Tanken var å kunne ta farvel i mitt eget tempo mens han fremdeles var i live. For i det øyeblikket han ble født, ville det være ubønnhørlig slutt.

Da jeg hadde en MA for ett år siden og endte opp med å måtte ta Cytotec hjemme fordi ingenting hadde kommet ut av seg selv da jeg sluttet med hormontilskuddene til tross for stor blødning, fikk jeg bare to stikkpiller, og det var jammen meg mer enn krutt nok, så jeg ble litt skeptisk da jeg måtte sette dobbelt så mange denne gangen. Særlig med tanke på at livmorhalsen allerde var åpen og jeg hadde kjent opptakten til rier bare jeg oppholdt meg litt lenge på toalettet eller hadde sittet oppreist i sengen, men jeg tenkte at det helt sikkert vanligvis skulle mer lut til for å få ut et foster på over 22 uker enn et som bare var 6-8 uker gammelt og tidde stille. Jordmor klagde dessuten over at det var nokså tørt der inne siden fostervannet hadde gått, og at noen av pillene derfor hang igjen på fingeren hennes, men hun håpet at ihvertfall noe ble liggende igjen. Klokken var da blitt kvart over seks om kvelden, og personalet var forberedt på at fødselen kanskje ikke ville komme i gang før dagen etter. Det var nemlig normalen, men når har jeg noen gang født normalt?

I de neste tre timene merket jeg ikke så mye, annet enn de vanlige murringene man ofte kjenner dagen før man får mensen. Selve situasjonen var så umenneskelig at jeg var helt på siden av meg selv og pratet som om dette var helt dagligdags. Jeg visste at jeg måtte spare på kreftene til det som skulle komme og hadde dessuten blitt lovt full pakke med smertelindring, inkludert epidural om det skulle bli nødvendig. De startet med å gi meg en Oxynorm-tablett sammen med de første abortpillene. Det var nok også litt av hrunnen til at det tok en stund før jeg fikk vondt. Et sted mellom kvart over ni og halv ti måtte jeg imidlertid fort ha påfyll av smertestillende, og etterpå startet det et kappløp der smertene hele tiden var i forkant av de nye smertestillende som ble gitt. Mao hadde jeg ikke før fått sterkere saker innabords, inkludert morfinsprøyte rett i låret, før smertene ble enda verre. Riene gikk i ett, med halvannet minutt på og et halvt minutt med lavere topp, men de gav seg aldri helt før de startet igjen. Da jordmor så snakket om at jeg egentlig skulle ha fått nye tabletter for en halvtime siden, trodde jeg det var mer smertestillnde hun mente, men istedet dukket hun opp med to nye Cytotec-tabletter som jeg skulle ta oralt. Jeg protesterte svakt og spurte om dette virkelig var nødvendig, men fikk bare til svar at det var det som var rutinen. Klokka var da kvart over elleve. 

Det gikk ikke mer enn fem minutter før jeg var på et helt annet smertenivå, som jeg aldri hadde opplevd før, og sendte jordmor av sted for å skaffe epidural. Men mens hun var ute, skjønte jeg at jeg måtte ha kommet i utdrivningsfasen, for nå var det vondt selv når riene dabbet litt av. Hele underlivet stod i spenn, og hver minste bevelgelse eller berøring gjorde alt bare mye verre. Jordmor måtte derfor avbestille anestesilegen og gjøre seg klar til å ta imot Lille mirakel. Jeg fikk overtalt henne til i det minste å hi meg lokalbedøvelse som hun såvidt rakk å sprøyte inn (en slags gele i åpningen av fødseleskanalen) før Lille mirakel ble født. Jeg hadde i mellomtiden gjort noen hakvhjertede forsøk på å presse, men for det første følte jeg at jeg ikke fikk noe særlig tak, og for det andre gjorde det mere vondt enn å la være. Så den uimotsåelige trykketrangen som alle snakker om, er bare bullshit, spør man meg. Og det er iallfall ikke sant at utdrivningsfasen er bedre enn åpningsfasen.Kroppen min jobbet imidlertid godt for meeg, så en gang da Lille mirakel hadde sklidd et godt stykke framover i et rykk før jeg hadde fått summet meg til å gjøre noe som helst, fikk jeg stor skryt av jordmor fordi jeg var så flink til å presse, kremt. Klokka fem på tolv var det hele over, og Lille mirakel ble født med stumpen først, akkurat som de to andre englene mine.

Jeg ble bare liggende helt apatisk og hørte at jordmor nummer to tok seg av Lille mirakel, mens jordmor nummer en fikk det travelt med å få ut morkaken. Jeg blødde nemlig mye og fortsatte å blø ukontrollert i minuttene som fulgte. Lille mirakel ble svøpt i et teppe og lagt oppå brystet mitt, men jeg greide ikke å løfte opp hodet for å se på ham mens de to jordmødrene arbeidet for harde livet med å få morkaken ut. Istedet kom det mere blod i svære klumper. Til slutt ble fødselslegen tilkalt og var med på å trykke, fremdeles til ingen nytte, og innen tre kvarter etter fødselen ble jeg trillet inn i full fart på operasjonsstuen. På det tidspunktet hadde jeg begynt å skjelve ukontrollert og hakket tenner til jeg ble lagt i narkose. Jeg hadde fått lagt to nye venefloner som skulle brukes til det formålet rett før fødselen ble satt i gang, men pga. de hftige riene hadde jeg ikke greid å skåne den ene mens jeg kastet meg rundt i smerte, så den ble fjernet på operasjonsbordet og erstattet med en ny. 

Da jeg våknet av narkosen ca. en time senere, hakket jeg fremdeles tenner og følte at jeg ikke fikk nok oksygen når jeg pustet. Det var en skikkelig ekkel følelse, selv om personalet bedyret at de kunne se av apparatene at jeg fikk nok luft. Og om jeg skulle slutte å puste, noe jeg kunne gjøre pga. alt smertstillende og diverse jeg hadde fått, ville de merke det med en gang, så jeg måtte bare slappe av ... Jeg fikk dessuten vite at jeg hadde mistet 1,2 liter blod til sammen. De første blodprøvene biste at jeg lå lavt på blodprosent, kalsium, magnesium og natrium, hadde samme crp som sist og drastisk stigende hvite blodlegemer. Dessuten var blodtrykket faretruende lavt. Fikk ikke med meg en brøkdel av alle målingene, men den ene gangen lå det ihvertfall på 70/46. Da jeg i tillegg begynte å fryse kraftig etter morgenstellet, kom alle alarmklokkene på for fullt pga. mistanke om ny blodforgiftning. Jordmor som kom for å hente meg tilbake til fødeavdelingen, ble derfor sendt i retur med uforettet sak av intensivlegene. Det viste seg heldigvis å vær falsk alarm, og intensivsykepleieren sa at skjelvingene mest sannsynlig kom av det store blodtapet. Jeg rakk aldri å være redd. Til det var jeg altfor apatisk. 

De siste timene av Lille mirakels liv og opptakten til fødselen

birth
Licensed from: gunnar3000 / yayimages.com

Jeg ble som tidligere nevnt lagt inn med rier grytidlig torsdag morgen forrige uke. Etter flere timer ble det omsider bestemt at jeg skulle få riehemmende midler og forebyggende antibiotika likevel, selv om det var imot all protokoll så tidlig i svangerskapet, dvs. en hel uke for tidlig. Det var nok pga. forhistorien min at de endelig forbarmet seg over meg og satte sitt eget ry og rykte på spill ved å gi meg et unntak fra den akk så strenge regelen, noe jeg for alltid vil være dem evig takknemlig for. Når man er blitt vant til å bli avvist og overlatt til sin egen skjebne, føles det som å komme til himmelen når man til slutt får hjelp.

På det tidspunktet hadde jeg ingen påviselig infeksjon i kroppen, men legen som hadde hatt ansvaret for meg så langt i svangerskapet, ville være føre var denne gangen. De riehemmende midlene derimot var høyst nødvendige og greide å stanse riene mot slutten av formiddagen. Jeg fikk imidlertid beskjed om at dersom det virkelig hadde vært fødsel på gang, ville ikke det ha vært nok. Men da legen foretok en ultralydundersøkelse mens  jeg lå i sykehussengen, kunne hun se at Lille mirakel lå i sete høyt oppe og ante fred og ingen fare, så det var ihvertfall ikke han som hadde initiert riene. Siden jeg hadde fått murringer etter gårsdagens kontroll på sykehuset som langsomt hadde bygget seg opp og gått over til rier i løpet av natten, virket det sannsynlig at for mye bevegelse hadde trigget det hele, akkurat slik det nesten hadde gjort da jeg anstrengte meg for mye hjemme søndagen før - bare at denne gangen hadde ikke progesteronsprøytene vært nok til å snu det.

Problemet var bare at neste dag begynte infeksjonsverdiene mine langsomt å stige utover dagen, etter fortsatt å ha vært normale om morgenen. Den første antibiotikaen ble da byttet ut med to andre typer om kvelden, og da jeg våknet midt på natten noen timer etter den første dosen, følte jeg meg betydelig bedre. Problemet var bare at infeksjonsverdiene mine kun hadde stagnert neste morgen og ikke gått tilbake slik vi hadde håpet på, og senere utover lørdagen fortsatte de istedet å stige enda mer. I tillegg kom vaginalprøvene som var blitt tatt og sendt til dyrking på onsdagen, tilbake negative, så de ante ikke hvilken bakterie jeg hadde, noe som gjorde det mye vanskeligere å finne adekvat behandling.

Både jeg og den faste sykehuslegen min hadde mistenkt fostervannslekkasje allerede på poliklinikkontrollen pga. litt mer vann i utfloden enn det som er vanlig, men fordi jeg allerede hadde hatt innvendig ultralyd, kunne vi ikke ta en prøve for å sjekke det. Jeg fortsatte å mistenke dette etter at jeg hadde begynt å blø få timer etter innleggelsen dagen etter. Både fordi jeg syntes det var litt vel rennende til kun å være blod, selv om det også lan være slik i begynnelsen av en menstruasjon, men først og fremst fordi jeg syntes det luktet så rart. Prøvde å si det til jordmor, men hun bare feide det bort. Da jeg så plutselig lekket nedover beina lørdag formiddag, var jeg ikke i tvil om at det var fostervannslukten jeg hadde kjent hele tiden og reagert på.

Jeg håpet likevel at det kun var den ytterste fostervannssekken som lakk, slik som med tvillingene to år tidligere, og at Lille mirakel fortstt hadde alt vannet han trengte. Jeg var derfor ikke særlig samarbeidsvillig da legen ville fjerne pessaert pga. fare for infeksjon. Ved innleggelsen hadde det nemlig blitt konstatert at fostersekken bulet ut gjennom åpningen i midten av pessaret, der den stod i spreng som en hard kule, og jeg var livredd for at de skulle rive i stykker hele sekken ved å ta ut pessaret. Jeg visste også at klinikken i Riga hadde mere is i magen mht. dette og ikke bare ville fjernet pessaret som ren rutine uten nærmere undersøkelser, som å se hvor mye av vannet som fortsatt var igjen. Ba dem derfor om å vente til svaret på de siste infeksjonsverdiene kom og sendte en sms til Riga imens. Dessverre fikk jeg ikke noe umiddelbart svar siden koordinator måtte høre med legen som var utenlands i helgen, og mens jeg fortvilet over det, gikk plutselig resten av vannet. Da var det ikke så mye mer å lure på - pessaret måtte ut.

Legen advarte meg om at det kunne ha dannet seg et vakum der, slik at det ville bli vondt å få det ut. Jeg stålsatte meg, men så viste det seg at det allerede hadde kantrert seg, så legen kunne bare fiske det ut. Som tidligere nevnt, mistenker jeg at det kan ha skjedd da trykket lettet omtrent samtidig med at riene hadde gitt seg to dager før. Det føltes nemlig tidligere som om pessaret stod og kjempet mot fostervannsblæren som presset seg på. Blødningen kom også fra livmorhalsen og ikke fra livmoren, og jeg mistenker at livmorhalsen må ha kommet i klem mellom pessaret og fostervannssekken da det stod på som verst. I mellomtiden hadde jeg fått tranexamsyre på sykehuset da jeg ba om det, og blødningen hadde akkurat stoppet da vannet gikk. Jeg trodde at jeg fortsatt blødde fordi det var en rødlig farge på fostervannet, men fikk beskjed om at det var helt vanlig. Det viktigste var at det ikke var grønt, for det kunne ha tydet på en infeksjon.

Dessverre fortsatte infeksjonsverdiene mine å stige, til tross for at jeg nesten ikke hadde feber. De regnet 37,5 som feber, og jeg lå og vekslet mellom 37,2 og 37,6. Følte meg ofte varm utover kveldene, men det hadde jeg gjort av progesterontilskudd tidligere i svangerskapet også, og selv om jeg følte meg litt trøtt, følte jeg meg ikke direkte syk. Og de hvite blodlegemene som gav en pekepinn på hvilken vei det gikk, både steg og sank om hverandre i takt med at formen min gikk opp og ned slik den hadde gjort i hele graviditeten. Men crp-verdien steg til slutt over 100, og da ville legene for alvor ha Lille mirakel ut så fort som mulig. Jeg spurte da om det ikke fantes noen annen type antibiotika de kunne gi meg og fikk til svar at jeg allerede hadde fått det sterkeste de hadde. 

De gikk likevel med på å gi meg en siste ultralydundersøkelse for å se om det var noe fostervann igjen, selv om de først hadde ment at det ikke var nødvendig. Men for meg hadde det alt å si om Lille mirakel fortsatt var uberørt av vannavgangen slik tvillingene hadde vært. Det viste seg dessverre at livmoren var helt tørr, og da var slaget i realiteten tapt. Jeg spurte for sikkerhets skyld om ikke fostersekken kunne fykkes opp igjen siden fostervann blir kontinuerlig produsert på nytt, men fikk til svar at jeg lekket såpass mye at det bare ville lekke rett ut igjen. Jeg valgte å tro på dem og tenkte at jeg ikke hadde noe å vinne på å trekke dette mer i langdrag dersom det betydde at Lille mirakel ville lide seg mot en sikker død. 

Tilliten ble imidlertid snart brutt igjen da jordmor plutselig dukket opp med en ny type kruttsterk antibiotoka kun et kvarter etter at hun hatt satt fire Cytotec vaginalt på meg. Da begynte jeg også å lure på om jeg kunne stole på det de hadde sagt om at fostersekken ikke kunne fylles opp igjen, eller om jeg hadde blitt manipulert. For det var ingen tvil om at legene hadde villet sette meg i gang uansett hva ultralyden hadde vist på det tidspunktet - det ble sagt i klartekst mange ganger. Utfordringen var bare å få meg til å gå med på det uten å fysisk tvinge meg.

Klokka var da rundt kvart over seks lørdagskvelden for en uke siden. Resten av fødselshistorien kommer i et eget innlegg.

Og så var endelig dagen her som vi har ventet på så lenge

Seks dager for sent

Ultrasound with Baby Foot
Licensed from: karensuki / yayimages.com

I dag er den store dagen her som jeg har ventet på i spenning og lengsel gjennom hele svangerskapet. Dagen der Lille mirakel ville vært gammel nok til å reddes hadde jeg bare greid å holde ham inni meg i seks dager til. Seks skjebnesvangre dager som legene ikke var villige til å gi meg da de så at den ukjente infeksjonen steg.

I dag er det også ett år siden den lille pusekatten ble brått og brutalt revet fra meg i en trafikkulykke rett etter at jeg hadde fått beskjed om at den lille spiren jeg da bar på, hadde sluttet å leve. Siden denne sørgelige minnedagen tilfeldigvis falt på 23-ukersdagen til Lille mirakel, hadde jeg håpet på at sorgen skulle snus til glede i dag. Men det var dessverre for godt til å være sant.

Istedet er jeg begynt å bli plaget av påtrengende, vonde og overveldende minner etterhvert som det går mer og mer opp for meg hva som faktisk har skjedd. Jeg sliter også med å finne ord, ikke bare for å beskrive alt det grusomme, men for helt dagligdagse og ufarlige ting. Det stopper stadig helt opp i hodet mitt, midt i samtaler. Siden jeg vanligvis ikke har problemer med å ordlegge meg, merker kanskje ikke fremmede så godt at jeg sliter med å uttrykke meg for tiden, men de som kjenner meg godt, ser det, og jeg bruker så utrolig mye energi på å greie å uttrykke meg at jeg kan bli helt utmattet av en helt enkel replikkveksling. Det var utrolig frustrerende mens jeg fremdeles lå på sykehuset der det stadig var folk innom som ville snakke med meg om alt og ingenting. 

En setning som stadig surrer rundt i hodet mitt nå er det sykehuslegen som har fulgt meg i dette svangeskapet, sa i første samtalen vår etter fødselen: "Han sparket så fint på ultralyden (den morgenen jeg kom inn med rier) - det var hjerteskjærende!" Hun gjentok flere ganger den dagen jeg ble innlagt at hun virkelig ikke hadde trodd det skulle bli sånn denne gangen, og hvor fortvilende det var at det skulle skje så nære målstreken. Hun var også redd for at hun kunne ha trigget riene med undersøkelsen på poliklinikken dagen før og vegret seg først for å undersøke meg noe mer, men etter å ha summet seg litt, kom hun tilbake og gjorde det likevel. Da fikk jeg plutselig både forebyggende intravenøs antibiotika og riehemmende midler, til tross for at hun hadde gjentatt at det var helt uaktuelt så sent som dagen før. Der og da betydde det alt.

Jeg hadde på det tidspunktet ingen tegn til infeksjon, så da riene endelig begynte å dabbe av, øynet jeg et bittelite håp igjen. Det ble fort knust da jeg fikk en stigende infeksjon som selv bytte av antibiotika ikke så ut til å kunne stanse. Da så vannet gikk, selv om det ikke var så mye til å begynne med, var legene over meg som hauker med en gang og ville fjerne det fremmedlegemet de mente forårsaket infeksjonen, nemlig Lille mirakel.

Siden jeg hadde fått blodforgiftning da de lot meg beholde tvilling 2 en stund etter at tvilling 1 bare hadde sklidd rett ut under en kontroll på poliklinikken for to år siden, var de ikke villige til å ta den risikoen igjen, og jeg som mor hadde absolutt ingenting jeg skulle ha sagt. Det hører med til historien at etter fødselen av tvilling 1, nektet legene å gi meg intravenøs antibiotika fordi jeg ennå ikke hadde kommer til uke 23+0, så eneste løsningen jeg ble gitt, var å kvitte meg med barnet som var igjen om jeg ville unngå infeksjon. Jeg mente derfor at risikoen ikke var like stor denne gangen siden jeg tross alt hadde fått antibiotika allerede, noe de ikke virket uenige i i og for seg, men i lys av hvordan det hadde endt sist, ville de for alt i verden ikke risikere å komme i den situasjonen igjen.

Hvordan kan man be en mor om å kvitte seg med barnet sitt for å redde seg selv? For meg er dette naturstridig, og scenene som utspant seg rundt dette, kommer stadig oftere tilbake og forfølger meg nå. Det er den totale maktesløsheten og det verste jeg har opplevd som mor. Det føltes så mye befre da jeg fikk lov til å sette livet på spill for tvilling 2s skyld. Da visste jeg ihvertfall at jeg hadde gjort alt. Så lenge legene ikke en gang så det som noe dilemma, men tok det som en selvfølge at mitt liv var mere verdt enn Lille mirakels, gir det liten trøst når de sier at det ikke var noe annet å gjøre. For i den situasjonen var den eneste forsvareren Lille mirakel hadde igjen, meg. Og jeg var ennå ikke blitt alvorlig syk.

Faktisk så ble jeg aldri det, for situasjonen snudde med en gang jeg fikk den nye typen antibiotika (som jeg fikk da de satte i gang fødselen til tross for at de en hakvtime tidligere hadde blånektet for at de hadde noe mer i bakhånd å gi meg). Legene var bare redde for at den ikke ville virke om ikke Lille mirakel ble drvet ut så fort som mulig og nektet å la meg vente og se bare litt til ...

De tror de har gjort meg en tjeneste ved å ta denne avgjørelsen for meg, men helt ærlig tror jeg at dette handler mest om dem selv. Det ser nemlig mye bedre ut på deres merittliste å ha mistet et barn som ennå ikke var levedyktig, enn å ha mistet en mor i fødsel. Og dessuten tror jeg de fleste av dem har problemer med å tro at jeg virkelig har forstått alvoret i situasjonen forrige gang, så de ser det som sin oppgave å beskytte meg mot min egen uvitenhet. Men om tvillingene hadde fått leve den gangen på min bekostning, hadde jeg faktisk syntes det var verdt det, selv om jeg ikke liker tanken på at de hadde måttet vokse opp uten min omsorg og kjærlighet. ajeg har ikke noe ønske om å dø i seg selv, og til vanlig driver jeg aldri med risikosport fordi jeg syns det er unødvendig, men det blir helt annerldes når livet til ens eget barn står på spill. 

Hvorfor svikter livmorhalsen min etter bare halvgått svangerskap?

Det internasjonale symbolet for dødfødsel m.m.

Pink and blue ribbon - pregnancy and infant loss awereness symbol
Licensed from: RedKoala / yayimages.com

Da jeg var 25 år gammel, ble det ved en ren tilfeldighet oppdaget at jeg hadde en såkalt erosjon eller svulst på mormunnen, dvs. et sår i enden av livmorhalsen. Det var på hele 3 cm i diameter og kunne forklare hvorfor jeg hadde hatt problemer med å gjennomføre samleie uten å få veldig vondt. Legen tok en celleprøve som viste celleforandring i stadie 3. 1-3 var godartet, beroliget han meg, mens 4-6 var ondartet. Mao. hadde jeg ikke fått kreft ennå, men det var på høy tid å stanse utviklingen. Jeg ble operert allerede neste dag. Det ble aldri funnet noe hpv-virus.

Operasjonen ble utført med laser under lokalbedøvelse. Den varte i nærmere en halvtime, der jeg hadde smerter som minnet om rier. Legen påstod at rier ville føles verre, men nå som jeg har vært gjennom to fødsler og to spontanaborter med rier, kan jeg bekrefte at mistanken min var riktig. Det luktet brent kjøtt, og røken sev ut i rommet. Legen begynte etterhvert å brenne seg på apparatet fordi det ble så varmt mot slutten. Denne operasjonen var nokså ny og moderne på den tiden (midten av nittitallet). Senere fikk jeg vite at den ble kalt for konisering. Svulsten min ble brent bort, og jeg fikk et arr som legene kunne kjenne ved gynekologiske undersøkelser i tiden etterpå.

Legen som opererte meg, sa han hadde prøvd å ta bort så lite som mulig, men at faren ved det var at jeg kanskje måtte gjenta operasjonen et halvt år senere. Det slapp jeg heldigvis, og celleprøver tatt det første året viste ingen flere forandringer. Dermed var  den historien lagt bak meg. Trodde jeg. Jeg nevnte den riktignok til alle nye leger jeg fikk som ren rutine, men fikk aldri noen tilbakemelding på at det kunne være et problem og fulgte bare det vanlige programmet med celleprøver hvert tredje år.

Denne lykkelige uvitenheten varte helt til jeg hadde fullført 1. trimester av tvillinggraviditeten. Da plukket jeg ved en tilfeldighet opp på forum at det kanskje ikke var så heldig å være gravid med tvillinger når man var konisert. Jeg tok det straks opp med klinikken i Riga, som beroliget meg med at det vanligvis bare kunne være et problem om jeg hadde blitt konisert for mindre enn seks måneder før innsett. For sikkerhets skyld tok jeg det også opp med den private gynekologen jeg gikk til innimellom de vanlige kontrollene med tvillingene. Han innrømmet da at jeg hadde et poeng og tok seg bryet med å måle livmorhalsen for å sjekke hvor mye kortere den hadde blitt som en følge av koniseringen. Det var første gangen jeg fikk høre at livmorhalsen min kunne være forkortet. Den ble målt til 3,8 cm, og legen beroliget meg med at alt innenfor 3-4 cm var innenfor normalen, så jeg hadde heldigvis ikke mistet så mye av lengden da jeg ble operert. Dermed skulle den saken være ute av verden. Jeg var da i uke 13+1.

Siden jeg var tvillinggravid, leste jeg en del tvillingblogger for å forberede meg på hva som ventet, og da fikk jeg vite om flere som hadde født prematurt pga. at livmorhalsen hadde begynt å svikte mot slutten av 2. trimester av den økte tyngden. Bare en av dem hadde riktignok fått problemer og født før den magiske 23+0-grensen, og hun var trillinggravid, så jeg tenkte ikke så mye over at jeg kunne risikere å føde så tidlig. Men for sikkerhets skyld tok jeg det opp med jordmor på oul og spurte om hun kunne sjekke livmorhalsen når hun først var i gang siden jeg fortsatt var litt bekymret pga. dobbeltrisikoen ved konisering og tvillingsvangerskap. Til det svarte jordmor bare at det ville sykehuslegene gjøre når jeg kom på kontroll hos dem. Første time ble satt opp i uke 22+1. Jeg var da i uke 18+6, men siden svangerskapet så ut til å være ukomplisert, så ikke sykehuset noe behov for kontroll før det. Senere fikk jeg vite at livmorhalsen vanligvis ikke ble sjekket før i uke 24, så den ville ikke ha blitt målt på den første timen heller. Koniseringen i seg selv så ikke ut til å gi noen hrunn til ekstra oppfølging.

Jeg fortsatte derfor å leve i lykkelig uvitenhet helt til jeg våknet til fostervannslekkasje og tegningsblødning i uke 20+2. Legen som da undersøkte meg på fødeavdelingen og konstaterte åpning og bulende fostersekk, var den første til å fortelle meg i klartekst at koniseing gav økt risiko for livmorhalssvikt. Dette var riktignok litt kontroversielt, men de hadde erfart at det ikke bare var lengden det kom an på, men at muskelen kunne være svekket etter operasjonen og dermed lettere gi etter. Hvorfor i all verden var det ingen som hadde gjort meg oppmerksom på dette før?? Det var jo ikke noe jeg hadde holdt skjult for legene.

Jeg begynte derfor å lese meg opp på konisering og fant bl.a. et studie fra Ullevål sykehus der det ble kristisert at man i den tiden jeg ble konisert, ikke hadde tatt hensyn til om kvinnene fortsatt var i fruktbar alder. Videre ble det anbefalt at disse kvinnene burde følges nøye opp i senere svangerskap. Mao. kunne jeg intetanende fått problemer med å bære fram et barn selv om jeg hadde startet allerede  i tjueårene, og det uten ekstra oppfølging, for anbefalingene fra Ullevålsrapporten hadde tydeligvis ikke nådd ut til svangerskapsomsorgen. Slik det var nå, hadde jeg tross alt fått mye bedre oppfølging enn ellers fordi jeg var eldre gravid med prøverør og tvillinggravid, men selv da hadde man ikke tatt hensyn til at koniseringen var en ekstra risikofaktor.

Etter at den store katastrofen inntraff, ble jeg sterkt rådet til kun å sette inn ett egg siden livmorhalsen min tydeligvis ikke var sterk nok til å bære fram tvillinger, men det var også flere som ikke var blitt konisert som kunne få problemer med det, så det som skjedde i et tvillingsvangerskap, gav ingen sikker indikator for hva som kunne skje i et vanlig svangerskap. Jeg ville derfor ikke ha fått noen ekstra oppfølging bare på grunnlag av en senabort med tvillinger, til tross for stor indikasjon for livmorhalssvikt siden jeg hadde fått åpen livmorhals og fødte tvilling 1 uten rier. Eneste grunnen til at jeg likevel ble så nøye fulgt opp denne gangen, var alderen min, og at jeg ikke hadde så mange år igjen å prøve på. Mao. ville jeg som fortsatt ung blitt helt overlatt til meg selv i svangerskapet etter en slik opplevelse.. Det fikk meg for en gangs skyld til å bli glad for at jeg hadde utsatt aktiv prøving så lenge.

Imidlertid kvalifiserte jeg likevel ikke til det sterkeste virkemiddelet de hadde, nemlig cerclage. Da syr man sammen livmorhalsen med tråd/bånd i narkose. Det skjer vanligvis mot slutten av 1. trimester. Det går også an å sette på senere ved begynnende åpning (såkalt nebbing) for å stoppe prosessen (slik jeg hadde denne gangen), men det fikk jeg klar beskjed om forrige gang at de aldri gjorde her, så om man ikke fikk satt på cerclage tidlig, var det for sent å ombestemme seg om utviklingen gikk i feil retning senere. Tidligere hadde de nemlig opplevd at påsetting av nødcerclage sent i svangerskapet hadde utløst en umiddelbar infeksjon, og en gang hadde de til og med mistet en pasient på den måten. 

Om jeg noen gang skulle bli gravid igjen (den avgjørelsen er det altfor tidlig å ta nå), er jeg derimot blitt lovt cerclage, for nå tror heller ikke legene lenger på at livmorhalsen min kun har sviktet pga. tvillingsvangerskap. Men igjen er jeg priviligert, for ifølge regelverket har jeg ikke rett på cerclage før jeg har opplevd livmorhalssvikt i hele tre svangerskap, og da teller ikke tvillingsvangerskapet med en gang. Mao. skulle jeg egentlig ha måttet oppleve dette her i to svangerskap til før de endelig ville sette på cerclage. Stakkars unge kvinner som er blitt gravide på naturmetoden! Hvem er det egentlig som sitter og lager sånne umenneskelige retningslinjer?

Et blogginnlegg jeg har linket til ved to anledninger her inne av en ung kvinne, viser godt det. Hun mistet først ett barn omtrent halvveis i første svangerskapet pga. livmorhalssvikt. Neste gang hun er gravid, får hun beskjed om at det sikkert var rent tilfeldig at det gikk galt sist, og at hun derfor ikke trenger ekstra oppfølging. Når hun likevel ikke vil gi seg, blir hun tilbudt flere samtaler med jordmor, men kun for å roe nervene og ikke for å følge med på livmorhalsen som hun egentlig har behov for. Til slutt blir hun så urolig at hun drar inn til sykehuset, og da viser det seg at livmorhalsen er blitt kraftig forkortet og er i ferd med å åpne seg innenifra, akkurat som med meg denne gangen. Hun hadde imidlertid flaks som traff en gynekolog som var villig til å sette på en nødcerclage med en gang, og dermed fikk hun også reddet barnet. Hadde det bare vært meg!

Resten av historien

Min lille filosof dagen etter at han ble født


Det vil nok ta sin tid før jeg vil være i stand til å fortelle om alt som har skjedd mellom de to siste blogginnleggene. Til det er jeg altfor trøtt, ukonsentrert og emosjonell for øyeblikket. Dessuten må jeg først og fremst fokusere på alt det praktiske som ikke kan vente akkurat nå, som begravelsen til den lille engelen min. Han vil kanskje bli altfor fort glemt av omverdenen, men han fortjener ihvertfall en verdig begravelse.

For å gjøre en lang historie kort gikk det knapt fire døgn fra jeg ble innlagt på sykehuset til Lille mirakel ble født. Som tidligere nevnt, fikk vi stoppet riene etter noen timer, men etterhvert fikk jeg stigende infeksjonsverdier som gjorde legene stadig mer nervøse, særlig siden de ikke greide å finne ut av hvilken bakterie det kunne være snakk om. Den vaginale bakterieprøven som ble tatt på poliklinikken dagen før innleggelsen, hadde nemlig vært negativ. Det samme gjaldt urinprøven.

Da så vannet gikk, ville legene straks fjerne pessaret pga. fare for infeksjon. Det viste seg at det allerede lå omkantret langs ene skjedeveggen, noe som sannsynligvis var grunnen til at jeg hadde kjent at trykket omsider lettet der inne etter riene. Etter det gikk det ikke lenge før både jordmor og den ene legen etter den andre kom inn etter tur for å forklare meg nødvendigheten av å prioritere mitt liv framfor Lille mirakels.

Det burde vel ikke forundre noen at jeg ga dem mere motstand enn de satte pris på. Jeg er nemlig av den oppfatning at legenes jobb er å ta medisinske avgjørelser, mens de etiske vurderingene er det kun mor selv som har rett til å ta. Noen syns kanskje det er en lettelse å la legene bestemme for dem, men for meg oppleves det som et overgrep, særlig når jeg forstår at deres verdigrunnlag er annerledes enn mitt.

Jeg har selvsagt ingen problemer med å forstå at det å miste en pasient må være en leges aller største mareritt, men for meg var Lille mirakel like mye pasient som meg selv, og hans liv var like mye verdt som mitt eget. Da føles det ytterst provoserende når legene vil beskytte meg mot meg selv fordi de mener de vet best.

For medisinsk ekspertise gir ingen overlegenhet i etiske spørsmål etter mitt syn. Det var jo nettopp derfor at abortnemndene i sin tid ble avskaffet fordi man etterhvert mente at kvinnene hadde rett til å avgjøre dette selv. Riktignok bare i 1. trimester, men det var likevel et viktig prinsipp.

Jeg tror ikke det er så mange som vil ha problemer med å forstå en mor som løper inn i et brennende hus for å redde barnet sitt, selv om hun står i fare for å miste sitt eget liv. Så hvorfor har dagens leger så vanskelig for å akseptere at det faktisk fins mødre som er villige til å risikere livet for å redde sitt ufødte barn?

Født for å dø i uke 23

Lille mirakel ble bare 22 uker og 1 dag gammel


Lille mirakel kom til verden med et brak fem minutter før midnatt lørdags kveld. Er akkurat blitt skrevet ut av sykehuset. Nå er det en ny barnebegravelse som står for tur. Heldigvis er det plass til et englebarn til i graven til tvillingene. Nå kan i det minste alle tre barna mine få være sammen i evigheten.

Her er Lille mirakel foreviget like før jeg ble trillet ut på operasjonsstuen for utskrapning av morkaken, omlag tre kvarter etter fødselen. Sistnevnte var som å bli fanget av en stormvind. Anbefales ingen. Raske fødsler er virkelig oppskrytt. Skriver mer når jeg har fått summet meg.

Stille etter stormen

Denne dagen begynte som en katastrofe. Jeg følte meg som en fange på vei til skafottet da jeg måtte kapitulere og dra til fødeavdelingen der jeg snart ville bli englemor til tre. Men det føltes som om pessaret var i ferd med å få meg til å revne i to, så jeg innså at jeg trengte hjelp, selv om det slett ikke var den hjelpen jeg ville ha, nemlig fødselshjelp. Her var det bare en ting å gjøre, og det var å legge lokk på alle følelser og fungere som en maskin. Hvis ikke kunne jeg like gjerne ta livet av meg med en gang, for å føle noe som helst i dette gjentagende marerittet, ville være helt uutholdelig.

Etter en miserabel morgen og formiddag der alt så mørkt ut, lettet endelig riene, noe som gjorde meg helt salig. Enhver som har opplevd å få rier som varer i to minutter på og bare to minutter av, vil nok forstå hva jeg mener med det. Det ble nærmest umulig hverken å føre en samtale eller få i seg mat under slike forhold, eller mildt sagt veldig stressende. Jeg nærmest hyperventilerte på det verste. Jordmor sa jeg heller skulle ta dype åndedrag, men det eneste som hjalp på smertene, var å holde pusten. I tillegg bet jeg meg hardt i hånden som var full av dype bitemerker en stund. Det tok lang tid før jeg fikk noen form for smertelindring pga. alle prosedyrene man må gjennom først, så moralen er: Dra til fødeavdelingen FØR du holder på å forgå av smerte.

En stor fordel med sykehussengen var imidlertid at jeg kunne stille den inn slik at jeg kunne ligge lavt med hodet og ikke minst høyt med beina. Det lettet umiddelbart litt på trykket. Litt senere fikk jeg også litt drahjelp av kroppen som plutselig ville tømme tarmen, og etter det følte jeg meg nærmest som født på ny en stund. Utpå ettermiddagen ble blodtrykket tatt på nytt og viste 100/60, mens pulsen var 81 (da jeg var innlagt med tvillingene, var den nærmere 95). Jeg hadde heller ingen feber, heldigvis.

Resten av ettermiddagen har jeg i grunnen bare døst og gledet meg over å være over i smulere farvann så lenge det varer. Jeg er også nokså sikker på at fostersekken må ha trukket seg tilbake, for presset er helt borte nå, men legene tør ikke undersøke meg noe mer foreløpig, av frykt for å trigge nye rier. Det er en hårfin balansegang, dette her.

Innlagt

21+6

Turen til fødeavdelingen i går trigget murringer resten av dagen som rundt fire-tiden i natt gikk over til rier. Da sluttet også progesteronsprøytene å virke, så i sekstiden i morges troppet jeg krokbøyd opp på føden igjen,

Ble først tatt inn på et rom av jordmor som konstaterte at blodtrykket var gått ned til 103/70, altså mer normalen for meg. Jeg hadde heller ikke noen feber, og dessuten var blodprøvene jeg tok i går fine, med unntak av crp, men den var likevel ikke høyere enn den har vært siste året når jeg ikke har hatt noen form for infeksjon. 

Ble deretter tildelt et provisorisk rom med seng og eget bad og fikk på sykehusskjorte der kun to av knappene virket, så puppene stakk ut alle veier hver gang jeg vred meg i smerte. Fikk heldigvis en ny da jeg endelig ba om det, Begynte plutselig å blø friskt, og mer enn jeg gjorde etter at jeg fikk fostervannslekkasje med tvillingene. Ikke noe godt tegn akkurat, og mer enn vanlig tegningsblødning, sa legen, men likevel ikke så mye at de var bekymret for mitt ve og vel, bare for at det kunne tyde på at fødselen var i gang.

Nå har heldigvis både blødning og rier dabbet betraktelig av så jeg kanskje kan få sovet litt. Sov bare to timer i natt.

Ny tur til fødeavdelingen

Kunne vært bedre nytt

Bad News - business concept with text
Licensed from: zsirosistvan / yayimages.com

I dag var det tid for ny kontroll på fødepoliklinikken. Selve turen dit var en utfordring i seg selv, for etter at jeg skrev forrige innlegg for tre dager siden, har jeg fått erfare at det ikke skal mye bevegelse til før jeg må betale for det med vonde kramper resten av dagen. Og i mitt tilfelle trenger ikke det å bety bare helt ufarlige kynnere ... Jeg har defor måttet overdosere litt på progesteronet for å holde det sånn noenlunde i sjakk. Supplerer med magnesiumtabletter, men har fått løs mage når jeg tar for mange av dem, så må være litt forsiktig. Progesteron skal heldigvis ikke ha så mange bieffekter, annet enn at man blir veldig frøtt av det, men ettersom kroppen har vært i høyberedskapsmodus siden jeg fikk den sjokkerende nyheten for seks dager siden, har jeg mer eller mindre gått på adrenalinet.

Jeg var først inne på vaktrommet til jordmødrene og leverte urinprøve. Den var heldigvis fin, men blodtrykket var det verre med: Hele 140/80. Så høyt har jeg aldri i mitt liv hatt før, men jordmoren sa det var innenfor så lenge det ikke var over 140/90. Pulsen lå et sted mellom 80 og 100, men hun fikk aldri telt den fordi hun hengte seg opp i at hjertet mitt hoppet over flere slag. Akkurat da føltes det ganske galopperende for meg også, men det gikk heldigvis fort over, og legen sa etterpå at det var veldig vanlig hos gravide og ikke noe å bekymre seg for. 

Deretter ble jeg geleidet opp på fødeavdelingen der det visstnok hersket kaostilstander i dag, men jeg slapp heldigvis å vente særlig lenge. Legen var veldig overrasket over det som hadde skjedd da hun hadde trodd at alt skulle være annerledes denne gangen som jeg kun bar på ett barn, men nå var det jo for sent å sette på cerclage. Da hun så begynte å undersøke livmorhalsen, så hun så alvorlig og konsentrert ut mens hun gransket skjermen som var vendt fra meg at jeg var temmelig sikker på at det ikke kunne love godt. Det fikk jeg dessverre rett i.

Det viste seg at jeg nå hadde fått en funnel i livmorhalsen, dvs. en åpning på 1 cm, men uten at livmorhalsen hadde flatet ut eller blitt enda mer forkortet siden sist. Så jeg tipper at det er det som har skjedd når jeg har hatt vonde kramper, som deretter har roet seg når prosessen var ferdig. Fostervannssekken bulet litt ned i funnelen, men livmorhalsen lå fremdels høyt oppe i skjeden. Lille mirakel hadde flyttet seg til seteleie lenger oppe i livmoren, noe som sikkert forklarer at jeg har kjent mindre trykk. Legen var veldig opptatt av at navlestrengen ikke skulle ramle ned i funnelen, men der lå den heldigvis ikke ennå iallfall. 

Jeg fikk tatt vaginalprøver før innvendig ultralyd denne gangen, men da legen kommenterte etter ultralyden at hun så noe vannholdig utflod, var det for sent å ta en prøve for å sjekke om det var fostervann. Jeg har hele tiden hatt vannholdig utflod innimellom som kommer i rykk og napp etter at jeg fikk satt inn pessaret, men da jeg syntes det var litt vel vått i truseinnlegget senere i kveld, fikk jeg selvfølgelig noia. Det var nemlig etter turer ut at lekkasjene begynte forrige gang.

Lille mirakel veide 500 gram, men er fremdeles ni dager for ung til at de vil prøve å redde ham om han skulle bli født. Han er nå en dag eldre enn det tvillinggutten min ble. Han hadde rikelig med fostervann og en puls på 146 og virket like sprell levende som før, men det var jo tvillinggutten min også til siste slutt ...

Akkurat nå føler jeg at jeg bare eksisterer.

21+2

Fortsatt uten stramt bekken

Hormone Group Samples
Licensed from: HomeStead Digital / yayimages.com

Her er et innlegg som forklarer mer om funksjonen til progesteronsprøyter hos kvinner som har anlegg for å gå i for tidlig fødsel:

http://mittrisikosvangerskap.blogspot.com/2011/03/160-17p-spryter.html#comment-form

Jeg tar en annen type enn dem som er beskrevet her, men funksjonen er den samme. Skulle bare ønske at jeg også kunne tatt depotsprøyter en gang i uken istedenfor to ganger i døgnet, for de kan gjøre fryktelig vondt noen ganger. Men hva gjør man vel ikke for gullet i magen? Det er tross alt et spørsmål om liv eller død vi snakker om her, og så lenge sykehuset ikke vil gi meg riehemmende midler, får jeg sette min egen versjon.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg har ingen problem med å forstå at man må sette en nedre grense for når det er forsvarlig å sette inn livreddende tiltak for et for tidlig født barn, men jeg kommer aldri til å begripe hvorfor det må være ensbetydende med at de heller ikke kan sette inn tiltak for å hindre at barnet blir født for tidlig. 

En annen ting som har gått meg på nervene ganske lenge, er den samme setningen som blir gjentatt til det kjedsommelige av alt nytt sykehuspersonale jeg møter, nemlig at "forskning skal ha vist at sengeleie ikke virker, så de har gått bort fra det nå. " I mine legmannsører er det ensbetydende med at de mener at man skal leve som normalt så lenge man er sykemeldt, men når man går dem nøyere etter i sømmene, kommer det fort frem at det er strengt sengeleie de ikke lenger tror på, dvs. at man må få bekken istedenfor å gå på do selv. Det er nemlig slett ikke meningen at man skal ta spaserturer eller dra på handletur. Men så si det da - hvordan kan vi vanlige dødelige lukte at det er underforstått?! 

Jeg fikk klar beskjed av de to gynekologene som først oppdaget nebbingen (den ene ble tilkalt for å verifisere funnet av den faste gynekologen min) at nå var det barre å legge seg ned, og begge er tidligere sykehusleger. De gjorde også et poeng ut av at jeg måtte droppe å reise til sykehuset med offentlig transport, til tross for at gynekologkontoret bare ligger et steinkast unna nærmeste stoppested, og i henvisningen jeg fikk med til sykehuset, stod det at jeg skulle vurderes for innleggelse for "avlastning", noe jeg tolker som hvile. Da blir det ganske sært å bli møtt på sykehuset med at de ikke lenger tror på sengeleie, og at jeg bare kan reise hjem igjen. Som om det var jeg selv som i et litt hysterisk øyeblikk hadde oppsøkt sykehuset helt unødvendig og ikke var blitt sendt dit av en særdeles godt kvalifisert fødselslege. Takk og lov at jeg har satt meg godt inn i tematikken allerede, for ellers kunne jeg blitt helt satt ut og endt opp med å ta de utenatlærte frasene bokstavelig.

Ellers har jeg vært litt i tvil om liggestilling. Da jeg oppsøkte privat gynekolog for å måle livmorhalsen etter at det bar blitt oppdaget åpning på sykehuset for to år siden med tvillingene, ble jeg rådet til å ligge med beina høyt. Jeg er fremdeles ikke sikker på om det betyr å legge beina oppå en høy pute eller om jeg skal ligge med knærne blyd opp. Det er ingen andre gynekologer som har sagt noe om dette, men jeg ser på ulike fora at noen gravide i samme situasjon som meg poengterer at de ligger med beina opp, uten å begrunne det noe nærmere. Da jeg var innlagt til observasjon med tvillingene etter å ha blitt hentet i ambulanse dagen etter a jeg var blitt sendt hjem fra sykehuset, hadde jeg så fryktelig ubehagelig nedpress kombinert med for lavt blodtrykk (90/50) at jeg rett og slett fikk jordmor til å stille inn sykehussengen slik at jeg ble liggende nedoverbakke med hodet ned og beina opp. Det lettet godt på trykket og murringene og fikk i tillegg blodtrykket til å stige litt, men nå ligger jeg jo i en helt vanlig seng og har ikke den muligheten. Dessuten blir det slitsomt å ligge slik om man ikke har lavt blodtrykk, og tyngdefølelsen i underlivet kan ikke sammenlignes med den gang.

Den gode nyheten er at jeg føler det har lettet litt i dag Er første gangen det var på tide å sette ny sprøyte uten at jeg merket det på kroppen først. I begynnelsen holdt jeg ikke ut så lenge en gang før jeg måtte sette en ny, så dette ser heldigvis ut til å gå rette veien. Håper så inderlig at det holder seg slik!

Tankefull

21+1

Pensive
Licensed from: Novic / yayimages.com

I morgen vil jeg være kommet like langt i graviditeten som den dagen jeg fødte tvilling 1. Jeg håper inderlig at jeg vil komme meg helskinnet gjennom morgendagen denne gang. Mye vil være vunnet om jeg ikke våkner med stramt bekken i morgen ...

Tilstanden har vært ganske stabil i dag, takket være progesteronsprøytene. Trenger heldigvis ikke så ofte påfyll lenger som helt i begynnelsen. Blir litt sløvere av dem, men på en behagelig måte, og det passer i grunnen fint nå som jeg likevel må holde sengen. Er ikke så lett å kjede seg når man har lyst på en lur. Ellers har jeg merket at kroppstemperaturen har gått opp, slik den gjerne gjør med progesteron. Er litt samme følelsen man har rett før og i starten av en menstruasjon.

Før den fatale undersøkelsen på torsdag fikk jeg spurt gynekologen om når og hvor jeg skulle ta sukkerbelastningstesten. Fastlegen har såvidt nevnt at den vanligvis tas mellom uke 24 og 28, men jeg har hele tiden lurt på om jeg kanskje burde tatt den før. Sa ingenting om dette til gynekologen, men han svarte med en gang at jeg egentlig like gjerne kunne ta den allerede nå og gav meg en henvisning til Furst. Men så kom undersøkelsen, og etterpå sa den vakthavende sykehuslegen at jeg iallfall ikke skulle styre med det nå, naturlig nok.

Jeg benyttet også anledningen til å nevne for gynekologen at det i obduksjonsrapporten til tvillingenes morkaker ble antydet at det muligens kunne være infarkt i dem - til tross for at barna hadde vært så store og utviklet som de skulle være for alderen - men at det var vanskelig å se fordi morkakene var infisert av den samme bakterien som til slutt gav meg blodforgiftning. De anbefalte likevel at dette ble fulgt opp i neste svangerskap. Gynekologen, som også er tidligere overlege fra en ledende fødeavdeling, var rask til å feie det bort med at det alltid forelå mistanke om morkakesvikt ved premature fødsler, og at det ikke var noen grunn til å bry seg mer om det så lenge jeg ikke hadde fått utslag på noen av blodkoaguleringstestene. Dem har jeg virkelig tatt flere av enn de fleste, så da tenker jeg ikke noe mer på det.

Grunnen til at jeg tok det opp, var at legen i Riga hadde anbefalt meg å ta 75 mg acetylsalisylsyre fra og med uke 16 om legen som fulgte meg opp her hjemme, så tegn til at jeg var disponert for morkakesvikt og svangerskapsforgiftning. Dette kom opp da jeg viste ham obduksjonsrapportene og resten av papirene fra sykehuset under det første forsøket etter at jeg hadde mistet tvillingene (som for øvrig endte i kjemisk graviditet der hcg sank fra 36 til 7 over nyttårshelgen.) Han kunne da se av noen av de utallige blodprøvesvarene at jeg hadde hatt litt forhøyede blodkoaguleringsverdier mens jeg var innlagt, men sa det kunne komme av at jeg hadde fått blodoverføring.

Gynekologen her hjemme svarte bare til det i forgårs at acetylsalisylsyre hadde best effekt i begynnelsen av svangerskapet mens morkaken var i ferd med å dannes. Helt i starten tok jeg jo også disse tablettene fram til jeg måtte slutte pga. blødninger. For øvrig har jeg aldri hørt om problemer med hverken morkakesvikt eller svangerskapsforgiftning i familien, og jeg innbiller meg at slike ting kan gå i arv. Nå er det heller ingen tilfeller av livmorhalssvikt som jeg vet om, men det er en helt annen historie som jeg skal prøve å komme tilbake til senere når jeg forhåpentligvis er klar for det.

Som tidligere nevnt, anbefalte jordmoren som tok imot meg på sykehuset i forgårs at jeg burde bruke kompresjonsstrømper mens jeg var sengeliggnde for å unngå blodpropp. Nå virket jo ikke vakthavende lege så veldig bekymret for akkurat det, men siden jeg allerede hadde investert i nye strømper i påvente av langt sengeleie tidligere, gjorde jeg et tappert forsøk på å ta dem i bruk i dag. Først var det utrolig anstrengende å ta dem på, såpass mye at jeg ble redd for at det ble for mye for den følsomme livmorhalsen min. Deretter rakk de til over knærne, til tross for at det stod på pakken at de bare skulle rekke til under knærne. Det tok selvsagt bare ti sekunder før de rullet ned til like under knærne der de strammet til i knehasene. Det gikk en stund, men etterhvert sved de såpass mye i knehasene at jeg ble redd for at jeg kunne ha stanset hele blodsirkulasjonen, og at jeg dermed risikerte at de virket mot sin hensikt. Det var imidlertid minst like anstrengende å ta dem av igjen, så jeg kvier meg for gjentagelsen, men jeg skal prøve å strekke dem mindre ut neste gang, slik at de stopper like under knærne uten å rulle.

Det står et drikkeklart glass med Samarin på nattbordet mitt nå for å få bukt med halsbrannen før jeg legger meg til å sove. Har spist mors hjemmelagde pizza i kveld med minimalt med tomatpure i, men tomater er jo dessverre ikke min beste venn for øyeblikket. Det er heller ikke løk som det også var litt av i fyllet, men heldigvis har jeg bare fått en liten reaksjon, så Samarin burde gjøre susen. Syns for øvrig at det virker bedre enn Nyco av en eller annen uforklarlig grunn. Har det likedan med tyggetabletter som er anbefalt gravide til samme formål: Har hatt mye bedre effekt av Galieve enn Gaviscon, uten at jeg kan forklare hvorfor.

Nå er det uansett leggetid for meg - god natt!

Uke 22

21+0

Relax Relaxation Represents Resting Pleasure And Relaxed
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

Nå går jeg inn i den uken der jeg fødte tvillingene sist. Generelt har tiden nærmest stått stille etter at jeg gikk inn i forrige uke som var den svangerskapsuken der det ble oppdaget at livmorhalsen hadde flatet ut og var åpen sist. Det har derfor vært godt å ha mor på besøk og lede tankene over på noe annet. 

Etter gårsdagens oppdagelse trenger jeg sikkert ikke å forklare at jeg nå i tillegg er gått over i høyberedskapsmodus. Nesting er blitt til resting. Heldgvis at mor er her nå, men det er heller ikke tilfeldig at hun kom på besøk akkurat rundt denne tiden i svangerskapet. Hvis ikke hadde jeg måttet blitt lagt inn i går, for det er altfor nervepirrende å gå rundt alene og lure på om ungen kan ramle ut av meg når som helst. Som legen sa i går: Ikke så gøy om dette skjer når man er hjemme ... 

Murringene tok seg kraftig opp i løpet av ettermiddagen og kvelden i går og holdt seg slik hele natten. Hjalp lite med magnesium og progesteron. I dag har det imidlertid roet seg litt, dvs. at jeg greier å dempe dem ganske godt med de midlene jeg har til rådighet. Til gjengjeld er jeg blitt øm i korsryggen, noe jeg ikke liker i det hele tatt, og jeg kjenner klart nedpress når jeg reiser meg opp. Det hadde jeg ikke før jeg kom hjem igjen i går. Er derfor redd for at det kan ha blitt litt verre det siste døgnet, men håper at jeg har fått stoppet det litt opp nå. Har begynt å bli redd for å se på tørkepapiret etter dobesøk igjen, men føler likevel at jeg må gjøre det for å følge med.

Homeopaten som forordnet sepia i to omganger går, advarte meg mot at det kunne føles som mensmurringer mens middelet arbeidet med å styrke livmorhalsen, så jeg håper inderlig at det bare er det som har skjedd, men selv om sepia har hatt effekt på noen av hennes pasienter, er jeg redd for at det bare har vært som å skvette vann på gåsa i mitt tilfelle. Det samme tenker jeg om akupunkturnålene for tiden, så dersom risikoen ved å gå ut - selv om jeg tar drosje - er større enn effekten av nålene akkurat nå, kommer jeg nok til å droppe det framover. Vil nødig ende opp med å føde på veien til og fra dit.

Ellers er en god grunn til å bli værende hjemme at jeg kan sette progesteronsprøytene som ser ut til å være det eneste som virker. Det er mye bedre enn å ligge på sykehuset uten behandling. For øvrig dro jeg hjem forrige gang da de mente det var lurt at jeg skulle begynne å bære matbrettene selv. De var nemlig så tunge å bære at jeg kunne kjenne på hele kroppen at dette absolutt ikke var noen god ide.

Legen sa faktisk i går at aktivisering av pasienten kanskje ikke var såå lurt om man hadde bulende fostersekk slik jeg hadde sist, men det var det ingen som så ut til å tenke på da. Så derfor hadde jeg det tryggere hjemme hos mor. På sykehuset hadde de ikke en gang magnesiumtabletter de kunne gi meg. Det var som å ligge på en tikkende bombe og bare vente på det uunngåelige. Klinikken i Riga skjønte lite og ingenting av denne passive tilnærmingen.

Samtidig kom jeg over dette blogginnlegget like etter fødslene som viste at det slett ikke trengte være slik i Norge heller:

http://christinebirkemo.blogg.no/1430942017_mitt_risikosvangerska.html

Men, men, det er ikke så mye jeg får gjort med det heller - hvert sykehus i Norge har tydeligvis sine egne rutiner som er hellige for dem.

Den gode nyheten er at jeg ikke lenger har kramper i leggene etter at jeg sluttet å bevege meg ute, og det er en stor lettelse i seg selv.

Hva har skjedd den siste uken mens livmorhalsen min har begynt å svikte?

Fra uke 19+6 til 20+6

female reproductive system
Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Dagen etter forrige ukes sykehuskontroll der alt var bare fryd og gammen, var jeg en tur hos akupunktør og kiropraktor. Jeg kom til kiropraktor for å få hjelp med stigende spenningshodepine. Han sa at spenningene satt i skuldrene, men at han ikke turte å behandle dem fordi det sitter noen akuprssurpunkter d som går rett til livmoren. Derimot rettet han forsiktig opp bekkenet mitt som var vridd igjen.

På lørdag var mor og jeg på bruktmarkedet igjen, men denne gangen hadde de bare rosa babytøy til jenter. Derimot fant vi gammeldagse fruktkniver til fruktfat som vi forgjeves hadde prøvd å oppdrive i utstyrsbutikker tidligere i uken. Den yngre generasjonen visste ikke en gang hva vi snakket om, så jeg er tydeligvis blitt gammel som husker sånt fra oppveksten.

Natt til søndag begynte jeg å få murringer som var såpass ubehagelige at jeg ikke fikk sove uten å ta en magnesiumtalblett eller to. Siden det var samme tidspunktet i svangerskapet der ting hadde begynt å gå galt sist, ble jeg ganske stresset, men prøvde å roe nervene ved å skylde på psyken. Dette har fortsatt hver natt til nå. 

Søndag og mandag puslet vi rundt i huset og fortsatte ryddingen for å gjøre plass til Lille mirakel. Jeg tok meg av det meste av hjernearbeidet mens mor stod for utførelsen. Var litt i ulage på mandagen fordi jeg hadde sovet altfor dårlig. På tirsdag var jeg hos akupunktøren igjen, og da var jeg ganske gira slik man gjerne er når man egentlig er overtrøtt.

I går ringte jeg fastlegekontoret for å etterlyse svaret på blodprosentprøven jeg hadde tatt forrige tirsdag. Det viste seg at hemoglobinverdien hadde sunket fra 12,7 til 11,8 den siste måneden. Den nedre grenseverdien for kvinner generelt er 11,7 - men for grvaide er den visst bare 10,5. Uansett har den altså sunket fra 14,2 helt i begynnelsen av graviditeten, så jeg ble litt bekymret for hvor jeg ville ende opp om den fortsatte å synke i samme tempo. Det kunne nemlig ikke fastlegen si noe om. Hadde tenkt å spørre gynekologen i dag, men da fikk jeg fort mer alvorlige ting å tenke på.

Senere i går møtte jeg to nære venninner som jeg ikke hadde sett siden tidlig i sommer og følte meg veldig bra, helt til jeg gjorde den fatale tabben å bestille en sunn salat med jordskokk og rødbete, begge rotgrønnsaker med høy fodmap. Det var såvidt jeg kom meg innenfor døren hjemme før magen eksploderte, så det gjør jeg aldri igjen. Takke meg til mors hverdagskost fra 70- og 80-tallet! Begynner å skjønne hvorfor usyltede rødbeter og jordskokk falt ut av norsk kosthold for flere hundre år siden til tross for at de er både gode og næringsrike. Det er første gang jeg har hatt løs mage på så lenge jeg kan huske, og det skylds nok at jeg nesten uten unntak kun har spist mat jeg har vokst opp med i dette svangerskapet.

Den gode nyheten i dag var at akupunktøren sa at pulsen min fortsatt gikk oppover, i motsetning til når man hadde såkalt fødepuls. Var også i kontakt med klinikken i Riga som ba meg om å øke progesteronnivået fra 400 mg til 600 mg per dag, dvs. 200 mg hver 8. time slik jeg tok helt i begynnelsen. I dag skulle mor og jeg egentlig treffe svigerinnen min med baby, men istedenfor hyggelig kafetreff ble det venting på fødeavdelingen på meg i ettermiddag. I morgen hadde vi planlagt å gå på bakgårdssalg til bokhandel i sentrum, men det blir det heller ingenting av nå. Kjenner meg litt brakkesyk allerede.

Og så var det slutt på friheten

Bærer jeg på nok et englebarn?

Pregnancy
Licensed from: kentoh / yayimages.com

Dagen i dag startet med urinprøvetaking, fulgt av rask dusj, påkledning og frokost før det bar av gårde til gynekologen i kjapp gange til meg å være. Gynekologen var strålende fornøyd med at jeg ikke hadde kjent noe nedpress siden sist, og da jeg nevnte at jeg hadde hatt en del murringer de fem siste nettene, sa han at det var tiden for det nå på dette stadiet av svanegrskapet og var helt normalt. Jeg sa også at jeg de siste to dagene hadde kjent på spasmer i livmoren og trodde kanskje det var fosteret jeg kjente. 

Deretter var det på tide med ny måling av livmorhalsen, og da forsvant smilet temmelig fort. For livmorhalsen min var bare 1,7-1,8 cm i dag, ned fra 3,7 cm for bare en uke siden. I tillegg vsite den tydelige tegn til nebbing, dvs. at man så at den hadde åpnet seg til en stor V innenifra. Hodet til fosteret lå like ved.

Gynekologen kastet ikke bort mer tid og sendte meg rett til sykehuset med beskjed om å ta drosje. På henvisningen til øyeblikkelig hjelp stod det at jeg skulle vurderes for innleggelse. Jeg kommenterte at forrige gang hadde de jo bare sendt meg hjem igjen. "Ja, du så hvordan det gikk," svarte han dystert.

Vel framme på fødepoliklinikken ble jeg sendt videre til fødeavdelingen. Der ble jeg bedt om å vente på et undersøkelsesrom på jordmor. Hun var ung. og hyggelig, men virket litt uerfaren og veldig ubekvem med situasjonen. Lille mirakel hadde en hjertefrekvens som vekslet mellom 140 og 160, som visstnok var helt som det skulle være. Pulsen min var på 80 og blodtrykket 108/64. Ingen feber og ingen utslag på morgenurinen jeg hadde tatt med til gynekologen tidligere på dagen. Hun kunne ikke ta vaginalprøver til dyrking siden jeg akkurat hadde hatt innvendig ultralyd som kunne forstyrre resultatet.

Deretter lirte hun av seg den samme leksa som jeg hadde fått høre så mange ganger da det samme skjedde for to år siden om at de vanligvis ikke la folk inn på det stadiet aiden det ikke var noe de kunne gjøre likevel. Det eneste de ev. kunne tilby var en seng uten behandling de neste to ukene. Men det skulle vakthavende lege avgjøre. 

Jeg ble så sittende og vente på legen i nærmere tre timer, men det eneste hun kunne si var at de ville legge meg inn om jeg trengte det for psykens del på bakgrunn av historikken min. Aiden jeg mest sannsynligvis ble smittet med en sykehusbakterie sist og jeg fremdeles har mor på besøk, takket jeg nei. Men med mulighet til å kunne ombestemme meg senere og full tilgang til føden 24 timer i døgnet.

Etterpå satte jeg en progesteronsprøyte som ikke tilbys her til lands, men som anbefales internasjonalt mot livmorhalssvikt. Jeg tok også homeopatmiddelet sepia som jeg har hatt liggende til nettopp en slik situasjon. 

Jordmoren jeg snakket med først, mente jeg burde begynne med de blodfortynnende sprøytene igjen nå som jeg skulle holde meg i ro, men legen sa at sp lenge jeg stod opp for å gå på do og hentet meg mat selv, vat det nok bevegelse til å unngå blodpropp. Jeg vurderer likevel å ta på meg kompresjonsstrømper om det ikke blir altfor ubehagelig.

Fikk også tatt en ny runde med nåler for å styrke livmorhalsen på vei hjem fra sykehuset. Det ble mange drosjeturer i dag: Først fra gynekologkontoret til sykehuset, videre fra sykehuset til akupunktøren og til slutt fra akupunktøren og hjem igjen. Der fikk jeg servert mors kjøttkaker på sengen. Da hadde jeg vært hjemmefra i seks timer og var skubbsulten.

Er ganske paradoksalt å tenke på at jeg ikke har skrevet noen innlegg den siste uka fordi det har skjedd så lite spennende ...

Ny sykehuskontroll

Pregnant woman undergoing ultrasound
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Sykehuslegen tok først utvendig ultralyd for å sjekke fosteret. Lille mirakel hadde fin og sterk hjertelyd med en frekvens på 150. Han lå i tverrleie denne gangen og viftet med armer og bein. Litt rolig til ham å være, men legen syntes likevel det var mye liv. Hun prøvde å få ham til å vinke til moren sin, men det så han ut til å overse ;-P Hun var også temmelig sikker på at det var en gutt. Jordmoren på oul var visst en av de beste de hadde på sykehuset, så da stoler vi på funnene hennes. Videre var det fremdeles godt med fostervann. Sykehuslegen anbefalte i tillegg å ta urinprøve annenhver uke, så da fortsetter jeg med det.

Deretter var det sjekking av livmorhalsen igjen via innvendig ultralyd. Den var fortsatt 3,7 cm. Siden jeg nå bare er noen dager unna der det gikk galt sist, ble vi enige om at jeg skulle sjekkes en gang i uken framover, iallfall til jeg har kommet over i "trygg sone", dvs. uke 24. Da skal den alkoholfrie champagneflasken sprettes! 

Siden sist er det blitt litt flere innkjøp av spedbarnsklær på Fretex. Jeg har først og fremst vært på utkikk etter gammeldagse sparkebukser med fot, som det er nesten umulig å få tak i i butikkene nå til dags, med unntak av noen få rådyre i ull fra Selena eller Nøstebarn. Apropos ull, så skulle mor prøve å få bort noen føekker fra en body i ull som vi hadde fått med på kjøpet fra bruktmarkedet på lørdag. Mor er veldig flink med ull og vasket den selvfølgelig forsiktig for hånd, men etetr litt gnikking på flekkene var hele bodyen full av hull. Snakk om upraktisk babyplagg!

Ellers har hun strikket et pledd i gul babyull i mønsteret "havskum" fra Klumpelompe, og nå er hun i full gang med et annet i mønsteret "byssanlull". Vi har også planlagt noen plagg hun skal strikke i de minste størrelsene, bl.a. en romper i fransk stil med lange armer i grått og blått som jeg hadde planlagt å strikke selv til tvillinggutten. Jeg har også "bestilt" babytøfler/-lubber med knytting i flere varianter. Noen av oppskriftene er de samme som mor brukte da hun strikket til meg. I de heftene fant vi bl.a. en sparkebukse med fot som skal strikkes i gult. Jeg elsker jo klassisk og retro, så dette blir helt sikkert veldig fint.

Om blodprosenten (Hemoglobin)

19+6

Doctor
Licensed from: phovoir / yayimages.com

Da jeg var hos fastlegen i forgårs, spurte jeg litt om blodprosenten hos gravide. Det er en kjent sak at den går ned pga. økt blodvolum, men jeg lurte likevel på hvor mye som var normalt. I denne graviditeten var HB 14,2 helt i begynnelsen. Fem uker senere var den sunket til 13,7 og seks uker etter der igjen til 12,7. Nedre normalgrense står oppført som 11,7.

Fastlegen kunne imidlertid opplyse om at gravide hadde sin egen nedre grense på 10,5. Dessuten var visst gjennomsnittsblodprosenten på kvinner her til lands bare på 11,3, så slik sett ligger jeg godt an. Han bekreftet ellers det jeg hadde lagt merke til da jeg lå innlagt som tvillinggravid at infeksjoner kan få blodprosenten til å synke. Etter siste fødselen endte jeg opp med en blodprosent på skarve 7,7 og jernlager på 19, til tross for at jeg lå veldig godt an da begge deler ble målt elleve uker tidligere, og så sent som ett helt år etterpå hadde jeg fremdeles blodmangel, og det til tross for daglig jerntilskudd.

Jeg har derfor vært opptatt av at ikke det samme skal skje igjen i dette svangerskapet, men fastlegen var tydeligvis ikke bekymret, så da slår jeg meg til ro med det. Naturterapeuten jeg har gått til siden jeg mistet tvillingene, har imidlertid vært veldig opptatt av jern da man visstnok i verste fall kan abortere om man ligger for lavt, så derfor har jeg tynt i meg jern til den store gullmedaljen mellom hvert forsøk. Etter innsett har jeg bare tatt det som er i multipreparatene for gravide da fastlegen har advart om at større doser kan være giftige for fosteret.

I dag skal jeg på ny kontroll på sykehuset, og på mandag var jeg en ny tur hos akupunktøren. Ellers har jeg stort sett vært opptatt av å rydde hjemme med mor og spise hjemmelagd mat. På søndag fikk jeg blomkålsuppe til lunsj, og nå blir det snart engelsk frokost til brunch. 

I uke 20

19+2

Pregnant
Licensed from: kaarsten / yayimages.com

Magen min er heldigvis ikke blitt fullt så stor som på bildet - enn så lenge.

I går fikk jeg servert arme riddere da jeg våknet fra en durabelig formiddagslur etter å ha skrevet gårsdagens innlegg, og til middag ble det hyrdepai (shepherd's pie) - alt selvsagt hjemmelaget. Jeg hadde spist ulike varianter av hvit fisk hele uken (fiskegrateng, fiskepudding, panert torsk og fiskeboller i hvit saus med scampi og kokte poteter og gulrøtter), så det var en fin avveksling med litt kjøtt igjen. Må tross alt sørge for å få i meg litt jern, og et stort lag på toppen med hjemmelaget potetmos blir aldri feil. Poteter er som tidligere nevnt min store venn mot halsbrann for tiden, så det blir en del av det, særlig fordi jeg har en tendens til å få halsbrann av brødskiver også, men det gikk fint med de arme ridderne i går. Sikkert fordi brødskivene var dynket i egg og melk som tok av brodden. Vi spiste deilig, hjemmelaget syltetøy til som mor hadde tatt med, selvsagt selvlagd.

Etter brunch tok vi en tur til det samme bruktmarkedet vi var på da mor var her på besøk i vår mens jeg var i opptakten til dette forsøket. Sist vi var der, så jeg både gammeldags, retro dukkevogn og flere klassiske, sammenslåbare (til gåstol) spisestoler til småbarn til en slikk og ingenting, så jeg var litt på utkikk etter barneutstyr. Det hadde de ikke denne gangen, men til gjengjeld fant vi noen søte, klassiske babygutteklær i lyseblått som enten var helt ubrukt eller veldig pent brukt, i tillegg til nye babylaken som fortsatt lå innpakket. Hele bunten kostet kun en brøkdel mer enn de nye babytøflene fra Lille lam. Det ble mitt første innkjøp i denne graviditeten, eller strengt tatt ikke, for det var en gave fra mor.

Da mor var i barsel med meg, sørget hun også for å ha middag på bordet til far kom hjem hver dag. Barnestellet tok hun på strak arm og var i grunnen bare nervøs for hva hun skulle gjøre om jeg ble syk. Hun er virkelig mye mer praktisk anlagt enn meg som har fokusert på teoretisk utdanning og mer eller mindre tilsvarende yrkeskarriere. Konseptet mammasjokk som mange i min generasjon snakker om, er helt ukjent for henne. Hun forstår liksom ikke helt hva problemet er. Jeg føler meg veldig betrygget over at hun kommer til å være her for å hjelpe til i den første, krevende tiden.

Det eneste hun ikke kan hjelpe meg noe med, er amming, for det ble det ikke særlig mye av for hennes del. Hun forklarer det med at hverken mormor eller søstrene hennes hadde brydd seg så mye med å få til å amme, så da gav hun seg også ved første motstands vei. Ingen hadde noen motforestillinger mot morsmelkerstatning på den tiden, hverken på godt eller vondt, men det ble mye styr med koking av flasker. Flaskesterilisatorer eller oppvaskmaskin var det ingen som hadde.

Vel, vel, jeg fikk ingen matallergier for det, og ikke var jeg noe særlig syk som barn heller, så ingen skade skjedd, men om ikke noe annet hadde det vært lettvint å ha matfatet klart når ungen vil ha mat om natten, så det hadde vært fint om jeg kunne fått til den ammingen likevel. Men jeg har bestemt meg for å ta det som det kommer. Går det ikke, har jeg ikke tenkt å ta livet av meg for det, men jeg vil iallfall gi det en hederlig innsats innenfor rimelighetens grenser. Og nei, jeg er for gammel til å la meg affisere noe særlig av ammepolitiet. Det er lenge siden jeg følte det var maktpåliggende å gå i flokk. En venninne av meg fikk så vondt av ammingen at hun til slutt ikke en gang kunne stå i dusjen uten å hyle av smerte, og blir det slik, får det virkelig bare være. Hun gav opp etter tre måneder og nektet å ha dårlig samvittighet for det.

Alt i alt hadde jeg en koselig dag i går, men i dag våknet jeg mens det fremdeles var mørkt ute av vonde kramper i leggene, og det har vært klin umulig å få sove mer siden, så nå har jeg bare gitt opp. Forhåpentligvis greier jeg å sovne igjen etter frokost. Heldigvis har vi ingen avtaler i dag og kan gjøre som vi vil. I morgen nraker det løs igjen, så det er best å lade opp mens jeg kan. God søndag! 

Kommer dette noen gang til å være meg?

Vil jeg endelig få feire neste morsdag med et levende barn?

Happy mother with little daughter holding in hands, amazing family moment. mother's day.
Licensed from: Nikonlike / yayimages.com

Jeg har så smått begynt å glede meg nå og legge noen konkrete planer, men innimellom kommer tvilen snikende: Tenk om jeg ikke er i stand til å bære fram et levedyktig barn uten cerclage? Jeg så nylig på en videosnutt av jordmor Siri der hun forklarer om rier, og der sa hun noe om at man måtte være glad for riene selv om de var vonde, for en ting var sikkert, og det var at uten rier kom ikke babyen ut.

Vel, jenta mi gjorde faktisk det - hun bare skled ut med tyngdekraften, uten annet forvarsel enn mine egne bange anelser som sykehuslegen på poliklinikken ikke tok på alvor. Sikkert nettopp fordi det var så uvanlig, men det utelukker jo slett ikke at det samme ikke kan skje med meg igjen, og jeg vil ikke nødvendigvis få noen klare tegn på at jeg faktisk er i fødsel neste gang heller. Om barnet bare hadde vært fullbårent, ville det på den annen side vært den perfekte fødsel, men så flaks har jeg ganske sikkert ikke.

Jeg har fått mor på besøk, og hun kunne til min overraskende glede fortelle at hun faktisk hadde gjemt på et par av spedbarnsplaggene mine, bl.a. et hjemmestrikket hentesett av typen bukse, jakke og lue i lyseblå ull. Jeg elsker klassiske barneklær, og slike ullsett koster jo skjorta om man ikke strikker dem selv, noe jeg ikke har hode til for tiden. Jeg rakk aldri å kjøpe noe særlig ullklær til tvillingene siden vinterklærne ennå ikke hadde kommet i butikkene før jeg ble innlagt, så det var bl.a. ingen strikkejakker i ull å oppdrive der jeg handlet. Siden jeg venter et vinterbarn, klarer jeg meg selvsagt ikke uten, og klassisk hjemmestrikket er utvilsomt best.

Jeg savner også klassiske babytøfler i ull, aller helst av typen med knytting rundt ankelen. Foreløpig har jeg bare et par fra Lille lam, og de var så dyre at det er helt uaktuelt å kjøpe flere. Mor har tatt med flere strikkeoppskrifter, så jeg skal lete meg fram etter et passende par som hun kan sette i gang med. Vi har ellers begge hamstret gult garn i babyull siden vi ikke visste om jeg ventet jente eller gutt før inntil nylig. Jeg har uansett veldig sansen for gult, særlig til småbarn. Grått kan være stilig, og jeg elsker det sammen med gammeldags blågrått (såkalt colonial blue), men blir litt for trist i lengden til et spedbarn om det ikke kombineres med andre farger. Mor har allerede strikket et par babytepper i gult, så får bare håpe jeg ikke ender opp med en vogn som kræsjer helt med den fargen, men da får jeg heller bare skaffe meg et annet vognteppe, he, he.

Det har nylig gått opp for meg at en viktig grunn til at jeg føler meg så trøtt for tiden til tross for at jeg nå skal være inne i den beste perioden av svangerskapet, er at jeg fortsatt tar 400 mg progesteron til dagen. Progesteron virker nemlig søvndyssende. Om det ikke hadde vært for den upålitelige livmorhalsen min, skulle jeg normalt ha sluttet helt med progesterontilskudd nå. En nær bekjent av meg fikk konstatert forkortet livmorhals da hun var gravid og satt på 100 mg progesteron til dagen, altså bare en fjerdedel av døgndosen min, og likevel har hun nesten aldri vært så trøtt som akkurat da. Det sier vel i grunnen det meste.

Jeg er kommet inn i et rart og uregelmessig søvnmønster den siste uken, så man skulle tro jeg hadde fått en nyfødt i hus allerede. Litt for tidlig til å begynne å øve seg på det nå, syns jeg da. Har bedt akupunktøren om å sette noen nåler for det. Har hatt god effekt av det før, men nå har jeg ikke merket noen virkning i det hele tatt. Det er mye mulig at det skyldes at jeg nærmer meg tiden der det gikk galt sist med stormskritt. Er bare en drøy uke unna den dagen jeg fikk den tunge beskjeden om åpen og utflatet livmorhals. Selv om jeg ikke går rundt og tenker på det hele tiden, ligger det selvsagt i bakhodet og murrer. Kjenner at jeg er ganske rastløs. 

Mor har gitt meg totalforbud mot å gjøre noe fysisk ifbm. ryddingen vi har tenkt å ha, så jeg vil få rollen som dirigent. Jeg innser jo at hun har rett - det ville være tåpelig om jeg bar tunge ting opp bratte trapper akkurat nå. Det handler ikke om galanteri overfor gravide, men om en reell fare, og akkurat det er ganske skremmende å tenke på. Ingen vet dette bedre enn mor - hun var jo med da det gikk så katastrofalt galt sist og så det med egne øyne.

Poenget er at om det går galt igjen, nytter det lite med flere forsøk med mindre jeg blir lovt cerclage. For det er det eneste skytset vi ennå ikke har tatt i bruk. Men da må legen også ha tro på at det kan utgjøre hele forskjellen. Jeg håper virkelig ikke at jeg kommer dit.

Ny svangerskapskontroll

Uke 18+6

Doctor with laptop writing in doctor's office
Licensed from: MonkeyBusiness / yayimages.com

I dag har jeg vært på kontroll hos ny gynekolog. Jeg ble henvist til ham av den private gynekologen allerede på første ultralyden der vi fikk se hjertet slå i uke 7. Først og fremst fordi han har arbeidet mye med cerclage og livmorhalssvikt, men det hjelper selvsagt også at han har offentlig støtteordning så lommeboken min kan få en pause. Siden han er veldig populær, har jeg ikke fått time tidligere, men i fra nå av blir det regelmessige kontroller hos ham, kombinert med fortsatte kontroller på sykehuset.

Det var deilig å komme til noen som var godt kjent med fagfeltet og ikke satt som et stort spørsmålstegn da jeg nevnte at jeg hadde fått satt inn et arabinpessar. I motsetning til jordmor som utførte oul i går, der jeg nærmest måtte stave det for henne. Han hadde også satt seg godt inn i sykehistorien min og hadde full oversikt. Det er det virkelog lenge siden jeg har opplevd! Det var en sann lettelse å slippe å føle at jeg måtte passe på alt selv.

Vi droppet gjennomgang av fosteret i dag, siden jeg akkurat hadde vært på oul, men til gjengjeld ble livmorhalsen nøye sjekket og målt til nøyaktig like lang som sist, heldigvis. Den viste heller ingen tegn til åpning eller å gi etter. Men legen så litt skeptisk ut da jeg forklarte hvorfor jeg ikke var blitt tilbudt cerclage, og det var en smule foruroligende. Det var jo nettopp derfor jeg hadde håpet på å få komme inn til ham allerede i 1. trimester, slik at jeg kunne hatt ham i ryggen når den vurderingen ble tatt. Det er neimen ikke lett å stå alene som pasient og argumentere mot sykehusrutinene, selv om man er aldri så oppegående.

Han ville også ta ny vaginalprøve og sende til dyrking, til tross for at det bare var tre uker siden sist. Som han sa: "Det er det som er så kjipt at selv om du ikke fikk åpning pga. infeksjon forrige gang, hindrer ikke det deg i å få det i dette svangerskapet." Ikke akkurat oppløftende, men jeg satte stor pris på at han gikk så grundig til verks. Det eneste forstemmende ved dette er alle de andre gravide der ute som ikke får den samme oppfølgingen. Man må tydeligvis ha opplevd det verste først, og slev da er man litt prisgitt den enkelte legen for bedre oppfølging neste gang.

Blodtrykket var supert, dvs. høyt nok for mitt velvære og mer enn lavt nok for legen (110/67). Urinprøven var det heller ikke noe å si på, og da jeg ble satt på vekten, viste det seg at jeg hadde gått ytterligere ned - og det til tross for alle de søte melkedessertene/-lunsjene jeg har tynt i meg den siste tiden. Jeg veier må 3 kg mindre enn jeg gjorde første gangen jeg ble veid i dette svangerskapet. Litt overraskende, for i motsetning til tidligere i sommer har jeg ikke passet på vekten siden forrige veiing. Men ingenting er bedre enn om kroppen klarer å regulere dette selv. Jeg står ihvertfall ikke i fare for å sulte ihjel.

Alt i alt var dette en veldig god opplevelse, med unntak av at jeg måtte fortelle litt om tvillingkatastrofen igjen. Legen hadde allerede satt seg grundig inn i forhistorien min, men ville høre det fra mitt perspektiv. Det gjorde noe med meg å snakke om det til noen som virkelig så ut til å forstå, og jeg ble gående med gråten i halsen på hele veien hjem.

Han ba meg også om å prøve å la være å bekymre meg for mye da psyken også spilte en rolle for hvordan dette ville gå. Det er jo det de har sagt ved klinikken min i Riga hele veien, men det er ikke så ofte man hører norske leger si noe sånt. Jeg er imidlertid ikke i tvil om at dette har noe for seg. Det er selvsagt lettere sagt enn gjort, særlig når legen gjør det klart at man er et utfordrende tilfelle som selv ikke han vet utfallet av, men det at jeg nå får så god oppfølging som overhode mulig, er betryggende i seg selv.

 Da jeg kom ut på venteværelset igjen, traff jeg tilfeldigvis den legen som hadde fulgt meg opp i tvillingsvangerskapet fram til oul. Hun ble veldig glad for å høre at jeg var gravid igjen og hadde kommet så langt på vei allerede, og krysset alt hun hadde for at det skulle gå bra denne gangen. Hun var i ferd med å trappe ned da jeg mistet tvillingene, så det var en annen lege som tok seksukerskontrollen etterpå, og dermed har vi aldri fått snakket sammen etter fødslene. Da jeg var på siste kontrollen hos henne, så nemlig alt helt perfekt ut, så det var ikke bare jeg som fikk meg en stygg overraskelse da katastrofen inntraff.

Ordinær ultralyd

Og kjønnet er?

Pregnant woman receiving ultrasound
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Jordmor så lettere forvirret ut da hun kalte meg inn i dag og begynte timen med spørrende å konstatere at jeg hadde vært på kontroll flere ganger allerede, men ikke på tidlig ultralyd (tydeligvis ikke vanlig). Jeg skyndte meg da å tilføye at jeg heller ikke hadde vært der på duotesten av egen fri vilje siden jeg kom på at jordmor ved forrige oul ble veldig forvirret av akkurat det.

Deretter kom kronbeviset for sykehusets utmerkede journalsystem (NOT): Hun hadde notert at jeg aldri hadde født før (!) Da jeg så svarte at joda, jeg hadde mistet tvillinger i uke 22 for to år siden på det samme sykehuset, ble hun rimelig paff og en smule blek. Og så kom spørsmålet som stakk i morshjertet nok en gang: Hadde de gjort noe forsøk på å redde de små?

Da var det min tur til å bli paff, for var det noe jeg ble tutet ørene fulle med etter at det ble oppdaget åpning av livmorhalsen, så var det at sykehuset under ingen omstendigheter ville sette inn livreddende tiltak dersom barna ble født før jeg hadde fullgått uke 23. Kjente ikke jordmoren til rutinene på sitt eget sykehus? Det lot jeg selvsagt være å si høyt og lot som ingenting, men det illustrerer vel bare det overlegen sa til meg den gangen om at senaborter så sent som i mitt tilfelle (etter fullgått uke 22 blir det definert som prematur fødsel) er det (heldigvis) veldig sjelden de opplever.

Jeg hadde bekymret meg litt like før undersøkelsen over at magen plutselig virket mye flatere i morges, og at jeg ikke kunne kjenne noen ting, men det viste seg heldigvis ikke å ha rot i virkeligheten. Lille mirakel sprellet og roterte som aldri før, innimellom med åpen munn. Jeg bærer tydeligvis på et barn som er våkent på dagtid, he, he, siden det alltid er mye liv på undersøkelsene. Håper det blir desto mere soving på nattestid på den lille siden det sies at nyfødte gjerne beholder den døgnrytmen de har hatt fra før i mors liv.

Alt stod tilsynelatende godt til, men akkurat idet jordmor skulle se på kjønn, klarte den lille rakkeren selvsagt å snu seg over i en sammenkrøpet stilling. Jordmor måtte dulte borti flere ganger for å oppmuntre spiren til å snu seg over i en annen stilling før hun endelig fikk bedre sikt. Til slutt kom konklusjonen: "Jeg tror det er en gutt." Det stemte også med konklusjonen til de to siste undersøkelsene, så Gladmamma, du har hele tiden hatt rett!

Er glad jeg ikke løp av gårde og kjøpte rosa barnevogn og -seng etter første ultralyden ;-) Nå kjenner jeg riktignok til noen som fikk beskjed på oul om at hun ventet en gutt, og så kom det ei jente, men det er likevel mere vanlig at man først tror det er ei jente (som i mitt tilfelle), og så viser det seg å være en gutt. Jeg har heldigvis kjøpt inn mange kjønnsnøytrale klær til tvillingene, men kjolene får jeg fint lite bruk for nå. Kunne selvfølgelig ha solgt dem på Finn, men det tror jeg ikke at jeg har hjerte til.

Lille mirakel veide for øvrig 250 gram, og datasystemet regnet ut ivf-terminen min til 4. februar 2019. Ifølge hodemålingen i dag ligger jeg en dag bak, men terminen ble likevel ikke justert slik den ville blitt om Lille mirakel hadde vært hjemmelagd. Jordmor målte ikke lengden siden poden lå såpass sammenkrøpet, men ifølge boken hennes skulle han nå være 22 cm. De er ganske lange og tynne på dette stadiet.

På venteværelset så jeg en mann som kom ut av fertilitetsavdelingen med et lurt smil om munnen. Han satte seg ned ved siden av en dame som tydeligvis var partneren hans og smilte like lurt tilbake, før hun klemte hånden hans. Jeg fikk veldig følelsen av at han akkurat hadde avlagt en sædprøve, og at de nå ventet spent på resultatet. Har ikke vært med på akkurat det da, men fertilitetsutredning vet jeg mye om, så det var ikke vanskelig å sympatisere. Håper de får gode nyheter :-) 

Usigelig trøtt

18+4

Exhausted businesswoman lying on sofa
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Det har i grunnen ikke hendt så mye siden forrige innlegg, annet enn at jeg har vært så utslitt at jeg nesten ikke har fått gjort noen ting som helst i helgen. Det har forsåvidt vært helt greit, enn så lenge jeg ikke har hatt vondt noe sted, men litt kjedelig likevel. Kjenner godt at jeg har behov for å være litt mer sosial.

Det plagde meg ikke så mye som tvillinggravid for to år siden, men da hadde det heller ikke vart så lenge. Nå har jeg imidlertid holdt meg uvanlig mye for meg selv etter at jeg ble englemor, så isolasjonskvoten var på en måte brukt opp før jeg ble gravid denne gangen. Da hadde jeg så mange tanker å streve med, både på grunn av sorgen over dem jeg hadde mistet og bekymringer over stadig nye mislykkede forsøk at jeg ikke hadde særlig overskudd til å være sammen med andre som ikke var direkte involvert.

Nå derimot har jeg tydeligvis frigjort den sosiale kapasiteten i og med at jeg ikke lenger trenger å bekymre meg for å bli gravid igjen. Løpet er allerede lagt opp, og det eneste jeg trenger å gjøre, er å følge løypa. Det betyr ikke at jeg ikke har de samme bekymringene som alle vordende foreldre har, men den byrden føles likevel hundre ganger lettere å bære.

I dag har jeg vært hos akupunktøren igjen, og hun var godt fornøyd med pulsen denne gangen. Ellers er jeg som regel ganske pigg tidlig på dagen, så hun ser meg sjelden på det trøtteste. Slepte med meg en tung handlepose på veien hjem og kjente på pusten og håndleddene at det var i meste laget, men så lenge det ikke tok i magemusklene, lot jeg det likevel gå. En time etter at jeg hadde roet meg ned hjemme, kjente jeg imidlertid på murringer og stølhet i hoftene, men det hjalp etterhvert med magnesiumtilskudd.

For øvrig er bihulebetennelsen helt borte nå, men jeg hadde et tilbakefall i helgen der jeg glemte av å ta antihistaminer før det var for sent. Da hadde jeg tetnet såpass mye til at jeg hadde hodepine resten av dagen, men neste dag var jeg heldigvis tilbake til normalen igjen.

Syns ellers at jeg svetter mye mindre nå enn da jeg var tvillinggravid. Med unntak av hetebølgene i sommer svetter jeg faktisk ingenting utenom normalen. Med tvillingene ble jeg etterhvert svett hver eneste natt. Det er også mere fett rundt magen og midjen nå enn da, men det kommer nok av at jeg har hatt fem forsøk med ditto hormonstimulering i mellomtiden. Dessuten har jeg bedre matlyst nå enn da jeg var tvillinggravid, kombinert med at det krever flere kalorier å bære fram to barn enn ett.

I morgen skal jeg endelig på ordinær ultralyd. Er litt mere spent denne gangen enn forrige. Tvillingene ble nemlig så grundig gjennomsøkt ved flere anledninger før jeg kom så langt at det skulle vanskelig gjøres å finne noe revolusjonerende nytt, mens dette lille nurket stort sett er blitt oversett til fordel for livmorhalsen min på ultralydundersøkelsene. Håper også at det ikke skal være noen mer tvil om kjønn etter morgendagens gjennomgang.

I helgen får jeg nytt besøk av mor, og denne gangen skal hun være her i et par uker. Forhåpentligvis vil jeg ha nok energi til å benytte anledningen til å få ordnet ting og tang i huset mens hun er her og kan hjelpe til. Må bl.a. få ryddet ut litt, slik at det blir plass til alle tingene til Lille mirakel etterhvert. Har i grunnen bare ryddet på overflaten de siste par årene, har ikke hatt overskudd til noe mer, men nå er iallfall motivasjonen på topp. Redebyggingsinstinktene har allerede slått inn, men jeg vegrer meg fortsatt for å handle inn noe mer før jeg har fullgått uke 23.

I starten av uke 19

Weekend! Hand writing text.
Licensed from: maxmitzu / yayimages.com

I går hadde jeg akutt behov for å sove da jeg kom hjem fra legen - og motsto den. Ikke særlig lurt, for jeg endte opp med å bli overtrøtt og sov urolig hele natten fordi jeg verket i kroppen uansett hvilken stilling jeg la meg i, og da særlig i hoftene. Det var litt som når man brygger på feber og verker i alle ledd før den bryter ut, bare at nå har jeg det sånn etter nesten hver gang jeg har vært "ute på farten", selv om det har føltes ok der og da.

Våknet selvfølgelig også altfor tidlig, men var forbausende våken. Dagen før hadde jeg nesten ikke hatt matlyst, men i dag morges måtte jeg bare ha panert torsk, så da ble det det. Vi snakker ikke en gang om brunch her, men tidlig frokost. Etterpå tok jeg meg en formiddagslur der jeg sov tungt og drømte masse rart, før jeg måtte haste av gårde til akupunktøren. Hun fikk meg inn i fint zen-modus, og jeg følte meg ganske oppkvikket etterpå.

Deretter bar det videre til fastlegen for å hente prøvesvaret til den siste obligatoriske blodprøven av dem som alle gravide må ta mellom uke 12 og 16, nemlig blodtypen. Den tok nemlig mye lenger tid enn de andre og var derfor ikke klar forrige gang jeg stakk innom. Naturlig nok hadde jeg hverken endret blodtype eller rhesusfaktor siden sist, men det som nok betydde noe, var at jeg ikke hadde dannet noen antistoffer av betydning for svangerskapet.

Etterpå gikk jeg innom dagligvarebutikken og handlet. Bar faktisk med meg to store handleposer hjem uten å kjenne det i magen, kryss i taket! Ikke rart akupunktøren sa at pulsen min var mye sterkere i dag.

Men jeg hadde ikke før kommet hjem, før den oppkvikkende følelsen forsvant og jeg sovnet momentant igjen. Etter det har jeg i grunnen aldri våknet skikkelig. Håper at det blir bedre i morgen. God helg!

Les mer i arkivet » Oktober 2018 » September 2018 » August 2018