Licensed from: kaarsten / yayimages.com
Magen min er heldigvis ikke blitt fullt så stor som på bildet – enn så lenge.
I går fikk jeg servert arme riddere da jeg våknet fra en durabelig formiddagslur etter å ha skrevet gårsdagens innlegg, og til middag ble det hyrdepai (shepherd’s pie) – alt selvsagt hjemmelaget. Jeg hadde spist ulike varianter av hvit fisk hele uken (fiskegrateng, fiskepudding, panert torsk og fiskeboller i hvit saus med scampi og kokte poteter og gulrøtter), så det var en fin avveksling med litt kjøtt igjen. Må tross alt sørge for å få i meg litt jern, og et stort lag på toppen med hjemmelaget potetmos blir aldri feil. Poteter er som tidligere nevnt min store venn mot halsbrann for tiden, så det blir en del av det, særlig fordi jeg har en tendens til å få halsbrann av brødskiver også, men det gikk fint med de arme ridderne i går. Sikkert fordi brødskivene var dynket i egg og melk som tok av brodden. Vi spiste deilig, hjemmelaget syltetøy til som mor hadde tatt med, selvsagt selvlagd.
Etter brunch tok vi en tur til det samme bruktmarkedet vi var på da mor var her på besøk i vår mens jeg var i opptakten til dette forsøket. Sist vi var der, så jeg både gammeldags, retro dukkevogn og flere klassiske, sammenslåbare (til gåstol) spisestoler til småbarn til en slikk og ingenting, så jeg var litt på utkikk etter barneutstyr. Det hadde de ikke denne gangen, men til gjengjeld fant vi noen søte, klassiske babygutteklær i lyseblått som enten var helt ubrukt eller veldig pent brukt, i tillegg til nye babylaken som fortsatt lå innpakket. Hele bunten kostet kun en brøkdel mer enn de nye babytøflene fra Lille lam. Det ble mitt første innkjøp i denne graviditeten, eller strengt tatt ikke, for det var en gave fra mor.
Da mor var i barsel med meg, sørget hun også for å ha middag på bordet til far kom hjem hver dag. Barnestellet tok hun på strak arm og var i grunnen bare nervøs for hva hun skulle gjøre om jeg ble syk. Hun er virkelig mye mer praktisk anlagt enn meg som har fokusert på teoretisk utdanning og mer eller mindre tilsvarende yrkeskarriere. Konseptet mammasjokk som mange i min generasjon snakker om, er helt ukjent for henne. Hun forstår liksom ikke helt hva problemet er. Jeg føler meg veldig betrygget over at hun kommer til å være her for å hjelpe til i den første, krevende tiden.
Det eneste hun ikke kan hjelpe meg noe med, er amming, for det ble det ikke særlig mye av for hennes del. Hun forklarer det med at hverken mormor eller søstrene hennes hadde brydd seg så mye med å få til å amme, så da gav hun seg også ved første motstands vei. Ingen hadde noen motforestillinger mot morsmelkerstatning på den tiden, hverken på godt eller vondt, men det ble mye styr med koking av flasker. Flaskesterilisatorer eller oppvaskmaskin var det ingen som hadde.
Vel, vel, jeg fikk ingen matallergier for det, og ikke var jeg noe særlig syk som barn heller, så ingen skade skjedd, men om ikke noe annet hadde det vært lettvint å ha matfatet klart når ungen vil ha mat om natten, så det hadde vært fint om jeg kunne fått til den ammingen likevel. Men jeg har bestemt meg for å ta det som det kommer. Går det ikke, har jeg ikke tenkt å ta livet av meg for det, men jeg vil iallfall gi det en hederlig innsats innenfor rimelighetens grenser. Og nei, jeg er for gammel til å la meg affisere noe særlig av ammepolitiet. Det er lenge siden jeg følte det var maktpåliggende å gå i flokk. En venninne av meg fikk så vondt av ammingen at hun til slutt ikke en gang kunne stå i dusjen uten å hyle av smerte, og blir det slik, får det virkelig bare være. Hun gav opp etter tre måneder og nektet å ha dårlig samvittighet for det.
Alt i alt hadde jeg en koselig dag i går, men i dag våknet jeg mens det fremdeles var mørkt ute av vonde kramper i leggene, og det har vært klin umulig å få sove mer siden, så nå har jeg bare gitt opp. Forhåpentligvis greier jeg å sovne igjen etter frokost. Heldigvis har vi ingen avtaler i dag og kan gjøre som vi vil. I morgen nraker det løs igjen, så det er best å lade opp mens jeg kan. God søndag!
Til tross for alle de negative tankene og tvilen har vi kjøpt inn de få tingene vi trenger. Ammingen er virkelig et kapittel for seg selv for min del. Hadde så vondt til å begynne med at jeg pumpa å gav flaske. Ca 4uker etter fikk ungen min pupp igjen. Veldig spent på om jeg kommer til å takle smertene bedre neste gang. Det er jo ikke gitt at babyen vil ta pupp igjen ettee flaske… Det var flaks for min del. Ammet mye i senga da jeg ikke fikk til greia med å støtte opp med puter.
Så spennende du skriver – gleder meg til å følge med videre! 🙂