I natt våknet jeg klokka fire og ble liggende våken og gruble. Skjønte fort at det bare førte til angst, så satte meg til og så på Netflix istedet, for å avlede tankekjøret. Sovnet ikke før seks om morgenen, så da klokka ringte litt over åtte, var jeg mildt sagt utslått 🙁
Problemet var at jeg ikke kunne legge meg til og sove igjen, for jeg måtte jo rekke intralipidbehandlingen. Etter en time i tåkeheimen og rett før jeg skulle gå, fant jeg ut at det var best å ty til to paracet så jeg i det minste slapp å troppe opp med dundrende hodepine. Det tok bort smerten, men jeg var like søvnig, okke som, og holdt regelrett på å sovne der jeg satt på venteværelset.
For sikkerhets skyld var det fullt kaos på den lille avdelingen pga. to syke medarbeidere, så jeg kom ikke i gang med behandlingen før etter en time. Den kunne jeg mye bedre ha tilbrakt i sengen hjemme, men jeg ble ihvertfall vennlig mottatt og glemte etterhvert hvor trett jeg egentlig var 🙂 For øvrig var sykepleier strålende fornøyd med blodtrykk og puls både før og etterpå.
To timer senere var jeg endelig ferdig og svingte en tur innom Kiwi på vei hjem. Det ble ferdigmat fra frysedisken til lunsj i dag – var så utsultet at jeg ikke hadde tid til å lage noe annet enn en grønn salat mens jeg ventet på at resten skulle varmes opp. Fem og en halv time etter frokost uten noe annet enn et par plastbegre med rent vann imellom er vanligvis altfor lenge for meg. Det var såvidt jeg klarte å tenke klart inne på butikken – led plutselig av akutt beslutningsvegring og apati og kjente at jeg begynte å skjelve litt. Når blodsukkeret mitt faller slik, er jeg rett og slett ikke tilsnakkendes, men alt var glemt da lunsjen til slutt stod på bordet 😉
Nå begynner adrenalinet å falle etterhvert, så føler meg plutselig dødstrett igjen … Kommer sterkere tilbake senere!
