Det har blitt mange tårer og mye verking i mage og bryst den siste uken. Den fysiske formen har vært en del bedre enn den første uken jeg var hjemme fra sykehuset, men psykisk er det blitt desto verre. Jeg kjenner at jeg syns det blir stadig vanskeligere å snakke om det som har skjedd. Istedet ligger det som en stor verkebyll inni meg. Har søkt hjelp og skal ha min første terapitime om to uker. Håper jeg ikke er blitt helt lukket som en østers innen da.

Jeg veksler mellom å være distansert og fullstendig knust. Følelsene kommer over meg uten forvarsel, og stemningsskiftet kan skje på bare noen sekunder, Jeg blir stadig bombardert med gjenopplevelser og inntrykk som skal fordøyes fra ulike vinkler. Følelser og fornuft går dessuten i utakt. Hodet prøver forgjeves å temme instinktet. Rasjonalitet og underbevissthet spiller ikke på lag.

På sykehuset var det de av personalet som gjorde ting bedre og de som gjorde det verre, alle i beste mening. Sannsynligvis fins det ingen fasit på hvordan man skal forholde seg til noen som har født et barn som døde ved fødselen, så jeg har ingen problemer med å forstå utfordringen i en hektisk arbeidshverdag, men noen er likevel mer lydhøre enn andre.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

For meg personlig har de mest belastende kommentarene vært av typen:

– Livet kan være fint uten barn også – det er på tide å innstille seg på et liv uten barn (mindre enn ett døgn etter fødselen og fremdeles full av dop)

– Vi kan ikke rå over naturen (nei, men livmorhalsen min sviktet etter alle soletegn pga. senskade etter en operasjon – hvor naturlig er det? – og dere har ikke villet gi meg alle hjelpemidlene som stod til rådighet for å kompensere for dette pga. et stivbeint regelverk og manglende dømmekraft)

– Hvor har du vondt hen? Kvinner som har født vaginalt skal ikke ha vondt (Og hvem har bestemt det?! Holder det ikke at jeg våkner av smerter og etterrier – må jeg rettferdiggjøre meg selv på toppen av det hele for å få smertestillende? Holder det ikke at jeg faktisk har greid meg uten sovepiller denne gangen?)

Det hører med til historien at de to første kommentarene kom uten at jeg hadde sagt noe som helst eller gitt uttrykk for at jeg var klar til å starte noen diskusjon. Den siste kommentaren kom da jeg ba om mer smertestillende. Da to jordmødre på rad hadde kranglet om hver minste paracet, begynte jeg til slutt å gråte av oppgitthet og ren og skjær utmattelse. Kommentarene i parentes sa jeg selvfølgelig aldri høyt. Det lønner seg sjelden å komme på kant med folk man er helt avhengig av, så jeg brukte alt jeg hadde igjen av krefter på å beherske meg.

Man kommer langt med å ta hensyn til andres følelser og behov, men på et eller annet punkt kan denne sympatiseringen likevel føre til at man ender opp med å overkjøre seg selv istedet. Det er vondt å brenne inne med legitim harme av angst for represalier. Dette opplevde jeg for første gang i møte med helsevesenet ifbm. mitt aller første svangerskap. Det ble et så stort traume at det tok mange år før jeg klarte å snakke om det. Om ikke lenge klarer jeg forhåpentligvis å skrive et innlegg om det.