I dødsskyggens dal

Depression
Licensed from: CartoonResource / yayimages.com

I minnestunden til tvillingene for to år siden leste presten opp salme 23. I tenårene sang jeg en sang i et kor som omhandlet den salmen. Noen strofer derfra har brent seg fast for alltid:

“Selv når jeg går i mørket i dødsskyggens dal – frykten vil fange meg – trenger jeg ikke være redd for Du er alltid med meg.”

Vel, de ordene føles ganske tomme og meningsløse nå. Det gjorde de etter at jeg mistet tvillingene også.

For tiden virker det som om verden har rottet seg sammen mot meg, for den ene katastrofen etter den andre har rammet meg og mine nærmeste etter at jeg mistet Lille mirakel. Tre av tingene er så alvorlige at bare en av dem ville være nok til å sette de fleste ut av spill i lengre tid. Andre er bare mer eller mindre irriterende, men oppleves som katastrofale fordi jeg ikke har noe mer å gå på.

Som da jeg fant et brev i postkassen fra Hafslund da jeg kom hjem fra urnenedsettelsen. Der stod det at siden de ikke hadde fått montert en automatisk strømmåler hos meg, ville jeg få et straffegebyr på 2000 kr (!) fra og med neste år. Sist jeg hørte fra dem, var i april. Da skrev de at de ville ta kontakt innen 1-3 måneder for å installere dette meteret, og siden har jeg ikke hørt noe mer før det nevnte trusselbrevet. Jeg hadde andre ting å bekymre meg for enn å purre på dem – det var tross alt ikke jeg som hadde hastverk med å få installert det hersens meteret. Da jeg leste trusselbrevet, toppet det seg helt for meg, godt bevitnet av de stakkarene som hadde vært med meg på graven. Jeg klikket rett og slett i vinkel.

De siste par ukene har det vært flere slike episoder. Frustrasjonsterskelen er blitt så lav at den er så å si ikke-eksisterende. Det er fælt å si det, men jeg har det verre nå enn noensinne etter fødselen, og jeg føler virkelig at mørket er i ferd med å fange meg. Det er ikke så viktig for meg om man kaller det sorg eller depresjon. Akkurat nå virker det som et definisjonsspørsmål som går ut på ett. Det høres bare mindre sykeliggjørende ut å være i sorg enn å være deprimert. Det er et mindre belastende ord, for vi vil jo alle gjerne føle oss normale. I min verden er det derimot normalt å bli deprimert av store tap. Jeg har ikke finlest disse diagnosene, men det er heller ikke viktig for meg. Det som betyr noe, er at jeg føler meg så langt nede som jeg aldri noen gang før har vært, og jeg lurer på om jeg ikke snart er i ferd med å nå bunnen. Den er tydeligvis enda lenger nede enn jeg har kunnet forestille meg. Den eneste magre trøsten er at jeg vet at andre kvinner som har mistet barn i 2. trimester, har det akkurat på samme måten. 

Life is a bitch, pleide en kanadisk venninne av meg å si når livet gikk oss imot i tenårene. Life is a washing machine, sa den engelske venninnen, it goes round and round. 

I natt har jeg ikke tatt noe å sove på, og resultatet er at jeg fortsatt er lys våken. Dagen startet med enda flere dårlige nyheter som gjorde at jeg ikke greide å spise før til kvelds.

Da jeg startet i terapi, ble jeg opplyst om at dersom jeg skulle føle meg suicidal, kunne jeg ringe legevakten. Jeg bare så på henne mens jeg tenkte at om jeg noen gang skulle komme dit, ville det siste jeg orket, være å måtte krangle med legevakten for å bli tatt seriøst. Man skal jo ha overskudd for å gå på legevakten. Jeg blir stresset bare jeg tenker på det. 

Siden jeg av flere grunner er blitt nødt til å ta en pause i barneprosjektet nå, uten sikre utsikter til å kunne prøve igjen, har jeg måttet føle på tanken å “gå videre” uten barn. Selve begrepet er helt misvisende, for i realiteten har livet stoppet opp. Uten mere prøving og håp finnes det ikke lenger noen buffer mellom meg og den avgrunnen som åpnet seg etter at jeg mistet den første tvillingen.

Som LUB-kontakten min har bekreftet, går det dessverre ikke så bra med dem som mister barn som ikke får barn igjen, og som heller ikke har barn fra før. For hovedmantraet blant dem som har mistet barn, er at det er det nye barnet og/eller de barna de har fra før, som har reddet dem fra å gå helt til grunne. Dessverre virker det som om dette er noe som bare folk som selv har mistet barn, eller som har spontanabortert, som forstår.

Når man mister noen kjære, blir man fratatt fortiden, men når man mister et barn, blir man fratatt framtiden. Det berører hele livet ditt på en mye mer omfattende måte. Jeg har mistet både fettere, onkler, tanter, besteforeldre, kolleger og venninner i et aldersspenn fra 11 til 90 år. Noen av disse dødsfallene har berørt meg dypt, og noen har gjort meg helt fra meg i en kortere periode, men ingen av dem har satt meg så ut at bare det å leve videre har vært en stor kamp hver eneste dag.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg