Licensed from: yuriytsirkunov / yayimages.com

Man kan fort bli litt schizofren når man er i sorg og plutselig veksle fra det ene humøret til det andre. Skiftet i stemningsleie kommer ofte brått og uventet, og man har som regel liten eller ingen kontroll. Iallfall er det slik jeg har opplevd det etter å ha mistet barn. Denne gangen er jeg ikke like sjokkert som sist, for jeg har tross alt opplevd dette før, så jeg befinner meg ikke lenger i ukjent farvann. Grotesk nok er det noe jeg har begynt å venne meg til. Det er nesten blitt den nye normalen.

I dag har jeg hatt såkalt inntakssamtale på psykologisk poliklinikk. Jeg hadde egentlig fått med meg en skriftlig anmodning fra fødeavdelingen til øyeblikkelig hjelp, men fikk innkalling først i dag. Mulig det var fastlegens feil, men når ikke han forstår hvordan systemet virker, hvordan skal da jeg gjøre det? Okke som fikk jeg vite i går at jeg fremdeles ikke er blitt innvilget behandling – den første timen skulle kun brukes til å vurdere om jeg hadde behov for den hjelpen de kunne tilby.

Jeg følte meg plutselig helt matt. Bare det at jeg må bevise at jeg sliter etter å ha mistet tre barn er utmattende i seg selv. Det er ille nok at jeg må bite i gresset og be om hjelp, men så må jeg på toppen av det hele trygle i tillegg. Jeg har ikke konsentrasjon nok til å starte med lange utlegninger for å overbevise noen nå, og jeg har heller ikke fokus nok til å oppsummere alt på en ryddig og poengtert måte.

Ironien er at hjernetåke er et av symptomene som tyder på at jeg trenger hjelp, samtidig som hjernetåken er grunnen til at jeg ikke greier å være like overbevisende som jeg pleier. Jeg skriver kun her på bloggen når jeg har et sånn noenlunde klart øyeblikk, men jeg kan ikke velge når jeg skal snakke med folkene på poliklinikken, og i dag var jeg uvanlig surrete til meg å være.

Det gav ingen god følelse når behandleren virket utålmodig fordi jeg ikke greide å komme med presise svar på sparket. Og selv om jeg var veldig glad for at det virket som hun tok meg på alvor og gikk tilsynelatende grundig til verks, følte jeg meg litt som i et heftig intervju med en pågående journalist på 60 Minutes. Etterpå spant hjernen i flere timer, og da kom jeg selvfølgelig på hva jeg hadde glemt å si, eller hvordan jeg kunne ha ordlagt meg mye bedre.

Problemet er bare at om jeg hadde greid å ta meg såpass sammen at jeg klarte å dekke over forvirringen, kunne helt sikkert det også blitt brukt som argument for at jeg var altfor velfungerende til å trenge hjelp på et sånt sted. Det er ille nok at de ser CV-en min. Det er dessverre noe som heter for ressurssterk, særlig når det er kamp om midlene.

Jeg fikk til slutt avtalt en ny time. Tar det som et tegn på at jeg slapp gjennom det første nåløyet, men det kan også være hun ikke ble ferdig med utredningen. For da hun skulle begynne å kartlegge store deler av livet mitt i detalj, fant hun fort ut at det ikke lot seg oppsummere i en fei. Til det har jeg holdt på med altfor mange forskjellige ting. Man har da tross alt levd en stund.

Et av punktene jeg måtte krysse av for i et symptomkartleggingsskjema på forhånd, spurte om jeg hele tiden gikk rundt og følte at noe fælt kunne hende meg når som helst. Til det kunne jeg bare krysse av for ja, men hadde lyst å tilføye at det ikke kun var en følelse, men faktisk noe som hadde skjedd. Og ulykkene, ja, de bare fortsetter å strømme på.

I går fikk jeg nemlig vite at gynekologen fra seksukerskontrollen ikke ville overprøve sykehuslegen min ved å sende henvisning om indre cerclage, og ergo må jeg dra utenlands igjen og betale for det selv. Jeg har i mellomtiden funnet ut at den velrenommerte spesialisten jeg har vært i kontakt med i London, tar rundt 5500 og 6000 pund for operasjonen, inkludert tre netter på privatsykehus. Det er mye penger og et stort inngrep (blir som et keisersnitt). På Ullevål gjør de det med kikkhull istedet og skriver ut folk på dagen. 

Det føles litt for galt å skulle betale i dyre dommer for å påføre meg selv et stort operasjonsarr. Legen sa jeg kunne begynne å prøve allerede i neste syklus, men jeg har hørt folk si at det tok dem opptil tre måneder å komme seg etterpå. Og da er jeg ennå ikke blitt gravid en gang og må ha penger til nytt forsøk. Skrekken er å slippe opp for både tid og ressurser før jeg endelig lykkes igjen. På den annen side ville jeg da vært garantert et mye tryggere svangerskap.

For alternativet er ny russisk rulett med ytre cerclage istedet. Det er riktignok mye sikrere enn arabinpessar som jeg fikk denne gang, men gir likevel liten garanti. Spørsmålet er om jeg virkelig orker å utsette både meg selv og et nytt barn for den risikoen igjen. I tillegg har jeg hørt om et tilfelle der fosteret døde av narkosen som ble brukt under operasjonen. Snakk om forgjeves!