Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Jeg våknet opp etter utskrapningen av morkaken allerede på operasjonssalen mens teamet holdt på å rydde opp. Det har faktisk aldri hendt meg før. De registrerte at jeg var våken, sannsynligvis fordi de så det av overvåkingsapparatene. Jeg greide bare såvidt å grynte til svar og gikk ut og inn av bevisstheten. Det ble som et slags flimmer på film, der man blir bombardert av mange korte og avbrutte bilder. I flere timer etterpå så jeg dobbelt på intensivavdelingen når jeg ikke konsentrerte meg. 

Det var likevel noe trygt og godt ved å være på intensiven. Slik opplevde jeg det da jeg mistet tvillingene også, til tross for at jeg lå der alvorlig syk med blodforgiftning. For når man er veldig dårlig, har man ikke overskudd til å forholde seg til noe mer enn å bli frisk, og dermed kunne jeg en stakket stund blokkere den grusomme virkeligheten ute. Helt til jeg fikk en visitt av en av legene som hadde vært på vakt da avgjørelsen om å sette meg i gang ble tatt. Hun la ansiktet i medlidende folder og sa: “Og så i uke 23!” Blikket mitt stivnet til mens jeg kjempet for å holde masken og sa inni meg selv: “Vær så snill, må du virkelig pirke borti dette nå?!” Deretter så jeg bare tomt tilbake på henne og lot være å svare. Heldigvis gikk hun sin vei rett etterpå.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ellers kom det stadig folk inn som enten skulle snakke med meg eller intensivsykepleieren som overvåket meg, eller ta blodprøver av meg. Det siste var ganske problematisk siden de ikke kunne ta dem rett fra veneflonene siden jeg tydeligvis hadde konket den ene under fødselen, og den nye, improvisoriske som ble lagt under operasjonen ikke dugde. Den andre ble brukt til intravenøs behandling og kunne heller ikke tas blodprøver fra. En endte opp med å prikke meg i fingertuppen, klemme ut og skrape bort dråpe for dråpe til hun trodde hun hadde nok, men noen timer etter kom labfolkene tilbake fordi prøven ikke overraskende hadde vært forurenset. De føeste blodårene mine var allerede blitt ødelagt ved innleggelsen da to personer gjorde fire feilstikkinger til sammen før tredjemann endelig klarte å legge en veneflon på femte forsøk. Til slutt var det bare de aller flinkeste som fikk lov å stikke meg, men da var det allerede blitt gjort så mye skade at jobben var temmelig håpløs. For øvrig sljlnte jeg etterhvert at en del av legene som kom inn for å snakke med meg, egentlig var ute etter å observere meg, så jeg var tydeligvis under nøye overvåking.

Selv kunne jeg godt ha spart meg for all oppmerksomheten, for det var utrolig slitsomt å prate med folk, og det var uansett så mange kokker med i bildet at det ikke var noen som kunne svare meg ordentlig på det jeg lurte på. Alle refererte hele tiden til andre, og når de andre endelig kom, hadde jeg glemt hva jeg skulle spørre om. Omsider fikk jeg også mat rundt kl. 12 som ble kjørt ned fra fødeavdelingen, for på intensiven pleide pasientene å være for syke til å spise, så der hadde de ikke noe særlig mat. Det smakte godt med brunch, men jeg hadde ikke før satt meg opp i sengen før tårene automatisk begynte å trille helt ukontrollert. Slik var det å bli bedre – med en gang de fysiske problemene forsvant, kom de psykiske desto hardere tilbake.

Men så ble jeg endelig erklært for frisk til å være lenger på intensiven, og da kom jordmoren som hadde satt meg i gang kvelden før, og hentet meg. Idet hun trillet meg inn på det gamle rommet mitt, spratt tårene helt ukontrollert. Da kunne jeg ikke lenger rømme fra den grusomme virkeligheten. Dessuten var jeg fortsatt ganske utmattet mens jordmor tok ut kateteret og maste på at jeg måtte komme meg på badet og dusje så jeg unngikk blodpropp, for det var man visst særlig utsatt for i barseltiden. På intensiven var det ingen som hadde stilt noen krav til meg, men hvor lenge var Adam i paradis? 

Det eneste fine med å være tilbake på føden var at jeg endelig fikk se nærmere på Lille mirakel før han ble sendt av gårde til obduksjon. 

Neste dag var det på tide å ta tak i alt det praktiske, enten jeg ville eller ei, så det ble samtaler med både sykehusprest, sosionom og leger. Det ble heldigvis mindre tungt enn jeg hadde fryktet, men jeg hadde aldri orket å ta de samtalene samme dag som jeg kom tilbake fra intensiven. Ellers fortsatte folk å komme inn på rommet i ett sett, som enten skulle ta blodprøver av meg, måle infeksjonsparametre som temp, puls, respirasjonsfrekvens, oksygenmetning og blodtrykk, eller gi meg tabletter eller intravenøs behandling. Den ene veneflonen ble til slutt så dårlig at penicillinen sev ut i vevet istedenfor i blodåren, så hånden min svulmet opp til det ugjenkjennelige. Da måtte vi bite i det sure eplet og legge en ny, men for en gangs skyld kom det en ekspert som fikk det til på første forsøk.

Til slutt var infeksjonsverdiene mine så fine at jeg kunne slippe mere antibiotika, men til gjengjeld hadde blodprosenten min fortsatt å synke og var nå helt nede i 8,1 til tross for at jeg hadde begynt å ta høydosejern. Da ble det besluttet å gi meg nesten en liter med blodoverføring før jeg fikk dra hjem. Til tross for at det hadde gått ganske greit å gå på badet, ble jeg overrasket over hvor skjelven jeg var da jeg skulle gå ut av sykehuset, så jeg endte opp med å bli trillet ut i rullestol. Jeg fikk med meg utskrift av de fleste  blodprøvesvarene mine, men bakterieprøven som ble tatt av morkaken mens jeg lå i narkose, hadde det ennå ikke kommet noe svar på, så epikrisen var ikke ferdig da jeg dro. Før jeg forlot sykehuset, var jeg innom kirkerommet en tur og tente et lys for Lille mirakel. Da jeg endelig kom hjem, var det allerede blitt kveld.

Det er det nå seks dager siden, og jeg vet ikke hvor dagene er blitt av. For alt jeg skal gjøre nå, tar så fryktelig lang tid at dagen er omme før jeg vet ordet av det. Det meste av kreftene har gått med til å forberede begravelsen til Lille mirakel, men jeg har også vært hos fastlegen. Infeksjonsverdiene mine har heldogvis fortsatt å synke etter at keg avsluttet antibiotikabehandlingen, men jeg har fortsatt vært blek om nebbet fram til nå. Inntil i går blødde jeg fremdeles blodrødt, og da det økteå så det lå en dam oppå bindet, ble jeg litt engstelig. Heldigvis har det mørknet bittelitt etter det, så nå har jeg senket skuldrene igjen. Det er visst vanlig å blø litt lenger enn vanlig npr man har hatt en stor blødning ifbm. fødselen. Sist varte renselsen i nesten to måneder.

Jeg har ikke lenger feber, selv om temperaturen steg raskt rett etter blodoverføringen, men jeg er fuktigere i huden enn jeg pleier. Ikke godt å si om det like godt kan skyldes hormoner. Etter at jeg mistet tvillingene, våknet jeg med søkkvåte hender hver morgen, så dette er i grunnen ingenting i sammenligning. Det største problemet er at jeg begynner å skjelve i hele kroppen etter å ha stått oppreist i ti minutter, så 50-årsdagen jeg skulle vært i på lørdag, kunne jeg bare glemme. Jeg ble lovet rask bedring av sykehuset etter blodoverføringen, så forhåpentligvis slår det snart til, men først må jeg komme meg gjennom begravelsen.