Licensed from: jeffbanke / yayimages.com

I går var jeg med på åpent sorgseminar i regi av Landsforeningen for uventet barnedød. Det varte i fire timer, så jeg hadde i utgangspunktet vært skeptisk til at jeg kunne klare det. Men det var to kjente sorgeksperter som skulle tale, og jeg ville så gjerne få med meg hva de hadde å si. Dessuten var det en gyllen anledning til å hilse på kontaktpersoner i LUB. 

Allerede noen timer før jeg skulle dra, begynte jeg å lure på om jeg hadde tatt meg vann over hodet. Det var nemlig en av de dagene der jeg følte meg sliten og tårene spratt av den minste ting. Trodde jeg hadde god tid da jeg begynte å gjøre meg klar, men jeg brøt stadig ut i gråt og var veldig distrahert, så det tok sin tid. Endte opp med å dukke opp i siste liten og fikk såvidt satt meg på plass rett før arrangementet begynte.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Kjente med en gang at dette ville bli krevende og tok fram papirlommetørkleet for sikkerhet skyld. Satt stiv som en stokk og konsentrerte meg om ikke å bryte sammen. Første timen fikk jeg likevel med meg mesteparten av det som ble sagt, men da jeg skulle hilse på den nye støttekontakten min i pausen, følte jeg meg helt på siden av meg selv og oppførte meg nærmest som en robot.

I den neste timen følte jeg meg stadig mer nummen og falt mer og mer ut av foredraget. Etterhvert begynte jeg å bli redd for å falle sammen og ende opp på gulvet i neste pause. Tenk om jeg ikke ville være i stand til å komme meg hjem på egen hånd? Det var en skremmende tanke. Heldigvis kom jeg meg opp allikevel, og etter å ha spist en banan, bestemte jeg meg for å prøve å bli værende tross alt. Men selv om jeg hadde veldig lyst på noe varmt å drikke, orket jeg ikke en gang tanken på å stå i kø, så det ble skrinlagt.

I løpet av den tredje økten var jeg muligens enda mindre fokusert og kjente at det velkjente, ubehagelige trykket i brystet var i ferd med å bygge seg opp. Vi snakker ikke om panikkangst her, men fysiske smerter uten pustebesvær. Bekkenet begynte også å krangle, så jeg vred meg stadig på stolen i forgjeves let etter en mer behagelig stilling. Den siste timen ble jeg bare sittende igjen på ren trass, men fikk så å si ingenting med meg mer av det som ble sagt. 

Konklusjonen ble at dette var et flott arrangement, men dessverre for tidlig for mitt vedkommende. Sett i ettertid tror jeg faktisk at det hadde vært bedre om jeg ikke hadde gått. Det er dessverre ikke alltid slik at når man bare får tatt seg sammen og kommet seg ut, blir alt så mye bedre. Kropp og sinn må være klar for det først. Men jeg er iallfall glad jeg fikk hilst på folk. Det var i grunnen det viktigste, men det hadde vært mye hyggeligere om jeg hadde vært mitt vanlige, sosiale selv.

Etterpå gikk jeg innom noen venner som satt på en pub i nærheten. Hadde håpet at det skulle være et sted å puste ut, men forstod snart at jeg var altfor sliten og ville bare hjem. De pratet om dustete politikere og urimelige arbeidsfohold, ting som jeg vanligvis ville engasjert meg i, men plutselig ble det også for mye for meg. Jeg klarer nesten ikke å høre om problemer lenger, blir bare opprørt av det. Har mer enn nok med å takle hverdagen og har ikke kapasitet til å gruble over samfunnsproblemer i tillegg. Så jeg falt ut av samtalen og ble sittende og surfe på telefonen istedet, noe jeg ellers aldri gjør i selskap med andre.

Da jeg endelig kom hjem, var jeg like utmattet som da jeg var gravid, men fikk ikke sove fordi det verket i beina og bekkenet. Dessuten trengte jeg å roe ned. Endte opp med å se diverse programmer på nrk.no og kastet meg til slutt over restene av Halloween-godteriet (bivirkning av å ha drukket øl når man egentlig er sulten) før jeg endelig sovnet.

I dag hadde jeg halvveis vurdert å bli med på ukentlig vennelunsj, men det kunne jeg ihvertfall bare glemme. Føles som om jeg har hangover, og det er ikke den ene kirsebærølens skyld, for å si det sånn. Er mer mørbanket i både kropp og sjel, og bekkenet er fremdeles vondt. Gråten sitter like under overflaten, men fireløpig har jeg klart å holde den i sjakk med dokumentar om dronning Elizabeth og melkekaffe, rugbrød med spekeskinke og banan til frokost.

Og hva fikk jeg så med meg av det rent faglige? Ikke så mye som jeg klarer å huske, er jeg redd, bortsett fra at det er forskjell på en traumereaksjon og en sorgreaksjon, men så fins det også noen ting som er felles. Jeg klarer ikke lenger å ramse opp alle punktene, men da jeg så dem, var det helt klart at jeg befant meg på traumesiden. Det har jeg forsåvidt mistenkt lenge, men det var greit å få det bekreftet.

Ellers var jeg ute på kafe med en venninne torsdag ettermiddag. Jeg hadde ennå ikke fått fortalt henne at det hadde gått galt denne gangen også. Hadde utsatt det lenge fordi jeg gruet meg. Den delen gikk egentlig fint, inkludert ulykken med katten, men så viste det seg at hun også hadde sin egen personlige krise å fortelle om: Kjæresten hadde fått kreft og skulle snart opereres. Deretter ventet ett år med cellegift. I tillegg hadde en god bekjent dødd, så hun hadde vært i begravelse dagen etter Lille mirakels. Og noen hun arbeidet med, hadde helt uventet fått et barn med Down’s syndrom. De hadde trodd det var friskt helt fram til fødselen og var nå i sjokk.

Vi ble enige om at den siste måneden hadde vært en ulykkesmåned der alle universets krefter hadde rottet seg sammen mot noen og enhver av oss. Hadde jeg trodd på astrologi, ville jeg sagt det skyldtes konstellasjonene på stjernehimmelen. Livet altså!