I dag ble den vesle gutten min på 450 gram og 28 cm lagt ned i den bittelille barnekisten, jordfestet, velsignet og minnet av sykehuspresten og sendt av gårde i en stor, svart bil med hvitt kors, for så å kremeres og legges i en hvit barneurne med bamse på. Der skal han vente til steinhuggerne har fått inngravert navnet hans på tvillingsteinen, før han endelig kan senkes ned i graven til søsknene sine om 3-4 uker. 

Det ble et sterkt gjensyn med Lille mirakel i dag like før minnestunden startet. Trekkene hans hadde blitt spissere siden sist. Det gjorde ham litt mer til en dukke enn et barn. Jeg rygget instinktivt bakover da jeg så ham og stivnet til, som om jeg hadde sett et gjenferd. Det hadde jeg jo på sett og vis også. Jeg ble stående som frosset fast og se på mens han fikk påsatt den lille luen han hadde fått av sykehuset, og deretter ble tullet inn i det gule babyteppet som mor hadde strikket til ham.

Tårene silte stille, og nesen dryppet nesten uavbrutt gjennom hele den surrealistiske seansen. Jeg var helt på siden av meg selv og greide ikke å gjengjelde omfavnelsene som folk ga meg underveis. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Etterpå var jeg innom fødeavdelingen for å hente epikrisen som avtalt, men jeg har ennå ikke orket å se på den. Forrige gang hadde jeg ikke nerver til å lese den før jeg måtte ta meg sammen for å være forberedt til ettersamtalen to måneder etterpå. Det var som å se dødens dokument som jeg ikke kunne gjemme fort nok bort igjen. Det trigget altfor mange skremmende følelser og vonde minner.

Etterpå dro mor og jeg og spiste på en fin restaurant på Majorstua som hadde åpent til lunsj, mens far måtte dra rett til flyplassen for å rekke et fly som var bestilt lenge før vi visste at Lille mirakel ikke lenger skulle få leve mer.

Før forsamlingen ble oppløst, avtalte jeg også med presten å ta kontakt om en drøy måned. Håper at det kan hjelpe meg litt videre på den tunge veien som ligger foran meg nå.

Ellers har jeg allerede vært i kontakt med Landsforeningen for uventet barnedød (LUB) for å finne ut hva de har å tilby, og de har lovt å ta kontakt igjen etter begravelsen, så får vi se. Jeg er usikker på hva slags hjelp som finnes der ute. Den er iallfall ikke på sykehuset der jeg har født, eller den helsestasjonen jeg hører til. Forrige gang var jeg altfor satt ut til å oppsøke hjelp, men denne gangen skal jeg ihvertfall prøve.

For øvrig ble jeg litt betuttet da jeg fikk blodprøvesvarene fra fastlegen i går ettermiddag, for de viste at infeksjonsverdiene hadde begynt å stige litt igjen. Riktignok ikke mye, men dog, og særlig tatt i betraktning at jeg våknet av frostrier i natt og ble liggende lenge og skjelve i sengen før jeg fikk varmen tilbake. I dag morges viste attpåtil tempen bare 35,4, og det var den høyeste verdien etter at jeg hadde prøvd flere ganger. Dvs. at den egentlig kun viste 34,9, men så har sykehsuet lært meg at man skal legge til 0,5 ved måling i armhulene. Under normale omstendigheter ville jeg ha ringt til føden og hørt for sikkerhets skyld, men jeg orket bare ikke å styre med min egen helse på Lille mirakels store avskjedsdag.

Jeg har begravd barnet mitt i dag. Finnes det noe mer absurd å si enn det? Begravelsesagenten sa det var vondt å se. Presten sa det var naturstridig. Far sa det var uvirkelig. Mor sa hun manglet ord.