Det er atter en gang midnatt og tid for å ta min siste tilmålte mengde hormoner før jeg sovner. Hormonene som skal hindre meg i å spontanabortere, og som derfor er akk så nødvendige, men som jeg begynner å bli mektig lei av. Særlig progesteronpillene som gjør meg døsig og sløv, som om ikke dobbel hcg-produksjon som uvegerlig følger med en tvillinggraviditet, skulle være mer enn nok fra før! Resultatet er at jeg har problemer med å holde meg våken store deler av døgnet, men nå begynner det heldigvis å gå mot slutten. Har bare halvannen uke igjen av første trimesteret, og med det kommer de forhatte pillene til å bli en saga blott.

Det er nå akkurat en måned siden jeg oppdaget at min aller største drøm i livet hadde gått i oppfyllelse: Jeg bærer ikke bare ett barn under hjertet, men to! Jeg har alltid vært fascinert av tvillinger, helt fra barnsben av, men jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang skulle være så heldig å få lov til å bli tvillingmor selv. Vi har nemlig ingen tvillinger i min familie, så uten den gode fertilitetslegens hjelp hadde jeg like stor sjanse til å få tvillinger som å bli lottomillionær. Og selv med Dr. Storks hjelp var utsiktene til å få tvillinger forsvinnende små. Jeg måtte bare takke min gode Gud og Skaper for at jeg i det hele tatt hadde kommet i lykkelige omstendigheter etter første forsøk. 

Jeg må fremdeles klype meg i armen for å tro at jeg virkelig har vært så heldig. Så etter å ha fått den utrolig gledelige nyheten, begynte jeg straks å bekymre meg for fenomenet Vanishing Twin. Men faren for det skal visst stort sett være over nå, og det gjør at jeg har begynt å senke skuldrene litt. Kanskje det snart er lov til bare å glede seg?