Licensed from: FtLaudGirl / yayimages.com
Et tema som ofte kommer opp når man er gravid, er ulike former for mer eller mindre rare matlyster og hva man bare “må” ha.
Da jeg var gravid med tvillingene, var jeg såpass kvalm hele tiden at det mest handlet om hva som bød meg minst imot enn hva jeg hadde lyst på, ihvertfall de første femten ukene. Sjokolade tålte jeg f.eks. ikke synet av, men etterhvert fikk jeg stadig mer sansen for iskrem. Fet fisk som laks og ørret bød meg imot, mens jeg var hekta på hvit fisk og skalldyr. Fiskekaker (som jeg vanligvis spiser mye av) ble for sterk kost pga. fett, løk, hvitløk og krydder, mens fiskeboller i hvit saus og fiskegrateng skled godt ned. En stund var crabsticks og lobnobs nesten det eneste jeg klarte å spise, men en dag syntes jeg plutselig at de var kvalmende søte (spør meg ikke hvorfor i all verden produsenten tilsetter sukker i dem), og da var det helt slutt. Syrlig frukt gikk det mye i, særlig nektariner, klementiner og Pink Lady-epler, samt kirsebær og moreller som jeg liker godt til vanlig også. Eller var det ufiltrert eplemost som var den store hitten, enten ufortynnet eller blandet med mineralvann, mens appelsinjuice gav meg for mye magesyre. Poteter (bakte eller kokte) ble også min store venn som hjalp meg med å roe ned magen. For ikke å snakke om melk som var den store redningen når jeg ikke fikk sove pga. halsbrann. Rå gulrøtter gikk ned i bøtter og spann, og på de dagene der jeg ikke greide å få ned noe, var ingefærøl og -te en sann velsignelse. Etterhvert fikk jeg også lyst på salt lakris, men der turte jeg ikke å slå meg løs pga. alle advarslene mot lakris. Veldig synd siden jeg slet med lavt blodtrykk, og det kunne kanskje ha hjulpet litt. Potetgull som jeg ellers nærmest er avhengig av (kan derfor ikke ha det i hus), bød meg forresten fullstendig imot pga. alt fettet. Jeg hadde også aversjon mot kaffe og hadde lyst på peppermyntete. Sistnevnte drakk jeg en del av, særlig på turen til Riga for å hente medisiner, helt til jeg fant ut at det visstnok ikke skulle være så bra for gravide likevel. Sannsynligvis fordi det kan trigge halsbann. Luktesansen min var dessuten fenomenal, og jeg kunne lukte sigarettrøyk på lang lei og bli skikkelig dårlig av den.
Denne gangen syns jeg at det varierer veldig, men innimellom får jeg f.eks. sterkt behov for brunost eller prim, noe jeg ellers aldri har i kjøleskapet. Jeg har også begynt å få avsky for fett, så både avocado og mandelmelk er ute for tiden. Av vanlig melk greier jeg bare den ekstra lette varianten. Flate, hvite ferskener har vært en hit, men det er de til vanlig også, og dessuten har jeg satt ekstra stor pris på jordbær i år. Lysten på mager sjømat er den samme som i tvillingsvangerskapet. Ellers drikker jeg mest vann, enten fra springen eller mineralvann. Lysten på te forsvant med varmen. Iskrem har smakt skuffende søtt i dette svangerskapet, så det har ikke vært noen suksess så langt. Holder meg ellers unna sjokolade, men ikke fordi jeg ikke har lyst på det denne gangen. Har ellers fryktelig lyst på gelefrukter, men har foreløpig klart å holde meg unna. Og innimellom har jeg falt for søte bakevarer som jeg ellers fort får nok av. Den siste store slageren har for øvrig vært smelteost på tube fra Kavli (fortrinnsvis med skinke eller bacon) og Wasa havreknekkebrød. Syltede rødbeter frister også mesteparten av tiden. Kvalmen har ellers vært mye lettere i denne graviditeten, så har nesten ikke hatt behov for ingefær. Da jeg var tvillinggravid, begynte jeg å brekke meg hver gang jeg stakk tannbørsten inn i munnen, men det slipper jeg heldigvis nå. Jeg har heller ikke problemer med å stå oppreist i dusjen denne gangen. Men jeg våkner om morgenen av at jeg er kvalm, og da er det bare mat som hjelper, og spiser jeg for mye om gangen, blir jeg fort kvalm da også. Har lett forhøyet luktesans denne gangen også, men det kan overhodet ikke sammenlignes med tvillinggraviditeten.
Den gangen jeg var naturlig gravid og spontanaborterte en uke før slutten av 1. trimester, merket jeg i grunnen bare at jeg var gravid på morgenkvalme, svimmelhet, utmattelse og generelt økt matlyst. Dessuten kastet jeg opp etter en stor middag en gang. Etterhvert ble jeg også kvalm av lukten av øl, og det fortsatte en liten stund etter at jeg hadde abortert også. Det var forsåvidt det samme med tvillingene: Da jeg skulle ta meg et lenge etterlengtet glass rosevin første kvelden etter at jeg endelig var kommet hjem fra sykehuset, tok jeg bare en slurk som smakte så pyton at jeg måtte spytte den rett ut igjen, he, he. Hcg sitter lenger igjen i kroppen enn man gjerne tenker over.