Licensed from: nahhan / yayimages.com
Så var vi der igjen. Jeg hadde ikke før tatt den første kortisontabletten, før jeg ble liggende våken halve natten. Ikke vanskelig å forstå at idrettsutøvere gjerne vil ha det speedmiddelet som drahjelp, nei, men det passer dårlig når det egentlig er meningen man skal slappe av og finne indre ro. I natt fikk jeg faktisk sovnet sånn noenlunde i tide, men våknet igjen bare tre timer senere med full blære, og deretter ble jeg liggende våken med tallerkenøyne til det var på tide å starte med tablettregimet. Kom etterhvert på at jeg jo kunne ta Albyl E (populært kalt babyaspirin) og Prednisolon litt før tiden uten problem, så da ble det tidlig frokost mens jeg ventet på å få tatt morgendosen med østrogen. Da jeg endelig greide å døse litt av etter at morgenritualet var ferdig, var det på tide å stå opp for å rekke timen hos fertilitetsterapeuten.
Under forrige forsøk arbeidet jeg mens jeg holdt på med dette. Da var jeg superstressa og holdt på å kollapse helt. Er sjeleglad for at jeg slipper det nå, selv om det er trist at jeg ikke greier å gjøre begge deler. I hele min yrkskarriere har jeg utsatt å få barn fordi jeg var redd det ville gå utover jobben, men til slutt må man bare gjøre et valg. Slik har det ihvertfall vært for meg. Arbeidsplassen var viktigst så lenge jeg kunne skyve det foran meg, men da jeg til slutt fikk kniven på strupen, var det ikke lenger noen tvil om hva som var den viktigste prioriteringen for meg personlig. Det er heller ingen som har takket meg for alle årene jeg har latt være å få barn for arbeidsgivers skyld. Men jeg syns fremdeles det er litt leitt at jeg ikke kan være wonder woman som får til alt på en gang.