Licensed from: gleftovers / yayimages.com

Jeg ringte fastlegekontoret i dag for å få vite resultatet av blodsukkermålingen fra i går. Kom nemlig på at den pleier å bli analysert av legesekretærene, så den kunne jeg egentlig ha fått resultatet av allerede da jeg gikk fra kontoret i går. Til min store overraskelse og glede var blodsukkeret lavere enn noen gang før, til tross for at jeg ikke hadde spist noe annerledes til frokost enn det jeg pleier. Det stemmer forsåvidt godt overens med at jeg ikke har merket noe til blodsukkersvingninger i det siste. Jeg har nemlig registrert at hver gang jeg har hatt høye målinger, har det ikke gått lang tid før jeg har fått blodsukkerfall med ditto symptomer på føling, så jeg har bare vært nødt til å spise noe med en eneste gang, selv om det ikke har vært så lenge siden jeg sist hadde spist.

Jeg regner med at grunnen til den store forskjellen er at den høyeste målingen ble gjort mens jeg var midt i den to måneder lange Prednisolonkuren, mens mellomverdien som ble målt helt på slutten av kuren for seks uker siden, stemte mer overens med de målingene jeg har pleid å ha, så denne gangen var den faktisk mye lavere enn normalen for meg det siste halvannet året. Siden jeg er redd for svangerskapsdiabetes, som gjerne betyr at verdiene stiger utover i graviditeten, er jeg lettet over at det foreløpig har gått motsatt vei. Da har jeg forhåpentligvis mer å gå på senere også.

I dag våknet jeg opp temmelig tett, men det kom seg heldigvis etter at jeg fikk tatt an antihistamintablett. Tror nok også at jeg takler det bedre nå som det er kjølig ute. Den friske luften gjør at jeg føler meg ganske våken til tross for at jeg tydeligvis ikke er helt frisk. Bihulene har jo vært tette lenge, og inimellom har det kommet ut både gult og grønt, men merkelig nok klarer jeg å puste med nesen, selv om det gjør fryktelig vondt å ta på selve bihulene. Skjønt innimellom må jeg nyse kraftig og temmelig ukontrollert. Tok også lang tid før jeg sovnet i natt fordi hele kroppen var i ulage, men heldigvis har jeg sovet ganske godt når jeg først sovnet. Til slutt måtte jeg stå opp pga. full blære, men da var jeg mer eller mindre utsovet. Er jo greitt ikke å snu døgnet helt heller, for det blir så slitsomt når jeg har avtaler jeg må rekke om formiddagen.

I morgen er det ny runde hos kiropraktor, og jeg teller på knappene om jeg orker å dra til sykehuset for å ta blodprøver til revmatologtimen i samme slengen. De må nemlig tas noen dager på forhånd, så fredag er siste frist, men jeg skal også rekke å kjøpe gaver til de store begivenhetene på lørdag, og de bør helst være litt gjennomtenkte. Vanligvis elsker jeg å ordne med gaver, men akkurat nå føles det bare som et ork. 

Jeg er litt urolig fordi jeg ikke har vært på ultralyd denne uken, men jeg har rett og slett ikke overskudd. Jeg har heller ingen grunn til å tro at noe er galt, annet enn at jeg heller ikke merket noe da livmorhalsen forkortet seg med tvillingene, og det er skremmende nok i seg selv. Men nå blir iallfall urinen sjekket mer regelmessig, og det er en trøst i seg selv. Jeg testet riktignok negativt på urinprøven som ble tatt den dagen det ble oppdaget åpning på sykehuset, så vi gikk ut fra at jeg ikke hadde noen infeksjon da, men den prøven ble tatt på sykehuset, og da hadde nok ikke urinen ligget stort lenger enn en time i blæren, noe som gir usikkert resultat.

Uansett hadde jeg en kraftig infeksjon bare en uke etter da jeg fødte tvilling 1, og da hadde den også spredd seg til skjeden og sannsynligvis fostervannet til tvillingjenta som var grønt da hun ble født. Det ble imidlertid ikke konstatert før senere, for siden det var helg, ble ikke prøvene analysert før et par dager etter. Jeg fikk derfor heller ingen antibiotikabehandling etter at jeg hadde født tvilling 1. Jeg var på det tidspunktet ferdig med den forebyggende tablettkuren jeg hadde fått en uke tidligere. Da resultatene endelig kom tre dager etter mens jeg lå på intensiven etter å ha mistet den andre tvillingen også, viste det seg at den bakterien jeg var blitt smittet med, kun kunne kurereres med intravenøs antibiotika, så den tablettkuren jeg hadde fått, hadde ikke hatt noen virkning.

I mellomtiden hadde infeksjonen spredd seg til livmor, morkaker og blodbane og forårsaket blodforgiftning som satte i gang fødselen til tvilling 2. Før det, på dagen mellom de to fødslene, øynet de to vakthavende gynekologene håp om likevel å kunne redde tvillinggutten min da han lå høyt oppe i livmoren med rikelig fostervann, og magen min var mindre hard enn dagen før da jeg fødte tvillingjenta. Det jeg aldri kommer til å forstå, er hvorfor de prøvene ikke ble regnet som øyeblikkelig hjelp og analysert med en gang.

Det skjedde ikke før jeg fikk frostrier med mistanke om blodforgiftning noen timer før riene satte i gang. Da fikk jeg også endelig forebyggende intravenøs antibiotika, men da var det allerede for sent å redde gutten, så de tiltakene var kun for å redde meg. På det tidspunktet måtte han bli født for at jeg skulle overleve, så om ikke fødselen hadde startet av seg selv, ville det ikke vart lenge før jeg ville blitt satt i gang mot min egen vilje. Jeg så nemlig ingen mening i at jeg skulle overleve på bekostning av barnet mitt, men så syk som jeg var, kunne ikke barnet heller ha overlevd så mye lenger i magen da. Jeg unner ingen andre mødre å komme i den situasjonen!

Så med den historien som bagasje, er det slett ikke lett å slappe av og stole på at alt går av seg selv. Hadde jeg vært gravid for første gang, ville jeg tatt som en selvfølge at alt var i orden og holdt meg til standardopplegget for gravide. Historier om ting som kunne gått galt, ville ikke ha angått meg. Men slik er det nå en gang ikke, og jeg trenger å vite med meg selv at jeg har gjort alt i min makt for å styre unna alle de tidligere fallgruvene denne gangen. Går det da likevel galt, er det iallfall ikke noe mer jeg kunne ha gjort for å hindre det.