Licensed from: lovleah / yayimages.com

Det burde kanskje ikke forundre noen at jeg forbinder fødeavdelingen med død. Jeg ble attpåtil trillet inn på akkurat samme rommet som sist da jeg skulle føde Lille mirakel for en uke siden. Det første rommet hadde gitt litt håp, for der hang det et bilde på veggen som et foreldrepar hadde donert til fødeavdelingen som takk for at de hadde reddet gutten deres som tilfeldigvis hadde samme navn som jeg hadde bestemt meg for å kalle Lille mirakel. Jeg hadde håpet i det lengste at det var et godt tegn, men det håpet brast da jeg ble trillet inn på dødsrommet istedet lørdag kveld.

Jordmoren begynte med å sette fire stikkpiller med Cytotec som skulle framprovosere dødfødselen. Såvidt jeg vet, kalles det her til lands for prematur fødsel når barnet er minst 22 uker gammelt, mens det før den tid blir definert som senabort. Lille mirakel var 22 uker og 1 dag gammel og bikket akkurat den grensen, mens tvillingene akkurat ikke gjorde det. Jeg har imidlertid lest at man i andre land setter den grensen ved 20 uker, så det er et definisjonsspørsmål. Jeg ble uansett regnet som flergangsfødende, og jordmor sa at kroppen pleide å huske, så derfor kunne det gå fort.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg ble i den sammenhengen sterkt rådet til å legge et pussbekken i doskolen hver gang jeg skulle på do, slik at jeg ikke risikerte at Lille mirakel plutselig styrtet ned i toalettskålen. Bare tanken fikk meg til å grøsse, så da jordmor like etterpå sa at det kunne være de ville sende meg ut på toalettet med et bekken for å få fart på fødselen ved hjelp av tyngdekraften, trodde jeg nesten ikke mine egne ører. For var det noe jeg var blitt forsikret om tidligere, så var det at jeg skulle få slippe en ny skrekkopplevelse som da tvilling 1 plutselig styrtet ut i fødselskanalen mens jeg prøvde å tømme blæren på toalettet på gangen til fødepoliklinikken. Det historien gikk det nemlig fremdeles gjetord om på avdelingen. Men istedenfor å si hva jeg virkelig tenkte, nemlig hva med verdigheten til mor og barn oppi det hele, påpekte jeg bare at jeg ikke hadde hastverk med å få Lille mirakel ut og heller ville ta den tiden det trengte. Tanken var å kunne ta farvel i mitt eget tempo mens han fremdeles var i live. For i det øyeblikket han ble født, ville det være ubønnhørlig slutt.

Da jeg hadde en MA for ett år siden og endte opp med å måtte ta Cytotec hjemme fordi ingenting hadde kommet ut av seg selv da jeg sluttet med hormontilskuddene til tross for stor blødning, fikk jeg bare to stikkpiller, og det var jammen meg mer enn krutt nok, så jeg ble litt skeptisk da jeg måtte sette dobbelt så mange denne gangen. Særlig med tanke på at livmorhalsen allerde var åpen og jeg hadde kjent opptakten til rier bare jeg oppholdt meg litt lenge på toalettet eller hadde sittet oppreist i sengen, men jeg tenkte at det helt sikkert vanligvis skulle mer lut til for å få ut et foster på over 22 uker enn et som bare var 6-8 uker gammelt og tidde stille. Jordmor klagde dessuten over at det var nokså tørt der inne siden fostervannet hadde gått, og at noen av pillene derfor hang igjen på fingeren hennes, men hun håpet at ihvertfall noe ble liggende igjen. Klokken var da blitt kvart over seks om kvelden, og personalet var forberedt på at fødselen kanskje ikke ville komme i gang før dagen etter. Det var nemlig normalen, men når har jeg noen gang født normalt?

I de neste tre timene merket jeg ikke så mye, annet enn de vanlige murringene man ofte kjenner dagen før man får mensen. Selve situasjonen var så umenneskelig at jeg var helt på siden av meg selv og pratet som om dette var helt dagligdags. Jeg visste at jeg måtte spare på kreftene til det som skulle komme og hadde dessuten blitt lovt full pakke med smertelindring, inkludert epidural om det skulle bli nødvendig. De startet med å gi meg en Oxynorm-tablett sammen med de første abortpillene. Det var nok også litt av hrunnen til at det tok en stund før jeg fikk vondt. Et sted mellom kvart over ni og halv ti måtte jeg imidlertid fort ha påfyll av smertestillende, og etterpå startet det et kappløp der smertene hele tiden var i forkant av de nye smertestillende som ble gitt. Mao hadde jeg ikke før fått sterkere saker innabords, inkludert morfinsprøyte rett i låret, før smertene ble enda verre. Riene gikk i ett, med halvannet minutt på og et halvt minutt med lavere topp, men de gav seg aldri helt før de startet igjen. Da jordmor så snakket om at jeg egentlig skulle ha fått nye tabletter for en halvtime siden, trodde jeg det var mer smertestillnde hun mente, men istedet dukket hun opp med to nye Cytotec-tabletter som jeg skulle ta oralt. Jeg protesterte svakt og spurte om dette virkelig var nødvendig, men fikk bare til svar at det var det som var rutinen. Klokka var da kvart over elleve. 

Det gikk ikke mer enn fem minutter før jeg var på et helt annet smertenivå, som jeg aldri hadde opplevd før, og sendte jordmor av sted for å skaffe epidural. Men mens hun var ute, skjønte jeg at jeg måtte ha kommet i utdrivningsfasen, for nå var det vondt selv når riene dabbet litt av. Hele underlivet stod i spenn, og hver minste bevelgelse eller berøring gjorde alt bare mye verre. Jordmor måtte derfor avbestille anestesilegen og gjøre seg klar til å ta imot Lille mirakel. Jeg fikk overtalt henne til i det minste å hi meg lokalbedøvelse som hun såvidt rakk å sprøyte inn (en slags gele i åpningen av fødseleskanalen) før Lille mirakel ble født. Jeg hadde i mellomtiden gjort noen hakvhjertede forsøk på å presse, men for det første følte jeg at jeg ikke fikk noe særlig tak, og for det andre gjorde det mere vondt enn å la være. Så den uimotsåelige trykketrangen som alle snakker om, er bare bullshit, spør man meg. Og det er iallfall ikke sant at utdrivningsfasen er bedre enn åpningsfasen.Kroppen min jobbet imidlertid godt for meeg, så en gang da Lille mirakel hadde sklidd et godt stykke framover i et rykk før jeg hadde fått summet meg til å gjøre noe som helst, fikk jeg stor skryt av jordmor fordi jeg var så flink til å presse, kremt. Klokka fem på tolv var det hele over, og Lille mirakel ble født med stumpen først, akkurat som de to andre englene mine.

Jeg ble bare liggende helt apatisk og hørte at jordmor nummer to tok seg av Lille mirakel, mens jordmor nummer en fikk det travelt med å få ut morkaken. Jeg blødde nemlig mye og fortsatte å blø ukontrollert i minuttene som fulgte. Lille mirakel ble svøpt i et teppe og lagt oppå brystet mitt, men jeg greide ikke å løfte opp hodet for å se på ham mens de to jordmødrene arbeidet for harde livet med å få morkaken ut. Istedet kom det mere blod i svære klumper. Til slutt ble fødselslegen tilkalt og var med på å trykke, fremdeles til ingen nytte, og innen tre kvarter etter fødselen ble jeg trillet inn i full fart på operasjonsstuen. På det tidspunktet hadde jeg begynt å skjelve ukontrollert og hakket tenner til jeg ble lagt i narkose. Jeg hadde fått lagt to nye venefloner som skulle brukes til det formålet rett før fødselen ble satt i gang, men pga. de hftige riene hadde jeg ikke greid å skåne den ene mens jeg kastet meg rundt i smerte, så den ble fjernet på operasjonsbordet og erstattet med en ny. 

Da jeg våknet av narkosen ca. en time senere, hakket jeg fremdeles tenner og følte at jeg ikke fikk nok oksygen når jeg pustet. Det var en skikkelig ekkel følelse, selv om personalet bedyret at de kunne se av apparatene at jeg fikk nok luft. Og om jeg skulle slutte å puste, noe jeg kunne gjøre pga. alt smertstillende og diverse jeg hadde fått, ville de merke det med en gang, så jeg måtte bare slappe av … Jeg fikk dessuten vite at jeg hadde mistet 1,2 liter blod til sammen. De første blodprøvene biste at jeg lå lavt på blodprosent, kalsium, magnesium og natrium, hadde samme crp som sist og drastisk stigende hvite blodlegemer. Dessuten var blodtrykket faretruende lavt. Fikk ikke med meg en brøkdel av alle målingene, men den ene gangen lå det ihvertfall på 70/46. Da jeg i tillegg begynte å fryse kraftig etter morgenstellet, kom alle alarmklokkene på for fullt pga. mistanke om ny blodforgiftning. Jordmor som kom for å hente meg tilbake til fødeavdelingen, ble derfor sendt i retur med uforettet sak av intensivlegene. Det viste seg heldigvis å vær falsk alarm, og intensivsykepleieren sa at skjelvingene mest sannsynlig kom av det store blodtapet. Jeg rakk aldri å være redd. Til det var jeg altfor apatisk.